Litt vakkert, litt irriterende

Forrige

Neste

Av Thale Fastvold / Foto Per Heimly.

KUNST 5-2010: - Bildene mine skal være som et nålestikk i øyet, litt vakkert og litt irriterende, forteller Per Heimly (født 1972) som er aktuell med utstillingen,Between Demons and Angels, og en fotobok i vente. KUNST har møtt fotografen som mange bare kaller kjendisfotografen, for å heller formidle og skrive om kunstneren Heimly.

Jeg treffer fotografen Per Heimly en formiddag på Villa Paradiso på Grünerløkka. Han kommer slentrende, sortkledd med et dekadent silkeslips og mørke solbriller, og vi tar en espresso ute i sensommersolen. - Jeg husker første gang jeg møtte deg, det må ha vært på midten av 90-tallet. Da skulle du fotografere min søster og introduserte deg med åpningskommentaren "Nå har jeg akkurat tatt selvportrett mellom to grisehjerter!" forteller jeg ham.

Det er nemlig en noe roligere og mer dempet versjon av fotografen jeg møter i dag. - Jeg må bare bli litt varm i trøya på dette. Jeg gjør ikke så mange intervjuer og har egentlig holdt meg litt for meg selv i de siste årene, forteller han meg.

- Noe av det første jeg tenkte på med deg, var selvportrettene, det er en ting du er temmelig opptatt av, ikke sant?

- Ja, jeg har jo tatt selvportretter helt siden jeg begynte å ta bilder, fra jeg var 14 år. Mine selvportretter er inspirert av Munchs selvportretter. Når du ser dem, så er de litt sånn stormannsgale. Det ser ut som han har et andektig forhold til å lage bilder av seg selv, som om han vet at det er stor kunst, for eksempel er mange av bildene gjort nedenifra og opp. Jeg har lært mye av ham, men for meg blir selvportrettet som en guillotine, hvert bilde er som å slippe ned øksa, som en henrettelse av en selv. Og så finnes det jo ikke noe mer interessant for mennesker enn å se et bilde av seg selv. Samtidig utgjør selvportrettene en slags dagbok over livet mitt, jeg legger ut små spor av meg selv, slik at jeg kan finne tilbake til det jeg var, for vi mennesker lever i en evig metamorfose. Vi er kontinuerlig i forandring, og en mister seg selv bit for bit, sier han filosoferende.

- Man får jo noe nytt også, da?

- Ja, men det er ikke sikkert det er like lurt, det du får, vet du, sier han litt vemodig.

- Du har en utstilling nå i Hamar og et bokprosjekt som viser bilder fra en tidsperiode som spenner over 20 år, hvordan har selvportrettene forandret seg i løpet av årene?

- De har forandret seg med meg. Da jeg var ung, ønsket jeg at de skulle være tåredryppende ærlige. Jeg har for eksempel et selvportrett som heter Selvportrett som stormannsgal kunstner fra 1992, for i sin kunst må man være stormannsgal, alt er jo faktisk mulig, og det var jeg veldig opptatt av på den tiden. De siste selvportrettene mine er mer merket av livet, mer inadvendte og tragiske. Fra å ville lage et idealistisk bilde, eller en ikonisk statue av meg selv, har uttrykket forandret seg. De senere bildene er på et vis mer menneskelige. - Har du et selvportrett som er "den sanne Per", finnes det?

- Ja, men det er alle sammen det smiler han lurt.

- Cindy Sherman (født 1954) er en fotokunstner som også jobber mye med selvportrettet, er hun en inspirasjon? - Ja, hun er fantastisk. Men jeg inspireres ikke egentlig av andre fotografer. Jeg ser ikke så mye på annet fotografi nå. Da jeg var ung, var jeg som en bulimiker når det gjaldt å absorbere og ta inn fotografi og annen fotokunst. Jeg slukte alt mulig og spydde det opp igjen med en litt annen farge. Nå må jeg mer beskytte meg selv, for jeg blir opprevet av å se andres bilder, enten fordi det er så jævlig dårlig, eller fordi det er så jævlig bra. Det forstyrrer min konsentrasjon. Jeg trenger egentlig 20 år til på å absorbere alle de inntrykkene jeg allerede har fått gjennom livet. Jeg jobber som en gravskjender av meg selv egentlig sier han og humrer.

- Kan du utdype det?

- Skal du skrive at Per Heimly har et fint og saftig språk nå, eller? avbryter han.

- Ja, det er klart jeg skal det, det stemmer jo!

- Fotografiet er en opptegnelse på liv og død for meg. Jeg har jobbet intenst med foto både kunstnerisk og kommersielt, men jeg har ikke begynt å stille ut før nå. Jeg har ikke ønsket å vise bildene mine som utstillinger før.

Heimly hadde sin første separatutstilling, Between Demons and Angels, ved Hole Artcenter i sommer. Den ble forlenger ved Galleri Hamar Sagbruk frem til 27. september. Blant fotografiene var det selvportretter, naturbilder og personportretter. Flere av modellene var av kjente kulturpersoner, og pressen elsket å blåse opp at flere av kjendisvennene til Heimly ble avbildet nakne.

- Men du har stilt ut bildene dine ved forskjellige anledninger tidligere, blant annet stilte vi ut bilder sammen på Kunstnernes Hus i 2004, på Bilder Mot Brystkreft-utstillingen, husker jeg. - Ja, men den så jeg aldri selv. Jeg har vært med på noen småutstillinger der, og på Henie-Onstad Kunstsenter litt her og der egentlig, men nå satser jeg mer på det enn før. Kunsten altså, forteller han. Fordi vi er på en italiensk pizzeria, kommer vi inn på Italia og Roma, jeg har bodd der i flere år, forteller jeg ham. - Roma, det er et kjedelig sted, mener Heimly. - Sicilia, derimot, der har jeg vært mye, der skjer det ting! Jeg planlegger å ha en workshop der neste år, Morten Krogvold har hatt flere workshoper der. Jeg ser på Morten som en inspirator, selv om jeg aldri selv har vært på noen av workshopene hans. En kunstner må gjøre fadermord, hvis ikke blir man bare en dilettant, og for meg ble det i forhold til Krogvold og hans fotoskole. Han stopper opp litt.

- For å lære meg fotoyrket har jeg gått den lengste og tyngste utdannelsen en fotograf kan gå, ved å gjøre det så sinnssykt vanskelig for meg selv hele tiden. Jeg har alltid gjort helt feil ting og tilført meg selv mer lidelse enn jeg hadde behøvd. Jeg er så jævlig sær og egne og har aldri hørt noe særlig på hva andre sier eller gjør. Jeg har holdt på med mine egen ting, og prøvd å holde meg ubesudlet av andres metoder og teknikker. Men, jeg prøver å reise så mye som mulig, det er viktig å oppleve nye steder, forteller Heimly. - Nå har jeg vært mange steder med den nye tv-serien jeg gjør sammen med Ari (Behn journ.anm.) for NRK, og fått fotografert mye forskjellig. - Nettopp, jeg leste nemlig et annet sted at dere skulle intervjue "vanlige" mennesker, hva betyr det egentlig? - Nei, vi intervjuer mennesker som lever utenfor det vanlige. Serien er om Ari og meg som reiser rundt og intervjuer helt uvanlige mennesker, egentlig. Jeg tar bilder, men er også foran kamera.

- Hvor har dere vært hittil?

- Det er hemmelig. Du får se på serien, sier han med en ukarakterisktisk knapphet.

Jeg spør ham om han holder på med noen andre prosjekter som han kanskje har lov til å fortelle litt mer om. - Kunstprosjekter, mener du da? Kommersielle fotoprosjekter er kun jobb for meg, kunst er noe helt spesielt. Når man jobber kommersielt, er det som å låne en del av seg ut, med kunst blir det mer som årelating, det er selvpining, egentlig, sier han.

- Men du liker å drive med det?

- Smerte er veien til storhet, og det må jo gjøre litt vondt når knopper brister, vet du, humrer fotografen med en indirekte referanse Karin Boyes kjente diktlinje Ja visst gör det ont när knoppar brister. Han fortsetter: - Jeg har et slags kunststunt i Bergen i midten av oktober, og så skal jeg stille ut i finArts galleri i høst. Det jeg driver med nå, disse utstillingene, blir som en slags introduksjon, da det kun er 20 bilder, fra de siste 20 årene. Det skal være som en åpning, med smakebiter av litt av hvert.

- Det kommer en bok også, når er den tilgjengelig?

- Ikke ennå, men det blir en konseptbok med norske portretter, både søsteren din og svogeren din (Mona Lerche og Sondre Lerche journ. anm.) er med, forresten, sier han.

- Det blir bilder av politikere, kunstnere, forfattere, popstjerner og alt mulig, egentlig. Mye har vært kommersielle jobber, og da ble ofte ikke de beste bildene brukt. Nå kan jeg velge selv, og da blir det kun de beste. Boken kommer i løpet av det neste halvåret, etter jul en gang, forteller han.

- Men nå har jeg veldig lyst til å se studioet ditt! sier jeg, og vi avslutter lunsjen.

Vi går videre, rett rundt hjørnet og inne i en bakgård ligger Heimlys fotostudio i et gammelt industrilokale. - Det har vært et slakteri før, jeg liker i hvert fall å tro det, forteller han.

Han flyttet inn i studioet bare for noen uker siden, får jeg vite. Studioet ligger på gateplan og minner meg om ateliéer i Brooklyn. Det er store vinduer som slipper inn dagslys, ute på gårdsplassen står et tre, og lyset som kommer inn gjennom høstbladene, lager forskjellige skyggeformasjoner på gulvet og veggene. På veggene er Heimlys fotografier hasardiøst hengt opp, mest store uinnrammede prints, og lokalet er enkelt innredet med et bord og to sorte stoler. I en annen del av studioet, i et annet rom, foregår det et fotoopptak.

- Hvordan har fotografyrket påvirket deg som mann, som menneske?

- Det har blitt en fysisk del av meg, jeg har jobbet med at det skal bli like virkelig og fysisk som en kroppsdel. Det er ikke lenger noe skille mellom meg og fotografiet. Jeg kan aldri rømme fra det heller og er dermed dømt på livstid til å ha det inni meg. Fotograferingen har blitt en del av måten jeg kommuniserer på, forklarer han. Jeg spør ham om balansen mellom fotografi og resten av livet:

- Det høres jo ut som om du aldri tar fri?

- Jeg har faktisk måttet ofre fotograferingen iblant, fordi jeg har blitt lei, mettet av det. Fra jeg var 15-30 år jobbet jeg intenst. Så kom jeg til et punkt hvor jeg ble kvalm av å ta bilder. På en måte måtte jeg ta en ferie fra meg selv. Det å være menneske og leve var nok kunst i seg selv. Men, etter hvert ble det en ganske selvdestruktiv greie det også. Jeg var litt for mye på rockern, kan man si, og det ble en nedadgående spiral, forteller han.

- Hva fikk deg til å begynne å ta bilder igjen?

- Jeg begynte å ta bilder av nye ting, ting jeg ikke hadde vært så interessert i før. Jeg har vært veldig opptatt av mennesker tidligere, av følelser, seksualitet, desperasjon, sinne og kjærlighet, så å begynne å ta bilder av andre ting, som natur for eksempel, var utfordrende for meg. Det å prøve å beskrive natur på min egen subjektive måte ble et nytt mål. Alle bilder jeg tar, blir på en måte selvportrettter, om det er en sky, vannet eller skogen, så er det en søken etter det perfekte bildet, og det gjenspeiler meg som person. Og fordi jeg har jobbet veldig ekspressivt tidligere, prøver jeg nå å ta mer neddempede bilder, det er også en utfordring, men jeg føler det er den biten jeg har manglet. Det er en naturlig del av det å bli eldre.

Vi kommer inn på skjønnhet, og jeg spør ham:

- Hva er et vakkert bilde for deg?

- Da jeg var 19 år gammel ble jeg intervjuet i Dagbladet, og sa at jeg hadde funnet defnisjonen på hva god kunst var. Det hadde å gjøre med tyngden av et verk. Liv og død må gnisse mot hverandre i et bilde. Det må ha disse to motpolene som stadig beveger seg mot hverandre - det er et vakkert bilde for meg. Det mener jeg fortsatt. - Har du laget et bilde selv som du synes kvalifiserer til denne definisjonen?

- Ja, og det er det jeg jobber med i alle bildene mine egentlig. Jeg jobber som en kurator med mine egne bilder nå. For å bruke en metafor kan man si jeg har vært en storprodusent av vin, og stuet den bort i en kjeller for at den skal modnes. Bildene mine har vært på modning. Jeg ville gi dem ti år eller mer, slik at jeg kunne se dem som en ny og annerledes person enn den jeg var. Nå går jeg gjennom og plukker ut de beste. Jeg ønsker at bildene mine skal være som et nålestikk i øyet, litt vakkert og litt irriterende. Samtidig er jeg fornøyd med det jeg gjør, jeg er en merkelig blanding av veldig misfornøyd og veldig fornøyd med alt jeg gjør faktisk. Jeg liker godt dette bildet av Jo Strømgren og dette selvportrettet, som er med på utstillingene.

Heimly viser meg flere bilder, også noen jeg ikke skal beskrive i KUNST, og som gir et godt glimt av den mer fandenivoldske og ekspressive fortiden.

- De minner om en annen fotograf, en italiener, men han jobber mest med frukt, da, bemerker jeg høflig. - Ja disse er helt forferdelig perverse, jeg måtte jo ta det helt ut, sier han, - jeg gjorde det for å utfordre meg selv. Jeg jobbet med å utviske avstanden mellom betrakteren og bildene. Jeg ville at de skulle svøpe seg som et likklede rundt deg, at bildene skulle angripe deg fysisk.

- Vil du det fortsatt?

- Ja, på en måte, men jeg har jobbet med andre følelser i den senere tiden. Jeg er for eksempel mer opptatt av melankolien nå.

- Det er kanskje vanskeligere å jobbe med litt mer dempede virkemidler?

- Nei, det er mye vanskeligere å jobbe med ekspressive bilder enn med sånn mumlekunst, som så mange driver med nå. Man blir lett tatt for en idiot som bare ønsker en provokasjon når man jobber slik som meg. Han setter seg på den ene av de to stolene.

- Jeg har falt litt mellom to stoler når det gjelder den kommersielle verden og kunstverdenen. Jeg har egentlig skapt min egen verden. Tidligere har bildene mine vært for kunstneriske for den kommersielle verden, men for kommersielle for kunstverdenen. Nå har mye kunst blitt mer kommersiellt og det kommersielle har blitt mer kunstnerisk. Det er som et tannhjul som har flyttet seg et hakk, og plutselig passer det jeg lager, litt bedre. - Det kan jo også ha noe med at fotografiet har forandret seg, det er mange fotografer som har jobbet med begge deler, ta for eksempel Sara Moon, Helmut Newton og Annie Leibowitz, de har satt en standard for dette. De har krysset over til kunstverdenen, alle sammen, sier jeg.

- Ja, men i Norge skulle det liksom ikke være sånn, heldigvis har Norge også måttet følge etter.

Det digitale fotoet

Fotografiet som medium har også forandret seg mye de siste 20 årene, og jeg spør Heimly, som har vært med på hele den digitale revolusjonen, hva han tenker om det. - Jeg liker det fysiske ved det analoge mediet, men det digitale er en revolusjon man ikke kan unngå. Man må bare slenge seg på den. Det digitale har jo også blitt sinnssykt bra nå, og kan hjelpe en med å få gjort ting så mye fortere og bedre. Mye av det jeg gjør nå, er analoge negativer skannet inn og printet digitalt. Mørkeromsarbeid ligner for meg mye på digitalt etterarbeid. Det er slik for meg, forteller han, - at jo mer jeg jobber med foto, jo mer åpner det seg nye muligheter. Med hjelp av det digitale kan jeg kanskje få til at bildene blir helt perfekte, kanskje lage en utstilling som blir helt perfekt. Slik kunne jeg ikke fått til for ti år siden.

- Er du en perfeksjonist?

- Ja, litt for mye.

- Kan du fortelle en historie om en fotosession som berørte deg på en spesiell måte?

- Det å ta bilder av mennesker i studio er en iscenesatt situasjon. Man må jobbe veldig hardt for å få frem ekte følelser. Jeg jobber med å smitte modellene med mitt begjær, min lengsel og min lidenskap, for eksempel i den sorte serien. Jeg ville legge beslag på alle sanseinntrykk, for å mane frem det ekte, intense og intime i dem jeg tar bilder av. Jeg bruker musikk, gjerne tung musikk å høre på. Jeg spruter også, nesten spytter på dem, og tar mye på dem, jeg blir ofte veldig fysisk når jeg fotograferer, forteller Heimly meg ærlig, maner frem bildet for meg, og fortsetter:

- En veldig sterk fotoopplevelse var da jeg tok bilder av Min Tanaka, en av de største butohdanserne i verden. Han er en gammel mann, en knallhard type, og jeg hadde jobbet i 5-6 år for å få lov til å fotografere ham. Jeg så ham første gang i 1994, da han hadde en forestilling basert på Munchs bilder som het Dance of life. Jeg følte at vi hadde mye til felles. Han jobbet også med det mørke og intense, så jeg viste ham de sorte bildene mine og sa jeg ville fotografere ham. Jeg sa jeg ville lage et monument over ham og hans kunst. I have my monuments in my art, sa han, og takket rett og slett nei.

Endelig flere år etter det var han tilbake i Norge, og da fikk jeg gjort en avtale med ham. Han er en knalltøff, gammel og streng mann som ikke sier så mye, så det jeg gjorde da jeg fikk ham i studioet, var å sette på Stravinskijs Vårofferet veldig høyt. Jeg sprutet masse vann og kastet melk på ham mens vi hørte på musikken, og bare tok bilder, kadung! Som en henrettelse, jeg ville føle smerten selv mens jeg tok bildene, det ble en slags åndskamp, som endte i et langt, tungt, lydløst skrik fra ham, som jeg fotograferte. Han startet med rustningen på, men endte et helt annet sted. Jeg visste jo ikke hvordan han ville reagere på dette, men etterpå sa han til Monica Herstad: He uses his camera like a gun. Da Stravinskijs siste toner var ferdig, var også fotograferingen slutt. Det var en innkapslet seanse.

- Vil du si du jobber med noe viktig, er bildene dine betydningsfulle for samfunnet?

- Ja, det gjør jeg, jeg vil at bildene skal være en snarvei til livsinnsikt, det er målet. Jeg vil at de skal by på seg selv, som ei hore på kaia som venter på at marinegastene skal legge til lands, avslutter fotografen.