Erkjennelsen av Munch i meg

Forrige

Neste

Gro Mukta Holter, Marianne Darlen Solhaugstrand og Mia Gjerdrum Helgesen i Edvard Munchs seng.  

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas.

KUNST 3-2010: Grønn kjole for det livgivende, sort for det melankolske og rød kjole for lidenskapen. Denne formelen brukte Edvard Munch når han malte kvinnens mange sider, som i maleriet Pikene på broen fra Åsgårdstrand. KUNST tok med seg kunstnerne Marianne Darlen Solhaugstrand, Gro Mukta Holter og Mia Gjerdrum Helgesen til den samme broen i de samme kjolene, og laget vår versjon av Pikene på broen. 11. juni åpnet de tre kvinnene, sammen med Unni Askeland, utstillingen Erkjennelsen av Munch i meg på Åsgårdstrand Galleri i Kiøsterudgården.

- Jeg satte inn en annonse i Billedkunst der jeg søkte kunstnere som var inspirert av Edvard Munch, aller helst yngre kvinner, og håndplukket disse fire kvinnene. Unge kunstnere utforsker jo nettopp temaer som Munch var opptatt av; kjærligheten, sjalusi, erotikk, nærhet og avstand, forteller eieren av Åsgårdstrand Galleri, Vera Barlin.

I den gamle låven i Kiøsterudgården fra 1760-årene, som har huset kuer og fungert som byens ishus, vil hun denne sommeren sette fokus på Munchs påvirkning på unge kunstnere i dag. Kunstneren Unni Askelands kjente Munch-adopsjoner vil møte publikum, mens de andre tre kunstnerne vil få hvert sitt rom der man kan tre inn i deres personlige Munch-univers.

Det første møte med Munch

- Mitt første møte med Munch på begynnelsen av åttitallet var gjennom bladet Bamse, verdens sterkeste bjørn. Hver måned presenterte dette tegneserieheftet en kunstner. Bildet var Syk pike, og jeg ble veldig betatt. Dette er representativt for mitt tidlige møte med kunst generelt. Siden jeg vokste opp på en liten øy i Nord-Norge, kom alle bilder til meg gjennom ukeblader. I dag leker nettopp mine bilder med kunsthistoriske og populærkulturelle referanser, forteller Marianne smilende på nordnorsk når vi begynner å snakke om de tre kvinnenes første opplevelse av Munch.

Marianne er i dag den rødkledde: lidenskapen, fristerinnen, flammen, ilden og en femme fatale. Marianne fortsetter å fortelle om Munchs påvirkning i hennes arbeider i dag: -Mitt første virkelige møte med Munch var da jeg flyttet til Oslo i 1998 og dro på Nasjonalgalleriet for å se Syk pike. I 2007 lot jeg, i likhet med Munch, mannen få rollen som det romantiske offer i en kjærlighetshistorie i min serie Intimations of Mortality. I akvarell malte jeg menn i helfigur, modeller som jeg finner tiltrekkende. Dermed fokuserer jeg på den mannlige kroppen som objekt når den underlegges et kvinnelig erotiserende blikk, i motsetning av hva som har vært tilfelle i vår kunsthistorie! Feministen Simone de Beauvoir har jo uttalt at kvinners drømmer og fantasier om menn er fraværende i vår historie. Munchs bilder kan sees som en samling erotiske lengsels- og lidelsesberetninger, og jeg har hemningsløst latt meg inspirere av smerten og romantikken i hans bilder. Men i mine bilder har jeg også hentet motiver fra skrekkfilmer og blandet disse med motiver fra Hamlets Ophelia i et forsøk på å smelte høyromantikk med smusslitteratur.

- Jeg husker at jeg nærmest hadde et svermerisk forhold til Munch i tenårene. Mitt første møte med Munchs arbeider var med på å forandre min barndomsdrøm om å bli danser til å ville bli kunstner, innskyter Gro, kledd i grønn kjole for anledningen; den livgivende.

- Jeg drømte om bohemlivet, og elsket smerten og lidelsen i kunsten hans som jeg dukket ned i og fikk inn i systemet. Det var så vakkert! I oppveksten var blant annet Madonna, Syk pike og Skrik yndede motiver som jeg malte ofte. Lyset i motivene hans fra Åsgårdstrand er noe av det vakreste jeg vet, og det var helt magisk første gangen jeg dro til Munchs hus her i byen. Da var jeg rundt 13 år og befant meg i en søkende fase i livet. Jeg har i flere år jobbet med tematikk rundt identitet, tilhørighet, hukommelse, minner og drømmer, og Munchs måte å utrykke disse dramatiske sidene i livet er et forbilde. Mine siste malerier er min hommage til Munch. Jeg har blant annet malt min versjon av Kysset, tatt med et hus fra Munchs bilder, hans mye omtalte skygger og den dramatiske historien om Tulla Larsen, forteller Gro.

Utstillingens siste kunstner, Mia, tar oss med ned den bratte trappen til låvens "kjeller", der hennes utforskning av Munch skal henge. Med sin sorte kjole står hun for Munchs melankolske kvinne; sorgen.

- Jeg svermet nok ikke på samme måte som Gro i ungdommen, men Munchs kunst fascinerte meg tidlig. Dette var noe helt annet. Jeg husker jeg tegnet noen grusomme Munch-bilder som faren min hengte opp på kontoret. Og laget en Skrik-kake i trolldeig! Etter hvert var jeg veldig ofte på Munch-Museet. I dag jobber jeg med de samme eksistensielle temaene som Munch tok opp i sin kunst; kjærligheten, svik, død, sjalusi, lidenskapen- ja livet. Som kvinne vinkler jeg temaene fra mitt hjerte og ut, og som trebarnsmor dukker jo da også mor/barn-motiver opp.

- Ja, og som i Munchs bilder er det ofte en person som er på vei ut av bildet ditt? legger galleristen til.

- Ja, det er ofte en som er skvist ut av gruppen, ler Mie. Til utstillingen har hun laget adopsjoner til Munchs bilder, og forsøkt å gå inn i hans palett, latt malingen renne og benyttet Munchs karakteristiske solsymbol.

- Det rare er at Munch ikke var en direkte inspirasjon for meg, men gjennom kritikere som har skrevet om min kunst, har jeg blitt oppmerksom på hvor mye Munch der er i bildene mine. Munch torde så direkte og usensurert å få ned en stemning, en følelse sammen med en konkret situasjon i sine bilder. De sære, sterke fargene, sammen med den sarte streken, blir for meg så optimalt som det kan bli.

- Er det ikke ambisiøst å gå inn i Munchs kunst på denne måten?

- Ja, kan vi trekke oss nå, Vera? ler Mia, og de tre kvinnene understreker at det faktisk er kjempeskummelt.

- Men publikum får nå en kvinnelig tilnærming til Munch, understreker Vera.

I Munchs seng

Vi går bortover mot Munchs gamle hus, og Vera forteller om hvorfor så mange kunstnerne fant veien til Åsgårdstrand.

- Åsgårdstrand var i kunstnerperioden en meget rik by med mange skipsredere og stor handel. Her var det nemlig lavere skatt enn ellers i landet. Og etter pengene kom kunstnerne. Her var det flere hoteller, store hus og hele 60 skjenkesteder. Og så var det lyset som tiltrakk kunstnerne. Når sola går ned på Moss-siden på den andre siden av fjorden, skaper det refleksjoner i vannet her. Byen kalles jo "den hvite byen" i Oslofjorden.

- Her bodde de tre pikene på broen; Dagny Semb, Magda Gustavsen og Randi Semb, skyter vår guide, Adelita Hauklisæter, inn idet vi passerer et hvitt, lite hus. - Broen var et sosialt møtepunkt, der man fikk siste nytt fra hovedstaden.

Alle gatene vi passerer, er oppkalt etter kjente kunstnere fra norsk kunsthistorie. Ingen annen by i Norge kan vise til en tilsvarende kunstnerisk historie som Åsgårdstrand.

- Vi har en historie som fint kan måle seg med Skagen i sine glansdager der alle jaktet på lyset. Her var møtepunkt for blant annet Frits Thaulow, Hans Heyerdahl og Christian Krohg. På stranden der nede satt Jappe Nielsen i fjæresteinene og sukket etter Oda Krohg. Det var fester på hotellet til lyse morgen, og det går ennå rykter om da Munch sloss med Ludvig Karsten og Tulla Larsen, og det endte med at Munch fikk sin finger skutt av, forteller Vera mens vår guide låser opp Munchs gule hus. Hytta står akkurat slik som da Munch døde, med hans seng, bord, komfyr, frakk, hatt, medisin og brennevinsflasker med ennå ufordunstet absint. Den siste som sov i sengen, var også Munch, og våre tre kunstnere tar plass i sengen med mye latter.

- Jeg kunne gjerne falt for han, han var en flott mann, ler Vera.

- Og han tenkte så bredt og bunnløst, sier Gro.

- Erkjennelsen av Munch i oss, unge kvinner, deklamerer Mia. - Vi er jo mellom 30 og 40 år alle tre, og ikke så unge! Du sjekket alle fødselsattestene våre, Vera?

- I kunsten er man ung når man er 40, smiler Vera.

- Vi invanderer Munch, går inn i drømmene hans, hans sjelsliv, ler Marianne og strekker seg makelig ut i den røde kjolen.

- Det er helt utrolig stort å ligge i Munchs seng. Nå er det bare å skynde seg hjem for å male. Vi har virkelig fått Munch i kroppen, ler Gro.

- Han hadde nok ikke hatt noe imot det, sier guiden, og forteller at Munch ofte malte naken i hagen her, til skrekk for byens fruer. Huset hans lå nemlig langs veien som førte til kirken.

Adelita forteller om Munchs liv og hans historie i Åsgårdstrand.

- Munch vokste opp i bygårder, der de hygieniske forholdene var svært dårlige og smittefaren stor. Familien flyttet etter hvert ut av byen. Jeg har lest en historie der tanten til Munch spurte hvorfor han ikke malte, hvortil han svarte at han ville se solen gå opp og ned.

På konsollen til en enkel trehylle ved siden av oss har Munch røft skåret ut sin fars ansikt. Faren var sterkt religiøs, men Munch beundret han for hans kunnskap, derfor støtter faren opp bøkene. Over sengen får vi øye på et familiefoto av Munchs mor med barna samlet rundt seg.

- Hun fødte fem barn på seks år, men var meget syk av tuberkulose. Da hun skjønte det gikk mot slutten, samlet hun barna tett inn til seg og fikk tatt dette siste fotoet. Munch har skrevet i voksen alder at han husket at han spurte moren hvorfor hun måtte hvile på hvert trappetrinn. Da Munch var tretten år, ble han svært syk av bronkitt. Det fortelles at faren satt på kne og ba. De trodde ikke han skulle overleve. Da Munch frisknet til, ble søsteren, som han var svært knyttet til, syk og døde raskt. Tapet av moren og søsteren var forferdelig for Munch. Men det førte til at tante Karen kom inn i familien. Hun var morens søster som dedikerte hele sitt liv til å ta vare på familien. Det var også hun som oppmuntret Munchs kunstneriske begavelse. Familien var fattig, og tante Karen laget ofte mosebilder for å bøte på økonomien. Munch sa ofte at han hadde vokst opp i et verksted. Faren hadde praksisen sin bak et forheng i stua, tante Karen satt med sine mosebilder, og barna syslet alltid med kreative ting i mangel på leker. Dessuten var det bare en spindelvevhinne til moren og den åndelige verden. De feiret fødselsdagen hennes etter at hun var død, og historikeren og onkelen, P.A. Munch, kom ofte på besøk og fortalte historie. Denne barndommen var bakgrunnen for Munchs kunst, skisserer Adelita opp som et levende bakteppe.

I 1897 kjøpte Munch huset i Åsgårdstrand, hvor vi står. I brever har han skrevet at det var kun her nede han fant roen, og at det var det koseligste huset han hadde bodd i. Det var også her han opplevde sin første kjærlighet; til den gifte kvinnen Mille Thaulow.

- Mange så på han som en halvgal kunstner, men Mille var en av de få som tok han på alvor og pratet med han. Munch ønsket faktisk at folk skulle komme og se på kunsten hans. Han og Mille møttes i hemmelighet i borreskogen. Munch spurte også om hun ville gifte seg med han, men hun sa nei med den begrunnelsen at Munch var gift med kunsten. Fra denne kjærlighetshistorien malte Munch bilder som Aske, Skyggen og Stemmen, lenge etter at forholdet var slutt. Man kan si at det var her i byen at kjærlighetstemaene til Munch ble vekket til live. Den neste kjærlighetshistorien som utspant seg i Åsgårdstrand, var med Tulla Larsen, en historie Gro har latt seg inspirere av i sine bilder. Adelita forteller igjen:

- Munch rotet seg inn i dette i 1898, og prøvde fort å rote seg ut av det igjen. Han skjønte at det ville bli trøblete, og at han og Tulla hadde to ulike mål her i livet; for han gjaldt kunsten, for Tulla et anstendig borgerlig liv. Han gjorde det også slutt, men en dag kom det en kvinne med en beskjed om at Tulla ville ta livet sitt. Historiene sier at Munch slapp det han hadde i hendene, og enten rodde, seilte eller tok dampbåten over til Moss-siden. Tulla hadde tatt morfin, men etter noen kopper kaffe kom hun til hektene. Munch hadde mistet to kvinner før, og ville ikke miste enda en til døden. Senere prøvde de å snakke forsonende sammen, men det endte katastrofalt. Som enhver kunstner med respekt for seg selv på den tiden, hadde Munch også en pistol i skuffen. Tulla truet han med denne. Det sies at Munch la en beroligende hånd på Tullas hånd, men hun skjøt han i hånden, og den venstre ringfingeren ble lam. Etter dette skjedde det flere ting som gjorde at Munch til slutt ble lagt inn på et sykehus i København med en svært frynsete psyke i 1906. Han beholdt huset her i Åsgårdstrand hele livet, men besøkte det bare sporadisk etter den grusomme hendelsen. Etter hvert kjøpte han jo Ekely i Oslo, hvor han skrev at han følte seg som en godseier. Men der borte ser dere Tulla Larsens kiste, peker guiden. På vei ut forteller hun hvordan Åsgårdstrand kommune var tidlig ute og kjøpte dette huset rett etter Munchs død, og fikk det gjort om til et museum allerede i 1946, i motsetning til boligen på Ekely.

- Munch testamenterte 1100 malerier, 18 000 grafiske verk og alle sine brev til Oslo kommune. De lot det stå på Ekely, låste med en liten nøkkel, og huset ble åsted for byens frie fugler som herjet og ødela. Til slutt ble huset revet, og i dag er det en liten parkeringsplass der, rister Adelita på hodet.

Pikene på broen

Vi går ned på stranden hvor Jappe Nilsen gråt sine tårer etter Oda, og fortsetter bortover mot den berømte broen som har blitt et ikon i norsk kunsthistorie. En forbipasserende turist smiler over vår moderne versjon av Pikene på broen, og kommenterer at vi mangler en kvinne i hvitt og hatter.

- Det er malt flere versjoner av dette bildet med kvinnene i ulike samtaler, men den siste fra 1922 er nok den mest kjente. Opprinnelig ble broen bygget oppå en gammel båt som ble senket, men den som står her nå, er nyere, forteller Vera, og roper til jentene at de må stå tettere sammen.

- Dere materialiserer jo kvinnens mange sider i Munchs drømmer og er jo én form og kvinne! Fotografen er ferdig, og de tre kunstnerne tørker tårene som renner i det skarpe lyset, og pakker seg inn i varme kåper, er enige om at man skal lide for kunsten, og spøker om at de er glad vi ikke skal iscenesette Munchs bade-bilder også.

- Da Munch var 22 år, fikk han høre Hans Jægers ord om at du skal skrive ditt liv som var Kristianiabohemens manifest. Munch overførte dette. Han ville male sitt liv. Da han malte Syk pike, kom alle følelsene frem. Han har sagt at han ønsker å male mennesker som lever, lider og elsker.

- Men kunsten kommer jo ofte ut fra svik og kjærlighet, sier Mia.

- Ja, det er jo det livet handler om i Munchs kunst. Han så på seg selv som en visuell profet, avslutter Vera.