Tresnittets mann

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas .

KUNST 3-2010: - I mange år jobbet jeg kun med valørene i tresnittet uten å tenke motiv; hvor mange kutt jeg måtte lage for å få til ulike nyanser fra det mørke til det lyse. Denne erfaringen har gjort at jeg kan lage en plate helt ferdig uten å testtrykke underveis. Ofte bruker jeg treet aktivt og forsterker treets strukturer. Andre steder lager jeg selv "falske" trestrukturer. Platene velges ut med omhu til det enkelte motiv, men det er viktig at platen ikke fullstendig kontrollerer motivet - man må rett og slett lære seg å "ri".

Vi har akkurat kommet innenfor den ombygde garasjen til kunstneren Yngve Næsheim (født 1960). Første side i notatblokka er fylt opp av ord i løpet av noen minutter. Før vi har tatt av jakkene, har vi fått en liten forelesning om grafikkens comeback på 1980-tallet med professor Guttorm Guttormsgaard i spissen. Og før vi vinker farvel, skal vi også få en interessant filosofiutlegning og drodling over menneskets unike plass i verdensbildet. Alt en vanlig formiddag i et nokså uvanlig atelier i et vanlig bolighus i Bærum.

En rendyrket grafiker

Yngve er noe så sjeldent som en rendyrket grafiker. Mens mange billedkunstnere velger grafikken som et sideprosjekt og trykker ved et verksted et par ganger i året, er dette noe Yngve har viet sin kunstnerkarriere til. Etter å ha testet ut alle teknikker fra radering, linosnitt, etsning og litografi, valgte han til slutt tresnitt som sin uttrykksform.

- Jeg er tredje generasjon i en billedkunstnerfamilie og ble tidlig interessert i tegning. Allerede som 11-åring vant jeg 2.-pris i en verdensomspennende tegnekonkurranse arrangert av UNICEF. Etter to år ved Einar Granum Tegne- og maleskole begynte jeg som 20-åring i radérklassen til Ottar Helge Johannessen på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Det var en utrolig historie egentlig. Jeg hadde nemlig kommet inn på Puttes Reklameskole, det som er Westerdahl i dag. Men sommeren før skolestart var rar; jeg tvilte sterkt på skolevalget mitt. Da jeg ombestemte meg, hadde søknadsfristen allerede gått ut på Kunst- og håndverksskolen. Jeg dro likevel opp til skolen og leverte en søknadspakke i resepsjonen. Den legendariske grafikeren og daværende avdelingsleder for radérlinjen, Ottar Helge Johannessen, ofte kjent for å være kronisk nysgjerrig, hadde sett at pakken ble levert. Han ringte meg sent en kveld noen dager senere og ville ha meg i sin klasse. Han mente at jeg hadde et stort talent. Ofte er det slik i livet at små tilfeldigheter og sterke mennesker forandrer livet ditt.

Yngve fullroser også sin andre store inspirator, professor Guttorm Guttormsgaard på Statens Kunstakademi i Oslo, og mener det aldri har skjedd så mye innen norsk grafikks moderne tid som under hans ledelse.

- Han stilte spørsmål ved absolutt alt vi gjorde. Jeg gikk sammen med grafikere som Arild Yttri, Nina Bang og Tom Gundersen. En utrolig lærerik tid! Grafikken ble jo nærmest erklært død på 1980-tallet. Mye skyldtes nok en masseproduksjon av grafikk i 1970-årene, som ofte var politisk fundamentert. Grafikken i Norge var i en bakevje og hadde mistet sitt særpreg. Under Guttormsgaards ledelse ønsket vi å gjøre grafikken eksklusiv igjen; gi den særpreget tilbake. Vi ville ikke lage reproduksjoner av andre uttrykk, men jobbe på grafikkens egne premisser. I norsk historie har vi jo Edvard Munch og Ludvig Eikaas som nettopp har vært viktige for å utvikle grafikken som egen kunstform. Munch var i en særklasse. Han gikk virkelig inn i grafikken og tok den på alvor. Tenk deg, Kysset, som han laget i 13-14 ulike variasjoner - unike perler alle sammen.

Yngve startet i 1981 på Vestlandets Kunstakademi i Bergen og fortsatte tre år ved Statens Kunstakademi i Oslo. I de følgende årene deltok han i flere kollektivutstillinger og med separatutstilling i kunstforeningene i Oslo, Tromsø, Lillehammer og Stavanger, i Wang Kunsthandel i Oslo, Rogaland Kunstsenter, Hedmark Kunstsenter, UKS i Oslo og Kunstnerforbundet i Oslo. Han vant internasjonale priser og ble innkjøpt av forskjellige offentlige institusjoner som Nasjonalgalleriet, Bergen Billedgalleri, Riksgalleriet og Norsk Kulturråd. I 2000 valgte han å ta en halv stilling i helsevesenet, en beslutning som har hatt stor innflytelse på hans liv og også gitt ny inspirasjon til hans kunst. Han trakk seg tilbake fra det offentlige kunstnerlivet for en periode, men jobbet hardere enn noensinne med kunsten i det stille. Resultatet er en stor produksjon med hittil ukjente arbeider som står lagret i hjemmet hans; klar for nye utstillinger som fyller kalenderen hans frem til 2012. Nylig hadde han en utstilling i Gulden Kunstverk.

- Jeg har én regel: Jeg lager aldri bilder med tanke på at de skal "selge", bildene bare dukker opp i mitt hode og MÅ lages. For å ha en sikker økonomisk buffer jobber jeg halv stilling i helsevesenet som miljøterapeut på en somatisk avdeling på Lønnås Bo- og rehabiliteringssenter.

Plutselig avbryter Yngve seg selv og peker på pressa si i det utrolig ryddige verkstedet, så å si blottet for "gris" fra trykksverte og trespon. Han påpeker nettopp hvor viktig det er å ha det rent som grafiker.

- Kall meg gjerne litt kontrollfreak, ler han og peker.

- Nå ser dere på en helt unik presse. Ta gjerne et foto! Det er en svensk Domai-presse som kan trykke både dyp- og høytrykk! I dag er de nesten ikke å få kjøpt. I tillegg har jeg en genial bror som har gjort den helautomatisk for meg! Så slipper jeg slitasjeskader som rammer mange grafikere.

Grafiske malerier

Vi går inn i første etasje i huset som Yngve deler med sin bror. De flyttet tilbake til barndomshjemmet i 2005. Samme år fikk han et treårig arbeidsstipend fra staten, og dermed anledning til å videreutvikle og fornye sitt grafiske uttrykk. Det er bilder stablet overalt; et imponerende resultat av et mangeårig arbeid med kunsten i det stille. Yngve viser oss sin videreutvikling av tresnittet; nemlig grafiske malerier.

- Disse originalbildene er utviklet direkte fra tresnittet hvor jeg bruker trykkeplaten som et maleri. Men kuttene er altfor grunne til at de noen gang kan trykkes på. Det er et lite paradoks. Først males "utgangsmotivet" på platen. Lyset i bildene er faktisk lyset i treplaten som jeg henter frem med jernet. Prosessen kan sammenlignes med en fotograf som benytter lang eksponeringstid. Jeg jobber også alltid med mørke og lyse plan mot hverandre. Jo flere kutt, jo lysere blir det. Høylyset kommer til slutt. Enkelte plan forblir ubehandlet og utgjør den mørkeste kontrasten i bildet. Jeg liker kontraster; enten mellom det mørke og lyse, eller det å jobbe i miniatyrformater eller på kjempestore plater. For å hente opp det optimale lyset kreves mange lag med kutt - opptil 10 til 20 lag. Her kommer tålmodigheten inn - det finnes ingen rask snarvei! Et feilkutt - og bildet er ødelagt! Bildet lakkes til slutt med en klar, silkematt gulvlakk.

Platene kjøper Yngve på Maxbo. Han jobber i snitt 7-8 timer hver dag, gjerne på 3-4 bilder samtidig. Dermed lager han rundt 10-12 bilder i året.

- På mange av de ferdige platene er det også bilder på baksiden. Dette er bilder som ikke holdt mål. Blir jeg litt for utålmodig, går det galt. Du ser fort om et kutt ikke er perfekt når maleriet lakkes, det kommer mot deg, selv om jeg forsøker å fylle hakket. Her er det ingen feilmargin å gå på, sier han.

Vi kommer så vidt inn på det ekspressive tresnittet, som for eksempel Kate Kollewitz` arbeider. Yngve nikker gjenkjennende.

- De fleste ser på tresnittet som ekspressivt der man hugger med røffe kutt så sponene flyr. Men tresnittet har flere sider.

Yngve tegner kun opp horisontlinjer i bildene. Resten av motivet oppstår underveis. Vi spør han om det blir meditativt å utføre kutt etter kutt, og gjenta dette tusenvis av ganger i et bilde. - Gjennom bildene forsøker jeg å gjenskape mine visjoner. Det er en krevende og spennende prosess hvor jeg hele tiden må være skjerpet og fullstendig til stede. Selve teknikken krever kontinuerlig konsentrasjon - en kan trygt si at omverdenen stopper opp og jeg befinner meg i min "egen verden" når jeg arbeider. Jeg føler likevel ikke at jeg er i en meditativ tilstand, heller at jeg jobber i den ytterste konsentrasjon hvor ikke noe annet slipper inn.

Yngve hopper videre i sine mange tankerekker, og viser til filosofen Peter Wessel Zapffe for å danne et bakteppe for hva bildene hans handler om.

- Etter å ha lest Wessel Zapffes tekster og tanker om verden så jeg også min egen kunst på en helt ny måte. Han skriver blant annet om kosmisk panikk som et mentalt bilde på menneskets ekspanderende bevissthet, og at dette kanskje blir vårt endelikt. Dette forklarer han også ved å fortelle om en kronhjort-art som døde ut fordi den hadde for stort gevir!

- Hvor er vi i bildene dine?

- Jeg maler et landskap som er uforanderlig, og som er i en skarp kontrast til det forgjengelige menneskeskapte. Vi mennesker er jo kun på besøk på jorden et lite sekund, og vil ikke etterlate oss mange spor om millioner av år. I bildene mine ser du ofte en figur som betrakter det evige landskapet. Jeg mener også at mennesket er unikt i den verdenen vi kjenner, med en eksepsjonell mulighet som naturen har gitt oss. Tidligere var jeg imot genforskning, og tanken om å "kludre" med naturen og gjøre menneskene 200-300 år gamle. Nå har jeg snudd. Vi kan ikke slutte å være unike.

Håpet i ruinene

Yngve peker på et bilde som viser noen ruiner, eller fragmenter av en svunnet arkitektur, lyst opp med en lyskastereffekt. Han forteller at ett år etter at han malte bildet, fikk han se et av fotoene fra New Yorks "Ground Zero", hvor restene av tvillingtårnene var lyst opp innenifra mens man lette etter overlevende.

- Jeg sier ikke at jeg kan se hva som skjer i fremtiden, men dette var en underlig opplevelse. Derimot tror jeg at kunstnere er gode på å oppfatte stemninger og ofte har en sterk intuisjon.

- Så disse ruinene blir ikke bare et symbol på det forgjengelige, men også en start? På katastrofen og håpet om noe nytt som skal vokse?

- Jeg vet at mange opplever bildene mine som dystre, men jeg oppfatter dem aldri slik selv. I min jobb i helsevesenet er døden en naturlig følgesvenn, og jeg har ofte sett hvor fredelig og ufarlig døden kan være. Jeg har sett at alle smertetrekkene blir borte, på mennesker jeg har jobbet tett med i mange år. Samfunnet har skapt så mange negative bilder omkring døden. For meg er verden verken ensidig god eller ond, men noe midt imellom. Det vakre og truende går hånd i hånd.

Yngve forteller om en barndom med foreldre som gjorde litt andre valg enn det som var vanlig på den tiden.

- Min mor og far er nok det man definerer som intellektuelle. Og urbane. Far er billedkunstner og har reist mye; Paris, London, Italia, og han kan flere språk. Dessuten har de stor toleranse, og behandler absolutt alle mennesker likt. De mener også at hvis man har et utpreget talent, skal man satse på det, og jeg har alltid hatt deres fulle støtte. Fortsatt har jeg noen av de beste samtalene med mine foreldre.

Du må gå alle skrittene dine alene, men det er godt å ha noen å holde i hånden Yngve følger oss gjennom det eneste rommet i huset han ikke har pusset opp, gangen, som han kaller en kvinnehåndveske der alt er stappet sammen. Annen etasje er en forlengelse av atelieret nede. På stuebordet ligger en halv meter tykk bunke med trykk. På kjøkkenet har kjøkkenbordet blitt til et arbeidsbord for en to meter lang treplate som sakte begynner å ta form med hundretusener av hakk på den svartmalte platen. Yngve peker på sønnens maleri med et fjellandskap og et rødt telt og forteller stolt om nittenåringen som skal søke opptak som fallskjermjeger. På en vegg henger et av Yngves hovedverk: Utbryteren. En gruppe mennesker kommer gående mot oss, sett halvt ovenfra i en teknisk komplisert vinkel. Lyset faller på skuldrene og hodene til mennene. En person ser ut til å gå alene. Figurene nærmest vokser frem fra det mørke. Det er virkelighetsnært og sterkt. Yngve forteller entusiastisk om bildet, uten å skryte.

- Dette er et såkalt millenniumstrykk. Jeg har bearbeidet en plate jeg laget som ung. Det er fascinerende å møte seg selv slik i døra, og se hvor utålmodig jeg var. Det blir som en skuespiller som ser seg selv på gamle filmer. Jeg er opptatt av at publikum ikke trenger teorier eller kunstkunnskap for å komme inn i mine bilder. Dette motivet taler for seg selv. Kollega Anne Katrine Dolven sa noe flott i forbindelse med en av mine separatutstillinger: Det er umulig å ikke føle noe foran bildene dine! Ensomheten er med deg hele livet. Min erfaring i livet, og i jobben, er at du må gå alle skrittene dine alene, men det er godt å ha noen å gå dem med og ha noen å holde i hånden. Min store kjærlighet som jeg har møtt sent i livet, Brit, er min viktigste støttespiller som også er coach og sekretær. Uten hennes støtte og tro på meg og mitt virke hadde jeg nok ikke turt å satse så stort som jeg nå gjør i mitt "comeback".

- Bruker du noe av kunsten din i jobben?

- Det blir selvsagt en stor kontrast mellom det ensomme livet som kunstner og den sosiale formen på jobb. Men jeg liker denne kontrasten. Bildene får ofte hvile når jeg jobber, det tror jeg er lurt. Jeg prøver heller å være 100 % til stede, noe som er nødvendig for å gjøre en god jobb når en jobber med mennesker.

- Er du en av de bedre på tresnitt i Norge?

- Det må andre avgjøre, men jeg er kanskje en av de som har jobbet mest med teknikken. Tilbakemeldingene er mange. En kunstkritiker skrev at jeg ødela tresnittet og førte det i en blindgate med mine grafiske malerier. Mens galleristen i min siste separatutstilling kalte bildene mesterverk etter mesterverk i sin beskrivelse til pressen. I Stavanger var det en amerikansk kurator som hadde tatt med seg flere barn på utstillingen min. Hun kom tilbake til meg med en bunke tegninger som barna hadde laget etter inspirasjon fra bildene mine. Barna hadde vært svært engasjert, og alle ville ha kunstnerens "autograf". Når barn føler så sterkt for min kunst, blir jeg ydmyk. Barn er ærlige.

Han stopper litt opp.

- Jeg nærmer meg nå 50 år og har kanskje 20 aktive år igjen som kunstner med denne teknikken som er fysisk svært krevende. Det gjør noe med meg. Ved siden av sønnen min er mine bilder det jeg er mest stolt av å etterlate meg.