Mestermøte i Venezia
Av Bjørn Li / Foto Anne Vesaas .
KUNST 4-2010: - Begavelse, sier Odd Nerdrum, - trenger ikke fine aner og berømte kunder for å forklare seg selv. KUNST er på sin tredje mestermøtereise med Odd Nerdrum, denne gangen også med den tidligere eleven, Helene Knoop, og herværende gjesteskribent, Bjørn Li. Tidligere har vi besøkt Stockholm og Paris.
Vi spaserer gjennom Venezias trange smug. Et sted møtes flere av dem på en liten piazza hvorfra det strømmer musikk. Vi gjenkjenner Pjotr Tsjajkovskijs toner; de fremføres ikke av musikere i kjole og hvitt, men av en uanselig fyr i lite påkostet bekledning holdt på plass av grønne bukseseler. Han har stilt seg bak et brett av et titalls vinglass. Hvert og ett av dem er fylt med en avstemt mengde vann. Fra kontakten mellom glassene og mannens dansende hender strømmer altså musikken. Og det i så rike og fyldige toner, i så forfinet rytmikk, at alle som har lagt veien over piazzaen, må stanse og lytte henført til denne trolldom.
Vi er på vei til Gallerie dell'Accademia, Venezias fineste samling av malerier fra tiden før 1800. Vi har reist den lange vei bare for å se ett eneste av disse; Pietá av den store venezianske mester Tiziano Vecellio (1488-1576), gjerne kalt Tizian. Det hersker uenighet om hans fødselsår, men ikke om hans betydning for ettertiden. Både Rembrandt og Rubens var dypt influert, og da har vi kun nevnt de største navnene. Faktum er at europeisk maleri ville ha utviklet seg meget annerledes dersom Tizian ikke hadde levd. Han var en fremragende portrettmaler - en av alle tiders betydeligste. I religiøse og mytologiske motiver utviklet han figurkomposisjonen mot en kompleksitet man trolig ikke hadde sett maken til siden antikken. Han var en tryllekunstner med farger. Mot slutten av sitt liv, i den alderen da han må kunne betegnes som olding (enten man legger hans egen eller skeptikernes tidsregning til grunn), valgte han å gi avkall på dette innsmigrende virkemiddel farger til fordel for det nesten fargeløse maleri i motiver som utgjør milepæler i det spirituelle maleriets historie. Dette ble også utgangspunktet for Rembrandts gammelmannsverker.
Tizian ble født i solide kår i landsbyen Pieve de Cadore i Veneto innenfor republikken Venezia. I ti-tolvårsalderen ble han og broren Francesco sendt til Venezia hvor de ble opptatt i lære, først hos mesteren Gentile Bellini, deretter hos dennes bror, den store Giovanni Bellini. Det er den samme Giovannis Kristus-motiv vi studerte på vår første mesterreise til Stockholm, og som Odd Nerdrum betegnet som Rembrandt to hundre år før Rembrandt.
Venezia var handelens by fremfor noen. Herfra førte de første handelsruter til den fjerne Østen, og byen var lenge som den rene transitthall for innførsel av krydder, tekstiler og andre kostbarheter å regne. Om Tizian er det skrevet at han var den første maler som kunne arbeide uavhengig av kirke og fyrstemakt, selv om han i høy grad hadde representanter for begge grupper blant sine oppdragsgivere. I samtiden ble han omtalt som malerfyrsten. Dessuten var han noe av en handelsmann. Ved siden av driften av sitt store verksted var han involvert i trelasthandel og skal ha tjent gode penger. Man skal derfor ikke undre seg unødig over at også Pietá ble til som del av en forslagsvis byttehandel.
- Tizian, forteller Odd Nerdrum, - ønsket seg et gravsted i et av kapellene i Fransiskanerkirken, Santa Maria Gloriosa dei Frari. I bytte mot gravstedet tilbød han fransiskanermunkene denne Pietá hvor han har brukt seg selv og sønnen Orazio som modell. Dere kan se at Maria er kledd i blått. Blå pigmenter var de dyreste. De økte dermed bildets verdi betraktelig i den byttehandel Tizian foreslo. Tizian døde imidlertid av pest før bildet var ferdig. Like etter døde også Orazio i den samme epidemi. Arbeidet med bildet ble avsluttet av Palma il Giovane. Det er han som har malt den engelen med fakkelen.
Nerdrum peker mot en skikkelse litt til høyre for bildets midtakse. Vi står foran et gigantisk lerret. Skjønt, her gjør vi oss skyldig i en unøyaktighet: Vi kan tydelig se sømmen etter flere lerreter som er sydd sammen.
- Tizian brydde seg ikke om å skjule det, sier Nerdrum. - Han forsto at møtet mellom skissen og det ferdige maleri er mest levende. Der kan dere forresten se at lerretet har vært skadet, men de har reddet det. Se hvordan fiskebensmønsteret trer frem! Det grove lerretet gir bildet en egen skjønnhet i strukturen. Tizian er den første frie maler som maler direkte på lerretet uten undermaling. Dette bildet er en av mine absolutte favoritter, først og fremst fordi det er så vidunderlig malt, men også på grunn av det gripende innholdet.
Bildet fremstiller en aldrende mann, Nikodemus, malt i Tizians egen skikkelse idet mannen kneler foran Kristus som ligger død i jomfru Marias armer. Gruppen er plassert inne i en nisje, som kan minne om et ildsted eller et alter i et hedensk tempel, flankert av marmorsokler med løvemotiv på hver side. På venstre sokkel står en apostel, eller profet også han skal bære Tizians egne trekk. På høyre side ser vi en kvinne som minner oss om Kristusskjebne ved å rette fingeren mot et stort trekors hun støtter mot skulderen. Fra venstre gjør en grønnkledd kvinne entré. Hun har et aggressivt, nesten ondartet ansiktsuttrykk.
- I litteraturen blir hun ofte omtalt enten som Maria Magdalena eller som en sibylle, sier Nerdrum. - Men jeg tror Tizian har tenkt henne som en personifisering av pesten. Den lå jo alltid som en svøpe over menneskenes liv i denne fuktige byen. Grønnfargen i drakten hennes minner om galle. Det gir preg av sykdom.
Det første som slår en når man betrakter dette bildet, er likevel fargeløsheten. Det gir inntrykk av å være malt i "grisaille", til tross for at nærmere betraktning viser både grønt og rødt og blått.
- Tror du de opprinnelige fargene er renset bort? sier jeg.
- Nei. Bildet har vært renset. Men i utgangspunktet er det malt i grisaille. Han har brukt masse svart. Så har han lagt på farger i tynne lasurer. Som på gamle kolorerte bryllupsbilder. Den rødfiolette fargen ble for øvrig fremstilt av maur som de knuste i morter. - Jeg har lest at han kunne bruke opptil 20 lag lasurer, sier Helene Knoop. - Ellers må man vel kunne si at dette fremfor noe er malernes bilde!
Utsagnet blir til en viss grad bekreftet på stedet. Salen er full av besøkende. De fleste nøyer seg med et fort blikk på Pietá før de søker de mer fargesterke bilder i salen.
- Folk er tiltrukket av sterke farger som de gjenkjenner fra tegneserier, sier Nerdrum. - Men Tizians bilde ser jo ut som om det er gravd opp fra jorden. Jeg husker en gang Per Ung og jeg var sammen her i Venezia. Vi satt foran Giovanni Bellinis altertavle i Frari-kirken. Tenk, sa jeg til ham; at det bildet er skapt av vann, jord og litt olje. Jeg får samme fornemmelse foran dette bildet av Tizian: Man kan gjøre mirakler av gjørme og litt olje. Tizian har vært ute etter et tidløst uttrykk. Dette bildet så gammelt ut allerede da det var nymalt.
- Hvordan gikk det til? sier jeg.
- Tizian var på besøk i Roma, forteller Odd Nerdrum. - På vei hjem til Venezia tok han veien innom Firenze. Der fikk han se Massaccios fresker over apostelen Peters liv i Santa Maria Del Carmine. Selv om de på det tidspunkt ikke var særlig gamle, de var malt i 1425-1428, var de allerede nesten svarte av sot fra faklene som ga lys i kapellet hvor de var malt rett på veggen. Det er denne aldringsprosessen Tizian har etterlignet i dette bildet. Han har bestrebet seg på å male et bilde som ser gammelt ut. Han har selv skapt elde for å slippe å vente på den. Overflaten minner om en slitt sølvmynt med skitt i gropene. Tizians siste bilder er liksom i full oppløsning, men ikke så oppløst at man ikke kan se hva de forestiller, som om han har malt alt ferdig og så skrapt det ut igjen. Det er dette jeg kaller Det syke barn-syndromet. Basert på de samme verdier man finner i Munchs Syk pike; man skraper ut og sliter seg frem til et uttrykk. Dette er en teknikk som egner seg godt for det jeg kaller erindringsbilder. Med det forstår jeg bilder som befinner seg langt nede i bevisstheten, og som møysommelig hentes opp og stønnes frem. Se på ikonene han har malt nede i hjørnet. Kanskje han husket dem fra barndomshjemmet. Alt i dette bildet strekker seg mot det tidløse. Den engelen i hjørnet der. Se hvor frodig den er malt i forhold til de tørre figurene i Veroneses bilde ved siden av.
Fra våre reiser med Odd Nerdrum til Stockholm og Paris har vi lært noe om hans studiemetode: Han sammenligner.
- Ved å sammenligne ser man straks de sterke og svake sider ved et bilde. Og derved gjerne også ved maleren, sier Nerdrum.
- Legg merke til den hånden, sier han og peker mot Kristus-skikkelsen i Pietá.
- I holdning minner den om Syk pike av Munch. Tizian har vært besatt av å nå frem til et uttrykk i den hånden. Sammenlign den med hånden til mannen i bildet der borte.
Nerdrum gjør tegn i retning av et maleri utført av Tizians samtidige, venezianeren Jacopo Tintoretto.
- Den hånden er direkte dårlig. Og Tintoretto har bare latt den være slik. Han har skyndet seg for å bli ferdig. Som om han mangler moral. Tintoretto mangler også poetikk. Det er vel til syvende og sist dette som kjennetegner et mesterverk, sier Nerdrum. - At det rommer poetikk.
Dagen etter befinner vi oss om bord i båten som skal bringe oss fra Venezia til flyplassen. Det blåser friskt, og skipperen legger fartøyet i riktig posisjon mot bølgene.
- Det var som alltid en stor opplevelse å være her, sier Odd Nerdrum. - Tizians Pietá er jo hver gang en åpenbaring. Men jeg har jo sett det så mange ganger. Så jeg må nok si at det største denne gang, det var mannen som spilte Tsjajkovskij så fint på vinglass!
Tizian Vecellio ble født i den lille byen Pieve di Cadore i Dolomittene hvor han vokste opp i solide økonomiske forhold. I tiårsalderen kom han til Venezia hvor han ble opptatt i lære i mesteren Giovanni Bellinis verksted. I ungdomsårene ble Tizian og malerkollegaen Giorgione ansett for å være republikken Venezias mest lovende malere. Giorgione døde ung av pest allerede i 1510. Etter at Giovanni Bellini døde i 1516, ble Tizian stående som republikkens ukronede malerfyrste. Han var dens offisielle maler i mer enn 60 år. Tizian påtok seg bestillingsoppdrag fra fyrster, konger, kirken og velhavende handelsmenn. Han ble selv en rik handelsmann. Til tross for sine mange triumfer opplevde Tizian i sitt lange liv også store sorger. Mange av hans nærmeste døde i ung alder. Hans sene verker, som hører til de betydeligste i maleriets historie, er preget av hans forståelse av det forgjengelige. Her bryter Tizian med samtidens klassiske idealer og utvikler et grovt utpenslet og dramatisk maleri som senere skulle få stor betydning for blant annet Rembrandt.
Tizian hadde en stor produksjon. Hans motiver ble dessuten utført i tallrike varianter av assistenter som arbeidet i hans verksted. Tizians verker kan i dag sees i de viktigste museene over hele verden. Som følge av Tizians lange samarbeid med keiser Karl V og hans etterfølger Filip II, befinner det seg særlig mange verker i Pradomuseet i Madrid. Men Tizians aller siste verk, Pietá, befinner seg fremdeles i mesterens hjemby, Venezia.