Suksess med maleriske dobbeltbunner

Forrige

Neste

Frank Brunner har atelier i et tidligere havnelager i New York.  

Av Anne Marit Muri / Foto Anne Senstad .

KUNST 6-2010: Sørlendingen Frank Brunner maler bilder i store formater i et av New Yorks mest spektakulært beliggende atelier, i en gammel pir fra 1860, i Brooklyn, med fri utsikt til The Statue of Liberty. 39-åringen har stilt ut malerier i en rekke land, han har en lysende karriere og spås et internasjonalt gjennombrudd av sin amerikanske gallerist.

New York (KUNST): Frisk bris fra East river strømmer imot oss idet vi ankommer piren denne varme septemberdagen med 27 plussgrader i luften. Den lange piren, i Red Hook, Brooklyn, var opprinnelig mottakssentral for lasting og lossing av sukker og mel på skip på vei til og fra Europa. I dag er det gamle havneområdet omgjort til attraktive studioer og kontorer. Rett i nærheten ligger en gammel fabrikkbygning bygget om til urbane designleiligheter.

For kun ti år tilbake var strøket i Red Hook et av New Yorks mest belastede. Drap og omsetning av narkotika var en del av hverdagen, forteller Brunner. Det var i Red Hook den berømte mafialedere Al Capone ble født og startet sin etter hvert så kjente virksomhet her.

- I dag hersker det fred og ro i området. En tidligere politimann har nå overtatt havnen. Han kjøpte stedet for under en million dollar i år 1994, og styrer strøket med militær orden, og er blitt milliardær på kort tid - USA er fremdeles mulighetens land, sier Brunner.

Ved en ren tilfeldighet fikk han tak i nåværende lokale for tre år siden. Han holdt på å signere kontrakt et annet sted, da han fikk tilbud av eier å titte på dette stedet først. Da han kom hit kunne han nesten ikke begripe at lokalet var ledig, og at han fikk leie det, selv om andre var villig til å betale mer.

- Jeg tror eier ønsket meg inn i dette lokalet, siden han slo så godt av på den opprinnelige prisen. Stedet minner om Sørlandet, der jeg er vokst opp, og om Malta, der jeg bodde et år sammen med familien. Kun en kort sykkeltur unna ligger huset der Brunner bor i et rolig strøk sammen med sin kone og deres to barn. Når vi ankommer atelieret har Frank Brunner nettopp kommet hit syklende, på en sykkel av gammel årgang med barnesete i plast. Han møter oss med et strålende smil, og er kledd i hvite jeans, hvit skjorte og trendy skjerf rundt halsen. Kunstneren prater lett og ledig, som om vi skulle være gamle kjente, på sin sjarmerende sørlandsdialekt. Vi blir vist rundt i lokalet og får servert små iskalde glassflasker med Perrier-vann, som kjøler oss ned denne varme sensommerdagen i New York.

Rundt oss henger bilder på veggene og noen står på gulvet. Bak atelierets skillevegg står store malerier i hver sin bås. Han trekker dem frem, ett etter ett.

- Jeg sparer på minst et maleri fra hver serie jeg lager, sier Brunner. Mesteparten er samlet her. På små taburetter står også leirfigurer i små størrelse, som nå er under produksjon. På gulvet er grafikk stablet opp langs møbler.

Det er ikke bare beliggenheten som er ekstraordinær, studioet innendørs er også alt annet enn ordinært. Arealet er stort og takhøyden raus. Vegger og gulv er malt i hvitt. Deler av murveggen er bygget av gråstein, muligens fra Norge. Gråsteinen ble brakt med over Atlanterhavet på skip for å gi stabil vekt i stormkastene. Peis og langbord, antikviteter og levende lys gir lokalet hjemmekoselig atmosfære. Brunner og kona inviterer ofte venner, familie eller forretningspartnere på middag i atelieret.

- Vi har et lite kjøkken på bakrommet, en god matbutikk i nærheten og et vinutsalg, så her er det fort gjort å mikse sammen et måltid, sier Brunner.

- Det er ett perfekt arbeidsted, men også ett godt sted å invitere folk til å se arbeidene mine, og å være i lag. Min far drev restaurant i mange år, og jeg har nok arvet hans interesse for mat, selv om det blir mer på hobbybasis. Atelieet, som er stort, kan på stomfulle vinterdager være vanskelig å holde varmt. Da spraker det i vedkubbene på peisen, som holder maleren og assistentenes fingre varme.

I disse dager jobber Frank Brunner med verker som skal vises frem på separatutstilling på Haugar Kunstmuseum i 2012, der han skal stille ut malerier, skulpturer og grafikk.

Trapper, stiger og kofferter

Motivene til den 39-år gamle maleren, som har studert på Yale i USA, Statens Kunstakademi i Oslo, og Llja Repin Statsakademi i Russland, har ofte en tvetydighet i seg. Bildene uttrykker noe bakenforliggende. I tillegg er han på evig jakt etter å kombinere motsetningene mellom det beregnede uttrykk og det impulsive anslaget. Trapper, som vender oppover eller nedover i et bilde, er et stadig tilbakevendende motiv, likeså kofferter og stiger. Betrakteren blir tatt med inn i en verden der man selv må fullføre historien. Kunstneren gir antydninger, at noen er på vei et sted. Et menneske har plassert en stige foran et hus, kofferter på perrongen har også noen plassert, og trapper som fører mennesker inn og ut av hus, opp en bakke eller ned til en subway i New York. I enkelte motiver ser vi spor av mennesker, men i de fleste kan vi kun ane at mennesker ikke er så langt unna. Valører i blått, grått og kjølig rosa, i sterke og svake koloritter, skaper kontrast og dynamikk i maleriene. Brunner har malt flere serier med speilingsteknikk, der samme motiv vises fra to vinkler, ofte opp-ned med en figurativ versjon og en abstrahert versjon. Kombinasjonen viser malerens evne til å beherske ulike teknikker. De tidligste bildene hadde speiling over hele bildeflaten. Brunner jakter ofte på dobbelbunner i motivet, noe som gir betrakteren rom for undring. Teknikken gjør det mulig å forvandle et ordinært uttrykk om til visuell poesi, der den fysiske virkeligheten og den mentale virkeligheten forenes.

Maler speiling

En av de mest kjente speilingsseriene i denne teknikk er maleriene fra Botanisk hage i Brooklyn sett i i sommer og høstlys, og fra Central Park i vinterlys, alle fra serien 45°.

- Hva er bakgrunnen for maleriserie 45 grader?

-Tidligere arbeidet jeg i en naturalistisk stil, mer utpenslede arbeider, temaet i disse bildene var ofte en form for kunstferdig natur, eller konservert natur, som finnes på naturhistorske museer, i veksthus eller i botaniske hager, Natur som var menneskeskapt og kontrollert. Men det ble en verden som lukket seg for mye, både idemessig og malerisk. jeg ville komme bak lukketheten, og prøve å gjøre arbeidene åpnere. Etter en spasertur sammen med en venn i Central Park, en vinterkald aprildag, kom ideen til bildeserien, der grener, trær og mennesker speiles i vannflatene i pytter og små elver i parken. Med et lite kamera ble Brunners spasertur dokumentert langs vannkanten, som senere ble til den velkjente serien. Ved å bevege seg nær vannkanten, ble speilingen av trær og kvister, og de to som spaserer sammen, dokumentert. Frisk vind og en fugl som fløy forbi kunne raskt forandre på billeduttrykket i vannspeilingen.

- Hvorfor er du opptatt av refleksjon?

- Jeg bruker det som en billedmessig ide, for å få ett billedlig utgangspunkt, som gir ulike assosiasjons muligheter. I begynnelsen ga det meg en mulighet til å filtrere synsinntrykkene, en slags buffersone til det egentlige motivet. Det gjorde at bildene fikk dybde og rom, og skapte en mulighet for å se elementene i ett annerledes perspektiv. Motiver malt opp ned i vann frigjorde min måte å male på, jeg kunne fjerner meg fra en streben etter å male på forhånd gitte forestillinger om hvordan figurer , ansikter eller natur skulle se ut. Vannet brøyt opp og forvrengte den vante billedforståelsen, noe som gjøre at jeg kunne male friere i forhold til motivet, og få en mer interessant maleriflate. Jeg er langt den første maleren i historien som har brukt speilinger som utganspunkt for malerier. Malere opp gjennom tidene har lenge sett mulighetene i bildeuttrykk med speiling. Refleksjonen fremstår som kompleks, fordi det du ser, er ikke helt det du tror du ser.

Bildeserien Plagues fra 1997 var opptakten til en friere malingsteknikk. Etter 10 år med mer klassisk figurativ maleri, ville jeg frigjøre meg fra det strenge formspråket jeg til da hadde beveget meg innenfor. Bildene var naturalistisk, med med en abstrakt komposisjonside, de skulle være abstrakte på avstand, men naturalistiske når du kom tett innpå dem. Det motsatte av hva jeg tidligere arbeidet ut fra, som da var abstrakte gestikulasjoner når du var tett innpå, men samlet seg på avstand. Brunners plaques var basert på de bibelske landeplager, slik at billdeseriens tema og størrelse var gitt på forhånd.

Da Brunner var ferdig på Kunstakademiet ble han invitert av Stenersensmuseet til å stille ut bildene sine på soloutstilling, som hadde tittelen New Haven. Her viste maleren frem naturalistiske malerier malt i New Haven, Connecticut. Maleriene bar tydelig preg av hans interesse for lys og skygge, og hadde ett underliggende melankolsk tilsnittt.

Galleri Haaken har siden 2001 vært fast gallerist for Brunner. Han samarbeider også med Galleri Bi-z i Kristiansand, har fast gallerist i New York og faste avtaler med gallerier i Luxemburg og Frankrike. Malerier fra jungelen og deler av serien 45 grader har blitt formidlet via det norske galleriet. Året i Malta resulterte i en rekke malerier fra undergrunnen i New York i speilingsteknikk i kalde farger, samt en serie med eierløse hunder nær bassengkanten. Assistenten til Brunner bodde i et hus med ett hjemmesnekret svømmebasseng. Han tok vare på hjemløse hunder, .

- Veldig mange hunder ble etter hvert boende der. De pleide å ligge rundt bassengkanten, og da jeg så dette motivet, en nesten surralistisk opplevelse, begynte jeg å male på serien med hunder nær bassengvannet. Bildene er stilt ut både i Norge, USA og Paris. Brunner tar ofte bilder med et kamera, som en del av hans skissegrunnlag, før han begynner å male. Kameraet fungerer som en skisseblokk, på lik linje med tegningene hans. Motivene skisses og males ofte, opp på papir først, i ulike versjoner, før motivet males på lerretet.

-De første maleriene i serien 45 grader inneholder ingen mennesker. Jeg trodde aldri jeg ville orke å male mennesker igjen, men så begynte de å dukke opp allikevel, gjennom speilingen. Mennesker og dyr gir maleriet en annen psykologisk dimensjon, som er fascinerende å få frem.

- Hvorfor har du valgt tittelen 45 grader på de to seriene?

- Tittelen henspiller på den vinkelen som skal til for å gi en perfekt matematisk speiling. Bildene hadde en atmosfærisk stemning i seg, så jeg ville at titlene skulle være emosjonelt nøytrale. En god tittel kan kan gi andre dimensjoner til ett kunstverk, men det er utrolig vanskelig, og jeg tror ikke jeg besetter den egenskapen det er å skulle gi poetiske titler til mine arbeider. Tittelen sier også noe om hvor mye vi ser av et bilde, eller i et annet menneske, og vår egen oppfatning av oss selv. Hvor mye ser vi egentlig av hverandre, og i oss selv? Kanskje ser vi bare et fragment av virkeligheten, Brunner forholder seg til en historie og et billedsspåk som ikke er svart og hvit, og han tror ikke det bare er en måte å fortelle en historie på. Sannheten er alltid et sted midt imellom. Kanskje omtrent på 45 grader, det er kanskje noen av disse spørsmålene som ligger i hans tittel 45 grader.

- Hvordan definerer du ditt kunstbegrep? For meg er kunst intensitet. Ett sterk følelse eller opplevelse av å være til. Sensitivitet og kontroll lar seg sjelden forene, men begge deler må til for å skape et billedmessig uttrykk. Det er ikke veldig lett å forklare det i det verbale språket, ofte er det en atmosfære, en grunntone, en fornemmelse, som kan være ekstrem klar inne i meg, men når jeg skal snakke om den blir det som drømmen du skal forklare når du våkner. Den er så tydelig lagret i deg som erfaring, men forsvinner bort i forklaringen, hver gang du tror at du klarer å forklare det akkurat slik det opplevdes, men like fort forsvinner den mellom fingrene på deg.

Det bare ble sånn

For 12 år siden kom Frank Brunner til New York for første gang, som Yale-student på masterstudiet i kunst. Da hadde han allerede fullført studier på Statens Kunstakademi, som ble påbegynt i ung alder, da han var 21 år. I mellomtiden fordypet han seg i portrettmaling på Repin Statsakademi i St. Petersburg i Russland.

De første årene i New York bodde han på et loft på Long Island, før han flyttet til 6. Avenue på Manhatten. Nå er han etablert med egen familie, sin norske kone, Tone og deres to sønner August 4 œ år og Frans 2 œ år. De bor i Cobble Hill, en grønn bydel i Brooklyn.

- Min bestefar, som vokste opp i Kvinesdal, reiste til New York i 1927, rett før børskrakket i 1929, og ble her i fem år, forteller Brunner.

- Han var optimistisk og en eventyrer, men tidene var vanskelige. Han reiste tomhendt hjem etter å ha prøvd lykken i byggebransjen noen år. Jeg ser mot Ellis Island, hver dag, der han steg i land på amerikansk jord, og det underlig å tenker på at han gikk her nede langs kaia, kikket inn det samme vinduet som jeg nå kikker ut gjennom.

- Når begynte du å male?

- Jeg var 13-14 år da jeg startet å male sammen med en kamerat. Etter at faren hans døde inviterte han meg hjem til seg og introduserte meg for kunst og litteratur. Han inspirerte meg veldig, og var særdeles begavet. Så mens jeg fremdeles leste Donald Duck hadde han lest seg gjennom verdens litteraturhistore. Sammen begynte vi å male ulike versjoner av Rene Magritts malerier. Da jeg var 14 år, fikk jeg mitt første staffeli, og fortsatte med ulike parafraser fra kunsthistorien. Senere var det spesielt Diego Velazquez, som var det store forbilde. Helt frem til jeg var 20 år, var jeg fast bestemt på å fullføre en akademisk grad på Blindern, i sosialøkonomi, som jeg raskt byttet ut med kunsthistorie. Jeg vokste opp i en familie som nok mente jeg først burde skaffe meg en skikkelig utdannelse, og så kunne jeg holde på med litt maling ved siden av. Men, jeg hadde ikke tid til å studere. Jeg malte og skulpturerte hele tiden. Kunst opptok meg mer og mer, og jeg skjønte etter hvert at jeg ikke kunne la være å utdanne meg innenfor kunst. Jeg søkte Statens Kunstakademiet, og i begynte jeg der i 1992.

- Det er ikke alltid man kan velge livsløp, for min del bare ble det sånn. Vi kan jo heller ikke velge våre foreldre, eller hvordan våre barn blir, eller hvem man forelsker seg i, noe i livet kommer bare til oss, sånn ble det med mitt yrke som kunstner også, det bare ble sånn, Det føltes ikke som noe valg. så enkelt og så komplisert....De viktigste tingene kommer ofte til deg på ukontrollert vis.

- Hvilke gallerier er du knyttet til i New York?

- Kathleen Cullen Gallery representerer meg i New York, der jeg har hatt soloutstilling tidligere i år, med bilder malt på mylar, som er en film i polyester. Det gir ett annet billedlig utrykk enn lerret, da det er ekstremt polert. Galleristen har stor tro på Brunner fremover, og mener han innen få år vil oppleve et internasjonalt gjennombrudd. For øyeblikket er kunstmarkedet i New York inne i en lavkonjunktur. Takket være Brunners samarbeid med gallerier i Norge, og Europa har han ikke merket noe til finanskrisen ennå.

-Hva jobber du med nå?

- For øyeblikket arbeider jeg mye med skulptur, samtidig som jeg holder på med maleri og grafiske arbeider. Atelieret er for tiden fullt av små modeller til skulpturer, som lages for frihånd i leire. Så velges enkelte ideer ut, og blir bearbeidet og jobbet opp i den størrelsen den krever. Skulpturene skal senere støpes i bronse og om alt fungerer slik han ønsker blir de stilt ut på Haugar Kunstmuseum i 2012.

-Jeg tenker kanskje mer som en en maler enn en skulptør når jeg arbeider tredimensjonalt. Det er interessant og utfordrende å tenke tredimensjonalt, og vanskeligere enn jeg trodde, både idemessig og utførelsesmessig. Mens maleriene nok har mer atmosfærisk og stemningsmessig kvalitet i seg, er det vanskelig å overføre dette til skulptur , som er mer symbolbasert. Men jeg tror vekslevirkningen mellom å jobbe med maleri og skulptur er fruktbart uansett. Ofte er komposisjon, og utsnittet klart før jeg begynner å male. Motivet må fascinere meg, ha den rette energien, og den rette stoffligheten. Jeg bruker mye tid på å finne riktig motiv, og å søke inn i ide-virkeligheten. Når jeg har funnet motivet, er det mange ulike prosesser og lag på lag med maling som påføres, og ofte forandrer bildene seg velidig fra hvordan jeg på forhånd trodde de skulle bli, bildene har sine egen premiser som kan være vanseklig å anskuliggjøre før man kommer inn i dem.

- Hvordan er det å leve et familieliv i New York? Vi lever sikkert som de fleste andre barnefamilier i Norge, med mye logistikk. Nå er det nok en annen mentalitet i USA når det gjelder oppfostring av barn, alt er mer kontrollert, og organisert her , og ofte kan jeg savne den litt rundere og mer avslappede omgangsformen vi har i Norge. Her forgår alt i skjermede miljøer, men vi er ofte i Norge, og for oss er det viktig at barna blir kjent med sine røtter der og lærer seg språket og kulturen slik at de føler seg som norske, selv om de er født i USA , og har bodd her i alle sine små år. Kostnadsnivået her er mye høyere, spesielt barnehage- og skoleutgiftene. Men New York er en lett by å bo i og det er en vanskelig by å flytte fra. Den har så uendelig mye å tilby, både faglig og generelt. Den energien som finnes her, har alltid fascinert meg, og gjør at jeg elsker å bo og arbeide her. Amerikanere er veldig lette å komme i kontakt med. Ulike miljøer er veldig åpne, slik at man fort føler seg som en del av byen og samfunnet her. Men når det er sagt er det vel heller ikke en by jeg kan se meg selv gammel i. Til det er den nok for krevende og intens.

Snart må Brunner hive seg på sykkelen igjen og hente barna i barnehagen. Kunstneren, fotografen som er med å foreviger møtet, og journalisten har de siste timene sittet rundt langbordet nær peisen og spist lunsj fra det lokale markedet, og fått servert iskald rosevin i høye glass med stett, en vin som ble innkjøpt på sparket i dag av kunstneren selv. Stemningen rundt bordet er svært god. Døren står åpen, og inn strømmer frisk sjøluft. Fra døråpningen, ser vi ut mot Frihetsgudinnen og Ellis Island. Vi avrunder samtalen med å komme inn på temaet innvandring, og finner straks ut at samtlige rundt bordet har hatt besteforeldre som innvandret til USA før 2. verdenskrig.

Fotografens bestemor, malerens bestefar og journalistens bestefar var alle i New York for over 70-80 år siden, og søkte lykken i USA. De spaserte i land rett over Hudson river, på den lille øya og her sitter vi mange år etterpå, å speider utover den samme sjøen.

- De store tingene i livet er alltid de små tingene. Det er veldig enkelt og samtidig så uendelig komplisert, sier kunstneren. Med noe av den samme tvetydigheten og med maleriske dobbelbunner har Frank Brunner nådd ut til et stort publikum, og fått en sterk posisjon som kunstner både nasjonalt og internasjonalt.