Den nære streken

Forrige

Neste

- Du kan si at jeg overfører min kropps bevegelser til det hvite arket, og jeg jobber alltid stående, sier Runi Langum.  

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas.

KUNST 1-2010: Rått og varsomt på samme tid. Energisk og stille. Spontant og kontrollert. Alene og i samspill. Slik kan man beskrive Runi Langums etter hvert så populære figurer, strek og motiver. For noen år siden fylte kunstneren Haugar Vestfold Kunstmuseum, og hun er blant annet kjøpt inn av Nasjonalmuseet for kunst. To dager før jul besøkte KUNST en av landets beste tegnere i hennes gamle bedehus fra 1896.

En times kjøretur fra Oslo finner man Svelvik. Like nedenfor Fossekleiva Brukssenter og Galleri, og med Bergerbukta som nærmeste nabo, ligger stedets gamle bedehus hvor Runi Langum nå har bodd og jobbet i 20 år. - Barna dro et vrak ut på isen her i går, peker Runi (født 1958) ut av vinduet på en kantret båt langt der ute på isen. Båtens sorte konturer mot de subtile, grå-hvite vinterfargene kan minne om hennes siste bilder. Vi sitter i en vakker glassveranda. Hundre meter lenger ute går sjøen friskt. På den andre siden av fjorden befinner Rødtangen fyr seg. Det er fyr på peisen, og den ungarske gjeterhunden Ringo prøver intenst å bli kjent med oss. Det er så hjemmekoselig at jeg oppdager at jeg har krøpet sammen i sofaen med bena under meg. Runi skysser guttene ut og spør moderlig om de har på noe under genseren. De skal utforske de forlatte tekstilfabrikkene på Berger, en spennende ferd for to tolvåringer. Selv vokste Runi opp i Svelvik, og minnes egne oppdagelsesturer til Berger.

- Med knuste vinduer var de forlatte arbeiderboligene på Berger som spøkelseshus. Rundt forrige århundreskiftet var det et tekstilindustrisamfunn her med flere hundre innbyggere. Fabrikken var selvforsynt med strøm fra fossen. Den hadde både treverksted og metallverksted som kunne lage nye deler når maskinene gikk i stykker. Fabrikkeierne sørget for kirke, obligatorisk skole for alle barn, bedehus, sykestue og pensjon, et fullstendig samfunn med butikker og posthus, til og med hattebutikk. Daglig gikk båten til Oslo. I de gamle industrilokalene er det nå plass til atelier, verksteder og boliger. Runis far var driftsingeniør på papirfabrikken i Svelvik, og hun legger smilende til at hun aldri har manglet papir.

- Min mor tok meg alltid med på utstillinger. I familien har det også vært flere malere, selv om de var mer håndverksmalere enn kunstnere. De reiste rundt på gårdene i Lier og dekorerte vegger og møbler med blant annet jaktmotiver. Men det er faktisk veldig fint gjort, dugelig, selv om de ikke hadde en kunstnerisk utdannelse, forteller Runi og peker på et tiurmotiv på veggen av en grandonkel.

Til Paris

Runi startet på Trondheim Kunstakademi 19 år gammel, og gikk der frem til 1983. Underveis tok hun også et ”pauseår” hvor hun reiste med Riksgalleriet som utstillingsleder for omreisende temautstillinger i Nord-Trøndelag. Hun organiserte lastebiler, de 12–14 panelene til å henge bildene på i gymsaler og skolelokaler og formidlet kunsten hun reiste rundt med. - Det var en morsom og underlig jobb. En gang hadde vi en grafikkutstilling hvor vi også tok med en håndpresse så barna kunne lage egne trykk. Etter fire år på malelinja i trønderhovedstaden dro hun til Paris og startet på École Nationale Supérieure des Beaux Arts. Hun fikk fransk statsstipend for ett år, og ble der i tre år. Hun startet i maleklassen til Olivier Débre, men gikk snart over til Vladimir Velyckovic, da han ble oppnevnt som professor til et helt nytt atelier for tegning ved ENSBA. På veggen bak henne i glassverandaen henger et arbeid av Inger Sitter, som Runi ble god venninne med i Paris. I disse årene arbeidet Runi med store abstrakte landskapstegninger, som var ganske nytt den gangen.

- I det siste studieåret fikk jeg datteren min Alessandra med en italiensk mann. Han fulgte med tilbake til Trondheim. Her jobbet jeg i to år med registrering hos riksantikvaren for å tjene penger. Runi avsluttet i Trondheim med en utstilling på festningen med stiliserte kammer etter avtrykk av tegneoppgavene for arkeologene. Datteren og Runi flyttet deretter til Berger og det gamle bedehuset.

– Det var kjærlighet ved første blikk, til tross for at taket slapp gjennom litervis med vann når det regnet, klappstolene stod ennå utover, og det var utedo og eternittplater på veggene. Den første tiden hadde vi ikke råd til å isolere, og jeg husker at datteren min badet i en balje foran peisen. Jeg fikk fort barnehageplass, ler Runi. Etter et par år flyttet billedkunstneren Hans Martin Øien inn. De giftet seg i 1995 da de fikk sin første sønn. To år etterpå kom sønn nummer to. – Med Hans Martin ble det mer skikk på huset. Atelieret ble bygget ut i den gamle menighetssalen. 36 køyesenger i andre etasje ble til soverom. Søylene på bedehusets gamle prekestol har blitt sengestolper. Hele kjøkkeninnredningen er fra en gammel konfeksjonsfabrikk på torget i Drammen. Peisen har jeg tegnet selv. Inn av døren kommer plutselig Hans Martin, og setter fra seg julens siste bæreposer på kjøkkenet. Selv har han atelier i den nedlagte fabrikken. Øien er blant annet kjent for sitt monument ved Telemarkskanalen. Langs den nye strandpromenaden ved Drammenselva i Drammen ruver hans turbinskulptur, hvor også Runi har laget to sitteskulpturer eller to steinstoler.

- Ideen var å montere to ark i stein utenfor Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg i forbindelse med min separatutstilling der. For å få dem til å stå måtte de ha støtte, og jeg fikk ikke lov til å bore i bakken. Dermed fikk arkene en benk, eller to ”sits”, og det hele ble til en sitteskulptur. Drammen kommune trengte nettopp denne type skulptur til sitt utsmykningsprosjekt langs Drammenselva, og kjøpte dem sporenstreks. Etter dette har det blitt en tradisjon i kommunene å kjøpe inn såkalte sitteskulpturer til strandpromenaden hvert år, der kunsten har en funksjon. Jeg har også laget en lignende utsmykning til Viken skog.

Paret har jobbet med skulpturene sine i Vietnam, og Runi forteller varmt om landet mens hun setter frem lunsj. - Vi tok med barna og reiste ned til dette vakre landet for å jobbe i to måneder. Vi bodde på et steinhuggeri, og våknet om morgenen med pressluftbor og sovnet til det om kvelden. Dette var tidligere et prosjekt i regi av Kirkens Nødhjelp og Norad. Nå drives det helt og holdent av vietnamesere.

Dans og billedkunst: ikke-verbale uttrykk

Runi åpner døra til atelieret der hun har malt datteren da hun var rundt tre år, på dørene. I vinduskarmen ligger fem gipsavstøpninger av et annet barnehode. - Det er den mellomste sønnen vår. Vi hadde så god tid, kunne bare sitte og se på han mens han sov. De stiliserte hodene er laget av min mann som er skulptør. De naturalistiske er mine. På den gamle scenen kan vi betrakte de siste arbeidene hennes. Vi kommenterer de dansende, elegante bevegelsene. Runis største inspirasjon innen kunsten er også samtidsdans. Når hun ser forestillinger, tar hun med skisseblokken og prøver å få ned inntrykkene og gjenkalle bevegelsene.

– Akkurat som billedkunst er dans også et ikke-verbalt uttrykk. Streken har dessuten et dansende uttrykk med abstrakte vibrasjoner. Den har sitt eget liv, og merkelig nok blir jeg aldri lei av å utforske streken min. Den er en forlengelse av meg. Streken har vært en naturlig del av Runi hele livet. Ser hun på tegnebøkene fra 1980-tallet, er det mye av den samme streken som i dag, selv om den har utviklet seg underveis.

– Jeg gikk jo på malerlinja i fire år og tegnet hele tiden, men disse tegnearbeidene hadde liksom ingen egenverdi. Tegning er ofte oppfattet som sekundært til maleriet. Det er også så mange regler rundt tegning. For meg er det viktig å fjerne meg fra alle koder og heller forholde meg fritt til det å tegne. For min professor Vladimir Velyckovic i Paris var det 100 % tegning, og fritt frem. Det var herlig!

– Er tegning mer meditativt for deg?

– Jeg jobber egentlig ikke så annerledes når jeg tegner eller maler. Begge handler om å løse en oppgave. Å lage et bilde er som å legge et puslespill. Man har et begrenset rom man må finne en løsning på. Så oppstår det ting som kommuniserer. Fra en abstrakt bakgrunn dukker det opp figurer, eller aktører, og elementer jeg vil ha med. Man vet aldri hvilke ting som oppstår, eller hva man velger å la være igjen i motivet. Ting kommer og går hele tiden. Det er jo dette som gjør det så moro å jobbe!

Hvorfor dukket det opp en dame med en koffert?

Runi peker på et stort lerret på scenen som hun jobber på, og et ben er i ferd med å materialisere seg. En stein nærmest flyter på den vannaktige overflaten.

- Når jeg jobber, er det som om et bilde gir beskjed til det neste. En gang var det en liten jente som nærmest løp inn i det neste motivet. Jeg velger også ut elementer som jeg ønsker å ta med videre. Som denne steinen her. I dag tidlig var det en dame med en koffert som var på vei ut av bildet. Hvorfor dukket det opp en dame med en koffert? Det spørsmålet grunnet jeg lenge på. I tegningen ved siden ser du en guttunge som titter ut. - Må du hele tiden være lydhør overfor bildet?

- Jeg må i alle fall stoppe ofte opp og se hva som dukker opp. Men så må det ikke bli for illustrativt! Det er lett å falle i den fella. Det skal jo bli en liten historie, men den skal ikke være så tydelig. Innimellom skulle jeg ønske jeg bare kunne hoppe bukk over alle utviklingstrinnene og gå rett på og lage et fabelaktig bilde. Langum karakteriserer seg selv som en forsker i strek. Hun mener hun ikke mister kontrollen med sine spontane streker, kontroll handler om noe helt annet.

- Kontroll er å stille inn flere ting så de møtes. Å lage kunst handler om å både benytte intellektet og intuisjonen; erfaringen og tegningskunnskapen som ligger i kroppen min. Surrealistene og de som laget intuitiv kunst, som å dryppe maling på lerretet, benyttet kun intuisjonen sin. Når intellektet satte inn, stoppet de. Det er en spennende innfallsvinkel. Jeg lar oftest intellektet overta etter hvert. Men jeg vet aldri hva resultatet blir når jeg begynner. Det som også slår meg i møtet med Runis bilder, er det fysiske. Figurenes kroppsspråk gjør ord overflødige. Her er par som bærer hverandre, mennesker som trekker seg unna, eller figurer som kommer mot deg. Noen omfavner hverandre, andre gir tydelige signaler om å ville være i fred. Men det fysiske er også til stede i selve streken som Runi avsetter.

- Du kan si at jeg overfører min kropps bevegelser til det hvite arket, og jeg jobber alltid stående. Men jeg har alltid brukt kroppen min, så det er helt naturlig for meg å jobbe så fysisk. På lerretet bruker Runi kritt, kost og viskelær.

- Slik henter jeg frem – eller fanger – lyset, sier hun og ”tegner” hardt med viskelæret og får frem det hvite lerretet langt der inne.

- Det er noe delikat og melodiøst, kommenterer fotografen.

- Ja, musikere bruker faktisk de samme adjektivene som meg, og forstår hva jeg mener når jeg snakker om temperaturer, svingninger og klangen. Jeg vil at bildene mine skal virke som avsetninger av musikk – og toner. Runi jobbet i mange år med abstrakte landskaper. Menneskefiguren kom først inn i bildet for ti år siden, da hun begynte å jobbe igjen etter å ha fått sitt tredje barn og etter å ha arbeidet med animasjonsfilmen Expedition.

- Jeg hadde begynt et samarbeid med musikeren Sissel Endresen i planleggingen av en animasjonsfilm, og menneskeskikkelsene vokste videre fram under arbeidet med den. Jeg tror at hun egentlig likte de abstrakte bildene mine bedre, men menneskene lot seg visst ikke stoppe, ler Runi. I et hjørne henger deler av Runis siste utsmykning fra en barne- og ungdomsskole i Berger.

- Jeg smykket nylig ut en 20 meter lang vegg på en skole; en slags frise der figurene ble skåret ut i metall etter tegningene mine. Det hele handlet om samspill, nettopp et viktig tema på en barne- og ungdomsskole. Jeg liker også at dette er en strek barn kan kjenne seg igjen i. Barn er jo nettopp så nærme tegning.

Den nære tegningen

Tegning og barn er noe som opptar Runi, og et tema hun gjerne snakker om med veloverveide tanker og mye erfaring. Hun peker bort på datteren min på tre år som er med og tegner ved kjøkkenbordet.

- På dette stadiet gleder barn seg over hvor streken skal gå. Dette er en fase jeg vil at folk skal gjenoppdage. Ved 10-årsalderen glipper nemlig tegneundervisningen i skolen. Da vil ofte barna at ting skal ligne og være fint. Det er viktig å tegne etter på dette stadiet. Da må man ha tålmodighet og rom for å utforske – og en god faglig lærer. Man skal også ta barns tegneserielaging på alvor og oppmuntre dette. Det er viktige tegneuttrykk. Når jeg underviser voksne i tegning ved blant annet Nansenskolen, starter de fleste der de glapp som unge. Det er interessant. Men for å bli god i tegning kreves det ekstremt mye trening!

- Hvorfor tror du så mange liker bildene dine, og at så mange førstegangskjøpere av kunst kjøper et bilde av deg?

- Det er lett å se hva det er, så jeg tror bildene mine føles nære, svarer Runi spontant og legger til:

- Jeg tegner mennesker i sorg og glede, kjærlighet og hat, arbeid og fritid. Dessuten er tegning noe alle har et forhold til. Mennesker har tegnet i alle fall i 35 000 år. Jeg husker jeg var på sykkeltur i Frankrike og krabbet innover med lommelykt i de trange hulene i Perigord nord for Toulouse (Combarelle, Lascaux og Madeleine). Innerst i en smal gang kom vi til et kammer overstrødd av tegninger og ristninger. Noen tegninger var naive og enkle, utført av noen som ikke kunne tegne, andre var dyktigere gjort. Jeg satt der inne med lommelykt og tegnet av disse tegningene. Det var en utrolig opplevelse å vite at de var tegnet av menneskehender for 35 000 år siden. Det var samme type strek som vi har i dag. Tegnerne jobbet som meg og lette etter bevegelsene til hestene, og beskrev bevegelse med flere streker. Noen ganger hadde de truffet. Man antar at tegningene var en del av et ritual, der man måtte være modig for å krabbe inn de smale gangene. Kanskje et overgangsritual for unge menn og kvinner; en slags fødsel? I andre huler i området var det mer ”show-off” tegninger laget av mer profesjonelle tegninger. Her er det ikke funnet rester av boplasser, så man antar dette er rom med spesiell betydning, slik vi dekorerer våre kirkerom i dag. Akkurat som for 35 000 år siden bruker også jeg kull, kritt og pigment; urmaterialene. Og som huleboerne skildrer jeg dagliglivet og mennesker og dyrs bevegelser. Det er ikke så mye som er forandret, avslutter Runi. I februar er Runi Langum aktuell med en separatutstilling i Bærum Kunstforening.