Med blikk for øyets uutgrunnelighet

Forrige

Neste

Bildet av selen Oscar er et av de mest kjente fotografiene i norsk kunst.  

Av Lars Elton.

KUNST 6-2010: Kameraet er en katalysator for Per Maning. Gjennom det får han mulighet til å oppnå en annen type kontakt med menneskene rundt seg enn hva han ellers gjør. Det paradoksale i denne sammenhengen er at det ikke er hans bilder av mennesker, men portrettene av dyr som har gjort ham kjent.

La oss slå det fast først som sist: Per Maning har sluttet å ta bilder av dyr. Det blir ingen flere bilder av hunder, kuer eller hester. Selene skal få svømme uten fotografens blikk etter seg. Grisene som plutselig ble så menneskelige, vil ikke få selskap av flere viltre skapninger. Maggie blir den eneste bavianen i Per Manings kunstnerskap. Det blir ingen flere dyr. Selv ikke katten Stuss, som han har sammen med livsledsager Anne-Ka, vil dukke opp på en av hans utstillinger. Stuss fotograferer han mest for hyggens skyld.

Nå er det mennesker han konsentrerer seg om. Det resulterer i merkverdige og annerledes bilder av menneskene og deres kroppsdeler: En finger i et vannglass. Menn som ser ut som de kommer fra en annen planet. Skuespillere som er så bleke at sårbarheten ligger utenpå. Og en mann som er så hvit i huden at det ser ut som ansiktet er hugget i marmor.

- Mennesker tenker og forholder seg annerledes til sine omgivelser enn dyr. Du vet, mennesket har nærmest gjort det til en vane å skjule signaler og følelser. Ansiktet vårt uttrykker ofte noe vi tror er riktig, ikke sant, enten det er å være åpen, følsom, klok eller intellektuell, sier Per Maning.

- Det jeg spør meg om er om, vi kan stole på mennesket? Er det bare masker? Derfor bruker jeg kameraet til å komme forbi maskene. Gjennom kameraet kommer jeg dem nær. I stedet for å be dem gjøre noe sier jeg for eksempel at jeg bare skal ta bilde av øynene deres. Da slapper de av, og de får et blikk som er veldig spesielt. Og jeg får de bildene jeg er ute etter, sier han.

Du kan stole på dyr

Per Maning sitter i sofaen på atelieret på Ekely, i en av de vakre kunstnerboligene som arkitektekteparet Wenche og Jens Selmer tegnet på 1950-tallet til den store eplehagen rundt Edvard Munchs fordums villa. Oslo kommune rev Munchs villa, og i stedet vokste det opp en blomstrende kunstnerkoloni. Her sitter Per Maning og filosoferer etter at jeg har spurt om hva det var som fikk ham til å skifte fra dyr til mennesker?

- Dyr er jo alltid ærlige. Kroppsspråket uttrykker en rekke stemninger vi kan stole på. Dyrene har ikke noe bilde av seg selv, og ved å være sammen med dem og oppføre meg bra følte jeg at de aksepterte meg. Det var en flott tilstand å være i, og jeg følte det var noe som ble forløst. Dermed ble mine dyreportrett også selvportrett. Alle har sin måte å se på seg selv. Jeg brukte dyrene. De åpnet opp for ting i meg som menneskene ikke klarte, sier han.

Per Maning likte å bare være sammen med dyrene. Ved å være der på deres premisser over lang tid opplevde han at han oppnådde en direkte kommunikasjon som er annerledes enn hvordan du kan forholde deg til mennesker. Dette ga stor tilfredsstillelse, og han opplevde at det var en flott tilstand å være i. Like vel sluttet han å fotografere dyr.

- Jeg ble redd for å gjenta meg selv og bli «dyrefotograf». Markedet forventet flere dyr, men jeg følte jeg hadde gjort nok - selv om jeg fortsatt gjerne ville være sammen med dyr, sier han om den saken.

Suksessrik reklamemann

Hadde han vært fornuftig, hadde han fortsatt. For dyrebildene treffer en streng inn til sjelen hos et stort publikum. Så spesielt er dette forholdet at hans bilde av selen Oscar antagelig er det mest kjente fotografiet i norsk kunst. Allerede i 2002 ble ett av selbildene solgt på auksjon for rekordsummen 125 000 kroner. Siden har (så vidt vites) kun ett annet fotografi innkassert en høyere pris i Norge.

Hadde Per Maning fortsatt med å fotografere dyr, kunne han sikkert blitt en holden mann. Men det er liten tvil om at det er noe helt annet enn pengene som driver Per Maning. Hadde det vært drivkraften, hadde han blitt i reklamebransjen der han hadde stor suksess med byrået Haugen & Maning. De stod bak noen meget oppsiktsvekkende kampanjer på 1970- og 80-tallet. Etter hvert beveget Per Maning seg ut over de tradisjonelle grensene for reklamens språk.

Allerede i 1983 viste kunstnerambisjonene seg. Da var byrået med medarbeidere invitert til å stille ut i Trondhjems kunstforening. Utstillingen KOKS ble en sensasjon der «The Willkoks talk» - en remiks av statsminister Kåre Willochs nyttårstale til musikkvakte så mye oppstyr at prosjektet ble stoppet. Med dagens praksis med remikser og kunstneres «appropriasjon» (som enklest kan oversettes med «lån») av andres verk kan prosjektet synes uskyldig, men den gang var det selveste NRK som hevdet at Per Maning, Lasse Myrvold og Kristian Stangebye (som stod for musikken) hadde stjålet et åndsverk. I realiteten var det statsministerens kontor som stod bak kravet. Men selv om prosjektet ble stoppet, var platen allerede trykket. Den ble raskt et samlerobjekt, og i dag skal enkelte være villig til å bla opp 20 000 kroner for å få tak i den.

Leo utløste kunstnertrangen

Samme år som utstillingen i Trondheim fikk Anne-Ka og Per hund, og det var da han begynte å fotografere familiens kjæledegge at det personlige og menneskelige vendepunktet kom. Han opplevde en spesiell kontakt med den svarte labradoren Leo, og han erfarte at kameraet ble en katalysator for forholdet dem imellom. - Jeg savner Leo fortsatt, og vi snakker om ham ofte. Vi var sammen om ham, og han har gjort varig inntrykk. Jeg gikk tur med ham hver morgen, som oftest rundt Sognsvann. Sammen med Leo hadde jeg sterke og fine opplevelser av naturen. Det var jo gjerne folketomt der oppe på den tiden av dagen, og om vinteren var det jo mørkt, sier han.

Anne-Ka ville lage en dagbok om hunden og dens familie gjennom det første året, og Per skulle fotografere. Da Leo ble syk, bestemte Per seg for å følge ham tett med kameraet så lenge han levde. Denne beslutningen skulle bli det første skrittet som senere fikk Per Maning til å satse fullt og helt på kunsten. Det samme året som Leo ble syk, i 1984, gjorde Haugen & Maning et reklamestunt som det går gjetord om ennå. Bevilgningene til Notodden bibliotek skulle skjæres ned samtidig som biblioteket og bøkene var i dårlig forfatning.

Lokalpressen var likegyldig, så i samarbeid med kunstnergruppen Stuntpoetene utførte han et «bokran» der de bortførte 5000 av bibliotekets bøker. De fremsatte elleve krav til politikerne på Stortinget, noe som selvfølgelig ikke ble etterkommet. Ett av dem var at daværende kulturminister Lars Roar Langslet skulle fremføre et dikt fra Stortingets talerstol. Da han ikke etterkom kravet stjal likeså godt Maning L-ene i statsrådens navn. Senere stjal de også Een slik at etternavnet ble Angst. Bøkene endte til slutt på Island.

Direkte suksess

Disse stuntene hadde gitt Per Maning vann på mølla, og i 1985 var han med på multimedieutstillingen «Selevandring» i Bergens kunstforening. Og for å gjøre en lang historie kort: I 1987 slutter han i reklamebyrået. Allerede året etter reiste han til New York for å vise frem fotografiene av Leo til John Szarkowski ved MoMA, Museum of Modern Art, tidenes kanskje viktigste museumskurator for fotografi. Per hadde vært modig, men selvtilliten var ikke spesielt høy da han vandret flere runder rundt museet. Men etter noe ventetid ble han kalt inn til det aller helligste, og resultatet var at museet kjøpte to av bildene - etter råd fra Per om hvilke de burde velge.

Det gjorde ham til en av meget få norske kunstnere etter Edvard Munch som er innlemmet i MoMAs samling. Han startet kunstnerkarrieren på topp, og det å komme hjem igjen kan umulig ha vært like spennende. Men Per Maning er ikke av typen som lar ting gå til hodet, så senere i 1988 får han et foreløpig utstillingsmessig høydepunkt da han har sin første separatutstilling i Fotogalleriet i Oslo.

I årene som fulgte, gikk ting fort. Før 1990-tallet var kommet ordentlig i gang, var bildene hans kjøpt inn av prestisjetunge europeiske samlinger, og i 1995 var han Norges representant ved Biennalen i Venezia. Her viste han en serie bilder av seler, og mottagelsen var overveldende positiv. Da hadde han allerede jobbet seg gjennom en serie med kuer: Han tilbrakte flere uker i Valdres med å fotografere kuer som gikk fritt i fjellet. Så fortsatte han med griser som han blant annet viste på Sydney-biennalen i 1992. Da hadde han blant annet forsøkt seg på øgler uten særlig suksess. I Sydney slapp han til i en zoologisk hage og fikk tilgang til dyr som måtte skjermes fra publikum, som ugler og flaggermus. Siden skulle han møte bavianen Maggie som bodde hos en familie i Tyskland.

Så kom skiftet

Det var likevel selene som hadde fascinert ham sterkest, og de grasiøse bevegelsene fikk ham til å ta opp filmkameraet. Men jobbingen med Maggie hadde også utløst en idé om å jobbe med selvportrettet. Bare ikke sitt eget. I stedet for å rette kameraet mot seg selv kom han i 1997 i kontakt med skuespiller Nils Sletta, som var i ferd med å innstudere rollen som Mattis i en dramatisering av «Fuglane» av Tarjei Vesaas på Det norske teatret.

- Vi fikk en nær dialog, og det gikk opp for meg at ham kunne jeg jobbe med. En skuespiller har jo kunnskap om å uttrykke seg. Jeg kunne be ham uttrykke forskjellige ting, og han leverte. Det var fantastisk å se hva noen små nyanser i ansiktet kunne gjøre med uttrykket hans. Jeg oppdaget også at det kreves to totalt ulike metoder for å jobbe med dyr og mennesker, sier Per Maning fra sofaen.

- Han ga meg opplevelsen av at jeg kunne fremkalle mitt liv gjennom bildene. Den erfaringen jeg får i arbeidet med bildene, gjør noe med meg. Det skjedde noe av det samme nå som da jeg sluttet som AD (Art Director, journ. anm.) i reklamebransjen. På samme måte som med Nils Sletta fremkalte Leo noe nytt hos meg. Begge vippet meg av pinnen og fikk meg til å gjøre nye valg.

Vi har tatt en runde ut i høstsolen for å ta noen helt enkle portretter av kunstneren. (Det nytter ikke å prøve seg på Per Maning med hans egne metoder ). Når vi er tilbake i sofaen igjen, blir vi sittende og se på endeveggen i atelieret, en hvitmalt plankevegg som er en viktig del i mange av Per Manings bilder. Den er bakgrunn blant annet for en serie humoristiske bevegelsesstudier med skuespilleren Anders T. Andersen, som også var gjennomgangsfigur i den viktige utstillingen på Galleri Brandstrup i Oslo tidligere i år.

Det digitale mørkerommet

Der viste Per Maning bilder med detaljer og finstemte nyanser i det sorte som er usedvanlig vanskelig å få frem. Det sorte hadde så stor intensitet at det måtte overbevise selv den sterkeste fargefanatiker. Samtidig hentet han frem hvite toner som er så skjøre at de får hud til å se ut som marmor, og levende menneskers ansikter til å minne om dødsmasker. Men på grunn av øynene ser vi at det er liv i de 16 herrene han hadde portrettert i halvfigur.

Alt dette får han til fordi han har brutt med tradisjonen og omfavnet det digitale fotografiets enorme muligheter. Han har lagt den analoge fototeknikken på hylla. Det han gjør, er manipulasjon, ja, men manipulering har alltid vært en del av den fotografiske teknikken i mørkerommet. For dypest sett er det ikke teknikk dette dreier seg om. Det det dreier seg om, er å ville noe; å frembringe et uttrykk og skape mening.

Derfor har ikke Per Maning spesiell respekt for tradisjonalistene: - Mange sverger fortsatt til det analoge fotografiets tradisjonelle teknikker og snakker negativt om utviklingen. Det er trist. Det digitale mørkerommet har ført til en enormt positiv utvikling, det er et fantastisk verktøy. Det er som du sa til meg en gang da du sammenlignet en CD med en tradisjonell LP-plate. I den digitale versjonen har du plass til hele lydspekteret med alle detaljer i full oppløsning. På LP-platen er lydspekteret begrenset, og du får med masse støy i tillegg. Den digitale fototeknikken er bare et middel for å oppnå et mål, sier han engasjert.

Ekstreme muligheter

Ett eksempel på hva det digitale mørkerommet kan frembringe av muligheter, er fotografiene av skuespillerne i Nationaltheatrets Ifigenia i Alulis. Per Maning har for eksempel omformet en solbrun og frisk Espen Skjønberg til en blek, livsfjern djevel. Stykket handler om krigens redsler, og den digitale behandlingen får skuespillerne til å fremstå med stort alvor farget av et flatt lys og en fargetone som fikk en av dem til å uttrykke at bildene minnet om døden. Euripides Ifigenia er ikke et hyggelig teaterstykke, og Per Maning har finjustert uttrykket akkurat dit han vil det skal være. Disse portrettene plasserer skuespillerne et sted bortenfor virkeligheten, i et rom der de blir utsatt for så store etiske dilemmaer at blodet renner ut av dem. Det er nesten så de fremstår som surrealistiske vesener hentet fra en annen verden.

Det samme må vi kunne si om den surrealistiske ideen om å gjøre et glass med vann om til et monument. Men det er det Per Maning gjorde på den nevnte utstillingen i Galleri Brandstrup. Der viste han en serie bilder av skuespilleren Anders T. Andersens hånd og finger stukket ned i henholdsvis en bolle og glass med vann. Serien bærer tittelen «Proposal for a Water Monument», og Per Maning mener den er høyst relevant: - Vi lekte oss i studio med ulike positurer. På ett tidspunkt fylte jeg opp et glass med vann, og han stakk fingeren nedi. Det ble fint. Det ble «the one and only thing». Derfra utviklet det seg, og bollen med vann fulgte etter. Tittelen kom bare flytende. Det blir som å stikke fingeren i jorda for å se hvor vi er, men dette er jo den absurde motsetningen, sier en lekelysten Per Maning.

Ideer og følelser

Dermed er han tilbake der han startet, nemlig å bale med idébaserte uttrykk slik han gjorde som reklamemann - i dagens virkelighet riktig nok med en solid dose humor. Reklamebransjen ble en mulighet til å slippe unna familiære forventninger fra en elsket far. Som AD jobbet han med ideer hele tiden. Som kunstner søker han noe annet:

- Det er mye flott i dagens samtidskunst. Den rommer så veldig mye og gir muligheter til mange stemmer. Men det er ikke mye som betar meg. Det er blitt for mye idébasert kunst, ideer uten relevans. Da jeg jobbet kommersielt, jobbet jeg med ideer hele tiden. Det endte med «KOKS»-prosjektet i en tid da kunsten åpnet seg mot andre felt. Leo kom inn i mitt liv mot slutten av denne perioden, og han vekket en mer følelsesmessig nerve hos meg. Jeg ble redd for å bli avstumpet hvis jeg fortsatte i reklamebransjen. Der var det primært flinkhet og kunnskaper som drev meg fremover. Jeg ser mye av det samme i dagens samtidskunst, sier han idet han reiser seg fra sofaen og ser ut mot de andre husene i Munchs eplehage.

- Det gjelder å finne frem til det samme som Munch. Det handler om sterke bilder på flere plan. Bilder som berører oss fortsatt etter hundre år. Da kan du bare tenke deg hvor sterkt de virket i hans samtid. Han hadde kontakt med kunnskapen, men også med følelsene - med psyken, det undertrykte og ubevisste. Jeg vokste opp like i nærheten da Munch-Museet ble bygget, og jeg var der fra første dag. Det og musikken ble min redning akkurat som reklamebyrået Haugen & Maning og til slutt kunsten skulle bli det senere. - Gjennom å leve fremkaller du livet ditt. Forandring er blitt mitt liv. Det å stå fast i en sannhet er å dø. Den eneste sannheten er å holde på og hele tiden gå videre. Ellers går du under. Det har ikke jeg tenkt å gjøre, sier han og setter de milde øynene i meg.

Han setter seg ned igjen, og helt til slutt spør jeg hvordan han forholder seg til at bildene er blitt som ikoner å regne i norsk samtidskunst? Svaret er like direkte som mannen er ærlig og inderlig: - Jeg har jo en følelse av at det jeg gjør, er bra, sier Per Maning.