Litt pøbel mest snill
Av Mette Dybwad Torstensen.
KUNST 1-2010: Øyeblikket er der og da, men det sekundet kan være like viktig som resten av året. Jeg prøver å formidle et øyeblikk - eller kanskje i enda større grad - følelsen som oppstår i dette bestemte øyeblikket.
Best paa fest og moro. Bikkja mi er tøffere enn bikkja di. Familiens snille faar. Kaffe queen. Kamuflert morgenfugl. Litt pøbel mest snill. Pønta seg litt. Morra mi er kulere enn morra di. Urban sommerfugl. Står det på smykkene i butikk & galleri-hybriden Conzept på Grünerløkka i Oslo.
De alvorlige temaene hopper jeg over, sier smykkedesigneren, grafikeren og butikkeieren Line Marsdal.
En gang var det en mann i butikken som leste teksten på et smykke, Best på kake, rynket litt på nesen og skjønte rett og slett ikke poenget og humoren. Det er litt sært, ja, men det komiske hverdagspoenget og ironien er ganske lett å oppfatte, sier Line og låser opp døren til atelieret sitt i en kjeller ved Alexander Kiellandplass.
Jeg og kunstneren Marianne Karlsen flyttet inn her for en uke siden. Tidligere stod jeg med pressa mi på Galleri View. Det er et åpent atelier/galleri der de besøkende kan snakke med kunstnere i arbeid, og kjøpe grafikken direkte av kunstneren. Men de som kom innom, torde ikke å komme bort når jeg jobbet med grafikken, de var redd for å forstyrre! Marianne og jeg har heller funnet en ny "formidlingsvri"; på utstillingsåpningene våre tar vi med en liten presse og demonstrerer hvordan trykkene blir til. Det er mange som tror kunstnere sveiver på denne håndpressa og vips kommer 25 verk ut.
Fra makeup-tatovør til butikkeier, smykkekunstner og grafiker
Line Marsdal er født i 1974 og vokst opp på Grefsen i Oslo. Hun forteller at mormoren drev et gardinatelier, mens moren jobbet som negldesigner, så det lå i blodet å alltid ha et håndverk mellom hendene. Etter videregående fulgte først en søkende periode, der Line dro til Israel for å bo i en av de rundt 250 kibbutzene. (En kibbutz er et kollektiv som opprinnelig drev jordbruk, men som i dag også driver med industri og turisme. Kibbutz-medlemmene tar ikke ut lønn, men mottar det de trenger til livets opphold av kibbutzen; yte etter evne, og motta etter behov. Israels eldste kibbutz, Degania, ble grunnlagt i 1909 av unge idealister som ønsket å bygge opp fedrelandet på nytt, på flukt ifra hat og utslettelse i Europa og Russland. Red.)
Fra Israel dro Line tilbake til Norge og tok sanitetstjeneste i Forsvaret. Derfra gikk veien til en grafisk design-utdannelse. Hun fant fort ut at dette heller ikke var det hun ville, og startet på flere fotokurs. Foto var heller ikke hennes uttrykk. Til slutt endte hun på Einar Granum Kunstskole, og det hele var i gang. – Jeg er en svært utålmodig sjel, og det er så mye jeg ønsker å lære i løpet av vårt korte liv. Jeg vurderte Kunst- og håndverksskolen, men jeg kribler litt for mye i kroppen til å klare å holde på med det ene eller andre faget halvhjertet, mens jeg egentlig vet hva jeg ønsker å fokusere på. Hadde jeg tenkt tanken rett etter videregående, og hatt "bedre" tid, skulle jeg gjerne gått der. I stedet har jeg "shoppet" i kurs, og valgt ulike fordypninger. Da jeg tok et kurs hos Ellen Edminson, som kombinerer foto og grafikk i den miljøvennlige teknikken fotopolymer, og Mariannes kurs i den miljøvennlige teknikken collagraph, forstod jeg at grafikk var uttrykket jeg lette etter. Disse nye teknikkene ga meg dessuten en frihet i motsetning til tradisjonell lito og etsning; du kan jobbe nesten overalt. Det er heller ikke særlig fristende å jobbe med teknikker som skader helsen din!
I dag deler kunstneren ukas sju dager mellom grafikk, smykkedesign og drift av butikk & galleri-hybriden Conzept. Butikken var tidligere en salong som hun drev sammen med sin negldesigner-mor, der Line jobbet som makeup-tatovør. Da moren fikk frossen skulder, måtte Line ta et valg. Hva skulle hun fortsette med? Å jobbe som makeup-tatoverer er ikke noe man gjør hver 3. uke; håndverket må holdes varmt. – Mange tror at tatovert makeup kun handler om sminke og jåleri, men den medisinske delen er en viktig del av yrket: for eksempel kvinner som skal bygge opp og tatovere en ny brystvorte etter en kreftoperasjon. Som i kunsten handler det da også om linjer og former, og finne den brystvorten som passer kvinnens brystform og kropp. Jeg hadde også kunder som aldri hadde hatt, eller hadde mistet, alt håret, også øyenbrynene. Å se deres glede over å endelig få øyenbryn var stort. Det handler om helt andre ting enn å finne en riktig farge på leppene. Smykkedesign viderefører dette pertentlige og nøyaktige fra tatoveringen. Grafikken trigger mine røffe sider, men er også fascinerende i og med at det sarte og rene, fine bildet faktisk kommer etter en nokså grisete og fysisk krevende prosess.
En hektisk hverdag?
Jeg tenker ikke på noe som jobben min, det er bare gøy. Når jeg er drittlei smykker, som etter julestria, koser jeg med grafikken. Og trenger jeg en pause, fokuserer jeg på regnskap, innkjøp og betjening i butikken. Jeg har faktisk holdt koken i sju år med butikken. Jeg har nok en gründer i magen, og jeg kan ikke gå forbi et tomt lokale uten å tenke hva kan jeg få til her. Mannen min jobber mye nattskift, så vi ser hverandre litt på morgenkvisten og på kvelden, men det er ikke dumt alltid, det heller, ler Line og peker på noen pleksikuber i vinduskarmen.
Jeg og Marianne prøver å finne nye formater for grafikken, og tenker oss en grafikk-kube der vi kan støpe inn grafiske bilder på alle sidene. Vi får se hvor det ender.
Hverdagssetninger
Motivene til Line dreier seg stort sett om mennesker og dyr. De nære ting. Hverdagen. Litt alvor og mye nydelighet. Titlene er hverdagssetninger alle kan forholde seg til – og trekke på smilebåndet av. Husets herre er en skjev, underlig hund. Bildet Vakker derpå er ikke en kommentar til at man kan være vakker dagen etter at man har vært på byen, men at man også er vakker senere i livet, tross i skavankene man får over tid, både innvendig og utvendig. Bildet Bytte? viser en feminin kvinne som tilbyr deg hjertet sitt og kokett bøyer hodet, på jakt etter det rette som så mange andre. Litt banditt er en snodig figur, mens bildet Ønsketre er en morsom, men litt trist, kommentar til dagens samfunn. Et underlig vesen holder opp sin drøm; en vakker kvinne, omgitt av penger.
Er det ikke dette mange menn drømmer om; nedlegge vakre kvinner og få masse penger på en kjapp måte, smiler Line og fortsetter:
Ikke alle kan lage store, dype verk. Jeg har funnet min nisje. Selv om jeg er litt schizofren på stil ennå. Men jeg sier til meg selv at jeg ikke trenger å forlove meg til et uttrykk. Når det gjelder smykkene mine, er jeg mer bundet. Jeg må tilpasse produktene til motebildet; i år ble det for eksempel mye lilla. Jeg lager likevel alltid unike ting. Men søm har jeg aldri fikset. Jeg skulle prøve å sy brudekjolen min, men etter å ha sydd på ermet feil fire ganger ga jeg opp. Vi låser døren til atelieret, krysser Akerselva og går mot Lines butikk. På veien snakker vi om vanskelighetene med å komme innenfor enkelte gallerier og organisasjoner som Norske Grafikere hvis du ikke har den riktige kunstnerutdanningen. Ikke minst konservatismen mot nye teknikker. Line understreker at hun har kun møtt positivitet, da galleriene som selger hennes ting, selger mot et marked som er mer opptatt av produktet og uttrykket enn kunstnerens CV.
Conzept by Line Marsdal
På et hjørne ligger Conzept. Butikken er tydelig en forlengelse av Lines smykker og bilder, og kan minne om de små, rare butikkene man finner i byer som Amsterdam, London og København. Her er ingen minimalisme eller chabby chick, men en salig, humoristisk miks av klær, smykker, kunsthåndverk og bilder. En butikk & galleri-hybrid, som Line har døpt konseptet sitt. Midt i det lille jenteparadiset er det en stol for slitne shoppere. Smykkene bærer lappen Conzept by Line Marsdal. De er som små minneknipper med steiner, hjerter og dyrefigurer. De ødelagte figurene, som en gris som har mistet øret sitt, har fått henge i den etter hvert så overfylte lysekronen i taket.
Objektene til smykkene finner jeg overalt; loppemarkeder, nøkkelringer, hos andre kunstnere og små nisjebutikker. Så hamrer jeg små stålplater hvor jeg inngraverer teksten og tittelen på hvert smykke. Mange spør om de kan bytte ut et av objektene, eller sender meg en tekst. Jeg gjør selvsagt slike oppdrag, men noen ganger føles det rart. Du spør jo ikke en kunstner om han kan male inn et tre eller bruke en annen farge i bildet du kjøper.
Et par øredobber har teksten eplekake til det ene øret, og vaniljeis til det andre. Et annet par heter not og the same. På bordet ligger flere gensere i ull. Hvert plagg har en lapp med navnet og livshistorien til vedkommende som har laget genseren; Made by Irma og Made by José.
Slike ting liker vi. Genserne lages i Nepal og er økologiske hele veien. Og prisen kan faktisk konkurrere med alle akrylgenserne merket Made in China, avslutter Line, i tråd med hennes filosofi og helhetlige Conzept – hverdagshumor, ekthet og litt melankoli for alle!