Kai Fjell: Et annerledes kunstnerportrett

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 1-2010: Da kunstneren Kai Fjell (f. 1907) satt med blondekrage og følte seg veldig liten og mobbet på skolebenken i Skoger utenfor Drammen, hadde han et kongerike inne i seg.

- Da det var vannlekkasje, fikset far det på sin måte: Han brukte mønsteret som oppstod i taket, som utgangspunkt og inspirasjon til å male kvinnene sine rundt. Det slitte linoleumsgulvet i stua ble til et kjempelerret, og gulvmaleriet fungerte senere som en skisse til hans utsmykning på Fornebu i 1963/64. Jeg husker det var vått på gulvet da vi kom hjem fra skolen. Han hadde ikke tid til å vente på at mor skulle kjøpe maling til han, men brukte husmaling og det han hadde for hånden. Da mor kom hjem en annen dag, var det gamle tapetet i spisestuen gjort om til norsk bonderomantikk med malt tømmer. Men det gikk som det alltid gjorde med far, i en fyk og en fei, så han malte rundt møblene. Jeg husker han skulle sette en bryter på lampa som du ser der i vinduskarmen, som han hadde malt og skåret ut av en kubbe. Men for å være sikker på å ikke få støt skrudde han ut pæra før han klippet over ledningen! ler Sindre Fjell.

Da kunstneren Kai Fjell (f. 1907) satt med blondekrage og følte seg veldig liten og mobbet på skolebenken i Skoger utenfor Drammen, hadde han et kongerike inne i seg. Han var sikker på at han visste noe de andre ikke visste. Det skulle vise seg at han hadde rett. I barnekroppen hans lå kimen til et av Norges største kunstnerskap. Da Kai Fjell døde i 1989, var han en av norsk kunsthistories største kunstnere, og kjent for sine vakre malerier av kvinner og mødre med barn.

Vi har møtt sønnene hans, Bamse og Sindre, i Kai Fjells gamle, fantastiske og unike villa på Lysaker. Det ble et annerledes kunstnerportrett, og en vakker kjærlighetshistorie.

- Han satt alltid her ved bordenden og tegnet, eller han stod ved staffeliet som ble flyttet fra atelieret til stua. Han likte å ha familien rundt seg når han jobbet, og jeg husker at Sindre ikke ble lagt i lekegrinden, men at far satte lekegrinden rundt seg i stedet, forteller storebroren Bamse Fjell, og nikker mot det unike interiøret i Kai Fjells gamle stue.

Det meste står intakt, selv om broren Sindre og familien har overtatt huset. Her er alt som kan males på, malt på: en vedkurv, skapene og veggene.

- Far var ekstremt kreativ, og han måtte gjøre noe med alt han holdt i: Et par kvistmerker i en smørefjel kunne være utgangspunkt for en serie bordkort til et selskap, et kjøttbein etter middagen kunne bli til en kvinne, og ståltrådene fra en champagnekork etter en fest kunne brukes til å skjære ut et stilisert bilde av et vennepar på festen. Slapp han opp for lerret, kunne et geiteskinn gjøre nytten, ler de.

- Men trekkene i dette karakteristiske kvinneansiktet som går igjen i nesten alle motivene, kan minne om deres mor Ingeborg?

- Mor var nok avgjørende for hans kunstnerskap på mange måter, og støttet han de første årene før han fikk sitt gjennombrudd. Hun forsørget dem begge med sin gasje som bestyrer på et daghjem for barn på Enerhaugen. Hun ga han frihet til å utvikle seg, og hadde selv vokst opp i et miljø som prissatte kunst og kultur. Hun var nok også hans beste kritiker, og han sa mange ganger at uten henne visste han ikke hvordan det hadde gått. Ikke minst var hun trygg på seg selv, med et tålmodig og stillferdig vesen. Hun var sterk nok til å hjelpe han. Hun ba han aldri skifte bleier, men respekterte det han gjorde, og hans rolle som kunstner, og han hadde stor respekt for henne. De var bare ment for hverandre. De møttes unge på en fest. Da de etter noen måneder skulle besøke fars foreldre i Elverum, gikk de av toget på veien og kjøpte forlovelsesringer. Det var liksom aldri noe frieri, det var bare meningen, og begge tenkte den samme tanken. De giftet seg i mors lunsjpause 1. april 1931, og kjøpte en kaktus! I dag blomstrer kaktusen ved spesielle anledninger i familien. Da tvillingene mine hadde bursdag nå nylig, blomstret den med to blomstrer, forteller Sindre, og peker på en stor kaktus i vinduskarmen.

Foran oss på bordet ligger et bilde som sønnene skal vurdere om er en ekte Kai Fjell. Det er tegnet på en gammel papp-plate, noe som i og for seg kunne blitt gjort av Kai Fjell, men sønnene ser flere ting som tyder på at bildet er falskt.

- Far ville aldri ha signert bildet på det stedet du her finner signaturen. Han var dessuten svært kvalitetsbevisst, og mye ble brent på peisen, eller han kylte kniven i lerretet. De som prøver å kopiere far, har store problemer. Ansiktene til kvinnene er det ingen som makter å kopiere; dette vare og vakre uttrykket han ble så kjent for. Her ser du at kopisten har jobbet lett og spontant med bakgrunnen, og valgt elementer som er typisk for far, men i ansiktet har han strevd, og det har blitt stivt og klussete, viser Bamse og skriver bakpå bildet: Dette bildet er en kopi av Kai Fjell. Bamse Fjell.

- Mor skrev en gang at dette bildet er ikke malt av Kai Fjell, men noen klarte å fjerne ikke. Heldigvis oppdaget vi det, rister Bamse på hodet.

Etter at det ble oppdaget noen forfalskede Kai Fjell-bilder for et par år siden, hvor til og med velrenommerte auksjonshus ble lurt, har de fått en del bilder til vurdering.

Fra odelsgutt til fattig kunstner

Kai Fjell vokste opp i Skoger utenfor Drammen, og viste tidlig ferdigheter innen tegning. Da han var tolv år, flyttet familien til Nordby gård like ved Elverum. Kai bodde hos en tante for å fullføre skolen, men kom til gården i feriene og flyttet dit 16 år gammel. Han var odelsgutt, jobbet hardt på jordene og i skogen, men skjønte etter hvert at det var kunstner han måtte bli.

- 19 år gammel stjal han 10 kroner fra moren sin og reiste til Oslo i 1926. Han hadde ingen plan, men sov på kontoret til onkelen sin utenfor kontortid og hadde maten sin i en skoeske under divanen. På tegneskolen var det ingen som satte pris på hans personlige stil, og han strøk til eksamen i 2. klasse, forteller Bamse.

Den fattige og underernærte Kai flakket fra hybel til hybel. Han kokte havregrynsgrøt i et vaskevannsfat og spiste av den hele uken. For å hjelpe på selvtilliten kledde han seg som en kunstner med plommefarget og bredbremmet hatt og en stor pels etter faren, og gjorde inntrykk på jentene ved Akademiet. Det var også i denne tiden han møtte Ingeborg, på en dansefest. Da han kom hjem til Nordby, var han bare halvparten av seg selv, han hadde fått pleuritt og ble liggende i ett år. Det var da han leste mye og opparbeidet seg stor kunnskap om filosofi. Kai Fjell søkte seg etter hvert inn på Akademiet. Sønnene forteller hvordan han var opptatt av å være tro til sitt eget uttrykk

- Far så aldri sine egne utstillinger, eller andres for den saks skyld. Han kunne gjerne låne ut bilder til en utstilling, bare han slapp å ha noe med utstillingen å gjøre. Han ville egentlig unngå å bli påvirket av ulike trender, ismer og andre kunstnere, og var opptatt av å gjøre sin kunst på sin måte. Han strebet ikke etter å være annerledes, men forklarte at han ikke kunne gå på akkord med seg selv, og måtte følge hjertet sitt. Han sa at det han slet mest med, var å glemme alt han hadde lært. Etter noen måneder sluttet han da også på Akademiet, der han følte at han ble fratatt det han stod for. Han kunne heller ikke få seg til å male som sin lærer Axel Revold, men de ble nære venner og kollegaer senere. Som ung dro han til Paris, som seg hør og bør for en ung kunstner på den tiden. Men etter en tur i Louvre ble han bare sittende på taket i sot og dueskitt og se mot nord, hjem mot Norge og Ingeborg. Det var ingen vits i å bli kunstner når alle mesterverkene alt allerede var malt. Han reiste hjem etter tre måneder uten å ha malt et bilde.

Vel hjemme fikk Kai jobb i et reklamebyrå som vindusdekoratør, og giftet seg med Ingeborg. De flyttet inn på et loftsatelier i Bygdøy allé. Firmaet gikk konkurs, og det kunne gå måneder uten at han tok i en pensel da de ikke hadde råd til malesaker. Ingeborg gikk til Enerhaugen for å spare de ti ørene trikken kostet, men sa til sin mann at fikk han ikke malt, burde han ta seg en tur i Frognerparken, legge seg i gresset og se ut i lufta.

- På sin første utstilling i 1932 i Kunstforeningens lokaler ble Kai regelrett slaktet, og han sier selv at det var en dårlig utstilling, og brente mesteparten av bildene etterpå, opplyser Bamse.

Gjennombruddet

Etter en tysk ekspresjonistisk utstilling på Kunstnernes Hus i 1934 med kunstnere som Emil Nolde, skjedde det noe med Kai Fjells bilder. Hans utstilling i 1937 regnes som hans gjennombruddsutstilling.

- Han så at han faktisk kunne male som han ville, og med de tyske ekspresjonistene så han at alt var tillatt. Alt ble forandret, og på Kunstnernes Hus i 1937 ble alle bildene solgt, og han fikk 40 000 kroner. Da han feiret med en øl på Grand kafé, mistet han lommeboken, og ga kelneren klokken som pant. Far syntes nesten det var en lettelse å bli kvitt pengene. Da var alt ved det trygge gamle. Da kelneren kom tilbake med lommeboka som ble funnet ved døra, var den største gleden at han kunne betale for ølet, forteller Bamse og tar en kaffeslurk, og fortsetter:

- Far var opptatt av kvinnen som en del av naturen, og de feminine kreftene i tilværelsen. Han så mannen som en støttespiller for kvinnen, og hans bilder er en hyllest til det kvinnelige. Dessuten var han opptatt av kvinnen som omsorgsperson. Men i bildene han laget før han møtte mor, var faktisk ikke kvinnene så fremtredende. I løpet av livet ble også bildene lysere og mer livsbejaende.

I årene som fulgte, malte Kai hovedverker som Gratulanter, Modellenes hyllest og Kalven reiser seg.

- Far sa ofte at det å være kunstner ikke var et yrke, men en livsstil. Og å tjene penger på noe slikt ble på sett og vis feil for han. Aller helst ville han bytte et bilde i en kasse poteter.

Kai Fjell ble etter hvert en kjendis, og det oppstod mange myter om den utilnærmelige kunstneren som ikke gikk på sine egne utstillinger, og som ikke ville forstyrres. Sønnene har et helt annet bilde av sin far: en empatisk, raus og tilstedeværende mann og far.

- Kom man på rett tid og med rett innstilling, ble man tatt imot med åpne armer av far. Men han likte ikke journalister, og kunne tordne når de ringte. Han grudde seg nemlig fælt til intervjuene i flere dager, og da gikk det ut over arbeidet. Da var det bedre å komme spontant, og spørre han om det han holdt på med nå. Journalistene skjønte ikke alltid hvor han var i prosessen, og han likte ikke å prate om det som var gjort. Det hendte titt og ofte at journalisten ble sittende og nikke, og far styrte hele showet. Da kunne det bli fine intervjuer. Innerst inne ville han være i fred og jobbe, og ikke synes som person, men la bildene tale.

Under krigen malte Kai Fjell noen av sine mest fredfylte bilder. Det var også vanskelig å få tak i farger, og han fant nye uttrykk, som en to meter høy kubbe som ble utgangspunktet for et års arbeid med en Madonna-figur. På Nordby gård ble de gamle vannrørene av tre byttet ut, og i Kais hender ble disse til fontener og lamper.

- Han mente det var nok "dævelskap" i verden om ikke han skulle male den også. Og han avskydde politisk kunst og propaganda. Derfor valgte han andre motiver som viser det positive og livsbejaende, skyter Bamse inn.

- Han laget faktisk et bilde fra bombingen av Elverum under 2. verdenskrig, men heller ikke her var det katastrofen han malte, men hendelsen mer som en kuriositet, sier Bamse.

Under flyalarmen i 1942 var alle i bomberommet på fødeklinikken, unntatt legen og Ingeborg. Etter tolv år kom et etterlengtet barn, Bamse. Etter dette malte Kai Fjell madonnaer, mor og barn-motiver og kvinner ustanselig. Da krigen var over, kjøpte Kai sveitservillaen på Lysaker som vi nå sitter i. Ingeborg gråt; huset var enormt og forfallent; et kråkeslott. Selv sa Kai at han ikke trengte å reise til eksotiske himmelstrøk for å få inspirasjon, men fant alt her på Lysaker eller i minnene fra barndommen.

- Han var glad i Lysaker, og bare fra radioen, avisene og historiene han hørte, hadde han nok av stoff til sin kunst. Han hadde også en fenomenal hukommelse og brukte landskaper han hadde sett i Telemark, Skoger og Elverum, fritt i bildene; mikset og bygget ut. Når han malte, var det raskt og sikkert, og det var underbevisstheten som på en måte jobbet. Han hadde aldri en bevisst plan foran lerretet, og ville unngå at bildene skulle bli fortellende. I bildene la han også inn en rekke symboler som sjelden er entydige. Han ville ikke forklare bildene sine, skulle han bruke ord, kunne han blitt forfatter. Som i maleriet Modellenes hyllest, som er full av referanser uten at du kan sette to streker under tolkningen. Vi spurte aldri hva bildene betydde, for vi visste alltid at han svarte tilbake: Det du ser i mine bilder, er riktig riktig for deg. Tidløs kunst som appellerer til følelsene og intellektet.

I 1948 kom Sindre til verden. Selv har Kai Fjell sagt: Mor og barn er hovedmotivet i de fleste bildene mine; det er den feminine kraft som verner om og sørger for at naturen får være natur, også i fremtiden. Verden kan ikke finne finere harmoni enn en kvinnekropp.

- Hvordan var det å vokse opp i et kunstnerhjem?

- Det var alltid liv her, og mange folk. Som barn hadde vi likevel aldri på følelsen av at det var noe spesielt med vårt hjem, men syntes synd på vennene som hadde fedre som måtte gå på kontoret. Far var jo alltid her. På 1950-tallet jobbet han også som scenograf ved Nathionaltheatret, og det var mange skuespillere innom. Han ble bedt om å lage scenografien til Peer Gynt, og var først skeptisk. Men da Alfred Maurstad, som skulle spille Peer som gammel, tok frem hardingfela nedi kjellerstua her, hvor det er 180 centimeter under taket, og det ljomet i veggene, var det greit. Det var naturlig for oss å omgås kunstnere hele tiden. Mor og far mente også at vi barna skulle være med, så vi ble ikke bedt om å si god natt når gjestene kom.

- Tok han mye plass?

- Ja, men han så menneskene rundt seg, og ble dermed et midtpunkt. Dessuten var han morsom og en historieforteller. Med en spesiell burlesk humor og en velutviklet selvironi, der han tok tak i detaljer og vinklinger andre kanskje ikke så. Han var sensitiv slik; et kunstnersinn. Han var også en eminent karikaturtegner, noe som ofte gikk utover oss i familien! Han kunne se et menneske i et kort øyeblikk, og fange det bedre enn et foto. Han fikk frem vesenet, dette lille under huden, samtykker de to brødrene, og legger til: Og han var snill og raus. Han ga bort mye, som til politihundene! Han mente det var viktig å ha et godt forhold til øvrigheta.

Plutselig kommer Bamse på en ting til:

- Hvert år sa han at denne jula skal vi droppe alt styret og gaver. Men hvert år var det sirlig pynting av juletreet og masse gaver under. Det var et kunstverk og en vitenskap, der han formet og klippet til treet og tok ut grener og boret hull andre steder på stammen hvor han satte inn grenene. Linjene og komposisjonen skulle stemme, selv om disse grenene ble ganske nålløse etter hvert. Ingen fikk sitte alene på julaften, og han inviterte alle i familien og enslige venner.

- Det høres idyllisk ut?

- Ja, men det var det også. Mor og far levde et godt samliv, med dyp respekt for hverandre. Kai Fjell fikk også flere utsmykningsoppdrag, blant annet i Regjeringsbygget, Bakkehaugen kirke og ankomsthallen på Fornebu. I 1976, etter et langt liv som kunstner og kulturformidler, mottok han også St. Olavs Orden. Etter hvert la han maleriet på hylla og konsentrerte seg kun om små formater som tegning og gouache her ved bordkanten en periode, men tok opp igjen maleriet i 1983, og malte frem til han døde i 1989.

- Mor var faktisk ute og kjøpte ny palett og malingstuber til han samme dag som han døde. Han fikk heldigvis bo hjemme til det siste. Det siste bildet hans står ennå på staffeliet der borte. Det er ingen personer, ingen dramatikk, kun ro med to kaffekopper, en kjele og en vase med grønne blader.

- Hvorfor tror dere han har truffet så mange med sin kunst?

- Hans kunst treffer unge og gamle, og flere generasjoner. Den er universell og tidløs. Jeg tror også det er den positive energien, bildene er gode å se på, og med en god strek. Han var jo en fantastisk tegner. Man blir ikke lei bildene til far. Motivene appellerer til både følelseslivet og intellektet, avslutter Bamse og Sindre.

Og vi forlater kråkeslottet i mørket. Vi kikker inn vinduet til det mørklagte atelieret.

Det er helt stille.