Louise Bourgeois
Av Mette Dybwad Torstensen .
KUNST 2-2010: Hvem har sagt at de mest kraftfulle samtidskunstnere må være unge? Louise Bourgeois ble født for nesten hundre år siden, i 1911, men har i de senere årene produsert noen av sine beste verker, og regnes som en av dagens mest kraftfulle, aktuelle og internasjonalt anerkjente kunstnere. Kritikere fremhever hennes estetiske fascinasjon og psykologiske potens kombinert med mot til å gå nye veier som i hennes mest kjente verk; edderkoppskulpturen, stort som et hus, Maman fra 1999. I en alder av 71 år var hun den første kvinnelige kunstneren som holdt en retrospektiv utstilling på New York’s Museum Of Modern Art (MoMA), en utstilling som nettopp befestet hennes stilling som en av de mest sentrale kunstnere i verden fra det 20. århundre. Da Turbine Hall i Tate Modern i London åpnet i 2000, fylte hun den med tre enorme skulpturer, den ene 18 meter høy. I 2002 satte Museet for samtidskunst publikumsrekorder med en stor mønstring av hennes arbeider. I Norge er hun nå aktuell med en brennende stol og et minnesmerke over heksebrenningen i Vardø. Dette er en sterk historie om sterk kunst og en sterk kvinne.
- Louise Bourgeois får vanligvis mellom 20 og 40 millioner for sine kunstverk, men historien om overgrepene overfor de kvinnelige heksene rørte hennes dypt, og hun vil ikke ta betalt for installasjonen, som hun mener blir hennes siste store verk som kunstner; en brennende stol omkranset av syv ovale speil som forvrenger seerens speilbilde i et bygg tegnet av arkitekten Peter Zumthors, forteller prosjektleder Svein Rønning til Finnmarken. 24. og 25. juni 2010 skal Statens vegvesen og Finnmark fylkeskommune markere åpningen av Louise Bourgeois sitt monument over de trolldomsforfulgte i Vardø-området. Nylig var også Bourgeois aktuell da Peder Lund innviet sine nye utstillingslokaler på Filipstad i Oslo med en utstilling av Louise Bourgeois Personages fra 1947-1954. Galleriet har sørget for at flere av hennes sentrale verker i dag befinner seg i sentrale private samlinger.
- Et interessant aspekt er hvor underkommunisert Bourgeois kunst lenge var, dette på tross av at hennes omgangskrets besto av Paris' og New Yorks kunstelite. Sentrale kunstnere som Fernand Léger, Willem De Kooning, Mark Rothko og Jackson Pollock samt kunsthistorikere og teoretikere som hennes mann Robert Goldwater og hans venn Clement Greenberg spilte en rolle i hennes liv, men hun fikk først en sterk internasjonal betydning senere i karrieren, forteller Maria Rygh ved Peder Lunds galleri til KUNST.
Kunst er om livet
Mange har hevdet at Louise Bourgeois kunstnerskap springer ut av én ting; hennes anstrengte forhold til sin far. Hennes verk kretser ennå rundt temaene oppvekst og barndom. Løsrivelsen fra sin familie og sitt hjemland, og etableringen av egen familie i New York har satt spor. I tillegg til temaer som angst, isolasjon, savn, det å bli forlatt og lengselen etter kjærlighet har tematisering av morsrollen, det kvinnelige, fødselen og de seksuelle aspektene i ulike relasjoner vært gjennomgående i Bourgeois produksjon. I have been to hell and back. And let me tell you, it was wonderful, broderte Louise på et håndkle i 1996. I en bok på Phaidon forlag om Bourgeois fremhever Robert Story de fem nøkkelopplevelsene som formet Louises liv: Introduseringen av Sadie, en guvernante som skulle undervise Louise og søsknene, og som innledet et ti års forhold til Louises far mens hun bodde i huset; stille akseptert av moren. Den andre er hennes mors død i 1932. Den tredje hennes ekteskap med Robert Goldwater i 1938. Den fjerde flyttingen til New York, og den femte deres adopsjon av Michael i 1940 og fødselen til Jean-Louis det samme året.
- Jeg bærer mine psykoanalyser i verkene mine. Å arbeide gir en orden i disordenen og kontroll over kaoset. Kunst sliter meg ut, men likevel jobber jeg hver dag, i hele livet. Du må aldri kaste bort tiden, fordi tiden kommer aldri tilbake. Jeg er ikke interessert i kunsthistorie og de ulike stilene. Kunst handler ikke om kunst. Kunst handler om livet. Det er over 140 religioner i verden; min er kunst. Det gjør alt forståelig. All kunst kommer fra forferdelige feil og behov som vi har. Det handler om vanskelighetene ved å være et selv. Kunst er en måte å gjenkjenne seg selv på. Derfor vil kunst alltid være moderne, har Louise selv skrevet om sitt forhold, og syn, på kunst i ulike anledninger.
Morens sykepleier og spion
- Du er født som en kunstner. Du kan ikke hjelpe for det. Du har ikke noe valg. Kunst var et privilegium som ble gitt til meg. Det var et privilegium som innebar adgang til det ubevisste. Louise Bourgeois ble født i Paris i en familie som tilhørte middelklassen. Som ung pike ble hun fotografert i kjoler designet av Coco Chanel, kunstneren Sonia Delaunay og den store franske moteskaperen Paul Poirot.
- Begge mine foreldre kledde meg opp, og nærmest konkurrerte med å gi med de fineste kjolene og siste mote. Jeg hadde en jeunesse dor, "en gyllene ungdom", og var også et elsket barn, har hun sagt i et intervju med den svenske journalist Ingela Lind i 1998, og beskriver ambivalensen i barndommen og hvordan det meste var konfliktfylt.
Hennes foreldre restaurerte gamle veggtepper. Da en ekspert, som hjalp til i verkstedet, ikke dukket opp en dag, ble Louise bedt om å ta over. Tolv år gammel begynte hun å tegne de manglende hullene i teppemønstrene. Moren Josephine var en glødende feminist og sosialist, men hun led også under en kronisk lungesykdom etter influensaepidemien som herjet Europa etter 1. verdenskrig. Louise ble morens sykepleier, og de reiste også regelmessig til Cte dAzur for morens helse.
- Min mor var syk og pleide å kaste opp blod; jeg hjalp henne å skjule sykdommen for min far, har Louise fortalt.
Etter hvert ansatte faren Sadie, en huslærer som skulle lære Louise og hennes søsken engelsk, og som bodde med familien i ti år. Men læreren var også farens elskerinne, og den unge Louise var morens pant i dette dramaet og ble brukt til å overvåke farens utroskap.
- Jeg var alltid viktigere for far enn hans kjærlighetsaffærer, har Louise skrevet. Louise konfronterte aldri sin far som ung. Hun bet tennene sammen og ble heller "flink". I tenårene prøvde hun imidlertid å ta livet sitt ved å hoppe i elven, men ble reddet. Kunsten ble hennes terapi. I voksen alder spurte Louise seg ofte hvordan denne elskerinnen nærmest ble et møbel i familien. Svaret var fordi moren tolererte affæren, men hvorfor? Louise har beskrevet familiesituasjonen som barnemishandling, og hun har kalt familien sin for dysfunksjonell. Hun ble ikke bare forrådt av sin far, men også av sin mor. Dette "traumet", mener mang en kritiker er kilden til kunstnerens enorme skaperkraft.
Miljø rundt menn som Warhol, Duchamp og Dalí
Allerede som 15-åring begynte Louise å studere matematikk ved Sorbonne universitet i Paris ved siden av å jobbe som guide i Louvre for å tjene penger. Hennes studier av geometri kan nettopp spores i hennes tidlige kubistiske tegninger. Hun var søkende, og begynte også etter hvert å studere filosofi ved universitetet i Paris, kunsthistorie ved École du Louvre, kunst ved École des Beaux-Arts, Academié Julian, Academié Ranson og Academié de la Grande-Chaumière. Hun gikk i Art Deco-klassen til plakatdesigneren Paul Colin. En periode var hun også assistenten til den kubistiske maleren Fernard Léger. Det sies at Léger vekket hennes lidenskap for det tredimensjonale da han hengte opp et høvelspon og sa dette er en skulptur. Louise kom også kontakt med de parisiske avantgardistene, og surrealistene, som hun raskt distanserte seg fra. Hun vanket i samme miljø som Picasso, Miró, Dalí og Breton, Le Corbusier, Andy Warhol og Marcel Duchamp. Men hun gjorde opposisjon mot nesten alle. Mest fordi de var menn. Hun mente at både menn og kvinner prøvde å tilfredsstille de menn med makt i kunsthistorien, og kvinnene ble de største taperne.
Moren dør
I 1932 døde moren i Louises pleie. Familien gikk også i oppløsning.
- Du vil aldri finne det rette svaret hvis du ikke spør det rette spørsmålet. Det blir som å åpne en dør med feil nøkkel. Men noen spørsmål er for smertefulle å besvare. Og noen er vi uvillige til å spørre, og noen er umulige å svare på. Da min mor døde, tok dette med å forstå helt overhånd. Hvorfor lider jeg så mye under at min mør døde og forlot meg? har Louise skrevet i en tekst.
I 1938 giftet kunststudenten Louise seg med den amerikanske kunsthistorikeren Robert Goldwater og flyttet til New York hvor hun fortsatte med sine studier på Art Students League of New York. Hun har selv sagt at hvis hun hadde blitt i Paris, hadde det vært nærmest umulig å bli kunstner, særlig ut fra hennes familiebakgrunn. Hun trengte avstanden til barndommen og hjemmet.
Ektemannen Goldwater var en av de mest viktigste kunsthistorikerne i sin tid. Louise kom inn i de innerste sirkler innen kunsten, med førstehåndskjennskap til det nyeste på kunstscenene i Paris og New York. Hun ble sett på som en velkledd, intelligent kvinne innenfor kultureliten.
I løpet av tre år hadde paret tre sønner. Louise etablerte seg gradvis som kunstner på egne premisser, samtidig som hun var ansvarlig for sine barn og rollen som vertinne og hustru for sin mann. Hennes skulptur av Goldwater er likevel overraskende, og viser han i form av flere peniser satt sammen, for å smigre og vise hans sensualitet og styrke, ifølge Louise. Hun debuterte som skulptør i Peridot Gallery i 1949 med utstillingen Louise Bourgeois, Recent Work 1947-1949. Seventeen Standing Figures in Wood. Et av verkene ble kjøpt inn av MoMA. Allerede i 1953 hadde hun hatt to nye separatutstillinger, men ikke før i 1970-årene kan man snakke om Louise som en suksessfull kunstner.
- Fordi jeg var fransk, og på en måte diskré, tolererte de meg. Med min aksent var jeg en litt fremmed, og ingen konkurranse. Og jeg var søt, tror jeg. De tok meg seriøst på et nivå, men nektet å hjelpe meg profesjonelt. MoMA var heller ikke interessert i unge kvinner som kom fra Paris og hadde tre barn. De ønsket mannlige kunstnere som kom alene og sjarmerte sine gjester. Rothko kunne være veldig sjarmerende, forteller Louise i et intervju.
Hennes kjente skulptur, Fillette, symboliserer mye av som skjedde i denne tiden, og er en overdimensjonert penis. Fillette er fransk for "liten pike", og man har tolket verket som en liten pike som har blitt til det som truet henne. I den første versjonen hang Fillette i en krok fra taket. Louise har selv fortalt dette:
- Fillette kan relateres til en familiesituasjon jeg var i. I min familie var vi fem; meg og fire menn som jeg tok hånd om. Men jeg var redd og forstod ikke helt min rolle. Min mor var flinkere her. Hennes mann var utro, men hun tilga. Som en tradisjonell, fransk kone måtte hun dette. Franske mødre var forventet å tilgi. Du må se det for å tro det. Så der var jeg, en kone, og mor, og jeg var redd for familien min. Jeg var redd for å ikke strekke til.
Feminismens heltinne
Louise fikk raskt en viktig plass innen skulptørmiljøet i New York. Hennes første skulpturer på 1940-tallet var figurer skåret i tre i menneskelige størrelser, strenge og nesten abstrakte former, hver med sin personlighet. Mange har tolket disse som symboler på de savnete vennene og familien i Frankrike. Fra 1962 kom hun med et helt nytt formspråk med sine totemlignende objekter, som stod rett på gulvet og ble en del av publikum. Disse totemene ble gjentatt på 1990-tallet, men nå i stoffer. I 1960-årene besøkte hun også Sovjetunionen to ganger, og ble tiltrukket av kommunismen - og etterforsket.
Ved siden av kunstnerkarrieren prøvde Louise å fungere som en vanlig husmor og mor. Hun tok kurs i psykologi og fransk litteratur, og hun åpnet et antikvariat som spesialiserte seg på barnelitteratur og illustrerte bøker. Dessverre led hun til tider av angst og en paralyserende melankoli. Da ektemannen døde i 1973, ble hun tvunget til å stå på egne ben. Hun ble snart en "heltinne" i den feministiske bevegelsen. Rundt henne samlet det seg regissører, kuratorer, kritikere, kunstnere, forfattere og fortapte sjeler. Hun var svært opptatt av kvinnelige kunstneres kamp i den mannsdominerte kunstverdenen. Hun har selv skrevet at kvinner må jobbe som slaver i kunstverdenen, mens mange menn kommer til toppen ved hjelp av sjarmen.
- Det finnes ingen feminin estetikk. Jeg har ikke skapt mine verker fordi jeg er en kvinne, men på bakgrunn av mine erfaringer. Kvinner samler seg ikke fordi de har ting felles, men fordi de mangler ting, og har blitt behandlet på samme måte.
I et intervju med Paulo Herkenhoff, i en bok om kunstneren ved forlaget Phodeidon fra 2003, forteller Louise hvorfor hun begynte med egne klær i sine installasjoner fra 1990-årene, nettopp som et innspill i den feministiske debatten om det å være en kvinne.
- Når jeg kommer over et klesplagg i skapet mitt, lurer jeg på hvem jeg prøvde å forføre ved å bære dette. Når du åpner skapet ditt, konfronteres du med så mange roller og sosiale situasjoner.
Hva er det folk gjør med hverandre
I 1970-årene laget Louise flere skulpturer som manglet hode og lemmer, slik som Janus Fleuri fra 1968. Mange har påpekt referansene til Venus fra Willendorf (ca. 22 000 f.Kr.). Men for Louise handler det ikke om menneskekroppen.
- Jeg er ikke interessert i kroppen, men hvordan folk beveger hodet på nakken, hvordan de heiser på skuldrene overfor andre, hvordan de relaterer seg til hverandre. Jeg er interessert i hva folk gjør med hverandre, og hvordan de påvirker hverandre både fysisk og psykologisk, har hun sagt i et intervju med D2 i en e-post i 2009. Louise vil nemlig ikke filmes eller intervjues lenger, da journalister vrenger på det hun sier og forstyrrer livet hennes.
I 1970-årene laget hun også flere performanser, som The Destruction of the father, der hun anrettet faren som et kannibalsk måltid etter å ha oppsøkt et kjøttmarked på Ninth Avenue. Deler av dyreslaktet ble støpt i lateks. Fra 1980 flyttet Bourgeois inn i et industriloft i Brooklyn, og hun fikk endelig plass til å lage store installasjoner og offentlige utsmykninger som til Tate Gallery i London og nasjonalbiblioteket i Paris. Hennes skulpturer prydet snart plasser og bygninger fra Pittsburg til São Paulo. Uten dette studioet og sine assistenter hadde trolig Louise aldri kunne laget sine berømte, gigantiske edderkopper eller 29 ulike bur. Alle voksmodellene har imidlertid blitt til ved stuebordet.
Serien med burene, eller cellene, startet som tegninger for seksti år siden av halvlukkete rom med ulike figurer. Rundt 1980 videreførte Louise tegningene til tredimensjonale, menneskestore celler. Inne i kuber, med vegger eller gitter, anretter hun ulike scener med alle mulige materialer som gips, lateks, tre, stein, bronse, glass, vev, broderier, tegninger, maleri og væsker. En celle inneholdt en marmorversjon av barndomshjemmet og en slags giljotin som symboliserer frykten for å kuttes av fra fortiden. En annen celle inneholdt en naken mannskropp, støpt i bronse, bendt i en hysterisk bue. Andre celler igjen er innredet med parfymeflasker, kunstnerens gamle klær, vakre naturalistiske skulpturer eller geometriske objekter. Noen har en dør, andre kan kun entres visuelt gjennom gitteret. Enkelte ganger leker kunstneren med speil. Innholdet viser mer enn noe annet hennes spekter som kunstner; fra å jobbe modernistisk med readymades og collager til å være en fantastisk, klassisk billedhugger og modellør.
- Cellene representerer ulike smerter; den psykiske, den emosjonelle, den fysiske, den mentale og den intellektuelle. Smerte kan starte på et punkt og snu seg i en annen retning. Når blir den fysiske smerten emosjonell? Hver celle handler også om frykt. Frykt er smerte. Og hver celle handler om gleden til kikkeren, har kunstneren fortalt om cellene.
Edderkoppen - en hyllest til den beskyttende moren?
Louises edderkopper i metall med egg i marmor er plassert verden over. En står permanent utenfor Guggenheim i Bilbao i Spania. Enkelte har tolket edderkoppene som en hyllest til den beskyttende moren. Men å knytte moderlighet til edderkopphunnen, som faktisk har et rykte på seg å spise sine egne barn, gjør metaforen kompleks. Som så mye i Louises kunst.
I de siste årene har Louise lukket seg inne i sitt gamle townhouse i Chelsea på Manhattan. Hun går aldri ut, tar kun imot besøk av nærmeste familie og innerste krets av medhjelpere og fortrolige. Her holder hun stadig en sagnomsust salong, etter parisisk mønster, hver søndag ettermiddag. Håpefulle kunstnere har forlatt salongen i tårer etter kritikk fra Louise, som er en guru innen skulptur for mange.
Etter 1990 har kunstverdenen hyllet Louise. I 1993 representerte hun USA på Venezia-biennalen. Med sine tre enorme trapper og edderkoppen Maman i Tates turbinhall i 2000 viste hun sin styrke for hele verden. I 2008 og 2009 ble det også arrangert en enorm retrospektiv utstilling av hennes verker på Tate Modern i London, Pompidou-senteret i Paris, Guggenheim museet i New York, Museum of Contemporary Art i Los Angeles og på Hirshhorn Museum i Washington. Hennes liv og kunst er også å se i filmen fra 2008: Louise Bourgeois: The Spider, the Mistress and the Tangerine.
(Kilder: Louise Bourgeois, 2003, Phaidon Press)
