Som kunstner lærer jeg noe om å være til

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas .

KUNST 2-2010: Johanne Marie Hansen-Krone (født 1952) gjorde kometkarriere da hun noen måneder før hun fylte 34 år ble den yngste festspillutstiller i Bergen i 1986. Siden har det gått slag i slag, og hun har blitt stående som en viktig fornyer av det figurative maleriet. Hun er blant annet innkjøpt av Nasjonalgalleriet, og i løpet av de siste årene har hun hatt separatutstillinger både på Lillehammer Kunstmuseum, Nordnorsk Kunstmuseum, Bærum Kunstforening, Galleri Parken i Bergen, Galleri Trafo i Asker og Risør Kunstforening. KUNST møter henne på Ekely, med Munchs gamle atelier som nærmeste nabo.

- Jeg føler vi kanskje ikke har snakket så mye om kunst, men kunsten min springer ut fra alt dette vi har berørt. Vi er alle barn av vår tid, og blir påvirket av alt som er gjort. Jeg tror på sommerfugleffekten om at en tanke som er plantet i en tilfeldig samtale, som i et middagsselskap i huttiheita, bygges videre på et annet sted. Jeg tror ikke på denne geni-forherligelsen, at den og den personen var den første som tenkte det og det. Men jeg tror naturligvis at noen har større formuleringsevne, det være seg visuelt, musikalsk eller verbalt, enn andre. Jeg tror også at kunstnere i konfrontasjon med formale problemstillinger oppøver en sensibilitet som gjør at de kanskje fanger det som skjer i tiden, hurtigere enn de som har andre gjøremål de må konsentrere seg om. I dialog med form lærer man hele tiden noe om det å være til.

Men la meg ta deg med til begynnelsen.

Stjernekart, fostre og fargeskalaer

- Dere trenger ikke ta av dere skoene, sier Johanne og viser oss inn til atelieret som er tilknyttet kunstnerboligen på Ekely. Vegger og bord er fylt opp med steiner og underlige objekter. Tidligere malte Johanne også her, men nå har mannen, skulptøren Terje Roalkvam, overtatt. Selv har hun lenge hatt atelier på Tøyen, men venter på avklaringer i leieforholdet.

- Trykkene jeg tenkte kunne være med i KUNST, var ferdig i går. Jeg har kombinert tegning med fargeskalaen, det vil si primær- og sekundærfargene, som alle andre farger utgår fra. Fargeskalaen ser du også i flere av maleriene mine.

Johanne peker på åtte nye, små trykk som ligger klar til signering på et bord. Så blir hun litt stille. Tenker, eller venter på at jeg skal skrive ferdig. Johanne sier kanskje ikke så mye, og ofte må man finne ut litt av det hun sier. Men det demrer en rød tråd etter som timene går. Akkurat som i møte med hennes bilder.

Når jeg har sluttet å notere, begynner hun å fortelle litt om den særegne streken sin som mange assosierer med hulemaleritegning, graffiti og croquies-tegning.

- Jeg tror en kunstner velger sitt uttrykk som en musiker som velger sitt instrument. De vet ikke helt hvorfor de spiller gitar eller piano. Denne streken ligger liksom i meg.

- Hvor tar du oss med i bildene dine?

- Konteksten, eller rommet rundt figurene, er de ytre betingelsene. Ofte bruker jeg ulike mønstre. Et av maleriene mine kalte jeg Bilde mot tilfeldig mønster. Det er jo i grunnen en ganske motstridende tittel. Jeg tror at vi mennesker aldri kan lage tilfeldige mønstre eller fullt kaos. Vi vil alltid gå inn og skape en viss orden eller system. Et annet maleri kalte jeg Bilde mot et konstruert mønster. De konstruerte mønstrene blir symbolet på vår hverdag der vi lager oss konkrete rammer og betingelser for å overleve.

I 1995 kom også stjernekartene inn i bildene til Johanne, mørkeblå med oppstiplete stjernekart og tekster. Tanken om det lille individet i kontrast til det store, uendelige universet er noe av det første som slår meg; vår plass i dette enorme, oversiktlige kosmoset.

- Jeg kalte bildene kartleggingsforsøk, og de evige, nesten uforanderlige stjernekartene, tatt fra bøker, står i en kontrast til de tegnete figurene som representerer det flyktige menneske og det flyktige individet.

Hun blir litt stille, og tar forsiktig på et bilde.

- Jeg tror vi kan ha en tendens til å overdrive egen viktighet her i verden.

- Og fostrene?

- Ja, fostrene malte jeg flere av, mot ulike mønstre. Fostre symboliserer for meg individet før det blir mann eller kvinne. Det er det potensielle mennesket. Jeg leste en gang at man som nyfødt ser alt opp ned, og at det er hjernen som plasserer tingene i det vi oppfatter som riktig vei. Slike ting kan jeg undres over. Eller når man hører i nyhetene om menn som skyter eksen sin i nyhetene. Dette er politiske saker! André Bjerke har skrevet: Man er ikke alene om å være alene. Det er en trøst.

Slik kan en tankerekke hos Johanne være. Jeg prøver å holde tritt så godt jeg kan, og spør:

- Er figurene dine en gruppe med kjente, eller er det fremmede som skal finne sine roller i en ny gruppe?

- Jeg tenker på mennesker som flyter rundt og møter hverandre. Vi tror vi styrer så mye selv, kanskje er det ikke sånn, kanskje vi er mer som partikler som støter sammen.

- Hvem er disse figurene? Har du et slags figurgalleri?

- De representerer kanskje mer en tilstand, og er ingen bestemte. Egentlig kunne bildene mine vært abstrakte, og uttrykt det samme. Men da hadde publikum trengt en annen sensibilitet for å forstå hva jeg ville si. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg absolutt må jobbe figurativt, selv om bildene mine er temmelig abstrahert. Kanskje er det fordi jeg liker mennesker og har lyst til å kommunisere med så mange som mulig? Det er interessant hvordan vi mennesker leter etter gjenkjennelighet. Mange fjelltopper er for eksempel oppkalt etter gjenkjennelige ting: Syv søstre, Båtfjellet og så videre.

Johanne blir litt stille igjen, og setter seg på en stol foran et stort, blått maleri med en av sine typiske figurer. Mennesker og mønstre kan egentlig være to stikkord for å forklare hva bildene til Hansen-Krone egentlig forestiller. Nesten hvert eneste maleri tar for seg dette forholdet mellom et mer eller mindre abstrakt rom, ofte dekorert med et mønster av prikker, stjernekart eller geometriske former, og en eller flere figurer satt inn på denne flaten. Noen figurer er mer forseggjort, andre kun tegnet som konturer og streker. Noen figurer er alene i det store rommet, andre flettes i hverandre som i Vigelands monolitt. Så langt, så enkelt: Vi ser på figurer i abstrakte rom. Tror man. Men så begynner det å oppstå ting mellom disse to elementene. Hva er det egentlig vi ser på? Oss selv?

Johanne bryter spontant ut. Tankene hennes har gjort noen byks:

- Det er fantastisk at vi er i live, at vi er i farger, og at vi har fått en billett! At den og den krysningen skjedde i et DNA for 100 000 år siden, er faktisk en årsak til at du er den du er.

- Da jeg var liten, var jeg så stolt over at sædcellen som ble til meg, hadde svømt fortest, ler jeg.

- Ja, men jeg har lest at egget også velger ut sædcellen som sirkulerer rundt det, og er ikke så passivt som mange vil ha det til. Det er helt utrolig. Dette ble mye kvasi-vitenskap og filosofi. Men å filosofere slik er mye av drivkraften min. Det er godt man aldri blir helt klok.

Vi sirkler og sirkler videre i samtalen uten å komme helt i bunnen. Men kanskje er det slik bildene nettopp er; det finnes et sted mellom alt. Utenfor ordene. Johanne bekrefter mistanken min.

- Jeg opplever ordene som en hinne på overflaten av eksistensen. Da jeg var ung, følte jeg ofte det ble så bastant når jeg skrev. Jeg fikk ikke frem dette paradoksale man ofte får i maleriene. Poetene klarer dette i sine tekster. Men jeg valgte billedkunsten i stedet.

Hun tenker. Igjen.

- Ti kunstnere kan jo kopiere Munch, men ingen fanger denne energien man ikke kan sette fingeren på. Det blir som ulike pianister som tolker det samme stykke av Chopin. Noen får det til på et dypt plan, andre bare Johanne spiller piano i luften. ... drysser oppe på tangentene.

Å føle seg hjemme i andre

Joahanne er født og oppvokst i Nordreisa kommune. Hun forteller om noen kunstbøker hjemme, Verdens Kunsthistorie i farger, Norsk Kunsthistorie i svart/hvitt og et utvalg av Cappelens små kunstbøker som ble utgitt på 1950-tallet. Og Thorbjørn Egners lesebøker der man kunne fortape seg i norsk kunst.

- Jeg vokste opp med "ekte" kunst på veggene; med et par unntak var den ikke laget av landets mest kjente kunstnere, riktignok.

Før hun var fylt femten, hadde hun kun sett to utstillinger; de to gangene Riksgalleriet besøkte Nordreisa. Et annet tidlig møte med kunst var postordrekunst, med reproduksjoner av kjente verk som ble moderne i 60-årene. Det var liksom det. I dag er hun en av få som har statslønn som kunstner, resten av livet.

- Det er en grunnlønn som gjør at du kan puste litt dypere, smiler Johanne, før hun forteller om veien frem til kunstneryrket. - Man studerte ikke kunst der jeg kom fra, og jeg tenkte aldri på å bli kunstner. Det var noe de ble sydpå. Foreldrene mine støttet meg kanskje mest i valget å gå kunstens vei, mer enn meg selv. Hadde det vært brødrene, hadde de kanskje ikke vært så begeistret. En kvinne kunne liksom bli kunstner. Jeg hadde dessuten en svensk tegnelærerinne, fru Berger, som også fungerte som en inspirator, og som visste mye om kunst. Jeg husker at jeg og en venninne bestilte et korrespondansekurs i tegning da vi var elleve-tolv år. Vi hadde harde blyanter og dårlig papir. En av oppgavene var å tegne etter modell. Det var selvsagt kjempeflaut, men endelig fikk vi overtalt en jente som var yngre enn oss, til å stå modell. Vi låste oss inn i en iskald badstue, og jeg husker ennå denne lille jenta stå blåfrossen mens vi hadde mye klær på oss. Heldigvis skjønte vi fort at dette ikke gikk! Det ble ikke så bra tegninger, ler Johanne.

Under en passe-partoutprøve på de nye trykkene dukker det opp et foto fra 1920-tallet.

- Oi, det er yndlingstanten min. Hun var kjempemorsom. Og så kunne hun se ting fra helt uventede synsvinkler. Som da hun begynte på skolen og skulle lære å regne og ikke kunne slå seg til ro med at 2 + 2 absolutt må være lik 4, hvorfor i alle dager kan det ikke like godt bli fem? Jeg har kjempesans for sånne spørsmål, og stiller dem vel sjøl av og til, både til forlystelse og irritasjon for andre! I 1971 startet jeg på Nansenskolen på Lillehammer, og tanten min kom så med en brosjyre fra Einar Granum tegne- og maleskole i Oslo. Hadde hun ikke gjort det, hadde jeg muligens gått en annen vei. Jeg følte meg med en gang hjemme med de andre kunstnerne ved Einar Granum. Ofte er det slik i livet. Man stopper opp i møte med enkelte, kjenner seg selv igjen i dem, og oppdager det man ikke visste om i seg selv.

I 1973 startet Johanne fire år ved Kunstskolen i Trondheim, før hun avsluttet utdannelsen med ett år ved Valand konsthögskola i Göteborg i 1979.

- På Akademiet i Trondheim hadde jeg John Anton Risan som lærer. Han arbeidet i et abstrakt formspråk, og på det tidspunktet ble det en åpenbaring for meg å oppdage at alle bilder er bygget opp av abstrakte elementer.

- Noen har kalt deg en fornyer av det figurative maleriet i Norge.

- Ja, jeg har lest det, men tenker ikke mye på det. Det er mulig jeg så på det å lage bilder som en konkurranse før, men konkurransen har aldri vært hovedsaken for meg, og i dag bryr jeg meg virkelig ikke om den. På generelt grunnlag er det imidlertid trist at fordi Norge er så lite, blir det gjerne bare plass til en trend av gangen. Det blir lett til at en retning blir vel dominerende, slik politisk kunst ble på 70-tallet, og avvisningen av maleriet på 90-tallet. Tilsynelatende holder de fleste kunstnerne på med sitt uavhengig av trender. I dagene før debututstillingen min i 1979 var jeg overdrevent engstelig for mottakelsen. Jeg kom vel fram til at: Går det godt, er det fint. Går det dårlig, er det ikke så fint. Men jeg er meg uansett reaksjon fra andre. Det er jo lettere å være seg selv når man får applaus enn når det går galt! Man må holde ut når det er motstand for å ikke forsvinne.

Kvinners plass i kunsten

Vi forlater atelieret og går inn i stuen til kaffe og wienerbrød. På veggen henger blant annet et av mannens verker: en knudrete trestamme over et glatt stålobjekt. Johanne og mannen flyttet hit til Ekely i 1987. I kunstnerkolonien finner man også atelierene til kjente kunstnere som Håkon Gullvåg, Gerd Tinglum, Bård Breivik og Tom Sandberg.

- Da Oslo kommune bygget kunstnerboligene på 1950-tallet, var det visst mer sosial omgang og fester blant kunstnerne her enn i dag. Kunstnere er ikke lenger bohemer, men vi har holdt i hevd sommerfesten der ungene er i fokus. Da sønnen min var liten, satte jeg spesielt stor pris på å bo i ei lita "kunstnerbygd" der naboene ble en forlengelse av familien.

Hun peker stolt på en plakat som viser til en kortfilm som to nabogutter har regissert, og der sønnen hennes har en rolle. Disse guttene begynte tidlig å innkalle de andre Ekely-ungene til audition.

- Jeg husker sønnen min var på audition hos noen andre barn. Han var ikke så flink til å spille, men han var god på å spille død, ler hun før hun hopper videre. .

Hun stopper opp igjen, og begynner å snakke om noe hun brenner for: kvinnelige kunstneres plass i historien - og på toppene.

- Suksess er ofte knyttet til identitet, og jeg tror kvinner har en annen form for identitet enn menn. Jeg skal vise deg en katalog jeg kjøpte på en utstilling i Milano for to år siden: Kvinnelige kunstnere fra renessansen til surrealismen. Sofonisba Anguissola, Barbara Longhi og Artemisia Gentileschi, alle fra 15- og 1600-tallet) er kanskje med i kunsthistorien nå? De var det ikke da jeg var student. Jeg tror ikke menn er klar over i hvor stor grad historien tilhører dem. Derfor er de kanskje heller ikke klar over hva det vil si å savne historie. Kunnskap om egen historie gir ballast og tilhørighet. At faget historie kjennes viktig, har jo sine årsaker.

- En kunsthistorie skrevet av menn for menn? spør jeg.

Johanne nikker og presiserer.

- Ja, den er nok det. Det var vel feministiske kunsthistorikere på 70-tallet som først tok initiativ til å få kvinnenes historie på dagsorden. Her hjemme har kunsthistorikere som Anne Wichstrøm og Jorunn Veiteberg lagt ned et stort arbeid i å formidle kunnskap om kvinnelige kunstnere. Vi har hørt mye om at kvinnelige kunstnere ikke er så gode som mennene. Jeg skulle gjerne ha sett en bred mønstring av den kunsten norske kvinnelige kunstnere laget fra cirka 1900 til 1970, slik at jeg ved selvsyn kunne se hvor god eller dårlig den er. Jeg har rett og slett lyst til å se hva de holdt på med. God eller dårlig? Norsk kunsthistorie generelt har vel ikke så mange highlights som for eksempel nederlandsk, men vi pakker den ikke bort av den grunn. Det er andre grunner til at vi pakker bort kunsten!

- Men hva er ditt forhold til skjønnhet i kunsten?

- Skjønn kunst er oppløftende! Men da må den også være skikkelig skjønn, slik som mesteparten av bildene i for eksempel Gemäldegalerie i Berlin er det. Uansett tidsepoke er skjønn kunst for meg arbeider som er formfullendte og samtidig har stor poetisk kraft.

- Maler du vakre bilder selv?

- Når jeg maler, tenker jeg bare på at bildet skal uttrykke det jeg har på hjertet. Av og til blir det muligens vakkert - det får andre vurdere. Jeg håper bildene mine er et lite bidrag i anstrengelsene våre for å skape mening. Eller finne mening. Vi trenger kunsten. Vi lever i mønstre og oppdager plutselig at de ikke fungerer lenger. Da blir vi frustrerte. Kunsten kan hjelpe oss til å tilpasse oss nye virkeligheter. Jeg blir sint når Frp ser på kunst som underholdning og avslapning. Det er naivt og respektløst. Verdene er i bevegelse, og i kunsten kan man hele tiden drøfte nye ting.

Hun peker bort på et bilde signert Ludvig Eikaas før hun fortsetter.

- Dette bildet blir jeg aldri lei av å se på. I visse miljøer har man hevdet at bilder er moralsk mindre høyverdig enn for eksempel installasjoner fordi bildet er lettere omsettelig og derfor definert som mer kommersielt. Det er jo ikke bildet i seg selv som er kommersielt! Bildet er omsettelig også fordi det rett og slett er mer praktisk i formen enn en installasjon. Man har et bilde til odel og eie og kan se på det igjen og igjen.

- Ser menn og kvinner bildene dine ulikt? kommer jeg plutselig på.

- Det vet jeg ikke, men psykologer liker ofte bildene mine. Kanskje er det bare et inntrykk jeg har fordi jeg har opplevd at psykologer og andre terapeuter kan se og sette ord på ting i bildene mine som jeg nødvendigvis ikke har tenkt på selv. Jeg vil forstå og drøfte menneskets plass i tilværelsen, og synes naturligvis det er hyggelig når folk som jobber med det samme, om enn i en annen setting, finner arbeidene mine meningsfylte. Du kan kanskje si jeg maler ut fra min egen livsfølelse. I en periode nå har følelser vært bannlyst i den toneangivende kunsten, om enn ikke helt konsekvent, aggresjon er en følelse som er akseptert. Innenfor videokunsten kan det imidlertid se ut som det er akseptabelt å berøre store følelser. Kanskje har man blandet sammen begrepene følelser og føleri. At føleri ikke er av det gode, er jeg helt enig i. Det er ikke mine private følelser jeg maler, men jeg drøfter og prøver å forstå allmenne følelser. Eller sagt på en annen måte: Følelsene setter fart på tankevirksomheten. Det sier hjerneforskerne også, at følelsen kommer før tanken, og da må vi vel i hvert fall tro på det?

Johanne lar setningene henge litt i luften, før hun prøver å forklare at bildene ikke handler om personlige situasjoner.

- Noen kritikere har kalt bildene mine dagboksnotater. De var menn. Kvinner drøfter eksistensielle problemstillinger med utgangspunkt i egen virkelighet på samme måte som menn gjør det. I årene fra jeg var født til jeg begynte som kunststudent, var kvinnerollen dramatisk forandret, og for meg var det en nødvendighet å ta opp kvinnelig identitet i arbeidene mine. Jeg var blant annet opptatt av: Hva er drøm, og hva er virkelighet i mann/kvinneforholdet?

- Hva drømmer du om nå, som eldre?

- Hvis ikke poeten har rett i at "... livet er en drøm i en drøm ..", så vil jeg vel si at det er mer snakk om å håpe enn å ha illusjoner.