Dagfinn Knudsens kvinner

Av Toril S. Kojan.

KUNST 3-2010: - Når jeg kun har et kvart sekund av kunsthistorien til rådighet, må jeg sørge for å vise hvem jeg er, sier Dagfinn Knudsen (født 1953), som har kvinnen som motiv. Trendy, urbane, utfordrende kvinner.

- Når jeg kun har et kvart sekund av kunsthistorien til rådighet, må jeg sørge for å vise hvem jeg er, sier Dagfinn Knudsen (født 1953), som har kvinnen som motiv. Trendy, urbane, utfordrende kvinner.

Vi blir ønsket velkommen i hans atelier på Fredensborg i Oslo, like bak Deichmanske bibliotek. Vi må brøyte oss inn, for her er det ikke mye ledig plass. I den trange gangen står massevis av malerier og større arbeider, hyller og skap, gevirer på veggen, to gardintrapper og mye annet, og når vi kommer inn i selve atelieret, blir vi slått av et voldsomt kaos. Spraybokser, papirruller, esker, en gammel parasoll, bilder, modellbiler, pensler, flasker av ymse slag. Men han vet hvor alt er. Han påstår at han har ryddet litt før vi kom, men likevel må han rydde bort diverse fra et par taburetter for at vi skal få satt oss. Taburettene blir utstyrt med litt papir, slik at vi ikke skal skitne til klærne våre. For her males og tegnes det med pastell og kull, og da fyker støvet rundt og setter seg overalt. På vei inn til atelieret er det et kjøkken til høyre. Det vil si, det har nok fungert som det tidligere, for nå er det ikke mye som er egnet til kokkelering. En smal sti bort til vasken, men overalt ellers er det ting. På den ene veggen en svær samling av svarte kvinnehoder i gips fra 50-tallet. Med hodet lett på skakke, kanskje gullring i øret, en blomst i armkroken. Her bor en person som ikke kaster noe.

Når jeg spør ham om han har noen hobby i tillegg til yrket som kunstner, bare ler han og peker rundt seg. Sammen med sin samboer Mona reiser han fra loppemarked til bruktsjapper over hele Østlandet og leter etter ting til samlingene. Han samler på lekebiler av blikk. Før det var det gipshoder fra 50-tallet. Så ble det lightere. Mona samler på juleting og julepynt.

- Er det like fullt hjemme hos dere?

- Nei, der er det helt minimalistisk.

På veggen i atelieret henger det fullt av avisutklipp, plakater, og fotos av damer i alle fasonger, for det meste pinuper.

- De er alt for meg, sier Dagfinn, det er tydelig at han ikke kan leve uten kvinnene. De er hans inspirasjon. - Har du noen gang malt andre motiver?

- Ja, jeg var jo innom landskap i min tidlige karriere, men det var ikke interessant for meg. Ble fort lei av det. - Er du inspirert av andre kunstnere?

- Jeg var tidlig glad i Horst Janssen, Egon Schiele, Gustav Klimt og selvsagt Edvard Munch.

Atelieret ligger svært sentralt i Oslo, kort vei til KEM, hvor han kjøper sitt arbeidsmateriell, samt til Blå (kunstnerkafé) og til Strykejernet, kunstskolen for unge mennesker, hvor han underviser 3 uker i året. - Det er flott å se hva de unge driver med i dag. De stusser jo litt over meg som driver med slike "gamle" teknikker, de er jo vant til at alt er digitalt eller på spraybokser.

Dagfinn Knudsen er opprinnelig fra Skedsmo. Faren jobbet på FFI, (Forsvarets Forskningsinstitutt på Kjeller) hvor han blant annet var glassblåser for teknisk glass og også med på å utvikle en detektor til Pingvin-raketten. En av farens kolleger var Tycho Jæger, som var gift med Irma Salo Jæger, kjent kunstner da og i dag. Dagfinn møtte dem og ble tidlig involvert - han ble en slags håndlanger for Irma og lærte mye av henne.

- Jeg vokste opp veldig figurativt, forteller han, i en sort/hvitt-tid. Jeg har alltid tegnet. Det sies at jeg tegnet min første bil allerede da jeg var 2,5 år. Tegningen hadde jeg nok fra far, han tegnet alltid veldig nøyaktig på alt han gjorde.

Ved å være så mye med faren på FFI ble han tidlig anti krig og endte som militærnekter. Som 19-åring flyttet han til Oslo og begynte etter hvert på SHKS. Der hadde han i et par år allerede gått og tegnet croquis hos Hans Normann Dahl, og på Arkitekthøyskolen hos Guttorm Guttormsgaard. Videre vanket han mye sammen med dem som gikk på grafisk linje på Kunst- og håndverksskolen (SHKS).

En aha-opplevelse

Han ble tidlig fascinert av grafikken og lærte seg litografi og dyptrykk. Det ble for ham en aha-opplevelse. Det var dette med det svarte og det hvite. Alt var jo svart-hvitt den gangen, minnes han, med tv, film og aviser og klær.

- Det er koldnålen som er mitt uttrykk, selv om jeg av og til maler bilder med farger. Maleriet tar så lang tid, sier han, jeg har problemer med å avslutte det. Med koldnålen kommer jeg i mål lettere.

Bildene til Dagfinn Knudsen har en begrenset koloritt og handler om kontrasten mellom svart og hvitt. Men det er alltid en fargeklatt til stede, for å skape spenning. Han viser oss hvordan han jobber. Tegningen er hans uttrykk, og koldnålen kommer nærmest opp til et vanlig tegneredskap.

- Hvis du ikke er helt sikker på motivet du skal tegne, kan det være lurt å starte med tusj, forteller han. Dermed er det lett å viske ut hvis man tegner feil, eller tegningen ikke blir bra. Da kan han begynne på nytt, noe som ikke er like enkelt med nål. Han tegner et damehode med stor hatt på kobberplaten. Streken går lett som demo for oss. Dette har han gjort før. Når han er fornøyd med tusjtegningen, går han på med nålen og risser opp. Å ripe opp med nål er veldig hardt arbeid for hender og armer. Senebetennelse er mellomnavnet hans.

- Arbeider du hver dag i atelieret, fra for eksempel 9 til 16?

- Nei, jeg arbeider når jeg får tid.

Knudsens produksjon er ikke stor, han lager få bilder i året og aldri mer enn 50 eksemplarer av hvert motiv. Ingen av arbeidene blir like, fordi han etter at det er trykket, legger på farge med pastellkritt eller litt bladgull. Hvert trykk er unikt og nesten som en original å regne.

Fra orkesterplass

Han vil vise oss hele prosessen og tar oss med ned i trykkeverkstedet, to trapper ned til kjelleren. Der og da lager han et bilde for oss. Han legger på trykksverte med en valse og bruker en fyrstikk til å finne motivet. Han vet hva som skal til, og hva han skal ta bort av trykksverten, slik at motivet blir tilbake. Og han vet at bildet blir speilvendt når det er trykket. Det tar han med i betraktningen. For at den svarte flaten ikke skal bli helt flat, drysser han på noen frynser av tarlatan (et stivt bomullsstoff som brukes til å tørke av sverten) på trykkplaten. Så tørker han hendene før han finner frem et godt papir fra Hahnemühle og fukter baksiden med en svamp. Dette skal helst ligge natten over, men nå lager han et bilde spesielt for oss og har ikke tid til å vente. Papiret legges oppå kobberplaten, og trykkpressen sveives i gang. Deretter går det igjennom. En ganske sliten Flatdalspresse som fungerer utmerket fortsatt. Når frynsene fjernes etter at platen og papiret har gått igjennom pressa, blir det hvitt under. Der kan han legge på farge, eller for eksempel bladgull. Derfor legger han en gullgrunn (det er et slags lim som fester gullflak som er så tynne at de blir til ingenting når du tvinner det mellom fingrene). Så legger han på litt rød munn med pastell, tegner inn øyenbryn, justerer litt med pastellkrittet. Det er mye som kan gjøres på dette stadiet, og det er en veldig direkte måte å lage kunst på. Knudsen er veldig kritisk med egne arbeider og sier han aldri blir helt fornøyd. Mye kasseres, så en god del materialpenger går til spille. Han lager også mange rene tegninger, dvs. tegninger med kull og pastell som ikke er grafikk, men enkeltverk, originaler. Han legger seg på gulvet og demonstrerer. Det er ikke noe annet sted han kan vise det, for det er ikke plass. Det er ganske kjølig i atelieret, vinduet står åpent. Slik må det være, siden han bruker mye fiksativ til pastellkrittet, og fiksativet er ganske giftig å inhalere. Så er bildet ferdig. Han viser det frem for oss, men deretter krøller han det sammen og kaster det. Dette var jo kun en demonstrasjon i all hast.

Da Knudsen gikk ut av Kunst- og håndverksskolen, var det ikke bare bare å leve av kunsten. Da arbeidet han på brygga og kjørte truck i tre år. Men så kom han inn på Høstutstillingen, det ble mer og mer kunst, og til slutt satset han bare på kunsten. Heldigvis kom han tidlig inn i Kunstklubben, som har gjort mye for grafikken generelt og hans kunst spesielt. Han blir helt rørt når vi forteller at det er mange som samler på kunsten hans. Undertegnede ble så inspirert av å se kunstverket vokse frem fra trykkplaten og pressa at hun måtte hjem og prøve selv. Dagfinn Knudsen derimot henter inspirasjonen fra gatene i Oslo. Der er det nok av ulike kvinnetyper som inspirerer, men de blir for det meste avbildet med stort, svart hår, store, mørke øyne og kanskje en hatt. En arm med sorte hansker - bildene til Dagfinn Knudsen er gjenkjennelige. Han er ikke opptatt av å gjenskape ytre virkelighet, men forenkler og stiliserer slik at de får et individuelt uttrykk. Bildene er typisk han, og som han sier: når man har en brøkdel av kunsthistorien til rådighet, er det viktig å være tydelig i uttrykket.