Historiefortolkerne

Forrige

Neste

- Vi vil helst gjøre hele prosessen selv, og snubler oss frem i teknikker. Ofte oppstår kunstverkene i selve produksjonen.  

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas.

KUNST 1-2010: Sneglehus og en kikkert i kryssfiner. Et sortmalt kart med brettmerker og en sort globus. Hvite "spillautomater" med dødningshoder. En projektor. En stjerne brettet av en tommestokk. Underlige, sortmalte, oppdelte rokokkoantikviteter med krympeplast. Et fiktivt bæreskrin. Blekk som har rent ut til et verdenskart. Og utforskning av cargo-kult-fenomenet. Kunstnerduoen Lello//Arnell, bestående av Tobias Arnell og Jørgen Craig Lello (begge født i 1978), har fått stor oppmerksomhet med sine stramme, estetiske, komplekse og underlige installasjoner og skulpturer. Selv lever de ut guttedrømmen i et atelierfellesskap på Grünerløkka.

- Det hele startet egentlig på Akademiet i 2003 da jeg gikk mitt andre år og Tobias sitt tredje.Vi skulle ha Åpent Akademi og fikk beskjed av professorene om å rydde; det så helt jævlig ut. Dermed startet vårt første prosjekt. Atelierene våre ble gjenstand for en perfomance/installasjon bestående av skyttergraver og sandsekker og krig med hjemmelagede erteskytere. Tobias hadde øl, og jeg hadde røyk, så i "pausene" utvekslet vi ressurser og hadde en kort våpenhvile.Vi fant ut av vi jobbet ganske likt og hadde et nokså likt uttrykk. Det vi utviklet felles, ble bedre enn det et enkelt hode kom opp med.

Jørgen tar ordet, mens svenske Tobias nikker bekreftende. De serverer Farris og croissanter i verkstedet sitt, som akkurat nå er i et "midt-prosjekt" mellom to utstillinger og minner mer om et industrilokale enn et atelier med sine underlige objekter til lakking og plastring på ramper.

- Vi vil helst gjøre hele prosessen selv, og snubler oss frem i teknikker. Ofte oppstår kunstverkene i selve produksjonen. Hvis andre skulle gjort metallarbeidet eller lakkingen, ville vi jo mistet det "sjelfulle" håndverket, ler gutta ironisk.

Begge kaller de seg "historienerder". Jørgen forteller at prosjektet på Akademiet var inspirert av Cargo-cult-fenomenet som oppstod på Stillehavsøyene etter 2. verdenskrig. Her hadde japanerne og amerikanerne baser hvor de droppet ned utstyr som telt, medisiner, tekniske deler, våpen og klær. Mange av de som bodde på øyene, hadde ikke engang sett en vestlig eller asiater. Langt mindre kjente de til gjenstandene som plutselig kom fra luften. Det oppstod et møte mellom to svært ulike kulturer på hvert sitt teknologiske utviklingstrinn. Da krigen var over, ble basene og utstyret forlatt. De innfødte utviklet etter hvert en religion rundt gjenstandene.

- De satte utstyret inn i en spirituell kontekst og laget etter hvert ritualer rundt tingene. Det som var uforståelig, ble til magi. Man kunne se innfødte med kokosnøtter på ørene dirigere usynlig trafikk på flystripene slik de hadde sett de allierte gjøre. De prøvde å navigere seg innenfor et system de ikke hadde forutsetning til å forstå. De hadde sett soldatene flytte papirer fra en bunke til en annen, og for dem ble også dette et ritual. Vi ønsket også å lage en slags cargo-cult i installasjonen. Når de besøkende kom inn i vår installasjon, fikk de en tilsvarende følelse som kulturmøtet etter 2. verdenskrig. Installasjonen virket fragmentarisk og meningsløs. Uten å vite om bakgrunnen og teorien vår tror jeg svært få egentlig forstod hva de så på.

- Hvordan kommer dere frem til slike prosjekter? Mye rødvin og sene kvelder?

- Mye klekkes ut under morgenkaffen og røyk. Vi har nok blitt mer profesjonelle etter hvert. Og vi leser enormt for å skaffe oss kunnskap om prosjektene. Men vi skisserer aldri, kanskje på en liten serviett. Etter det første cargo-cult-prosjektet har vi blandet mer, "chapper opp og setter i hop" ting i en ny rekkefølge. Ofte sitter vi på slutten av prosjektet og spør: hva faen var ideen i utgangspunktet? Ofte ender gjenstandene som fiktive, mytologiske objekter, lik mystiske objekter fra en annen sivilisasjon. Bastarder mellom vitenskap og religion. Ting som i utgangspunktet er kjent, blir fremmedgjort og underlig.

Oppdageren Sven Hedins reiseskrin

Et annet prosjekt til kunstnerduoen tok utgangspunkt i en annen historisk hendelse; nemlig den svenske oppdageren Sven Hedins reiser.

- På en reise i Taklamakan-ørkenen hadde han med seg en årgang av den svenske avisen Nya Dagligt Allehanda så han kunne nyte en ny avis til morgenteen sin hver dag. Vi ser på dette som en slags livslinje tilbake til sivilisasjonen, samt menneskets behov for ritualer. Om nyhetene var et år gamle, spilte liten rolle. Vi laget Hedins fiktive reiseskrin: Antikke møbler delt og satt sammen og omsluttet med krympeplast og malt sort. Mange tror faktisk at vårt skrin er en nøyaktig kopi av Hedins originale skrin. Slik blir vår tolkning faktisk en historisk sannhet for mange. Det sier mye om historieskrivningen og misforståelsene.

- Kan man si at kunsten deres er politisk på et vis?

Jørgen begynner straks å prate, like ivrig ennå.

- Det er vanskelig å kritisere samtiden uten å lage en stensil av Bush med apeører og paroler om at det er dumt å krige i Irak. Da vil du alltids få applaus fra noen og kritikk fra andre - men du vil ikke ha opprettet et klima for selvstendig tanke eller nysgjerrighet. Du vil ha satt fram en påstand man enten er for eller imot. Dette med cargo-kulturen og Svein Hedins reiser er jo en form for kritikk av kolonitiden, og kolonitiden har jo så å si lagt et fundament for hvordan samfunnet vårt ser ut i dag. Vi vil berøre temaer som er mer overgripende enn spesifikke.

- Har dere blitt eksperter i duoen deres; at en er best på plast og en på å bygge?

De ler begge to.

- Nei, vi tester materialer etter beste evne, begge to, og nærmest snubler oss gjennom en prosess. Vi prøver å unngå nye tekniske problemstillinger i hvert prosjekt, selv om det ofte blir til det. I starten spør vi hvordan vi skal få til den og den ideen. Så begynner jakten på utførelse og materialet. Når det gjaldt reiseskrinet til Svein, fant vi til slutt frem til en krympeplast man bruker på modellfly, og som suger seg fast til objektet. Utfordringen var at vi skulle dekke et fire kvadratmeter stort objekt, ikke et lite modellfly. Men du kan si det har blitt mange turer opp til Alnabru for å innhente kompetanse. Og det er mye frustrasjon når det er en uke igjen til en utstillingsåpning og skulpturene faller fra hverandre. Det hender også at vi "chucker" en utstilling som vi ikke kan gå god for fem uker før åpningen, og starter helt på ny. Da må man være to, sier Jørgen.

Guttedrømmen

Begge kunstnerne har bakgrunn fra forskoler i Norge og Sverige. Jørgen gikk først på Mølla Kunstskole og Oslo Tegne og Male skole før han kom inn på Akademiet. Tobias forteller om en tidlig fascinasjon for dadaismen.

- For meg er ikke kunst å bli imponert av et håndverk. Folk flest tenker at kunstnere skal gjøre noe de ikke kan gjøre selv. Men hvordan var det å være kunstner på 1600-tallet? Du var som en taxicab som dro hit og dit, eller malte den og den. Det var ingen frihet og egne valg. Du kunne ditt håndverk til fingerspissen, men oppdragsgiveren bestemte hvilken ring adelsdamen skulle ha på fingeren og hva som skulle pryde bak.

Gjennom de fire årene Lello og Arnell har jobbet sammen, har de utviklet sitt eget språk, nærmest kryptisk for mange.

- Når jeg sier noe til Jørgen, skjønner han hva jeg mener; en touch av rokokko. Dama skjønner ikke alltid dette, ler Tobias.

I 2009 ble de ut av det blå bedt om å komme med et forslag til en utsmykking til Forsvarets Forskningsinstitutt" .

- Det var en ny utfordring. Vanligvis forholder vi oss til "whitecuben", men nå måtte vi lage et verk som skulle sees av folk som nødvendigvis ikke oppsøkte stedet for å se på kunst. Våre prosjekter tangerer ofte forskning og vitenskap, og vi var veldig glade når utsmykkingskomiteen var kjempebegeistret for verket vi foreslo; de hadde tatt humoren i prosjektet og ikke tenkt: "Vi er seriøse forskere - kødder dere med oss?

- Kan man spore individene Lello og Arnell i kunsten deres?

- Nei, vi kan faktisk ikke backtracke hva jeg eller Tobias har tilført. Det hele er en organisk prosess og et enhetlig arbeid. Det beste med å jobbe to er at den andre har en direkte interesse i prosjektet og er dermed dønn ærlig. Man vil jo ikke at sitt eget prosjekt skal fuckes up fordi den andre kommer med en dårlig idé, og da er det ikke rom for å være påtatt høflig mot hverandre, svarer Jørgen.

- Dessuten er vi begge kontrollfreaker, og da drar du ikke 14 dager til Mallorca mens den andre gjør ferdig en greie. Det er litt inn i tiden å jobbe i grupper og duoer, og vi fjerner oss mer og mer fra kunstnergeniet med tunge depresjoner. Kunstprosessen beveger seg mot andre fagfelt som for eksempel film, og da sitter man sjelden og gjør ting alene, legger Tobias til.

- Så duoen vil fortsette - eller blir det litt som å slå opp med kjæresten?

- Jeg lengter ikke akkurat etter å stå alene på atelieret, ler Tobias.

I april stilte de ut i Aalesunds Kunstforening, og i mai venter en utstilling i Paris på Galerie Susan Nielsen. D2 gjorde en firesiders feature-sak om duoen, og de var på Dagbladets "50 ting, mennesker og steder vi tror på i 2009". Og Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst har kjøpt inn ikke mindre enn ni verk av gutta, fra utstillingen Lights On - norsk samtidskunst.

- Vi ble kjempeoverrasket over innkjøpet og nomineringen, og har aldri sett på oss selv på denne måten. Det som er fascinerende, er at våre påstander nå blir lest som historie, og kreditert som sikre kilder. Det er jo helt på trynet. Da vi re-maked reisekassen til Svein Hedin, var jo dette en fiksjon. Men for mange er dette virkeligheten. Lello og Arnell har skrevet om historien! Kult! Og da er vi jo nettopp ved kjernen i vår kunst; nemlig hvordan man opplever historien og verden rundt oss. All historie er jo en subjektiv affære. Man skriver jo om det man er interessert i, og presenterer det på den måten man liker best. Alt er fiksjon, men noen har også valgt vår fiksjon som virkelighet! Som faktisk er en ren forfalskning av historien.

- Dere lever guttedrømmen på sett og vis?

De ler igjen.

- Ja, vi gjør nok det. Da jeg som 16-åring tenkte på hvordan en kunstner lever, var det nettopp slik livet mitt er i dag. Vi kommer på jobb når vi vil, og styrer tiden selv, selv om det i intense perioder blir lange strekk med 16-timersdager. Vi morer oss, bygger, dikter historier, mikser fra verden rundt oss og trenger ikke å svare for noen - og gjør det vi er hypp på, nikker Jørgen.

Gutta går ut for en røyk. Vi blir stående og snakke om kunsten deres er maskulin, med det stramme uttrykket, interessen for historie, krig, oppdagelsesferder, materialer og bygging.

- Syntes du den er maskulin? Kanskje. Men det er ikke så maskulint å handle antikviteter, ler Tobias.

Jørgen legger til:

- I Norge er det nesten bare gamle bondemøbler å oppdrive, så vi må oftest til Sverige for å finne empire- og rokokkomøblene. Globuser er nærmest håpløst å oppdrive! Vi har opplevd mye moro når vi er ute og shopper; to menn som handler antikviteter. Vi kan jo ikke si at vi skal kutte av bena og pakke de dyre antikvitetene i plast. Da hadde vi blitt kicket ut av butikken. Det blir mange morsomme historier.