Konkylien

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas.

KUNST 3-2010: Med saltvann i blodet, skumhvitt skjegg og et uvær av et temperament har kunstneren Karl Erik Harr (70) skjønt at det er lett å bli misforstått. 18. juni åpner han sin jubileumsutstilling på Galleri F15 i Moss der nye og gamle malerier vil fylle seks saler, deriblant et syttitalls små skisser tett i tett. 8. juni åpnet en utstilling med hans illustrasjoner til Knut Hamsuns Pan i Nordnorske Kunstmuseum. - Det er skremmende, men livet er artig, det, sier jubilanten.

Han hilser og svinger seg resolutt rundt så malerfrakken på skuldrene så vidt henger med. - Stig på! sier han og vinker meg etter seg.

Vi går inn fra den gule høstsola som varmer opp bakgården, rett opp en smal låvetrapp fra 1859, rundt hjørnet og inn i atelieret til Karl Erik Harr. Han serverer nytraktet kaffe og sjokoladebiter fra en skål. Radiostasjonen står på Alltid klassisk, og lukten av eik og klar høstluft puster friske drag inn den åpne døra.

- Fra mai flytter jeg alle bildene ut i bakgården, da skulle du kommet, sier kunstneren.

Utenfor bygårdsvinduet glitrer bjørkeløvet i sola, men inne i atelieret er det våt snø, brusende hav og mørketid. Maleriene er overalt. På veggene, langs veggene. Tett i tett, ramme mot ramme. Hav, fjell og enda mer hav. Som en konkylie mot øret har kunstneren dratt havet opp på land. Man kan nesten høre bruset fra havet idet man kommer inn i rommet, kjenne kalde røde kinn og lukten av salt sjø. Også Knut Hamsuns karakterer har fått plass blant bildene i atelieret. Løytnant Glahn står med geværet sitt og speider over skogen, mens Benoni og Rosa diskuterer nede i fjæra på Sirilund.

- Det begynte da jeg som niåring fikk tuberkulose og lå til sengs i ett år, forteller Harr.

Hele vinteren lå han inne på rommet og tegnet mens mørketiden danderte seg dystert rundt barndomshjemmet i Harstad.

- Til slutt var alle veggene tapetsert med bilder.

Takket være en ny tuberkulosemedisin ble Harr frisk, og livet kunne fortsette. Etter hvert ble motiver av Mowgli, Tarzan og James Dean byttet ut med hav og Hamsun. Seksti år senere kan Harr se tilbake på en lang kunstnerkarriere, selv om han selv ikke er så opptatt av dette med CV, han er innkjøpt av de viktigste institusjonene i landet og har en lang merittliste som utstiller. I en mannsalder har han formidlet nordnorsk landskap og kulturhistorie og Knut Hamsuns karakterer, eller som han selv sier, jeg driver folkeopplysning i en verden der allmennkunnskapen er på hell. Harr kan fortelle oss hvordan det ser ut i Telemark eller hvordan fiske foregår i Nord-Norge, nå og for hundre år siden.

- Det er fortsatt liv på Lofothavet, men i dag fisker 3000 mann det samme som 30 000 fiskere fikk inn tidligere. Mine foreldre var kjøpmenn, men bestefar var fisker, og alle som kommer fra nord, har en eller annen i familien som har vært fisker. Jeg har smykket ut mange hurtigrutebåter opp gjennom årene, og har noen ganger foredrag om livet som fisker på båten. Det er viktig at jeg kan båttypene så å si utenat nå, sier han og peker på et maleri som viser hvordan fiske kunne foregå rundt 1880 med flere båter i dramatiske bølger.

Overalt i atelieret, som opprinnelig var en leilighet over en stall, står det stabler av skisseplater. Harr er nok en av få kunstnere som ennå jobber på stedet ute i naturen. Ofte forstørres motivet; som maleriet fra Hopen utenfor Svalbard, der seks observatører holder til og Harr ble fløyet inn med helikopter. Han forteller at på Grønland fulgte han i Hans Egedes fotspor, mens et annet maleri viser det som en gang på radioen ble kåret til Norges nasjonalfjell, Snetind, på Røst. Hans malerier har solgt til millioner og gitt han St. Olavs Orden. Og, bøttevis av ramsalt kritikk.

- Ja, fienden av modernitet! sier Harr med høy og teatralsk stemme. Et lite smil kan skimtes gjennom skjegget.

Harrs malestil ble erklært død på samme tid som han holdt sin første utstilling som tjueåtteåring i 1968. Som en av få gjenlevende kunstnere med en nyromantisk malestil er han blitt beskyldt for å være traurig og gammelmodig, men som han selv sier, ligger naturen alltid der og trenger seg på.

- I grunnen er det en umulig oppgave, å male landskap og naturen, etter at våre nasjonalmalere gjorde denne oppgaven perfekt. Prosjektet er egentlig på trynet, og nesten ulovlig i manges øyne.

- Hva synes du om at du kalles gammelmodig?

- Det synes æ e artig, men jeg er en tradisjonalist, svarer han kjapt.

- Mange har laga dette bildet av mæ som en reaksjonær.

Han legger trykk på "REAKSJ" og haler ut "onæær" som en nordlandsbåt som dras sakte opp på land.

- "Ja, han der Harr, han mala jo bare gamle hus med gress på taket" sier de. Men æ like operaen, og den er jo moderne. Og æ lika Petter Dass-museet selv om det ser ut som en mobiltelefon! sier han på et finslipt nordnorsk.

Harr kan gjerne føle seg misforstått. At han kaller det nye Hamsun-senteret for en skamplett og en nådeløs frekkhet, mener han bare er på sin plass.

- Det e jo bare stygt! Det er ikke fordi det er moderne. Jeg har ingenting imot det moderne.

Et arkivdykk i gamle avissaker avslører flere av Harrs sterke meninger og feider opp igjennom tidene. Kulturhistorie, naturvern, kunst, arkitektur og eller litt her og der. Harr er en engasjert mann og har ingen problemer med å forlate sin lest for å gi sin ærlige mening. Men ennå skriver han innleggene med penn og papir og fakser inn til en bekjent i avisene. På bordet ligger et innlegg til debatten rundt at NRK skal fornye sine kulturprogrammer, og at det snart ikke er programmer for den eldre garde, men kun er det unge publikum som skal tilfredsstilles med korte, raske innslag.

- Er du en hissigpropp?

- Ja, sier han kontant og humrer. - Men jeg roer meg fort ned igjen. Og jeg var slemmere før. Det kan jo slå veldig tilbake på en å ha meninger. Ofte skriver jeg et leserinnlegg i ren affekt og tenker at "Dæken! Der fikk de!". Men så kommer det jo gjerne et svar i avisa dagen etterpå.

I likhet med jegeren løyntnant Glahn som står på et staffeli i atelieret, lar Harr seg rive med av følelser og impulsive påfunn. I fjæra og skogen er han på sitt beste. Her kan han forsvinne mellom tangglatte steiner og porøse fjellsider.

- Landskapet er mye viktigere enn oss selv, synes Harr.

Ingen profet, takk

Skarpe tunger har beskrevet Harr som både arrogant og selvgod. Spesielt hjembyen har Harr et ambivalent forhold til.

- Jeg føler ikke alltid at jeg er blitt så godt mottatt i Harstad, sier Harr. Punktum. Ikke noe mer. Han knekker en bit av en sjokolade med tennene. Kanskje har han blitt for stor.

- Man blir kanskje ikke profet i egen by?

- Nei. Men så er det jo heller ikke profet jeg vil bli.

Han reiser seg og går litt rundt i rommet. Retter på et bilde på veggen, går bort til lysbryteren ved døra og slår av lyset. Ser seg om, det ble for mørkt, ja, og slår på lyset igjen.

Kona Aud mener Harr lett kan bli misforstått. - Heller sjenert enn arrogant, sier hun om sin mann gjennom tre år. Hun skjønner at det kan være vanskelig å forstå om en mann som ofte stikker hodet ut av skallet og roper ut noen nordnorske gloser til vær, vind og hvermann.

Men det er altså den romantiske siden, "som han skjuler så godt", hun mener er den egentlige Harr. De to giftet seg i 2006.

- Jeg har vært gift mange ganger tidligere, men dette er det absolutt beste bryllupet! sa en lykkelig og humoristisk brudgom til lokalavisa fra kirketrappa på Trondsneset. Dagen beskrev han som den lykkeligste dagen i sitt liv. Da var det fjerde gangen han giftet seg. En sværmer, som til slutt fant sin store kjærlighet.

- Kona di sier hun fikk et selvskrevet kjærlighetsdikt på senga i dag?

- Oj så hun sa det ja hm , sier Harr mens han bøyer seg og legger ansiktet mellom hendene. Der blir han sittende.

- Hun sier du er flink til å leve?

Han smiler i skjegget. Nå kommer den sterke stemmen tilbake. Kunstneren og dramatikeren.

- Man må bruke livet, og ta vare på kjærligheten, sier han med sikker røst.

Gjennom sin femti år lange fartstid som kunstner har havet vært et gjennomgående tema i Harrs malerier. Havet som speilblankt og gyllengult i en sen sommernatt, eller kraftig og faretruende i stormfulle kast gjennom en isende kald vinterdag. Harr har tilbrakt hele livet med å betrakte havet. Det begynte i barndommen, liggende på en bryggekant som luktet salt og silderist. Nå maler han fra fristedet sitt på Kjerringøy, øya nord for Bodø hvor Hamsun har hentet mange av sine skildringer og karakterer.

- Jeg kom dit i 1968 på en studietur da jeg skulle illustrere Markens Grøde. Etter det besøkte jeg øya hvert år, før jeg kjøpte meg et lite hus.

På Kjerringøy har han robåt og stillhet. Det er blitt kunstnerens fluktrute å fly opp til det lille huset ved havet. To uker nordpå og to uker i Frognerveien i Oslo. Sånn har han holdt på i førti år.

- Jeg hater Oslo, men jeg har jo bygd meg et liv her. Jeg har bodd her siden jeg var nitten. Moren min sendte meg ned hit for å gå på lærerskolen, "for å ha noe i bakhånd" som hun sa. Men jeg gikk på lærerskolen bare et halvt år før jeg tuslet ned gaten til Kunstnernes Hus, forteller Harr.

Da foreldrene skjønte at det bare var kunstner han ville bli, lot de han være i fred. Kontrasten er stor fra den pent skjermede villaen på Frogner og huset på Kjerringøy. På den værutsatte tomta i nord har vær og vind noen ganger kastet tang helt opp i vinduskarmen. Det har vært en livslang symbiose mellom havet og Harr.

- Jeg har forsøkt å samtale med havet gjennom penselen, skriver han i Malerier fra 1985.

Kunstneren har beskrevet havet som en endeløs symfoni. En symfoni han hører og gjerne deler. Det har ført til at konkylien Harr, ru og hard på utsiden, med beskjeden, skimrende perlemor godt skjult på innsiden, har formidlet havets dønninger og bølgespill for folk på land, gjennom hele sin karriere. I Malerier skriver han:

Nordpå kommer eventyrene fra havet. Her stemte de fela til sjødraget. Tangen og taren vasker og klukker, suser og spiller døgn og dag.

Selv om kunstneren fyller sytti, ser ikke konkylien ut til å stilne med det første. Det bruser fortsatt som besatt gjennom Harr.