Kunstneren og tegneren bak tabloidoverskriftene

Forrige

Neste

Fiksjon interesserer meg mye mer enn det virkelige livet. Jeg foretrekker alltid når noen forteller meg en interessant løgn enn en kjedelig sannhet.  

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Kim Andre Ramberghaug .

KUNST 3-2010: Artist manifest: I dont want to bee a truthful, sincere, caring, original, autenthic artist står det på den ene halvparten av et maleri signert Bjarne Melgaard (født 1967) i hans fabrikk i Brooklyn. På den andre halvdelen har han skrevet: Bjarne Melgaards artistic ambition: To make a lot of money. To fuck as much av possible. To make 500 paintings and 100 000 prints a year. KUNST har fått en eksklusiv avtale og intervju med den suksessfulle kunstneren.

Bjarne Melgaard. Jeg vil tro at de fleste tenker brutal, sensurert kunst og ekstremt ærlige bilder som viser en parallell og ukjent verden for de fleste av oss: s/m-homsesex, nakne, unge gutter og malerier med budskapet Infect your friends som viser til en kultur der homofile oppsøker s/m-ritualer der de kan bli smittet av hiv/aids. Melgaard assosieres med heavy metal kulturen, selvmordsteorier, dop, anabole steroider og kroppsbygging, krig og voldtekter. Oppsummert: Kunst som balanserer på grensen til det etisk uaksepterte og som uten tvil rokker ved vedtatte sannheter. For å gjøre budskapet ennå tydeligere, har Melgaard skrevet tekster, oftest i jeg-form lik dagboknotater, i håndskrift over motivene. Hva som er fiktivt og hva som er hentet fra Melgaards eget liv er vanskelig å skille. Må man være ørlite gal, ekstrem eller grenseløs for stille ut den tematikken han forsker i? I løpet av mine dager i New York, gjennom samtaler med Melgaard og nettverket rundt han, oppdaget jeg en overraskende ting: Bak denne komplekse, brutale tematikken sitter en kunstner ved spakene med en klassisk utdannelse som snakker like mye om å tegne hver dag for å bli en god kunstner, om å sette farger sammen i konsultasjoner og stemme myke og harde linjer mot hverandre.

- I Norge gjør man den banale feilen å hele tiden tolke kunsten i lys av kunstnerens liv. Her i USA evner man å se på verkene i et større perspektiv. Men som alle andre henter jeg referanser fra populærkulturen og meg selv, så det er ikke et skille mellom meg og kunsten min. Det er det aldri i kunst. Uten det livet jeg har levd, ville ikke denne kunsten blitt født. Men jeg er også en narrativ forteller, som vil kommunisere med mitt publikum, og er opptatt av å nå frem, sier Melgaard på atelieret sitt en lørdagskveld i New York, dagen etter åpningen av sin separatutstilling i Greene Naftaly Gallery. Men la oss gå en dag tilbake.

Fredag 14. mai kl 18: Åpningen av Melgaards utstilling på Greene Naftaly Gallery i New York

Det er ti år siden New York første gang møtte Bjarne Melgaard. Da stilte han ut en gjeng med bronseskulpturer basert på karakterer fra filmen Apenes planet med enorme bronse-ereksjoner vandalisert med graffiti, plassert i en installasjon med søppel. Siden den gangen har han fått et stort publikum i metropolen.

I de gamle industribygningene i Chelsea ligger New Yorks mest anerkjente gallerier. I 4. etasje i en mursteinsbygning ligger et av de hippeste; Greene Naftaly Gallery. Det første som møter oss innenfor en gammel jerndør er Melgaards novelle trykket på gulvet. Vi leser oss videre inn i lokalet, forbi Melgaards portrett av Željko Ražnatović, eller Arkan. Den serbiske, mektige militær lederen står foran en gruppe menn, Arkan's Tigers, og holder en tigerunge.

- Prisen på maleriene er 60 000 dollar.

Daglig leder for galleriet, Carol Greene, kan røpe at nesten alt er solgt. MoMA har kjøpt inn en installasjon, som Bjarne skal bygge opp der, og Astrup Fearnley-museet to malerier.

Det store gallerirommet byr på en verden som tar pusten fra deg. En enorm installasjon brer seg utover gulvet, nærmest som en søppelhaug ved første øyekast. Har man ankommet Melgaards atelier midt i en arbeidsprosess eller tatt en snartur inn i hans kreative hode? Når man starter å granske detaljene og det komplekse, symbolske bildet, demrer en virkelighet og et budskap – en helhet. Sprøytespisser, tabletter, templer hogget i italiensk marmor, Melgaards nye trykk der enkelte er gjennom boret av en kniv, kunstnerens egen telefonregning, brev fra gallerister, rester av en lunsj, diet-coke bokser og fotografier fra den serbiske krigen. Her er 15 nye nebbdyr i ulike farger som invaderer installasjonen: Melgaards kjente platypus, som refererer til en vestafrikansk skulpturtradisjon og det australske pattedyret. Et foto av to avhogde hoder i en eske er hentet fra en snuff-film. Hundebur. En sofa er skåret opp. I en seng ved en TV ligger to paddeflate militærdukker. I et akvarium svømmer blå og gule fisker fredelig omkring. Og overalt er det Bjarnes strek i form av maling tegnet rett fra tuben i sterke, klare farger. Men hvor er Melgaard egentlig i denne installasjonen? I teksten som omgir oss på veggene ved siden av maleriene? Hvor går grensen mellom det private og en fortelling han vil formidle til oss fra en, for de fleste, ukjent verden? Tross det dystre og direkte budskapet, ligger humoren gjemt like under overflaten. En lapp med This part is not yet finished, er satt ut flere steder. Et pek mot kunstverdenen og ikke minst, kanskje de som kjøper inn verket? En kniv gjennom kunstnerens selvportretter nærmest dreper kunstnermyten om den opphøyde kunstneren.

Melgaard har selv hatt regien og arrangert det hele. Han hadde alt i hodet før han startet og kom hit med gjenstandene. Han er en fantastisk kunstner og vi er svært fornøyd med utstillingen, forteller gallerieieren Carol. En "gjenglemt" kasse med Fragile stemplet på, vitner om at kunstneren selv fraktet alle gjenstandene hit.

- Det spennende med en slik installasjon er alt som er tatt ut og som man ikke ser. Selv om det ikke ser slik ut, er alt nøye planlagt til den minste detalj. Jeg var også opptatt av, i en tid da alle benytter readymades, at alt som er med er laget av meg med mine referanser og i mitt språk, forteller Melgaard selv om arbeidet.

På veggene rundt henger flere store malerier laget ved Melgaards fabrikk i Brooklyn der hans 20 assistenter, hvorav seks kun blander farger og resten står for undermalingen, nøye overvåket av "mesteren" Melgaard selv. Julian Rogers leder teamet, som er nøye håndplukket, og flere av assistentene har jobbet for andre kjente kunstnere som Jeff Koons og Damien Hirst. Noen er akkurat ferdig utdannet, andre har karrierer ved siden av og holder egne utstillinger.

- Vi jobber fra mandag til torsdag, og Bjarne fra fredag til søndag. Når vi kommer på jobb mandag, vet vi aldri hva som har skjedd i atelieret med maleriene. Men det er likevel et tett samarbeid. Bjarne forteller nøyaktig hvilke farger som skal benyttes, om den og den flaten skal ha mer rødt og så videre. Alt er hans ideer. Et verk starter oftest med et foto fra ham som projiseres på lerretet, og som vi igjen maler på ut fra et lagt system. Vi jobber tett med Bjarne for å gi hvert maleri et spesielt uttrykk; enten en fotografisk gjengivelse, eller et løsere preg. Men Bjarne vil ikke at bildene skal se perfekte ut; snarere uperfekte.

Ti minutter før stengetid ankommer Melgaard selv i singlet, cap og en rosa dressjakke over armen. Noe vi gjenkjenner på et maleri i fabrikken hans senere.

Lørdag 15. Mai kl 18: Melgaards atelier i New York

Kan vi ta intervjuet kl 18 fremfor i morgen tidlig? tikker det inn en sms klokken fem fra Svein Roar Grande som hjelper oss med å arrangere et intervju med Melgaard. Jeg kaster i meg noen sushi-biter, får kapret en yellow cab, og kommet meg til Melgaards atelier det raskeste man kan klare i byen med en taxi i rushtrafikken. På veien plukker jeg opp Grande utenfor SAS-hotellet på 32nd street.

- Er det noen ting Melgaard ikke liker å bli spurt om?

- Du kan spørre han ganske inngående om det meste, men du merker det fort hvis han ikke syns spørsmålene er relevante.

Skyskraperne fyker forbi, og et spørsmål dukker stadig opp. Hvor starter fiksjonen og hvor slutter det biografiske hos Melgaard? Som da kunstneren ga ut en bok med selvmordsbilder og "kvelningssex" fra internett og lot naturligvis betrakteren lure på hvor mye Melgaard som lå i dette. Men er det egentlig interessant å vite hvor selvutleverende kunsten til Melgaard er? Jeg blir ikke helt enig med meg selv.

Forførende farger og brutalt innhold

Melgaard bor selv i 40.etasje med utsikt over Hudson river med sine to Chihuahuar. Utover dette leier han en fabrikk i Brooklyn samt atelieret vi nå skal til. Melgaard står i et veikryss og venter på 26nd street. Velkledd i en dyr dress. Så er han også kåret til landets mest velkledde av flere motemagasiner og i en periode gikk han rundt i sponsete Gucci-dresser. Håndtrykket er så hardt man kan forvente når man ser kunstnerens trente overkropp, et resultat av en time med tunge løft daglig. Han viser vei opp gjennom korridorene, setter på aircondition i sitt kombinerte atelier og kontor, henter en flaske vann, lukker en PC og sier Fyr løs, du har femti minutter, mens han ser rett på meg uten å vike med blikket. Her er det bare å komme i gang.

- På utstillingen syntes jeg det var vanskelig å skille hva som var biografisk og hva som var fiksjon - er dette noe du er bevisst å leke med? Hvor er Melgaard i dette?

Jeg jobber med et narrativt uttrykk som består av en konsultasjon av objekter. Jeg forteller en fortelling. Som de fleste andre utøvende kunstnere, henter jeg jo referansene fra mine omgivelser og populærkultur – fra meg selv og en subkultur de færreste kjenner. Som en forfatter som skriver en roman. I Norge går ofte kunsthistorikerne i den banale fellen med å lese inn det biografiske i hvert verk. I USA er man bedre til å lese et verk mot en mer kompleks bakgrunn. På en annen side kan jeg heller ikke gjemme meg i Norge, der er du den du alltid har vært. Derfor vil jeg vise det norske publikum at kunsten min har en stor bredde, ikke bare de sensurerte prosjektene mine. Det norske publikum er ennå det viktigste for meg, og du skal ikke undervurdere dem. De har mye krutt og humor i møte med samtidskunsten, og er ikke så tradisjonelle og hårsåre som mange vil ha det til.

Så du fungerer egentlig som en regissør som setter opp en scene med en fortelling?

Ja, det kan du si. Folk opplever jo verket med den virkeligheten de har med seg, det som opptar dem. Det er viktig for meg å kommunisere med publikumet mitt og i det offentlige rom. Skape nye rom i rommet. Det er svært interessant hvordan verkene forlater min verden, lever videre i andres virkelighet og i hvilke nye konstellasjoner de oppstår. Det er en intim situasjon. Jeg gestalter min mening i bildet, mens nye meninger gestaltes gjennom møter med publikum. Verket blir også til gjennom tilskueren. Jeg er faktisk veldig opptatt av hva folk syntes om kunsten min. For hvorfor skal jeg ellers lage kunst?

- Men er det å provosere en viktig faktor for deg?

Det skal ikke mye til for å provosere kunstverdenen i dag, smiler Melgaard for første gang i løpet av intervjuet, og legger til: – Men jeg står ikke her på atelieret og tenker at jeg skal lage provoserende kunst. For meg handler det mye om tegning, formale utfordringer og en konstellasjon av farger. En hard linje mot en myk.

-Så du bruker estetikken bevisst for å lokke betrakterne inn?

Ja, forførelsesmomentet er viktig. Det tiltrekkende og frastøtende. Kontrast mellom de varme delikate fargene og det kalde innholdet. Fargene og det maleriske kan trekke folk inn til å se på grusomheten og betrakte hvordan vi mennesker behandler hverandre.

Ja, det slo meg i går, ved et foto av to avhugde hoder stod folk og drakk vin og smilte. Det blir en normalitet i det grusomme.

Bjarne nikker seg enig. Han tar en slurk vann og lener seg over bordet når han svarer, og gransker meg inngående når jeg spør. Han er 110 % til stede i situasjonen. Energien er intens. Mange kan nok tenke seg at kunsten til Melgaard kan være et resultat av en traumatisert barndom. Men den var helt normal, og hans foreldre møter opp på de fleste av sønnens åpninger som et svært ordinært, eldre ektepar.

Min barndom var normal og god, bekrefter han. Mer snakker vi ikke om den saken.

Han er født i Sydney i 1967, men vokste opp i Norge. Allerede tolv år gammel startet han på maleskole, og fikk kveldsundervisning i sju år før han tok utdannelse ved Statens kunstakademi i Oslo, Jan van Eyck-akademiet i Maastricht og Rijksakademie i Amsterdam. Han ble tidlig opptatt av hardcoreband og var i en periode veldig interessert i å leve "utenfor" samfunnet, involvert i spesielle miljøer i Paris, Brussel og Amsterdam.

- Husker du din første kunstopplevelse?

Melgaard må tenke for første gang i løpet av intervjuet. Det blir en liten pause. - Det må være da jeg så Kathy Acker (1947-1997, amerikansk eksperimentell forfatter, punk-poet, dramaturg og feminist, red.) på TV. Jeg forstod at kunst kunne fortelle om en annen virkelighet med helt andre virkemidler enn det kjedelige livet rundt en.

- Men når valgte du å gå kunstens vei?

Det var aldri et valg jeg tok fra en dag til en annen. Det tror jeg ingen kunstnere gjør. Jeg tror at alt er en prosess. Kanskje var det å bli kunstner også noe jeg prøvde å motsette meg, noe jeg ikke hadde lyst til. Men jeg var tidlig interessert i kunsthistorie og det estetiske.

Kunstnerrollen

Svarene til Melgaard blir lengre og lengre og det ser ut som han trives i samtalen. Den mystiske auraen rundt hans person som er skapt av mediene, blir borte. I stedet ser jeg en hardt arbeidende kunstner som understreker gang på gang hvor viktig det er å tegne, tegne og tegne, som en idrettsutøver må trene for å holde seg god. Et ganske så tilsynelatende normalt menneske som kanskje lager unormal og ekstraordinær kunst.

Jeg bruker også mye humor, så folk lettere skal forholde seg til kunsten min. Jeg er opptatt av å bruke selvironi og slå sprekker på den selvhøytidelige, heroiske kunstnerrollen der kunstneren skal fortelle folk hva de skal gjøre og ikke gjøre. Jeg tror det er viktig at kunstnere er mennesker, og trer ut av den opphøyde kunstverden og inn i samfunnet. Enhver kunstner er et menneske sa Martin Kippenberger (1953-1997, red.). Det er jeg enig i. Hva vil man at kunst skal være? Jeg ser på kunsten min som et laboratorium der man kan stille åpne spørsmål og se ulike vinklinger og problemstillinger. Jeg fremstiller og avdekker meg selv på en helt annen måte enn mange andre kunstnere.

Så da du la ut en haug med gratis verk som folk kunne forsyne seg av i forbindelse med utstillingen din i 2006 på Haugar Vestfold Kunstmuseum, var ikke dette et forsøk på å avdekke folks grådighet?

Så da du la ut en haug med gratis verk som folk kunne forsyne seg av i forbindelse med utstillingen din i 2006 på Haugar Vestfold Kunstmuseum, var ikke dette et forsøk på å avdekke folks grådighet?

Nebbdyrene, eller platypusene til Melgaard er også en del av humoren i kunsten hans (platypusen er en av få pattedyr som legger egg fremfor å føde levende unger, og finnes i Australia). Og snuff-monsteret – de naive figurene kan minne om vesener fra en barnebok og representerer noe gutteaktig sjarmerende i Melgaards, ofte, rå verden. Playtpusene kom tidlig inn i kunsten hans, og oppstod på tegnebordet, drodlet frem. Snuff-monstrene derimot oppstod like før Melgaard begynt å ta anabole steroider for å bygge om sin kropp fra slank dandy til bastant muskelmann, en øvelse hvor bare hans ofte avportretterte partner, kalt THE MUSCLE SNUFF MONSTER, har nådd lenger.

Bjarne vil ikke si så mye om symbolikken enn at figurene inngår i tematikken hans, i romanen, eller det billeduniverset han hele tiden beveger seg i. Det er den komplekse sammensettingen av objekter publikum må navigere seg rundt i, uten annet kart og kompass enn vår populærkultur og egen virkelighetsoppfatning. Et annet figurelement til denne verden er ganske ny: Benin-leoparder i metall. De ser ut som antikke skulpturer, men er nylaget og skal males på av Melgaard. Kulturhistorie møter samtidskunsten.

De er hentet fra Benin-kongeriket i Afrika. Dette er en kultur som har fascinert meg; en ikke-patriarkalsk kultur, som for eksempel vikingtiden, der kjønnsrollene er flytende. Jeg vil vise at Afrika heller ikke bare er kokosnøtter og krig, men har avlet svært sofistikerte kulturer lenge før oss i vesten. Det er andre samfunn som har andre definisjoner på hvem vi er som kjønn.

Melgaard og Munch

- Er det gått femti minutter?

Bare kjør på, du, smiler Melgaard, og vi fortsetter.

Flere teoretikere har sammenlignet Melgaards verker med Edvard Munchs kunst. Begge jobber de ut fra et ekstremt levd liv, i forhold til normene i sin samtid. Begges bilder er ærlige og nære og treffer rett i magen. Men vil Melgaard få en like viktig rolle i kunsthistorien som Munch?

Som nordmann kan jeg ikke komme unna Munch, og personlig er han den største kunstneren for meg. Men jeg liker ikke kategorisering av kunst og kunstnere, og mener at man ikke skal bedømme og betrakte sin egen samtid.

Men har det gjort noe med deg som kunstner å få den suksessen du har fått og den posisjonen?

Nei, som mange andre kunstnere tenker jeg ikke på dette, men på å skape og uttrykke. Det blir det det blir der og da, i den prosessen jeg er i. Før en utstilling tenker jeg ikke på hva det forventes, men er i en flyt der det handler om tegning, form og farge. Når åpningen kommer blir jeg nesten overrasket. Husk at jeg har malt i 20 år og har en kunnskap jeg ikke kan avvise, selv om jeg prøver å løsrive meg fra min klassiske bakgrunn. Men karrieren har også vært en berg- og dalbane. Etter en åpning er jeg mest opptatt av om jeg skulle malt mer på den skulpturen eller hva jeg skulle gjort annerledes. Jeg føler ikke jeg trenger å overbevise eller at jeg har en rolle å leve opp til. Da ville jeg ikke klart å være kunstner.

- Men ser du på deg selv som talentfull?

Ikke en superbegavelse, men jeg har en evne til å realisere ting jeg vil. Vil jeg male 10 bilder i måneden, så gjør jeg det.

Som kvinne fra en ganske normal bakgrunn kan jeg oppfatte kunsten som temmelig brutal, men også fascinerende. Er det slik at menn og kvinner oppfatter kunsten din annerledes?

- Det var et godt spørsmål som jeg ikke har tenkt på. Melgaard blir stille. - Som homofil kunstner er jeg trøtt den vanlige mannsrollen, og jeg tror også mannlige homofile ofte identifiserer seg mer med kvinner. Halvparten av mine gallerister er faktisk kvinner, og jeg tror kvinner lettere kan kjenne seg igjen i, og komme inn i mine verker, enn menn. Han stopper opp igjen. Melgaards setninger er velformulerte og vitner om en kunstner med mye kunnskap, et reflekterende sinn og en stor litterær bagasje. - Men som med alt annet tror jeg dette ikke er kjønns-, men individavhengig.

Jeg så et barn på utstillingen din og Astrup-museet hadde egne barneomvisninger i utstillingen – hva sier barn i møte med din verden?

Jeg er ærlig på at jeg lager kunst for voksne mennesker fra en voksen verden. Men jeg har hatt mange spennende diskusjoner med barn om kunsten min. De er ofte mer avslappet enn foreldrene når de ser kunsten. De ser ikke serbiske soldater, eller har fokus på detaljene, men legger merke til farger og former.

Den sensurerte delen

1998 organiserte Melgaard utstillingen Soft core på Historiska museet i Stockholm. Der ble Donald Maders fotografier av nakne, unge gutter stemplet som pedofili og ødelagt av nynazister. To år senere ble Melgaards video All gym queers deserves to die, hvor en voksen mann suger på et barns arm, politianmeldt for pedofili etter visningen på Moderna museet i Stockholm. Politiets etterforskning led ikke frem til noe som helst. På MARTa Herford i Tyskland i 2002 ble også en Melgaard-utstilling først stengt, men senere åpnet, etter anklager om voldsskildringer. Og på Astrup Fearnley nylig var det bildene fra hjemmesiden til NAMBLA (North American Man-Boy Love Association) som fikk oppmerksomhet. Selv har Melgaard uttalt at enkle hverdagstemaer ikke interesserer ham. På utstillingen i New York vises også bilder av nakne unggutter som leker.

Disse bildene handler om andre ting en pedofili og vinklingene tabloidpressen har gitt dem. Det jeg utforsker er overgangen fra barn til voksen og forholdet mellom voksne og barn. Det er i denne overgangsfasen, eller rommet, at mannsrollen støpes. Vi har så utrolig konvensjonelle kjønnsroller i dag; pipete jenter og tøffe gutter. Men denne overgangen fra barn til voksen har også en erotiserende del som ikke skal snakkes om, men som er en svært viktig del av ens identitet. For meg kan erotikk være så mye mer enn nakne mennesker og selve akten. En myk linje mot en hard, eller en fargekombinasjon, kan jeg oppfatte som erotisk. Kunsten er nettopp et sted slike problemstillinger kan diskuteres. I Norge må jeg ofte forsvare slike verker, mens i USA ser man dette i en mer kompleks setting...

Melgaard stopper opp igjen og tilføyer … - … ikke det at amerikanerne er de mest liberale.

Må man være modig eller litt gal og grenseløs for å uttrykke det du gjør, å visualisere slike temaer og tabuer?

Jeg tror at uttrykksbehovet er større enn fornuften, kommer det kontant fra Melgaard. Han lener seg tilbake i stolen og forklarer.

Man setter uttrykket foran seg selv, hvis du forstår. Å skape en opplevelse for seg selv og andre mennesker.

Så hvis vi går tilbake til begynnelsen; det hadde ikke blitt Melgaard-kunst uten det livet du har levd?

Personen, det levde liv og kunsten henger tett sammen. Men også det livet man ikke har levd, avslutter Melgaard.

Søndag 16. mai kl 11: Melgaards fabrikk i Buschwick-området i Brooklyn

En kvinne med avkuttete hender holder varsomt rundt et barn. Gutter med krykker uten ben spiller fotball. Barnesoldater ser rett på oss. Villhunder poserer i naturen. Kjente pre-rafalittiske motiver er malt over med Melgaards tekster som Come on - You can do it – just wanted a black dick up my ass. Pornografiske motiver av gruppesex. Og Melgaard i arbeid med en solhatt og posete bukser i sitt tidligere atelier i Barcelona. Vi er i Melgaards fabrikk. Studioet brer seg ut over en hel etasje i en lagerbygning hvor et hundretall malerier står side om side, noen kun malt halvveis på, andre ferdiglaget av assistentene hvor Melgaard har startet sin del av arbeidet. Det hersker orden og disiplin rundt oss, og på en hverdag er det stille med 20 mennesker i auksjon. Alle møbler, hvitevarer og søppelkasser er malt hvite. Tubene med Old Holland- maling er nummererte og ligger i sirlig rekkefølge etter fargenyansene.

Her inne ser dere de mer seriale bildene som skal stilles ut i Amsterdam, forteller Svein Roar som har tatt oss med ut hit. En av assistentene har låst opp denne søndagen, og sitter på gulvet og leser.

Der ser dere bildene fra Sierra Leone, serien med dingoer, de kunsthistoriske motivene fra prerafalittene, bildene fra Black Panter (som kjempet for negernes rettigheter i USA) og en serie bilder av Melgaard i sitt kaotiske atelier i Barcelona.

Maleren malt mens han maler og igjen malt over?

Svein Roar nikker og forteller at Melgaard reiste fra en ganske så røff hverdag i Barcelona for å begynne på et nytt kapittel med blanke ark i New York.

Bjarne er en ekstrem person, avslutter Svein Roar. – Enten det gjelder trening, måten å leve på eller kunsten. Han kompromisser ikke. På godt og vondt …