Mestermøte i Paris

Forrige

Neste

Helene Knoop, Odd Nerdrum og Bjørn Li i samtale foran Leonardo da Vincis St Anna.  

Av Bjørn Li / Foto Anne Vesaas.

KUNST 3-2010: - Se duene som flyr innover i landskapet! Det landskap Odd Nerdrum peker på er av det illusjonære slag. En sløret atmosfære, grå, men ikke fargeløs, lar så vidt omrisset av et parkaktig landskap slippe inn til øyet, der vi står og stirrer på det svære bildet oppe på veggen. Og ganske riktig, der flyr noen duer gjennom luften - de har vel fullført sitt oppdrag og er på vei bort fra det som er bildets egentlige motiv: Et nytt menneske er kommet til verden; det holdes trygt i favn av moren og har lagt sin spedbarnslanke hånd i hånden til den andre kvinnen. Like bak kvinnene står to ungpiker; en dag skal det nok bli deres tur!

- Det dreier seg om generasjonenes gang, sier Nerdrum. Vi befinner oss i Paris - nærmere bestemt i Petit Palais. Det har fått navn etter storebror, Grand Palais, som ligger på andre siden av Avenue Winston Churchill. Begge ble bygget til verdensutstillingen i 1900, og begge tjener i dag som utstillingssteder for billedkunst. Petit Palais rommer mer enn tolv tusen verker med opprinnelse fra antikken og frem til i dag.

Odd Nerdrum, hans tidligere elev Helene Knoop og herværende gjesteskribent har kommet for å se ett av dem; av den franske maleren Eugène Carrières fragmentariske billedsuite Generasjonene er det kun Unge mødre han rakk å bringe til et fullendt uttrykk før sin død i 1906. Det er så å si et uoppdaget mesterverk som henger i periferien (nærmere bestemt i museumsbutikken) av en samling som til tross for sitt omfang, hva kvalitet angår, vel ikke hører til Frankrikes aller ypperste.

- Eugène Carrière fikk i oppdrag å male en billedserie til rådhuset i Paris 12ème arrondissement, forteller Odd Nerdrum. - Den skulle fremstille livets gang gjennom generasjonene. Men han ble syk og døde. De uferdige bildene ble lagret i kjelleren her i museet. Der ble de værende i hundre år. Jeg fikk ikke se bildene før i voksen alder. Man skulle ha hatt opplevelsen da man var 20. Men slik er kunsthistorikernes lov: Bildene er for menneskelige. Carrière krever at vi går i dybden. Men det var bilder som det fargesprakende der borte som var populært ...

Nerdrum peker på et salongmaleri i den helt lette genre, signert av den for lengst glemte maler Georges Clairin. - Kunsthistorikere er avhengig av moten som mennesker flest, fortsetter Nerdrum. - Men store ånder arbeider utenfor tiden! Derfor kan Carrière minne mer om El Greco (15411614) enn om sine samtidige.

Nerdrum peker opp mot lerret.

- Legg merke til hvordan alt beveger seg, som røyken fra en fyrstikk som løser seg opp i lyset som et sløret fotografi. Mange fotografer, blant annet Steichen, var ville etter Carrière.

- Hva synes du er den essensielle kvalitet ved bildet? sier jeg.

- Jeg blir betatt når bildene ikke har tid. Når et menneske bringer Rembrandts verden inn i vår verden. Det er vel det som er Carrières storhet. Som om en Rodin skulle ha oppstått som maler.

Helene er opptatt av de tekniske virkemidler:

- Hvilke farger har han benyttet, Odd?

- Linolje, terpentin og ikke mer, på et selvpreparert lerret med grågul bakgrunn. Og med de enkle virkemidlene går det så unna at det ikke gjør noe at den ene armen ikke er helt korrekt!

Helt korrekt er heller ikke foten på den ene figur som opptrer i den franske maler Louis Janmots (1814-1892) Mareritt, stilt ut på temautstillingen Kriminalitet i Kunsten i Musée dOrsay. Vår tilstedeværelse er ikke planlagt, vi har stukket innom fordi tiden nå engang strakk til før museene stenger for kvelden.

- Det er det rareste! sier Nerdrum. - Jeg har dette bildet med i boken Mesterverk - Odd Nerdrums kanon. Men jeg har aldri sett det i virkeligheten. Jeg kjenner det kun fra et flyktig magasin jeg fikk se på Island. Og nå er det her! Se, Helene, det er jo helt nydelig!

Bildet Nerdrum begeistres av, forestiller en ung kvinne som forsøker å løpe fra en gammel kone som bærer på en død pike. Konen strekker armen etter flyktningen for å fange henne. Scenen følges av fem munker som stikker hodet frem gjennom vinduene i en klostermur. Nerdrum stirrer betatt.

- Dette er innenfor "nightmare-distriktet" i den symbolske verden. De groteske ansiktene, det tomme, uendelige rommet innover i verket og avgrunnen de løper ut i, gjør bildet til en arketyp, sier han.

- Det gir grunn til ettertanke at det kan finnes en maler på dette nivået som ingen kjenner, sier jeg.

- Ja, sier Nerdrum. Det er ubehagelig. Janmot er en av malerne som er blitt borte i historien fordi tiden ikke har vært på deres side. Det er historiens idioti som kan holde slikt skjult så lenge. Det forteller noe om tragedien ved å leve i en tid som er dominert av ensidighet. Denne sensuren fører til at mange og store begavelser ikke får vist seg. Hvorfor skal jeg få vite alt om denne impresjonisten Alfred Sisley, som ikke er bedre enn en vanlig norsk impresjonist, mens jeg må lete meg frem til en maler som Janmot? Se på bildet ved siden av; det er malt av den tyske maler Franz von Stuck. Han er berømt. Se hvor svak han er i forhold til Janmot!

Det er med Louvre som med stjernehimmelen; man kan stå der og se seg tom på alt og ingenting, helt til en ensom komet måtte fange ens oppmerksomhet. Det er formiddag. Vi går ranke gjennom de endeløse saler. Det er som å spasere gjennom maleriets historie. Men vi er ikke historikere og stanser ikke før vi står foran en av malerhåndverkets ypperste prestasjoner: Leonardo da Vincis St. Anna.

- Dette maleriet er noe av det mest fullendte jeg kan tenke meg, sier Nerdrum og gjør en sikksakk-bevegelse med hånden i luften. Han fortsetter:

- Figurene er komponert i en slangeaktig bevegelse fra øverst til venstre og nedover. Bildet er sett i to perspektiver: Landskapet ovenfra og figurene nedenfra. Slik oppstår en konflikt som skaper et merkelig rom. Hvis man forestilte seg at figurene reiste seg og spaserte innover i landskapet, ville det ha virket uhyggelig. De befinner seg hinsides naturalismen. Jeg oppfatter det som om motivet er skapt for å vise at vi lever i et univers - i et tålmodig univers med noen levende mennesker i ... Legg merke til Jesusbarnet. Tilsynelatende kjæler det med lammet. Det ser ut som om han holder sin venstre hånd omkring lammets øre. Men jeg tror Jesus dreper lammet med en kniv han skjuler i hånden. Lammet symboliserer ham selv. Han dreper altså seg selv som en offerhandling. Det var jo også hva Jesus gjorde gjennom sine senere valg. Leonardos fortelling er tilbakeholden. En banal maler ville ha utstyrt Jesus med en stor kniv!

Nerdrum plukker et lite instrument opp fra lommen. Det er et glass som filtrerer bort farver. Han kikker gjennom glasset før han rekker det til meg.

- Leonardo er aldri spekulativ i fargen, sier han. - Men som du ser ved å studere bildet gjennom dette glasset, ville det vært enda vakrere hvis han ikke hadde brukt blått!

Etter å ha fulgt Nerdrums oppfordring gir jeg glasset videre til Helene.

- Legg merke til det lille treet i bildets høyre bakgrunn!

Nerdrum peker.

- Når det dukker opp et slikt tre i en billedtype som dette, forteller det at Jesus er i bildet. Alt her tilhører evigheten. Klærne er evighetsklær og ikke hentet fra Leonardos samtid. Landskapet er et evighetslandskap. Og smilene i ansiktene, sier Nerdrum, - de tilhører liksom evigheten de også.

Ja, hva er det ved Leonardos smil som har fått menneskene til å gruble i fem hundre år? Spørsmålet diskuteres videre mens vi beveger oss inn til neste sal og stiller oss foran historiens aller mest berømte smil. Skjønt, meget tyder på at det ikke ble tillagt større betydning da Leonardos samtidige beundret portrettet av kvinnen de fleste mener må ha vært Lisa Gherardini, mer kjent som Mona Lisa. Leonardos samtidige, Vasari, som kan ha sett bildet mens det ennå befant seg i Firenze, ramser opp en rekke fremragende kvaliteter ved maleriet, men nevner ikke Mona Lisas smil med ett ord.

- Jeg leste nylig, sier jeg, - om Baldassare Castiglione som ble portrettert av Rafael. Komposisjonen, som forresten kan sees i salen vi nettopp forlot, er åpenbart påvirket av Mona Lisa. Castiglione, adelsmann og humanist, skrev en av de mange bøkene som handlet om dannelse og høvisk opptreden i aristokratiet. Den hadde tittelen Il Cortigiano. Der fremgår at latter ble oppfattet som meget upassende. Forfatteren anbefaler følelsesmessig tilbakeholdenhet hva ytre adferd angår. Et smil kunne i høyden være tillatt, så lenge det ikke blottet tennene eller forårsaket andre grimaser. I en annen bok fra tiden ble det dannede smil beskrevet helt nøyaktig. Og beskrivelsen passer meget godt til det smil Leonardo lar kruse seg på Mona Lisas lepper.

- Likevel tror jeg ikke noe på det, sier Nerdrum. - Det blir en slags marxistisk reduksjonisme som alminneliggjør Leonardo. Det er like før man melder ham inn i Arbeiderpartiet.

- Og hvordan vil du tolke smilet, Odd? spør Helene.

- I Pakistans hovedstad, Islamabad, så jeg en gang en figur, svarer Nerdrum, - som så ut som en syntese av Alexander den store og Buddha. Den lignet så sterkt på Leonardos uttrykk at det var påfallende. Jeg kan tenke meg at Leonardo har kjent til Buddha. Kanskje som en del av de esoteriske tradisjonene knyttet til platonismen. Det er som om Leonardo vil fortelle at alt er grusomt og forgjengelig, og så sitter han og ser utover det store landskapet mens han betrakter det hele med et buddha-smil. Filosofen Nina Karin Monsen sa for øvrig noe interessant: Når mennesket er svært konsentrert, får det et alvorlig uttrykk. Smilet kommer sent inn i Leonardos maleri. Det er som om han har resignert. Så står han der ensom med papirrullen i hånden og smiler.

- For øvrig, sier Nerdrum plutselig, - er jeg overbevist om at den Mona Lisa vi står og ser på, er en reproduksjon. En dyktig, digital kopi. Det er ikke det samme bildet som jeg så da jeg kom hit for første gang. Den gang var hun en grønn sitron. Bildet vi ser, er blitt sminket. Bakgrunnen er kolorert opp. Det er ikke det samme bildet!

- Tuller du? sier Helene.

Nerdrum svarer ikke. Og jeg kan ta feil når jeg hevder at jeg så et lite smil kruse seg i malerens ansikt.

Eugène Carrière (1849-1906)er kjent for sine "gråtvalørmalerier". Motivene er knyttet til de grunnleggende eksistensvilkår og behandler temaer som fødsel, mor og barn, alderdom og død. Han malte noen av de ypperste portretter av sin tids franske intellektuelle, hvorav det av Paul Verlaine er det mest berømte. Flere av hans verker kan sees i Musée dOrsay i Paris. Carriére var en av forgrunnsskikkelsene i bevegelsen som ble kalt La Sécession og som ledet til grunnleggelsen av Société Nationale des Beaux-Arts.

Louis Janmot (1814-1892) var en overgangsfigur mellom romantikken på begynnelsen av 1800-tallet og symbolismen mot slutten av århundret.Teknisk sett var han påvirket av sin lærer, nyklassisisten Ingres, men han dyrket også italienske malere fra senmiddelalderen som Giotto og Fra Angelico, i opposisjon til den sterke naturalismen i renessansen. Det sentrale i Janmots maleri var imidlertid den sterke mystisk-spiritualistiske dimensjon. Det var først og fremst som kirkemaler han skapte seg et navn. Han laget en rekke fresker, blant annet i Lyon og Bordeaux. Janmots hovedverk var Menneskesjelens dikt som består av 18 malerier og 16 kulltegninger. Dette livsverket arbeidet han på fra 1835 til 1881. Bakgrunnen for Janmots ideer var en kristen nyplatonisme. Janmot ble skuffet og bitter over mottagelsen av sin billedsyklus. Men både Eugène Delacroix og dikteren og kritikeren, Charles Baudelaire, var positive. Delacroix skrev: Denne naive kunstneren kommer ikke til å få en brøkdel av den anerkjennelsen han fortjener. (Teksten er hentet fra professor Jan Erik Ebbestad Hansens tekst i boken Mesterverk – Odd Nerdrums kanon.)

Leonardo da Vinci (1452-1519) var virksom i Firenze, Milano og de siste år av sitt liv i Frankrike. Han regnes som et av de mest allsidig begavede mennesker Europa har frembrakt. Han var vitenskapsmann, ingeniør, arkitekt, billedhugger, dikter og komponist. Mest kjent er han som maler, og hans verker hører til det ypperste som er skapt innen dette området. Motiver som Døperen Johannes, Mona Lisa og Jomfru Maria og Jesusbarnet med St. Anna er i dag ikoner også langt utenfor den europeiske kulturkrets. Sistnevnte motiv ble laget på bestilling for høyalteret i kirken Santissima Annunziata i Firenze. I likhet med mange av Leonardos bilder ble det aldri fullført.