Marianne Røverdatter




Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas.
KUNST 3-2010: - Du må nesten få med at min far laget matematiske kurver etter mål og vekt etter som jeg vokste som baby, og fotograferte familien under hele oppveksten, skriver Norges første konseptkunstner og videokunstner, Marianne Heske (født 1946), i en e-post dagen etter at vi har intervjuet henne. - Så det kan synes å bli en lett oppgave for kunsthistorikerne å forske på meg. I all fall ytre sett, legger hun til.
Jeg hadde gruet meg litt for å intervjue Norges mest kjente konseptkunstner som har hele verden som atelier, og som har hatt utstillinger på de viktigste arenaene fra Paris til Mombasa. Multikunstneren Heske som har blitt et ikon innen norsk samtidskunst, pensum på de fleste skoler og med en noe mystifisert livshistorie. Det skulle vise seg at det bare var å senke skuldrene. Heske tok regien, serverte te og satte seg i sofaen som om vi skulle være gamle kjente. Det ble et intervju om Heskes kreative og frie barndom som Ronja Røverdatter i den isolerte bygda Tafjord, om en løe som reiste tur/retur Tafjord-Paris, og en 17 tonns tung stein som reiste fra fjellbygda til Venezia, om 40 år med dukkehoder i kofferten, om å være i bevegelse og om menneskers plass i naturen. Alt dette som avspeilinger i et liv i kontinuerlig bevegelse
Kunst med ånden fremfor hånden
- Jeg lager kunst med ånd, ikke med hånd. Det er kanskje litt unorsk, er noe av det første Marianne Heske sier idet vi ankommer atelierleiligheten hennes et steinkast fra Slottet i Oslo. Her bor og jobber hun. Entreen er fylt opp med hjemmesnekrete trekasser ankommet fra Kenyas hovedstad Mombasa i går. - De inneholder dukkehodene fra installasjonen jeg viste på Nasjonalmuseet i Kenya i januar. Kassene er jo nesten en installasjon i seg selv, forklarer Heske og viser oss inn i et rom der blikket vårt med en gang får øye på et stort langbord med hundrevis av dukkehoder som står alene eller i dialog. Det minner om en flerkulturell folkemengde. På peishyllen står den originale modellen som alle hodene er støpt ut fra, et dukkehode fra 1800-tallet som Heske fant en hel eske av på et loppemarked i Paris på 1970-tallet. Da hadde hun allerede jobbet med temaet uniformering, konvensjoner og nikkedukker over et par år.
- Dette er mitt globale livsprosjekt som har pågått i snart 40 år; an ever lasting story. Jeg gir de franske dukkemodellene til kunstnere og håndverkere over hele verden, og ber dem lage sin avstøpning. Det som er påfallende, er hvordan samtlige blir ulik originalen. Alle legger til sine egne trekk og etniske utseende. Noen blir mye større enn originalen, andre små. Alt vi gjør her i livet, er jo en projisering av oss selv. Jeg vil også at man bruker materialer som er typiske for sitt land. Denne er laget i rosewood, denne i ibenholt, disse i metall fra Nepal, en i marmor fra Brasil, og disse er støpt i porselen fra Kina. Noen har også krystall fra Norge med fargete krystallbiter inni der hver krystall var unik. Jeg laget 1001 slike krystallhoder til installasjonen Avalanche i 1993. Hodene raste utover gulvet. Alle vil være nummer 1 i 1001. Den spesielle. Men alle hodene er jo støpt fra en lik form. Akkurat som at vi alle har to øyne, en nese og to ører. Men den unike krystallbiten viser hvor ulike mindsett vi har, vår ulike oppfatning av verden. Dette er et uuttømmelig tema.
Heske løfter opp et par av hodene, føler på formen og setter dem i nye posisjoner i forhold til hverandre; tett sammen i en fortrolig samtale eller vendt fra hverandre som i en diskusjon. To hoder går i klinsj.
- Det hele kommer an på hvilken situasjon man setter mennesket i, kommenterer Heske, mens hun regisserer sine statister. Publikum skal nettopp få leke seg og være en aktiv del av dukkehodeinstallasjonen når hun stiller den ut på en stor separatutstilling i Stenersenmuseet i Oslo til høsten.
Min kunst handler om å være en regissør. Jeg maler ikke kunsten min med skjelvende hånd. Men hele dukkehodeprosjektet har også en sosiologisk, psykologisk og en politisk dimensjon, som refererer til immigrasjon, kulturutveksling og migrasjon.
- Hvordan ser egentlig barn på dukkehodene?
- De tolker hodene med sin referansebakgrunn; altså en kort erfaringsbakgrunn. Voksne derimot har en lang referansehistorie, som igjen vil være ulik fra kultur til kultur. Men en femårings oppfattelse av verket er ikke mer feil enn en voksens. Jeg tror referanse er et viktig stikkord i møte med min kunst, kombinert med relativitet og estetikk.
Det perfekte finnes ikke
På en plate satt på to bukker ligger utallige avisutklipp og foto. Det er materialet til den nye boken som skal komme ut om Heske i forbindelse med separatutstillingen på Stenersenmuseet. Heske finner frem et ti år gammelt bilde av seg og H.M. dronning Sonja fra Tafjord. Dronningen var på tur like ved da hun hørte om Heskes prosjekt, og dukket opp: Heske holdt på å flytte en 17 tonn tung stein fra Tafjord til skulpturutstillingen Open 1999 på Lido'en i Venezia; prosjektet Stone Story.
- Dronningen ser så ungdommelig ut på dette bildet at italienerne spør Who's that girl next to you ?
- Mange lurte jo på hvorfor jeg gjorde et slikt prosjekt. Steinen ble faktisk forandret til kunst idet den endret plassering fra en anonym tilværelse i Tafjord, der den hadde ligget i millioner av år og blitt slipt av vær og vind, til å bli et kunstobjekt i Venezia etter en lang båtreise. Til høsten kommer det bok om prosjektet som skal lanseres med festivitas i Tafjord, hvor hele bygda er invitert.
På veggene henger også videomaleriene som Heske er kjent for, og som danner den tredje pilaren i hennes kunstnerskap. Heske forteller.
- Utstillingen i Stenersenmuseet skal jeg kalle Himmel og jord, og disse videomaleriene vil danne kulissene rundt dukkehodene. De er laget med det samme utstyret jeg benyttet på 1980-tallet. Jeg tar ut stillbilder fra en video filmet under for eksempel ras, og printet på den samme, gamle printeren min så de får en transparent effekt. Jeg er ikke så glad i disse nye digitale trykkene og printerne. Jeg vil unngå perfekte ting. Ingenting er perfekt, det perfekte finnes faktisk ikke i naturen eller verden. Det er heller ingen vits å tilstrebe det perfekte - kun på det indre plan.
Heske blir med ett stille. - Som dere ser, er det mange lag i min kunst og mye filosofi som ligger til grunn. Jeg prøver å tone det ned, men da har det også oppstått mange misforståelser. Da jeg flyttet en løe, konseptarbeidet Prosjekt Gjerdeløa i 198081, fra Tafjord til Centre Georges Pompidou i Paris og tilbake igjen, kunne jeg lese i et leksikon i ettertid at dette var i samråd med Den norske turistforeningen! I virkeligheten er jo dette et superfilosofisk prosjekt, og overhodet ikke en norgesreklame.
Marianne ler igjen, og presiserer at som kunstner må man ikke ta seg selv for alvorlig, da vil man ikke holde ut. - Det er så mange kunstkjennere og kritikere som vil sette verkene mine i bås. Løen min har blant annet blitt sammenlignet med Duchamps berømte pissoar satt på hodet på en utstilling. Men verkene mine består ikke av readymades, og løa ble plassert tilbake i naturen og gjenopptok sin naturlige funksjon. Kunsten min kan ikke settes i en bås, jeg har aldri vært trendy eller en hippie. Løe-prosjektet er aktuelt i dag også. Dessuten må kunsthistorikerne lære å skille mellom begrepene readymade, objet trouvé og dette prosjektet.
- Kan man si du lager klassikere?
- Ja, det var en god betegnelse. Men vil dere ha litt te?
Kontrasten i barndommen: Den isolerte bygda og reisingen
Vi setter oss i to sofaer og prøver å fordøye det første møtet med en av våre viktigste samtidskunstnere som innførte konseptkunsten, og som var den første kunstneren som fikk med et videoverk på Høstutstillingen i 1975. Det begynner å demre at dette handler om helt andre ting enn det jeg har lest i tekster og kritikker av Heske. Til grunn ligger en genuin nysgjerrighet på mennesket, kultur, miljøpolitikk og det å bygge broer mellom kulturer. Og en overbevisning om at kunsten kan tale på tvers av språk og kultur, og kunstnerens rolle som en viktig kritiker. Flere myter skal bli avkreftet de nærmeste timene.
Heske kommer inn igjen med te som lukter fra andre land. Heske kaller seg en nomade, selv om hun alltid blir lenge på hvert sted for å forstå kulturen. Rundt i rommet ser vi minner fra utallige reiser. En hengekøye strekkes på tvers av rommet når Heske skal se på TV. Reiseminnene blander seg med kunstnerens egne verker som jeg kjenner igjen fra tidligere utstillinger.
- Jeg har alltid vært en innflytter. I Tafjord var vi innflyttere, siden mine foreldre var fra Stavanger. Siden kom årene i Ålesund, Bergen, Paris, London, Hamburg, Maastricht og her i Oslo. Mange lurer på om jeg ikke synes det er nifst å sykle her i Oslo, jeg som kommer fra en liten bygd, ler Heske og klemmer vannet ut av teposen, selv om jeg har kjørt bil i Paris i 10 år. Fordelen nå er at jeg nå kan lese om kunst på alle disse språkene. Hun stopper opp og tenker hvor hun skal starte.
- Det er jo så moderne å snakke om barndommen. Mitt aller første atelier var spisestuen i direktørboligen i Tafjord da jeg var fire-fem år gammel. Det var papirer og maling overalt. Og lukten av hjemmelaget lim av potetmel og vann som jeg brukte til collage. Jeg husker heller ikke min første skoledag. Ungene i Tafjord satt inne i den varme skolestua i vinterstormene, så jeg lærte tidlig å lese og skrive. Min første skoledag slang jeg vel innom som vanlig. Jeg har aldri fokusert på oppveksten min, men mange trekker den frem som avgjørende for min kunst. Og den er nok veldig spesiell.
- Som det å vokse opp i en isolert bygd og denne redselen for årlige ras, som mange har fremhevet som en viktig årsak til dine rasvideobilder?
- Ja, der ser du hvordan mytene blir laget og tolket ut fra skribentens ståsted. For oss var ikke raset noe skremmende, dette kom hvert år på samme tid og var like forutsigbart som at det ble vinter og sommer. Men for andre må raset ha virket som en skremmende trussel. Det er sant at Tafjord var en isolert bygd som kun kunne nåes med båt før tunnelen kom. Men i min barndom var jeg like mye ute og reiste med mine foreldre som jeg var hjemme i bygda. Da jeg var tolv år, hadde jeg sikkert vært på reise i seks av årene, i inn- og utland. Kanskje er det derfor jeg har bildilla, jeg opplevde egentlig mye av barndommen min fra baksetet av en bil. Hun krøller seg sammen i sofaen, ser på oss gjennom de sorte, karakteristiske brillene, og jeg tenker at Heske egentlig ikke har en tydelig alder. Hun er en erfaren voksen og en jentunge på samme tid. Med sine løse linbukser og linbluse ser det ut som om hun nettopp har kommet hjem fra en backpackertur eller snart skal reise igjen. Og hun stiller like gjerne spørsmål tilbake som å svare på mine. Heske forteller om en oppvekst der foreldrene førte et aktivt selskapsliv og hun og søsteren var overlatt til utallige barnepiker og hushjelper.
- Min far var ingeniør og direktør for kraftkonsernet. Det var alltid gjester hos oss, ofte fra utlandet. Mange tror at løa jeg flyttet, var fra en gård jeg vokste opp på. Jeg er ikke fra gård, jeg lånte løa av gode venner som hadde gård. Men jeg hadde nok ønsket at vi ikke var så annerledes. Jeg syntes det var kjempeflaut når bestemoren min fra Stavanger var på besøk og drakk sherry og gikk rundt i bygda med parasoll mot solen. Det var skandaløst på nordvest-landet! Men jeg var nok en Ronja Røverdatter som barn, det kreative barnet som kjørte bil ti år gammel, og fikk vannski til konfirmasjonen i stedet for klokke. Eller måtte bli hentet ned fra et fjell. Men så var det verken lensmann, prest eller lege i bygda. Jeg fikk tilsendt malesaker fra min bestefar i Stavanger, og jeg husker jeg lå på bordet og malte og la de ferdige maleriene overalt i huset. Eller jeg laget hyttelandsby i skogen av de tomme turbinkassene, og i hver hytte ble det plassert en gammel telefon. Der stod vi og ropte til hverandre i telefonene. Dette røver-genet tror jeg er medfødt. Og evnen til å organisere. Som en kontrast til det kulturelle hjemmet, foreldrene som spilte klassisk musikk, Edith Piaf og tangomusikk i selskapene, stod det vanlige livet i bygda sammen med de andre ungene. Det var liksom ikke klasseforskjeller, alle aksepterte at det var slik. Barndomsvennene er fremdeles blant hennes beste venner.
- Det var nok på mange måter en kontroversiell oppvekst. Men det var ikke alt som var greit. De andre ungene spiste middag klokka tolv og vi åtte på kvelden. Jeg skulle gitt mye for at mine foreldre var som de andre mammaene og pappaene, og at de var mer hjemme.
Heske minnes plutselig et barndomsbilde som går igjen i flere av videomotivene.
- Følelsen når jeg fikk lov til å styre båten innover fjorden, time etter time, med stupbratte fjell på hver side som speilet seg i fjorden, og båten som skar gjennom det stille vannet, var utrolig fascinerende. Nærmest en rus. Det var liksom uendelig. Ubegrenset. Denne stillheten og speilingene gjentar jeg i verkene mine. Var det et kreativt prosjekt Heske ville gjennomføre, fikk hun lov til å være hjemme fra skolen. Det var frihet under ansvar. Denne lekenheten og nytenkningen har hun også bevart som kunstner. Men faren satte et krav: ta artium, så kan du gjøre hva du vil.
- Det som har formet meg kanskje mest som kunstner, var en reise med min far til Polen for å se på stål til nye kraftlinjer, da jeg var 18 år gammel. Da fikk jeg møte polske kunstnere som arbeidet med land art og konseptkunst. Dette gjorde et dypt inntrykk på meg, et inntrykk som ble ytterligere forsterket et par år senere under et lengre opphold i Praha.
Heskes CV kan virke imponerende.
- På CV-en min står det at jeg har gått på anerkjente kunstakademier her og der, som Kunstakademiet i Bergen i årene 196771, fire år ved École Nationale Supérieure des Beaux-Arts i Paris, ett år ved Royal College of Art i London og tre år ved Jan van Eyck Academie i Holland til 1979. Sannheten er at dette fungerte mer som atelierer for meg enn skoler. Du kan ikke lære den kunsten jeg har skapt. Det handler om erkjennelse. Jeg har aldri likt å repetere, derfor ble jeg aldri en god pianospiller. Jeg har likt å finne mine egne løsninger. Da vi skulle pugge Churchills tale utenat på skolen, leste jeg den inn på en diktafon, satte den på repeat og la meg til å sove om kvelden. Jeg hadde hørt at man kunne få det ubevisste til å lære seg ting utenat hvis det ble gjentatt mens man sov. Om morgenen kunne jeg talen utenat da jeg kom på skolen! Som kunstner må man være modig og tørre å tenke annerledes.
- Man kan kanskje si at mye har handlet om kommunikasjon og det å observere i kunsten din? - Ja, uten tvil. Jeg liker å se på Tafjord som en egen scene. Der kunne man observere alle livets faser; som fødsel, sykdom, alderdom og død, og alt det som medfører. Skjebnene som utspilte seg, var synlig for oss barna. Alle visste alt om alle, men det var også en respekt.
- Kanskje noe av det samme samfunnet som du opplever i landsbyer i India og Kenya i dag? - Ja, det er den samme varmen. Dessuten, med min evige flytting har jeg blitt svært fleksibel. Den ene dagen er jeg i kaoset Mombasa, den andre på en fin restaurant i New York med en gallerist. Jeg har funnet ut at overalt mener menneskene at de gjør det rette. Dette må man bare respektere.
Kunstnerens rolle som en åpner
Heske går for å sette på mer tevann. Samtalen løper videre, lett, som om hun prater med gamle kjente, selv om vi kun har sittet der et par timer. Jeg forstår hvordan hun lett kan reise så mye hun gjør, og stadig knytte til seg nye personer til sine kunstprosjekter.
- For meg er kunstens oppgave å ikke kjøre seg fast, og myke opp fastlåste oppfatninger. Jeg tror at kultur blir mer og mer viktig. Altfor mange mennesker i dag er for programmert. Ved den minste problemstilling styrter man bort til Internett fremfor å bruke sanseapparatet vi er utstyrt med. Vi glemmer å tenke. Man må trene det mentale på lik linje som man trener kroppen. Hvis ikke kan vi gå til grunne. Man må tenke kreativt og stole på seg selv.
Hun stopper opp igjen. - Forutinntattheten. Denne vil jeg rokke ved. Som å rokere steinen i STONE STORY.
- Er kunsten din fredsbevarende?
- Kunstneren er en slags visjonær misjonær. For meg er ikke penger viktig. Jeg er fornøyd hvis jeg har nok til husleie, mat og et par kule joggesko i ny og ne.
Kunsten din er jo laget på et nærmest idealistisk grunnlag, for å kommunisere på tvers av kulturer. Blir det ikke da feil at den oftest sees på "eksklusive" kunstinstitusjoner av en smal del av befolkningen? - Det er ikke riktig. Jeg har i samme åndedrett stilt ut i Venezia og i Lærdal. Kunsten bygger broer mellom kulturer.
Mennesket er en avspeiling av naturen
I sine videomalerier er det naturen som er motivet for Heske. Vi spør om hun er en form for landskapsmaler, der man ser det lille mennesket i den store naturen.
- Alt er natur. Alt står i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Både det vi kan se og føle, og det som ikke er synlig. Vi nordmenn har en ensidig hang up til naturen og tenker oss omgitt av natur. Men mennesket per se er en del av naturen. Vi er i naturen og ikke forskjellig fra den. Natur og mennesket smelter i ett. Det er de samme mineralene og oksygenet i naturen som også bygger menneskekroppen. Mennesket er en avspeiling av naturen, og jordkloden en avspeiling av menneskekroppen. En levende organisme. Tenk deg, vi drenerer jorda for det ene og andre. Hva hvis vi skulle gjort det samme med kroppene våre? Fjerner du bare 10 % vann fra et menneske, blir det kritisk.
- Orgonhusene dine fra 1996 handlet også om et holistisk verdenssyn der alt er ett?
- Ja, at mennesket og natur er det samme. De fire Orgonhus består av lag med organisk og uorganisk materiale. Publikum som setter seg inn, blir selv et organisk lag, og lader batteriene til et blått lys. Teorien er inspirert av psykoterapeuten Wilhelm Reichs orgon-teorier. Et eksempel på min lek rundt vitenskapelige teorier som inndeler og kategoriserer menneskets psyke.
På en sokkel ved døren står en kjent bronsebyste som har fulgt Heske på utstillingene hennes, og et verk som tar utgangspunkt i en annen vitenskapelig teori som hun leker seg med: frenologi. Teorien hevdet at bestemte deler i hjernen styrte ulike egenskaper hos mennesket. Slik tegnet man inn de ulike egenskapene på hodeskallen. Jo kraftigere eller bulende for eksempel delen for empati eller det nevrotiske var, jo mer fremtredende var denne egenskapen hos vedkommende. Dermed kunne man plassere og kategorisere personlighetene ut fra målinger av de ulike sentrene i hjernen.
- Denne bysten ble stilt ut første gang på Høstutstillingen i 1976. En kritiker lurte på hvorfor jeg brukte så mye bronse på å portrettere "ingen". Hadde det i det minste vært ordføreren i Bærum! Men dette er nettopp et portrett av ingen, vi er alle like viktige. Vi er alle unike.
Vi nærmer oss slutten av intervjuet, og Heske henger et av dukkehodene i en tråd for å illustrere for fotografen sin rolle som regissør i et dukketeater: Puppet on a string.
- Urmenneskene ønsket også å lage avbildninger av seg selv. Ved å avbilde seg selv stilte de seg spørsmålene hvem er jeg, og hva er min rolle her på jord. Å tegne seg selv handler om å utforske egen identitet. Men man får sjelden et svar. Jeg mener at her kan kunsten komme inn og si noe som ikke språket kan beskrive. Som i dette dukkehodeprosjektet. Ever changing - still the same...
Relaterte kunstverk

Mountain of the mind 7

Mountain of the mind 8

Fjord (serie MOM)

Fanaråken (serie MOM)

Mountain of the mind 6

Januarsol i Tafjord (serie MOM)

Vestland I

Full moon mountain

Øyeblikk XIII

Øyeblikk XII

Øyeblikk X

Øyeblikk VII

Øyeblikk VI

Øyeblikk V

Øyeblikk III

Øyeblikk I

Romsdalshorn

Hode (sølv)

Uten tittel

Mountain of the Mind 4

Optimist lilla , håndkolorert

Optimist gul , håndkolorert

Optimist grønn , håndkolorert

Optimist rød , håndkolorert

Utgave 5 2010

Utgave 3 2010

Vintage glamour ring - Rosen kvarts (lys rosa) ikke på bildet
