Morsrollen, kunst og kjærlighet

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas.

KUNST 1-2010: Øyeblikket er der og da, men det sekundet kan være like viktig som resten av året. Jeg prøver å formidle et øyeblikk - eller kanskje i enda større grad - følelsen som oppstår i dette bestemte øyeblikket.

Jeg har et forslag: Hva om jeg tar med tvillingene på ett år i morgen og tar en på hver arm når vi skal fotografere? Det var bare et innfall …", tikket det inn på sms like før jul fra Mia Gjerdrum Helgesen, billedkunstneren som i den siste tiden har jobbet med å feste øyeblikkene til lerretet. Til magasinet har hun også eksklusivt malt flere bilder med temaet kjærligheten.

Klokken er tolv, og vi parkerer bilen ved en enorm atelierbygning på Haslum i Bærum. Utenfor et av rommene i 5. etasje står det en tvillingvogn, og vi kikker forsiktig inn døra. Mikkel sitter trygt og betraktende på pappas arm, mens søsteren Marie er den utforskende og har allerede begynt å snuse på mammas flasker og maleutstyr og stabber rundt i full fart. Kunstneren selv, Mia, løper etter Marie med brødbiter. Hun smiler med røde roser i kinnene og bustete krøller da hun ser oss:

- Hei på dere, skal vi bare starte? Hun tar ett barn på hver arm, og ler av at hun må være sterk. Pappaen gjør ablegøyer for å fange barnas oppmerksomhet. På veggen bak de tre henger et halvferdig landskapsbilde fra Skaugumåsen i Asker til Mias neste separatutstilling i 2010 i Asker Kunstforening. Vanligvis starter intervjuene med litt oppvarming og bli-kjent-fraser før kunstneren forsiktig, kanskje, slipper seg løs foran kamera. Her er det bare for fotografen å få opp kamerautstyret før tvillingene skal sove luren sin og mister tålmodigheten.

- Blir det dumt? Får du noen bilder? Jeg tenkte dette var en god og litt annerledes idé, for da jeg ventet på tvillingene, skjedde det noe med mine motiver. På den siste utstillingen min på Galleri A i år (2009) var det nettopp mor-barn-motivet jeg utforsket. Mange vil nok si det er en klisjé å male slike motiver, men jeg syntes disse bildene måtte få komme frem, og jeg er stolt over å ha fått det til. Å bli mor er det viktigste mange kvinner opplever. Kjærligheten til barna er ufattelig stor; du tørker snørr og bæsj uten å rynke på nesa. Det er lykke, sårbarhet og tøft på samme tid. I bildene til Aktuell Kunst har jeg også prøvd å vise flere sider av kjærligheten enn bare kjærligheten mellom mor og barn. Hm, det høres også litt klisjéaktig ut, men det er slik det er, prøver Mia å forklare, leende, mens Marie har fått nok av mammas fang og vil helst videre på ferden sin, mens Mikkel ennå trives i blitzregnet.

- Leverposteipause, erklærer pappaen. De to nydelighetene vimser videre rundt, mens Mia og mannen forteller om datteren Mette på åtte år hjemme, hvordan han nå er hjemmepappa mens Mia får malt, og hvordan det siste året har vært med to separatutstillinger og livet som tvillingsmåbarnsmor. Mia roser sin mann opp i skyene. - Men de var etterlengtet. Jeg ble svært syk da jeg fikk Mette, og trodde ikke jeg kunne få flere barn. Så vi er bare veldig, veldig takknemlige for å ha fått to! Dette blir jo siste omgang for oss, så sårbarheten og lykken er så stor.

Ærlig og usensurert

Etter et kvarter forsvinner mann og barn tilbake til leiligheten på Nesøya. Mia puster ut og serverer lunsj. Hun mister nesten noen bilder i gulvet, søler litt og sier at mannen er heldigvis den som har orden hjemme. - Det å få barn gjør deg på en måte tøffere. Tidligere jobbet jeg mer stilistisk, med mye av de samme abstrakte bakgrunnene, men med broer, konstruksjoner og bygninger oppå. Jeg brukte mye min grafiske erfaring og et enklere uttrykk. Jeg trengte et følelsesmessig trøkk for å starte en ny prosess, og da tvillingene ble født, torde jeg endelig å stole på streken min, og jeg følte at kunsten min tok et steg videre. Jeg torde å vise det ekte, det usensurerte og mine sterke følelser.

Det som slår meg mest, er kontrasten mellom hvordan alt ser ut til å svinge av energi, mye jobbing, sterke farger og littebitt vimsheten i Mias liv, og det at det faktisk er de stille øyeblikkene, hverdagssekundene hun fester til, og bevarer, i lerretene sine. Hennes bilder blir en motpol mot alt det ytre vi omgir oss med. Mia får oss til å dvele ved øyeblikkene hun har fryst, som for lengst er over. Med pensel, palettkniv og akrylmaling lar hun det ubevisste strømme ut fra sitt indre sjelsliv med impulsive strøk. På veggen henger små, antydete scener vi kan minnes å ha sett en gang – i virkeligheten eller i en drøm: Et bilde viser et omfavnende par, som handler like mye om det å bli i ett åndelig som fysisk når man blir foreldre. Her er kvinnen og barnet og en stille ømhet mellom dem. Og her er mennesker trukket langt frem mot betrakteren med andre skikkelser litt lenger bak. Er det skyggene, andre sider av en selv, de som har gått bort, eller de som ikke passer inn? Vi spør om hvordan hun fester disse øyeblikkene, og hvilke øyeblikk det er snakk om?

- Jeg bruker også mye vann, for å vise til at øyeblikkene nettopp flyter ut i tiden. Øyeblikket er der og da, men det sekundet kan være like viktig som resten av det året. De som ser bildene mine, trenger ikke å lese hele mitt indre, men jeg håper de gjenkjenner noe. Det kan sammenlignes med musikk, der bestemte følelser ofte dukker opp når man hører en bestemt sang. Slik håper jeg man assosierer og opplever foran mine motiver. Jeg planlegger aldri et bilde, men prøver å formidle et øyeblikk, eller kanskje i større grad - følelsen som oppstår i dette bestemte øyeblikket: Et blikk fra barnet ditt eller en følelse i en gitt situasjon der mannen din tar på deg; kjærlighetens mange ansikter, uansett hvor platt det høres ut. Enten må jeg jobbe med en gang når denne følelsen, og motivet, kommer til meg, eller jeg bruker musikk for å sette meg i en tilstand. Og jeg må alltid jobbe alene. Flere av bildene har også en kontrast mellom det harde og myke; kantete, utskårne former mot mye rennende flater som flyter ut.

Denne kontrasten sier mye om det kyniske livet vi lever i en kald verden. Midt oppe i dette må man tro på identitet og det medmenneskelige. Jeg føler jo også at jeg har blottstilt meg veldig med bildene som jeg maler i denne fasen, som for eksempel i maleriet Last dance. Slike titler er sterke. Men jeg vil at bildene skal være usensurerte og ærlige, som Edvard Munch. Han jobbet så totalt usensurert. Bildene han malte etter sin naturalistiske periode, er beundringsverdige. At han turde! Munch har nok inspirert meg på den måten at han tør så direkte og usensurert få ned en stemning, en følelse sammen med en konkret situasjon i sine bilder. Det modige og direkte uttrykket, de sære, sterke fargene sammen med den sarte streken blir for meg så optimalt det kan bli. Dette har vært inspirasjonen for hvor mye jeg har turt å visualisere, og hvordan jeg bruker min egen strek i mine malerier.

- Jeg ser mye Kenneth Blom også?

- Ja, noen har nevnt det. Han er en fantastisk kunstner. Vi bruker nok noe lik tankegang med å sette den kalde flate mot det løse og følsomme, det er en utfordrende og spennende prosess. Mia hopper litt videre. – Norge er et lite land, og jeg er så lei av at man alltid må kjenne historien bak for å få frem produktet eller kunstverket, Jeg kunne nok fylt fire Dagblad-sider med mine ting, men jeg vil si: her er bildene mine, la dem tale alene! I USA er det en helt annen holdning. Maleriet leses ut fra sin kvalitet og settes i en kunsthistorisk sammenheng. Det liker jeg. Men du, får du noe ut av dette? Jeg bare skravler, jeg! Mia ler igjen, og krøllene detter ned i ansiktet. Hun finner frem et bilde i sterke farger med mye bladgull. To andre bilder er kun holdt i varme gultoner og en kald blåfarge og nærmest bader i sollys. De fleste maleriene går likevel i grønn-blåtoner og jordfarger, i et litt dunkelt mørke. I fjesene på figurene som ser på oss, er trekkene kun antydet og forsiktig lett frem fra den abstrakte bakgrunnen og rommet. De er enten ferd med å løses opp; som et foto som fremkalles i et bad, eller de fortæres og forsvinner, som et bilde som eldes. Nok et symbol på sekundet som gikk, øyeblikket som forsvant, og det uklare minnet som ble tilbake.

Du skal ikke se hvem det er, nei, bekrefter Mia med et smil.

Men hvordan oppstår figurene? Leter du etter dem i den rennende malingen?

De kommer faktisk til meg! Jeg trenger nesten ikke å rope på dem, spøker Mia og peker på det fargesterke, enorme lerretet. Det hele starter med rennende maling der hun ikke styrer prosessen. Fra dette underlaget og bakgrunnen henter hun frem figurene. Noen ganger er det litt planlagt hvem som skal være med. Andre ganger dukker en hel gruppe mennesker opp av seg selv.

Så skraper jeg frem figurene, tegner dem opp så jeg får frem streken min, tar bort og har kanskje mer enn 20 lag med maling.

Reagerer kvinner annerledes enn menn på dine bilder; ser de øyeblikkene bedre?

Det har jeg faktisk ikke tenkt på. Men jeg har hatt mange menn som kjøper et bilde til kvinnene sine. I en mor-barn-situasjon er det jo ofte en far som betrakter de små øyeblikkene.

Fra den kommersielle reklamebransjen til en svært følsom kunstner

Det å male begynte som en sorgprosess for Mia, da moren døde for 16 år siden etter å ha vært syk ett år. Da hadde hun jobbet mange år i den kommersielle bransjen.

Jeg har alltid søkt noe kreativt, og alltid tegnet. Min mor var tekstilkunstner, og bestefar kunstner og konditor. Jeg gikk på tegning/allmennfag på videregående, men tok også et år i utlandet og deretter artium. Det anbefaler jeg alle – reis! Skoler i utlandet er så annerledes og så viktig, kravene er større og tempoet fantastisk høyt. Det er det man trenger for å bli pushet nok! Hun ler igjen.

Da jeg kom hjem fra USA, stod flere venner på flyplassen, deriblant mannen min. Vi likte faktisk ikke hverandre da! Men han var den eneste med bil, så han var den eneste i klassen som rakk frem i tide, det ble til at han ble med hjem på lunsj. Så ble vi kjærester mange år etter det. Etter videregående gikk jeg på Westerdahls reklameskole og ble headhunted med partneren min til et stort reklamebyrå rett fra skolebenken. Det var jo kjempekult, og med 17timers arbeidsdager. Det gikk i to år. Da døde også moren min, og alt sa bare stopp. Jeg tok kofferten som jeg pleier, og dro til San Francisco og tok Honor-klassser ved Academy Art University der. Men det var kjærligheten som fikk meg hjem over dammen igjen. Jeg startet rett i andre år Kunsthøyskolen i Oslo og tok en master i 2000. Deretter reiste jeg og mannen min jorda rundt i ett år, der jeg også jobbet en tid med kunsten i Spania. Så hoppet vi på seilbåten til broren min fra Tonga til Fiji, og laget Mette. Jeg kom hjem gravid, men det var ikke så lett å merke når man var konstant sjøsyk! Jeg ble også laget på havet da mor og far var på jordomseiling, så det er viktig å holde tradisjonen i hevd, ler Mia en gang til. Her hjemme startet så kunstnerlivet for Mia.

I starten gjorde jeg også en del "koseprosjekter", som å designe barnesengetøy for Fru Lyng, og jeg redesignet produktene for Dyreparken i Kristiansand i samarbeid med KID og boltret med i et jungeleventyr. Jeg illustrerte også to barnebøker, og var sterkt inne for å få til kunstbarnehager. Det er befriende prosjekter. Å jobbe med maleriene er utrolig intenst.

Du brenner for kunstformidling for barn?

Forskning har vist at barn som får rom til å uttrykke seg med kunst, blir smartere og lykkeligere. Dessuten er det så mange stressa unger. Fra min eldste datter var rundt tre år, var hun med meg hit i atelieret. Vi kunne pusle med våre ting en hel dag, uten egentlig å prate så mye. Jeg mener man burde innføre kunsttimer i skolen, med samme hensikt som gymtimer. Et hvilerom. Og la oss holde på kreativiteten hos ungene, så de ikke blir serieprogrammerte. Å være kreativ handler ikke om å være kunstner, men å tørre å tenke annerledes; å tenke at det finnes flere løsninger. Da finner man nemlig alltid en løsning! I 2006 hadde Mia sin debut i New York, der kunstmagasiner og presse skrev flere gode kunstkritikker. I 2008 smykket hun også ut et spa i California. I Oslo har hun hatt flere separatutstillinger ved Galleri A, Tjømes Kunstsalong og i Bærum Kunstforening.

Det er faktisk lettere å komme hjem når man har vært ute, så jeg sendte en søknad til 10–12 gallerier i New York for å lodde stemningen. Dette var et høydepunkt i min karriere, fordi det i seg selv var en drøm å få stille ut i metropolen. Hele 18 nære venner og familie fløy over dammen for å overraske meg på åpningen, noe som var meget rørende. Senere fikk jeg flotte og interessante kunstkritikker i to store kunstmagasiner der borte. Ed McCormack har betydd spesielt mye for meg, han har også skrevet for Andy Warhol's Interview magazine, popular culture for Rolling Stone, The Village Voice og mange andre publikasjoner. Nå gir han ut New York art journal. Han har fulgt meg i alle disse årene, og skrev senest en kunstkritikk av min siste separatutstilling på Galleri A i våres. Dette var spennende da han beskrev utviklingen min fra New York-utstillingen frem til i dag. Nå har han funnet en kurator til meg, så jeg tar nok snart turen tilbake til New York. Mia sammenligner det å male med sitt åndedrag, det blir en lidenskap man ikke klarer seg uten. Det er en livsnødvendig kanal. I et hjørne på atelieret står joggeskoene klare til en ny runde foran lerretene. På et bord står en engel. Det karakteriserer kanskje Mias hverdag som kunstner og menneske; i bildene går det røffe og fysiske hånd i hånd med det åndelige, vare og følsomme.

Mannen min er spesielt glad for at jeg har malingen som en god kanal for både bearbeidelse og ikke minst påfyll, vi er et godt team, ler hun og legger til:

Det har blitt mange 12-timers dager det siste året, men nå har jeg utsatt en del utstillinger. Jeg trenger nå et år til å fordype meg foran neste separatutstilling i 2011, men jeg stiller ut på Galleri Skallum og Asker Kunstforening på nyåret i 2010. Nå har jeg kommunisert og produsert bilder i et utrolig tempo. Da er det viktig å stoppe opp og se hva jeg holder på med, så kvaliteten og ærligheten ikke blir borte. Kombinert med bleieskift naturligvis, og disse små puddingene.

Hun smiler igjen og ler. Igjen. Det er mye glede i Mia. Men også mye livserfaring og en dybde. Slik blir bildene nære, rå og direkte.

Av og til må man stoppe opp i alle kravene vi omgir oss med. Livet handler om erfaring, erfaring, erfaring og gjøre det beste der og da. Og det tror jeg de fleste gjør, ut fra sine forutsetninger. Men livet er for kort til å kjede seg!