På historisk grunn

Forrige

Neste

 

Av Toril Kojan.

KUNST 2-2010: - Jeg har følt meg som en student hele livet. Hver separatutstilling er som en eksamen - men det er jeg selv som er dommeren! sier maleren Åke Berg.

Ute er det hvitt, snøen dekker landskapet, solen skaper former og konturer. Inne i atelieret til Åke Berg gnistrer det i farger. De formelig spruter mot meg og fyller meg med glede. Billedkunstneren Åke Berg (født 1946) bor på Kaupang i Vestfold, mellom Sandefjord og Larvik. Nesten før jeg har tatt av meg kåpen, har han begynt å fortelle. Historien rundt der han bor, er viktig for ham. Det gir perspektiv og tilhørighet:

- Kaupang var Norges første by på 800-tallet. På grunn av maktposisjoner ble den borte, og Tønsberg overtok. Her på Kaupang drev man handel og bodde hele året, så det var å se på som en by. Her hadde de kontakt med hele Europa, Flandern, Belgia, Danmark og østover. Det var et knutepunkt for handel og kultur, og samkvem i skandinavisk sammenheng. Sverige har Birka, Danmark har Hedeby, og Norge har Kaupang. Det er nesten så jeg kan høre vikingene banke i veggen her. Sjøen var høyere den gang, det var tett skog. De sto sikkert på fjellet bak her og speidet. Atelieret er stort og lyst, med store vinduer med utsikt til sjøen i det fjerne. Når snøen ikke dekker landskapet, ligger åkerlappene utover i ulike farger, som et flott lappeteppe som skifter karakter hele tiden. Fascinerende og inspirerende, selv om kunstneren aldri maler akkurat denne utsikten slik den er. Hans motiver glir ofte helt ut til sjøen, båtene som ferdes der, til svabergene og de små badehusene. Seilbåter i frisk seilas er ofte et motiv. Men han, bare vært i seilbåt en eneste gang!

Atelieret er et eget hus med både kjøkken og bad. I inngangspartiet fungerer den ene veggen som et minigalleri hvor han viser et utvalg av sine litografier. Rundt i atelieret finner vi en mengde hyggelige gjenstander, samlet gjennom et langt liv og med en historie knyttet til hver av dem. Det kan være en gammel kakeboks, en samovar i messing, en gammel grammofon med tut, en liten krukke fra et spesielt sted i Frankrike, og så videre. Ellers er atelieret ryddig og oversiktlig, her regjerer en person med utpreget ordenssans. Ja, det slår meg at personen som møter meg, ikke akkurat underbygger kunstnermyten. Han kunne like gjerne vært en tidligere idrettsutøver, personlig trener eller lignende. Han er veltrent, er iført jeans og knallblå v-genser og er kortklipt. Her er ingen fulle askebegre eller halvtomme vinflasker å se noe sted.

- Min far er revisor, forteller Åke Berg.

- Jeg har nok arvet noen av hans gener. Før jeg ble kunstner, utdannet jeg meg til ingeniør. Jeg hadde familie og måtte jo ha et "ordentlig yrke". Men jeg kjente tidlig at det var noe annet jeg ville, og jeg tenkte at det er to mulige veier å gå; en kunstnervei, eller en vei mot industridesign og produktutvikling. Det ble kunstnerveien. Han forteller videre at moren var familiens kreative sjel. Hun syslet med rosemaling og håndverk og var veldig kunstnerisk. I tillegg hadde hun en tante i Drammen, som var maler.

- Stort var øyeblikket da jeg for første gang kunne reise til grandtanten i Drammen og være borte over natten. Hun lot meg få male bilder og fortalte om livet som kunstner. Det var fascinerende. Jeg tror nok disse besøkene trigget maleren i meg.

I 1984 fikk han anledning til å hospitere på Statens Håndverks- og kunstindustriskole. Ingeniørutdannelsens arbeidsform med struktur og disiplin hjalp ham til å holde fokus. Slik fikk han maksimalt ut av studietiden, forteller han.

- Hva syntes familien om at far tok seg kunstutdannelse?

- Min kone Hilde godtok at jeg valgte dette. Vi tar denne sjansen og ser hva som skjer, sa hun. Åke Berg er gift med Hilde, som er utdannet dekoratør og interiørkonsulent. Sammen har de to gutter, tvillinger, født i 1972.

- Det var veldig spennende for alle da de var 12 år og far skulle dra av gårde for å bli kunstner. Vi måtte gjøre noen valg, inntektene var usikre, og dette har sikkert preget dem, men også bidratt til å gjøre dem mer selvstendige. Det var mange ting vår familie gjorde annerledes enn andre. Nå har jeg holdt på i 25 år. Det er en personlig tilfredsstillelse å jobbe mot galleriene, lage separatutstillinger. Jeg kunne blitt lærer i kunst, men jeg ville heller jobbe med fargene. Det var et valg. Jeg opplever at man er som en student hele livet. Hver utstilling er som en eksamen - og det er jeg selv som er dommeren.

En slags poesi ...

Fargesterke malerier står på staffelier, eller henger på veggene i det trivelige atelieret. Bildene er figurative, men kunne like gjerne vært abstrakte. Egentlig er det komposisjoner av farger og nyanser satt opp mot hverandre.

- Du er en glad kolorist? Har du alltid vært det?

- Nei, jeg var først realist, men så oppsto det noe med fargene, noe som ble utløst i studiene på SHKS, spesielt gjennom Egil Weiglin. Vi hadde god kontakt. Han sa mye bra om farger. Det gjorde at jeg så på fargene på en helt ny måte, som førte til at jeg begynte å bruke fargen for sin egen verdi, den fikk lov til å komme opp som en mulighet til å skape bildene. Det er like viktig i dag. Fargene klinger - de har noe eget å formidle. De gjør at bildet får en dimensjon til - kanskje dikt eller lyrikk - noe du ikke kan se i naturen, en slags poesi ... Han stopper opp.

- Drivkraften er jo det å berøre noen, at andre får del i den samme opplevelsen som du har hatt. Det er jo det man dypest sett holder på med. Man må ta det ut av seg selv, reflektere, finne det ut - det er vel det som heter livet?

Han skakker litt på hodet og ser ut over landskapet utenfor.

Tegningen er basisen

- Hvordan jobber du?

- Jeg prøver å fri meg fra virkeligheten, da kan jeg dikte mer og få inn fantasi. Det å se er ofte starten for meg. Jeg har alltid med meg skisseboken - den er mitt kamera. De er en form for kunstnerdagbok - en samling av tanker og ideer. Plutselig kan jeg se et lys, en stemning jeg vil ha med videre. Dette kan selvsagt forsterkes med fotografi, men fotografiet er bare et hjelpemiddel til å huske hva jeg så. For meg blir tegningen det viktigste. Det er en automatisk øvelse som holder tegneferdigheten frisk. Han ser på meg og fortsetter.

- Jeg kan ikke lage et bilde uten at det oppstår en høy intensitet. Konsentrasjon må til i skaperøyeblikket. Tegningen bidrar til dette. Noen ganger blir disse ingrediensene en slags enhet som løser seg, og det føles som et lykketreff, det er noe godt som skjer.

- Hvordan kjenner du dette øyeblikket?

- Som regel først etterpå. Ofte til og med ikke før dagen etterpå. Etter intenst arbeid må jeg gå fra det, og så neste dag, når jeg ser på det igjen, kan jeg se at det er ferdig. Når jeg maler, er jeg inne i noe veldig dypt, og da er det ikke så lett å vurdere det man gjør i øyeblikket, men etterpå da kan ting ha skjedd. På det store langbordet i atelieret hans hvor vi sitter og ser utover det historiske landskapet, ligger flere skissebøker. Eller tegnede dagbøker. Han viser meg dem og kommer med flere. De er som små eventyr av streker og skisser, opplevelser fra reiser, tanker, utsnitt av landskap, dikt. Det er flere hyllemete med skissebøker her. Det er tydelig at tegningen er hans viktigste verktøy. Skissebøkene er med ham overalt.

Det koloristiske poeng

- Hva inspirerer deg?

- Studieturer er flott inspirasjon. Jeg liker meg godt i Syd-Frankrike, i Provence, Avignon og Apt - alle byene rundt der. De har noe rustikt og ujålete over seg, fordi der har det bare bodd mennesker som har en funksjon. Det er godt å se på. Syden er kun for å slappe av. Nei, man må ned der menneskene jobber og er på rotnivå. Det er der de gode tingene oppstår, tror jeg.

- Forbilder innen kunsten?

- De franske impresjonistene, tyskerne, de som drev fargen ut av naturen og over på staffeliene - Picasso med sin djervhet og råskap. Han gjorde noe med motivet som vi snakket om med fargene. Av norske kunstnere velger jeg Kjell Nupen, Ørnulf Opdahl og Kai Fjell.

- Hvilken kunstner ville du gjerne møte?

- David Hockney, tror jeg. Han gjør flotte, solide ting. Han gjør det uten å tenke på om det kan gjøres. Han bryr seg ikke om hva publikum mener.

- Hva er skjønnhet i kunsten?

- Det har med det jeg opplever, å gjøre. Det koloristiske poeng. Jeg finner det kun i noen få bilder. Det som gjør at det fortsatt er interessant å reise og se noe nytt. Men så oppstår det noe annet, det er der jeg finner det. Det oppstår noe i din egen opplevelse. Da blir hele reisen en skjønnhetsopplevelse. Som for eksempel å besøke Emil Nolde-museet i Nord-Tyskland.

- Tenker du på at bildet ditt skal bli vakkert?

- Nei, jeg forsøker å gjøre bildet til noe mer enn et referat, og at tegningen sammen med fargen blir noe jeg kan ta vare på.

Teknikk

Åke Berg maler mest med akryl, i tykke lag, men ofte avslutter han med oljemaling. I det store atelieret har han to palettbord, om jeg kan kalle dem det: det ene er akrylbordet; der står maleflaskene opp ned i egnede spor, slik at malingen alltid er forrest i flasketuten og ikke blir liggende på bunnen og vanskelig å få ut. Produktdesigneren har slått til. Palettbordene har hjul og kan trilles dit han ønsker å stå. Det samme gjelder oljemalingspaletten. Der ligger tuber og pensler sirlig ved siden av hverandre når de ikke er i bruk.

- Ja, jeg begynner alltid med akryl, men avslutter med olje hvis nødvendig. Fargen endrer seg i akrylen, den synker og dør litt, synes jeg. Derfor tar jeg et valg på hva jeg vil ha til slutt. Akrylmalingen er veldig anvendelig, og jeg er tilhenger av begge variantene og bruker dem på hver sin måte.

- Hvordan jobber du med grafikk?

- Da benytter jeg ofte akvarell og tegning. Han viser meg; ut fra en liten tegning i skisseboken ligger det ofte et liten lito og venter på deg. Jeg lager da en pastell, tegning eller et maleri av det jeg har som utgangspunkt. Så skjer det en kunstnerisk utvikling av det jeg kaller forlegget. Det blir som en disposisjon for litografiet. Etter å ha lagt ned noen farger begynner litografiet å overta. Da må man gi litt slipp på forlegget og se hvor veien går videre i dialogen. For det blir jo en dialog. Åke Berg har som nevnt bygget et eget litografiverksted, det bruker han som et prøve-og-feile-verksted.

- Jeg trykker ellers mine litografier hos Jørund Sørensen på Nøtterøy. Vi har hatt kontakt helt siden jeg gikk på Kunst- og håndverksskolen, og da han åpnet sitt eget verksted på Nøtterøy, fulgte jeg med. Jeg laget mitt første lito i 1989.

- Har en kunstner rom og tid for en hobby?

- Jeg trener for å holde meg i form. Det er viktig for den kreative biten, det å yte noe. Frisk kropp = friskt hode. Jeg har hatt mye kontakt med skøytemiljøet i Larvik. Idrett er å sette seg mål, og veien til målet er det viktige. Det kan overføres til kunsten og omvendt. Jeg har hatt besøk av unge idrettstalenter her i atelieret. De fikk noen maleoppgaver og skulle benytte sine teknikker. Etter tre kvarter var de utslitte! Tomme i tankene!

- Det nærmer seg vår. Utstillingsplaner fremover?

- Galleri Zink i mars på Lillehammer, Solli Bruk i juni, så er det Torsøyutstillingen i sommer, en årlig utstilling som Hans Normann Dahl, Dang van Ty og jeg gjennomfører og har arrangert nå i 26 år! I november/desember er det Larvik Kunstforening, i det nye kulturhuset som heter Bølgen. Det siste året har størrelser som Frans Widerberg, Kjell Nupen og Carl Nesjar stilt ut der, så det blir litt som å hoppe etter Wirkola.

- Har du noe mål som kunstner?

- Å ikke bli pensjonist, sier han med et smil. - Nei, målet er den lange reisen. Det er den som er interessant. Og innimellom er det delmål, som viktige utstillinger for eksempel. Nerven må være der.