Tidsfordriv er sløsing med tiden; dødsfordriv gir livet mening

Forrige

Neste

Håkon Bleken, født 1929 i Trondheim.  

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Anja Elmine Basma.

KUNST-4/2010: - Arne Nordheim sa at hans musikk lå et sted mellom poesi og katastrofe. Det syntes jeg var jævlig godt sagt og et utsagn jeg følte meg hjemme i om min kunst.

Håkon Bleken står i en av salene i sin jubileumsutstilling Dødsfordriv i Trondheim Kunstmuseum. Utstillingen er kommet i stand sammen med Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og det er siste helg den henger oppe. Vi har fått kunstneren til å vise oss rundt på sin egen utstilling. Mesteparten av bildene er signert 2008, 2009 og 2010, og vi blir imponert over 80-åringens enorme produksjon. Bleken understreker også at dette ikke er en retrospektiv utstilling.

- Så dette er ikke de siste maleriene du maler? spør fotografen med et smil.

- Det må du spørre Gud om, ler Bleken mens han viser oss inn i salene med et så vakkert naturlig lys at fotografen jubler.

Fargene på maleriene rundt oss er utrolige, og slår oss nærmest i bakken. Strøkene dristige. Komposisjonene komplekse. Motivene sterke og mystiske. Så har også kunstkritiker Tommy Olsson kalt Håkon Bleken for landets yngste maler på 80 år.

- Jeg er nok en modigere kunstner nå enn tidligere. Her ser dere erfaringen jeg har samlet opp, men det er mye jeg kan tenke meg å endre, sier Bleken, mens han tar på bildene, går rastløst frem og tilbake, betrakter dem mer kritisk enn nikkende og beundrende. Skraper litt på ett, tydeligvis ikke helt fornøyd likevel. - Jeg er ikke fornøyd med så mye av det jeg lager. En kunstner maler jo ikke gode ting hele tiden. Kanskje 10-20 av mine bilder kan kalles virkelig gode. Når jeg lager dårlige ting, er de virkelig dårlige. Jeg mener virkelig dårlige. En kritiker sa at det som er så bra med Blekens bilder, er at man så lett ser hva som er dårlig. I perioder har jeg stanget, som etter Festspillene i Bergen i 1978. Den perioden varte i ni år. Ja, det har vært tunge tider der jeg ikke har fått til noe, men jeg visste alltid at det ville komme tilbake. Vrakprosenten har derfor vært stor, humrer han, og unggutten i 80-åringen kikker frem i smilet mens han blunker og trekker frem portrettene av sine aldrende foreldre som et av sine hovedverk, samt de tekniske, unike kulltegningene.

Maleriene rundt oss bærer tittelen Stillheten etterpå. Like under fargeprakten og det energiske ligger også en mørkere Bleken som jeg ikke helt har fått øye på tidligere. I det som kan tolkes som ruiner, skimter vi baugen på arken, et element Bleken ikke slipper så lett.

- Tittelen Stillheten etterpå er hentet fra et dikt av Rolf Jacobsen. Jeg viser til stillheten etter katastrofen. For hva skjer når alt er stilnet, når katastrofen er over? En harmoni? Et håp? I bildene mine finner du et samspill mellom det konstruktive og det destruktive. Det som skal rives, og det som skal bygges opp. Bildene lages på gulvet, og det er fysisk anstrengende. Det hele er en åpen prosess, som det å skrive en bok. Men til syvende og sist er det formen som er det bærende i bildet.

Gutten som aldri sluttet å tegne

Bleken er født i Trondheim i 1929. Morens familie kom fra Flatanger, faren fra Gausdal. Han har ikke lagt skjul på at han hadde en vanskelig barndom med en autoritær far, men en omsorgsfull mor som fikk skikk på oppveksten til Håkon og hans bror og søster. Han bestemte seg tidlig for å bli billedkunstner, selv om faren, som var arkitekt, ønsket at sønnen skulle velge samme levevei.

- Jeg husker pussig nok min første kunstopplevelse. Jeg gikk i 4. klasse og hørte No ser eg atter slike fjell og dalar, og ble så beveget at jeg begynte å gråte! Mor tok meg også ofte med hit til Trondheim Kunstmuseum. Jeg husker jeg så Heyerdahls Arbeiderens dødsleir.

Bleken mener selv at han ikke var et vidunderbarn, men han var ganske god til å tegne - og hadde lyst til å tegne. Og det var som tegner han debuterte og slo gjennom. Hans utradisjonelle kulltegningsteknikk, med sjablonger, kulldryss, skvetting med fiksativ og avtrekking med sugende papir, fornyet kulltegningen som medium. På 1970-tallet kom bilder som Fragmenter av et diktatur og Fragmenter av kjærlighet.

- Kull og papir, noe så enkelt og primitivt. Det er utrolig hva man kan få ut av det! I dag er kullet så konsentrert at jeg får det helt sorte med en gang. Jeg bruker også sjablonger. Og ser du kulltegningen der borte?

Bleken peker på den tredelte tegningen Prosessen fra 2008.

- Tittelen får mange til å tenke på Jesu prosesjon mot korset eller en militær henrettelse. Men motivene er faktisk basert på et foto av Terje Tysland og bandet hans fra en konsert, humrer Bleken, som om han liker å spille oss små puss med sine titler og fragmenter av virkeligheten. I 1971 hadde Bleken sitt kunstneriske gjennombrudd med sin separatutstilling på Kunstnernes Hus i Oslo. - Hvorfor ble det kunst? Det er fristende å svare som Arne Næss når man spurte hvorfor han ble klatrer: Det er dere som har sluttet. Jeg klarte aldri å slutte å tegne og hadde et stort uttrykksbehov. Etter hvert lærte jeg om sentralperspektivet, og dreiv ikke med stort annet en periode. Da jeg var 16 år, bestemte jeg meg for å bli kunstner. Jeg gikk to måneder på arkitektlinja i påvente av å komme inn på Kunst- og håndverksskolen. Jeg kom inn på andre forsøket og lærte under Jean Heiberg. Han var en fantastisk maler, men ingen god lærer for meg. Akademitiden var bare elendighet, den passet meg ikke, og jeg fant meg selv mange år etterpå. Men vi lå ikke på latsida. Det er ingenting man lærer så mye av som arbeid, forteller Bleken om sine første år som kunstner.

I årene 1962-1972 var Bleken ansatt som førsteamanuensis ved Institutt for form og farge på NTH. Han mener selv at han har lært mest som kunstner ved å jobbe som lærer. Dessuten lærte han seg også å bedre uttrykke seg skriftlig.

- Du må alltid forklare hvorfor som pedagog. På NTH ble det lagt vekt på at vi skulle uttrykke oss skriftlig, samt verbalisere når vi korrigerte kunsten. Jeg tror på en dialog mellom lærer og elev, og har lært ting av ungdommen jeg ikke kunne drømme om å tillate meg som ung. Som unge kunstnere trodde vi at Georg Jacobsens konstruksjonsskjema skulle gjøre oss til gode kunstnere, men ble satt kraftig på plass av virkeligheten. De siste femti årene har vært en morsom tid å være kunstner i. Ingenting sjokkerer lenger. De estetiske grensene sprenges. På 1950- og 60-tallet foregikk det en kamp for det abstrakte maleriets innpass i norsk kunst. Gruppe 5 oppstod i dette miljøet, der Bleken ble en viktig deltager.

- Da den spanske Ramond Isern begynte å jobbe på NTH, stiftet han Gruppe 5. Under professor Arne Holms ledelse utviklet det seg et inspirerende miljø. Så kom jeg, Lars Tiller, Roar Wold og Halvdan Ljøsne med i gruppen. Du kan si vi ønsket å skape bilder på samme måte som vi underviste, med vekt på fornuften, det konstruktive og det formale. Bildene skulle absolutt ikke være litterære, men logiske. Futuriske forskyvninger i flaten og kubistisk abstraksjon var viktig for oss med forbilder i Georges Braque, Juan Gris og Pablo Picasso.

- Finnes det abstrakte i bildene dine ennå?

- Du vil få en stor overraskelse når du ser de siste bildene mine i annen etasje etterpå, smiler Bleken, og skjønner plutselig at han har glemt mobilen sin i bilen. Han sender oss i forveien opp i annen etasje i den vakre funkisbygningen som faktisk er det første bygget i Norge tegnet kun for å huse et museum.

Portrettene

- Kan jeg få ta et bilde av deg? Vi har tatt nattoget hit ens ærend for å få sett denne utstillingen. Fargene er helt utrolige.

To eldre kvinner kommer bort til Bleken, som hilser høflig og ønsker dem god fornøyelse videre. Han viser oss inn i et rom med portretter av komponisten Arne Nordheim (1931-2010). Bleken gir oss et brutalt ærlig bilde av den aldrende mannen med en forenkling av form og strøk som igjen understreker 60 år med erfaring og oppspart mot. Klærne er røft malt med kun én farge rett på lerret, som forteller om formen. Det samme gjelder beskrivelsen av ansiktet. Men tross i enkle virkemidler følger Bleken konvensjonene til et kunstnerportrett der han belyser hodet og hånden til Nordheim; intellektet og håndverket.

Bleken setter seg ned på en stol og hviler hodet mot veggen.

- Bildene passer inn i serien jeg malte av mine aldrende foreldre. Nordheim-portrettene er basert på foto jeg tok av ham da jeg besøkte ham på pleiehjemmet der han bodde etter at han fikk slag. Det har vært hans hjem i nesten tre år nå. (Arne Nordheim døde to måneder etter dette intervjuet. Red.) Han er stivnet i sykdom. Ingenting er mer tragisk enn stor ånds sammenbrudd. Da Nils Aas skulle lage en byste av meg, satt jeg modell i en halv time. Han modellerte deretter etter hukommelsen. Disse portrettene av Nordheim er også min følelse av møtet med den aldrende komponisten.

På en av veggene henger også Blekens selvportrett. Utgangspunktet er fotografi av seg selv, revet i kantene, limt på lerretet. I hånden holder han en sigarett, som en humoristisk henvisning til Munchs selvportrett med sigarett.

- Jeg var en pioner med å benytte foto sammen med maleri, enten direkte overført til bildene mine, eller som et utgangspunkt. I 1973 tegnet jeg kulltegningen Stormen etter et fotografi av en sinnssyks utbrudd, knipset av amerikanske Richard Avedon i 1964. En kritiker i Dagbladet skrev at dette kunne man ikke gjøre. Nasjonalgalleriet kjøpte inn tegningen, paradoksalt nok, forteller Bleken og poserer foran selvportrettet for fotografen. Midt på 1970-tallet beveget Bleken seg i nye retninger, med inspirasjon fra kunstnere som Francis Bacon og gruppen The School of London. Han begynte å utforske en ny figurasjon med mennesket i sentrum. Vi går inn i et annet rom som viser både dette heftige uttrykket samt Blekens samtidsengasjement. På veggene henger collager med fotoer fra massemedienes formidling av terror, krig, fattigdom og forurensning.

- Nyhetene viser kun faenskap. Men dette er verdiene våre. Menneskets historie. Vår verden. Krig og elendighet, bryter Bleken ut, engasjert. Vi ser Mussolini hengt opp som et kadaver, à la Francis Bacons hengte dyrelik på et slakteri. Madonna tar av seg glorien på et annet motiv. Flere bilder har tittelen Slakt. Vi får øye på det velkjente fotografiet av jødegutten fra Warszawa og en avrevet hånd i piggtråden fra Vietnamkrigen. Tvetydigheten og det klare budskapet går hånd i hånd.

- Hvordan var din opplevelse av krigen?

- Angstfylt. Men i grunnen ble vi godt behandlet i forhold til resten av verden som er i krig, sier Bleken, og setter seg igjen på en pinnestol med den lange kroppen sin. - Hvor lang tid bruker du egentlig på et bilde, spør plutselig fotografen Anja, som til nå har gjemt seg bak kameraet. - Et slikt bilde, en collage, går det alt fra en uke til 14 dager. Kanskje får jeg ikke til fargen, flikker og korrigerer. Det er famling det meste av tiden. Delacroix sa at man må forlate et bilde før det er ferdig. Hvis ikke blir det kjedelig og stivnet.

Han går inn i salen ved siden av og kikker ut av vinduet. - Jeg repeterer meg kanskje for lite? Men alt er tillatt i dag. Man er ikke bundet av ismer. Det er frigjørende. Men det skaper også mange svindlere og sjarlataner. Kvalitet er ikke alltid verdsatt, slik som vi gamle håndverkere og malere er opptatt av. Mange begavete folk blir kanskje borte. Det er umulig å vite hvem som blir stående igjen ifra dagens kunstbilde. - Så hvert bilde du lager, har en ny problemstilling du forsker i, en ny mulighet? - Jeg kunne ikke sagt det bedre selv! utbryter Bleken. - Men hvor er vi hen, i hvilken verden? Bleken tenker. Han vil sjelden si noe uten at det nettopp er gjennomtenkt, analysert og velformulert. - At jeg ikke kjenner meningen med bildene mine, betyr ikke at de er uten mening, svarer han om litt. - Men jeg tenker jo maleri hele tiden. Det maleriske universet mitt er jo mye mer spennende enn virkeligheten. Der slipper jeg all den jævlige faenskapen Men nå skal jeg vise deg de siste bildene mine, så forstår du hva jeg sa tidligere, om at jeg er tilbake der jeg startet.

Bleken leder an gjennom salene igjen. Publikum ser langt etter kunstneren bak bildene de beundrer. Han stopper foran et bilde med et hestekranium jeg gjenkjenner fra mitt besøk i atelieret hans for fem år siden. Bleken bekrefter at det er det samme hodet, funnet under en utgravning i Trondheim og lagt i plumbo for å få renset bort kjøttet rundt.

- Det siste maleriet jeg har malt til utstillingen, heter Hestehode og skulptur, og har absolutt abstrakte kvaliteter, nesten kubistisk. Men du ser at nesten ingen av mine malerier flyter ut. Min kubistiske grunntanke holder alt på plass. Vi avslutter i rommet som viser Blekens noe overraskende motiv i ulike varianter; ishockeyspilleren beilende foran en kvinne.

- Det pansrete mot den nakne, forsvarsløse kvinnen. Samspillet mellom det brutale og vakre. Jeg begynte med dette motivet for 30-40 år siden, og det vil liksom ikke slippe taket.

På vei mot utgangen passerer vi en liten monter med flere viktige inspirasjonskilder for Bleken. Utvalget avslører en mørkere Bleken enn det mange forventer, selv om han har sagt ved flere anledninger at han har vært opptatt av livets destruktive krefter. Bleken peker på boken Doktor Faustus av Thomas Mann, Dag Solstads siste roman 17. Roman, en bok om Francis Bacon, Dantes Den guddommelige komedie og et bilde av Isenheim-alteret av Matthias Grünewald i Colmar og Picassos Guernica. I bakgrunnen hører vi filmen Maler av Hallvard Brein der Bleken besøker de største kunstverkene for han i verden.

- Du kan bare skrive av det jeg sier i filmen, ler Bleken.

Vi hører Bleken fortelle: Hva skal man male da, når maleren ikke skal male jomfru Maria og korsfestelsen - og Gud er borte? Se innover, kanskje?

- Jeg tenker ikke så mye, jeg bare maler, ler Bleken litt ironisk på vei ned trappen.

- Men denne tittelen, Dødsfordriv, hva mener du med den?

- Jeg har bruk for det, 81 år gammel. For meg er det kjedelig å ikke gjøre noe. Ved å skape holder jeg døden på avstand. Uttrykket stammer fra forfatteren Franz Werfel. I sitt essay Menneskets reneste lykksalighet forteller han om en reise gjennom provinsen der han, helt tilfeldig, havner i en operaforestilling og opplever en plutselig lykkefølelse. I dette øyeblikket forsvinner døden for ham. Slike øyeblikk finner jeg i kunsten. Det er det virkelige livet som sliter og tærer på meg. Ikke det å lage kunst. Tidsfordriv er sløsing med tiden. Dødsfordriv gir livet mening.

Palmehaven

Vi kikker så vidt innom den faste samlingen i museet, og Bleken peker på et vakkert bilde av Peder Balke (1804-1887). - Skulle jeg valgt meg et bilde i norsk kunsthistorie, må det bli dette. Balke har rett og slett bare malt fjellryggen med ett eneste bredt penselstrøk, og tørket bort deler med en fille. Da er det ikke rom for å feile. Så sikkert gjort! Han tar på bildet, og vi stirrer forskrekket på han, godt oppdratt i museumsreglene. - Jeg har liksom lov til det, ler han da han ser vår forskrekkelse - og ingen alarm går. - Hadde du klart å male som dette? spør fotografen og peker på et verk av I. C. Dahl. - Hvis jeg hadde trent lenge, i mange år som de gamle mesterne, så hadde jeg nok klart det. I dag er det kanskje kun en norsk kunstner som ville mestret å male et slikt bilde i en slik teknikk; Odd Nerdrum. På vei ut henter Bleken noen av de nyeste trykkene i museumsbutikken. Mannen ruller og pakker dem omstendelig inn. - Jeg ville bare tatt på en tapebit, jeg, ler Bleken - Ja ja, du har greie på det, jeg bare maler Vi setter oss inn i Blekens Honda, som etter noen minutter lukeparkeres med få centimeters margin foran Palmehaven; Trondheims svar på Theatercaféen. På vei inn passerer vi et selvportrett av kunstneren.

- Palmehaven ble tegnet av Morten Anker Bakke i 1910, men arkitekten fikk syfilis og ble gal etter kun ni yrkesaktive år og måtte tilbringe resten av sitt liv på en institusjon, forteller Bleken mens vi setter oss og klapper samtidig for pianisten, som ifølge Bleken også er gartneren for de berømte palmene.

Bleken har selv et elsk/hatforhold til trønderhovedstaden, hvor han så å si har bodd hele livet. Da den gamle trehusbebyggelsen på Svartlamoen skulle rives, tok han opp kampen sammen med Gullvåg og malte på alle husene. I 2008 ga han bort 350 verk til Trondheim Kunstmuseum sammen med 170 verk fra Inger Sitter. Det resulterte i at Gråmølna på Nedre Elvehavn ble bygget for å huse gaven samt som et visningssted for nyere kunst.

- Alle reiser fra Trondheim, bare Håkon Gullvåg og jeg blir, avslutter han.