Moden, mørk og mystisk

Forrige

Neste

- Det er i Norge, ute i naturen jeg kan jobbe, ofte i Nordmarka, i og nær tjern, når dagen går over til kveld, og gjerne midt på natte, sier den unge fotografen. Her er han selv fotografert av Thomas X. Floyd.  

Av Anne Marit Muri.

KUNST 6-2010: 20 år gamle Noah Alveberg, som er sønn av ballettdanser og koreograf Kjersti Alveberg, var skråsikker på at han ikke skulle bli kunstner da han vokste opp.

Han kommer strenende imot oss, og stopper rett utenfor cafeen på Grünerløkka, der vi har avtalt å møtes. Iført sorte tights og en lang, gråsort genser i tynt ullstoff. På føttene har han Peter Pan sko, og rundt halsen henger et fjærsmykke i en jerntråd. Håret er halvlangt, og festet i en hestehale. Skikkelsen er ruvende og atletisk, han må være minst to meter høy, tenker vi, og blir samtidig overrasket over den unge mannens faste blikk og håndtrykk. - Jeg tar gjerne en cafè Mocca og et glass vann, sier han vennlig, før han setter seg til rette i cafeen. Øynene er milde, på samme måte som kroppsspråket. Bak den trendy fasaden aner vi konturene av en sensitiv kunstnersjel, med mye tankekraft og mot til å gå sine egne veier.

- Jeg forsøkte lenge å være helt vanlig. Jeg ville være som alle andre og fornektet mitt behov for å manifestere en slags sannhet da jeg vokste opp, sier Noah.

- Jeg har alltid vært intens, og tenkt mye. Jeg prøvde lenge å være helt vanlig, men jeg fant meg ikke helt til rette. Jeg preges av sterke egne impulser som jeg bare følger. Dette ble mer forståelig for meg da jeg begynte å jobbe med kunst.

- Min mor og jeg har levd tett på hverandre i mange år, og vi er like intense, men vi kan fort bli altfor aggressive mot hverandre. Jeg er vokst opp som enebarn i Oslo og Asker. Faren min er kiropraktor og treningsnarkoman.

I løpet av de siste fire årene har Noah Alveberg utviklet flere serier med manipulerte fotografier, som behandles med ulike dataprogrammer på pc-en. Bildene er sterke og poetiske. Ofte viser de ensomme skikkelser, som er kjønnsløse, eller androgyne, de flyter i mørke tomrom, omgitt av vann og nattsvart himmel. Stillhet, kaos og en kontemplativ fordypelse, preger Alvebergs bildeunivers. Å søke innover i seg selv er en sterk drivkraft, for å oppnå det rette uttrykk.

Sommeren 2010 har Noah Alveberg vært aktuell med soloutstilling i Galleri A på Majorstuen. Han jobber nå med en ny dobbel-separatutstilling der, som skal vises sommeren 2012. 20-åringen har allerede solgt flere kunstfotografier i store formater til norske og utenlandske samlere, og oppnådd svært gode priser. Finansmeglerhuset First Security kjøpte fire store fotoverk av Noah Alveberg i sommer.

Bor og studerer i London

Den unge fotokunstneren er til vanlig bosatt i London der han studerer kunst ved Central Saint Martins. For øyeblikket er han på snarvisitt i hjemlandet for å se ballettforestillingen Sjøen av koreograf Ingun Bjørnsgaard.

- Jeg har sett hver eneste av de fem forestillingene som ble satt opp i september - oktober 2010, og samtlige var like sterke. Dette har vært en evighetsopplevelse for meg. Etter hvert under forestillingene var det som jeg hadde sovet hele livet og plutselig var våken. Bjørnsgaards sarte romantikk og grusomhet skaper noe så absolutt, og en intimitet i seg selv, som jeg syns de fleste store internasjonale koreografer mangler. Hennes rom ble som en kniv som fjernet all hud og manifesterte et subjekt som jeg ble en del av, det er slikt som sprenger absolutt alle grenser. Bevegelse og dans er en nødvendighet for meg, jeg faller mer vekk fra forståelsen og blir mer og mer interessert i et meningsløst språk som handler om noe helt annet.

- Hva ønsker du å fortelle med bildene dine?

- Ingenting, det jeg vil skape, ligger hinsides mening og det narrative. Akkurat nå lærer jeg meg selv å jobbe med ingenting, før jeg i det hele tatt kan jobbe med noe. Man kan si at mye av min kunst handler om et tomrom, men dette begrepet innebærer alt og ingenting så lenge det forblir totalt ustratifisert. Jeg bruker konsepter, mer som en hinne, men alle mine konsepter og grenser må til slutt sprenge seg selv. Det er to markante steg i et kunstverk, først kreves en slags intens tiltrekkelse, som kan sammenlignes med en seksuell tiltrekkelse eller en foraktelse, eller en form for grusomhet som angriper deg og ikke slipper tak. Etter at denne kroken sitter, er det potensial for en slags merkelig utløsning, totalt slipp, en transparenthet, en total intensitet som er helt tidløs. Jeg er også opptatt av værens ulike tilstander og måter den kan forstå seg selv på.

Noah praktiserer meditasjon og Bikram yoga til daglig for å oppnå intensitet og stillhet. Han ønsker å skrelle vekk ytre støy for å komme inn til kjernen av en årvåken bevissthet. Det er i denne tilstanden han skaper. Bildene blir senere datamanipulert og satt sammen av flere fragmenter på pc-en.

- Bildene dine har få farger, og tilsynelatende en enkel billedmessig handling. Kan du forklare mer om formspråket ditt?

- Jeg velger å ikke bruke farger fordi jeg føler det stratifiserer og separerer alt, strømningene mellom ting blir mer kuttet. Med sort-hvitt er det to plan, kroppen åpnes og lettes. Jeg bruker som regel lag av egen og andres kropp i bildene, nesten som et landskap, men dette er det eneste landskapet jeg kjenner og kan jobbe med.

Elementer av en kvinnekropp og en mannskropp settes sammen til en ny helhet. Rytme, spenning og strømninger er noe Noah jobber mye med, og han har allerede funnet et sterkt og personlig bildeuttrykk.

- Er det noen kunstnere eller kunstformer som har inspirert deg?

- Antonin Artauds tanker har påvirket meg. Han har blant annet sagt følgende:

Ekte uttrykk skjuler hva det gjør åpenbart. Det setter sinn i opposisjon til naturens virkelige tomrom ved å skape reaksjon, en slags fullhet i tankene eller i forhold til naturens illusoriske manifestasjon, et tomrom i tankene. Alle kraftige følelser i oss produserer ideen om et tomrom. Et klart logisk språk blokkerer for åpenbarelsen av tomrommet.

- Da jeg så teaterstykket Grusomhetens teater, ble jeg kjent med en av skuespillerne som spilte i oppsetningen. Via han fant jeg frem til Artauds tanker, som jeg delvis kjenner meg igjen i. Artauds var virkelig en martyr, og hans tanker kan anbefales.

- I London ser jeg mye kunst, men det er sjelden billedkunsten beveger meg. Jeg ser heller dans, blant annet oppsetninger av Pina Bausch, i slutten av oktober i år, som jeg har sett tre ganger. Jeg er ikke veldig fascinert av London som by, for meg virker den litt død, altså en avkoblet kroppslighet. Jeg trenger den frie og utfoldende kroppsligheten, og foreløpig klarer jeg ikke å ta bilder i London.

I metropolen bruker Noah all våken tid på å bearbeide kunstinntrykk, i tillegg til å lese filosofi, poesi og annen litteratur, og orienterer seg i den visuelle kunstverden. Han kobler av med yoga.

- Tidligere fant jeg det problematisk å jobbe hele dagen, men etter at jeg begynte å trene Bikram-yoga nesten to timer hver dag, får jeg altfor mye energi. Nå kan jeg virkelig jobbe hele dagen uten å bli sliten, kroppen blir så lett til slutt at det virker nesten som den har falt av.

- Jeg lever et lite sosialt liv i London, mitt behov for alenetid er stort, og det er selvvalgt.

Noahs galskap i metropolen er klær fra Rick Owens. - Huff, jeg har nok brukt nærmere 70 000 kroner på klærne hans det siste året, hans kunst er en slags kroppslig metafysikk.

Marka som studio

- Det er i Norge, ute i naturen jeg kan jobbe, ofte i Nordmarka, i og nær tjern, når dagen går over til kveld, og gjerne midt på natten. Eller på en øy utenfor Jomfruland der familien har et feriested.

Når jeg jobber med meg selv, som modell i bildene mine, kommer jeg i en slags tilstand der det hender at jeg skader kroppen min. Siste natten før jeg dro til London, kuttet jeg av meg tuppen av tommelen. Jeg fikk et dypt kjøttsår nesten inn til benet under foten og hadde store sår over hele kroppen, man vet aldri hva som ligger under vannet.

Jeg har utsatt meg selv for veldig mye rart. En gang tok jeg bilder i en elv utenfor hovedstaden i Marokko, og hadde kun fem sekunder på meg hver gang jeg trykket på selvutløseren. På denne korte tiden måtte jeg svømme over en seks meter lang elv og klatre opp i et tre, et veldig spesielt minne, der tiden nesten står helt stille.

Gjennom vår samtale vender Noah stadig tilbake til begreper som organløse kropper, torsoer, intensitet, strømninger, og at alt flyter inn i et tomrom når han beskriver hvordan han komponerer bildene sine.

Ingen har lært meg å ta bilder, jeg er komplett selvlært. Kunstutdanningen i London er ren teori.

Ruset på romantikk

Bilder blir også til i møte med andre mennesker. Et møte med en kvinnelig gudinne, som Noah møtte i London, gjorde den unge kunstneren ruset på følelser over lengre tid da verket Descent III ble til.

- Det er rart å ikke vite hva jeg gjør, men det er det optimale. I dette tilfelle møtte jeg en kvinne, og det oppstod en slags større sone, som åpnet for kaos og strømninger.

I dette motivet har Noah satt sammen deler av sin egen kropp med kvinnens hode, hals,og bryst. Omgivelsene rundt den hvite skikkelsen er nattsvart himmel og fragmenter av kvasse kvister. Kontrasten mellom det sorte og det hvite, og det sarte og det makabre gjør uttrykket sterkt. Bildet er laget i stor størrelse og printet ut og montert på aluminiumsplate.

For øyeblikket er kunstneren i gang med en ny fotoserie i sort-hvitt, som er enda smalere og mer nedtonet i uttrykket enn de første fotoseriene, der han søker å rive seg løs fra alle konsepter og stratifiseringer.

Jeg kan bare forholde meg til kropper, for meg er alt kropp som integrerer andre kropper, jeg ønsker å bli mindre bevisst konseptene som omringer meg, jeg vil ikke forholde meg til dem, jeg er mer interessert i et hode enn et ansikt og føler det inneholder en frihet som ansiktet ikke har. Motivene er blitt til gjennom en tilstand der jeg ønsker å flyte ut og bli en organløs kropp, bli intensitet, sier Noah.

- Kunst for meg er et plan for utfoldelse.

Fotokunstneren foretrekker å lage bilder i sort-hvitt men jobber også med enkelte motiver i farger, som i bildene Paris 1 og Nomads. Skikkelsene her er diffuse, de skimtes bak en glassfront. Fargepaletten er i gule og beige toner, og blåvalører.

I disse dager går Noah spent omkring og venter på nytt videokamera, som han nylig har bestilt. Til våren går han i gang med å produsere en video med en kjent norsk ballettdanser på Den Norske Opera. Dette blir ingen dokumentar, men en kunstfilm der det blir lagt vekt på bevegelse i et bevisst rom. Han lager bilder parallelt med filmen, også stillfoto, som skal vises på ny dobbel-separatutstilling i 2012. Også her er planen at Noah skal jobbe alene, og sette seg inn i teknikken på egen hånd. Han ønsker å eksperimente frem eget uttrykk og streber etter å være så upåvirket og ufiltrert som mulig på skaperplanet. På denne måten mener han å få frem en billedflate som tidligere ikke er blitt sett før.