Anne Kristine Togstad

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 3/2009: - Min siste grafikkserie, Min italienske historie, er nærmest personlige minnekart fra tiden jeg bodde og forsket i Roma; et konglomerat av assosiasjoner og minner. Her finner du speilvendt tekst, det vil si mine dagboknotater som ikke skal være så lett tilgjengelig. På trykkplata står de rettvendt. De andre mer "offentlige" sitatene i bildet er derimot skrevet speilvendt på plata, og kan leses rett frem på det ferdige trykket: En italiensk sang, Berlusconis fedrelandstale og Pavens credo. Under paven ser du homofile som kjemper for sine rettigheter. Den store hunden tilhørte eksen min, og den lange damen er tanta mi. Benken er fra galleriet hvor jeg jobber. I tillegg kommer mange nesten ubevisste elementer; en uniformert mann, en blikktromme (av den tyske forfatteren Günter Grass) og disse stolene som går igjen i alt jeg gjør. Perspektivet er som hos barn, jeg tegner det som er viktigst størst. Det hele begynner med en strek, og jeg løfter nesten ikke pennen underveis i tegningen. Deretter etses motivet i seks ulike operasjoner.

Anne Kristine Togstads kunst er estetisk enkel, men under den rene linjen og mellom de vare formene er det komplekse koder, små hint og symboler, som trigger nysgjerrigheten og rører ved nære følelser.

"Da Vinci kode" forskning i Roma

Allerede som ung vakte Anne Kristine Togstad oppmerksomhet på ungdommens kulturmønstring. Alle trodde hun skulle bli kunstner. Det var for så vidt også hennes plan, men først måtte hun bare ta et hovedfag i kunsthistorie og fullføre seks år på Universitet i Oslo med tittelen kunsthistoriker. I dag går hun andre året på Bachelor i Kunstfag ved Kunsthøyskolen i Oslo, men er også representert i tre gallerier i Norge og internasjonalt via en agent i Frankrike. Togstad har også gått i lære hos billedkunstner Helge Røed og billedhugger David Reid, og hatt et eget atelier i Oslo i flere år. I tillegg til stor kunstnerisk produksjon med grafikk og skulptur, og det å være student på heltid, har hun også jobb i et galleri. Hun har deltatt på en rekke utstillinger; blant annet på Kunstnernes Hus, Galleri Albin Art og Galleri Nobel. Tre år på rad har hun deltatt på den kunstnerjuryerte Romeriksutstillingen, og er innkjøpt av en rekke kunstforeninger. Siden 2004 har hun trykket ved Norske Grafikeres Verksted.

- Det var kunstner jeg skulle bli, men så skulle jeg liksom være smart først, og begynte på grunnfag i kunsthistorie. Det ene tok det andre. Etter mellomfag i kunsthistorie i Roma, skjønte jeg at jeg måtte ta et hovedfag i italiensk kunst. Jeg ønsket ikke å skrive om noe religiøst og ikke om noe som var skrevet om før. Derfor endte jeg på manierismen, altså epoken mellom renessansen og barokken, og ikonografien i fontene Fontana delle Tartarughe på Piazza Matttei i Roma, eller Skilpaddefontenen som den også kalles. Min hypotese var at bronseskulpturene i fontenen var representanter for karakterene i den romerske mytologien om den unge gjeteren Ganymede som Jupiter ble forelsket i. Etter utallige undersøkelser kom det også frem at et av palassene til fontenes oppdragsgiver, familien Mattei di Giove, var bygget etter planen til fontenen. Deretter fant jeg flere og flere sammenhenger, og 13 andre verk som bygget på denne myten. Jeg leste pavens håndskrevne brev i Vatikanet fra 1500-tallet, tiden fontene ble bygget, og var rett og slett hekta.

- Rene da Vinci koden med andre ord?

Togstad ler.

- Ganymedesmyten handler om homofili, og enkelte har hevdet at myten om Ganymedes ble brukt for å rettferdiggjøre homofili i den greske kulturen. I mine siste bilder er det mange referanser til forskningen.

Den ubevisste, enorme kaninen

Togstad er en engasjert person som viser sine mange prosjekter med stor entusiasme. Vi møter henne i keramikkverkstedet på Kunst- og håndverkskolen i Ullevålsveien, en bygning med historie i veggene som går en uviss skjebne i møte når skolen i 2010 skal flyttes til Seildukslokalene der alle kunstlinjene samles. Togstad legger fra seg kniven som hun bearbeider overflaten på torsoen med, og tar frem en sin grafikkserie om den lille kaninen.

- Den store kaninen forfølger mannen hvor hen han er. Den symboliserer noe som henger over deg, som du kanskje ikke er helt klar over. Kaniner er jo søte og små, men når den blir så overdimensjonert, oppleves den skremmende. Her ser du mannen på båttur med familien, og kaninen henger på slep og nesten drukner alle sammen. Mannen taler til en forsamling, og kaninen nærmest overfaller han. Vi ser kaninen tydelig, men mannen vet ikke helt hva det er som truer og forfølger han. Angst? Noe ukjent i fortiden? Noe inne i deg? Ideen og tittelen Das Kaninchen bin ich er fra en Østtysk spionfilm fra 1960-tallet. Det er litt sært og rart, mye av det jeg gjør, ler Togstad.

For noen år siden døde onkelen til Togstad. Dagen etter begravelsen satte hun seg ned for å tegne. Det ble en serie trykk med tittelen Familien.

- Jeg tenkte ikke på hva jeg laget, men det ble en figurscene med et spesielt samhold. I ettertiden minnes jeg dette unike samholdet som oppstod i familien etter begravelsen. Tanten min ble svært rørt da hun fikk et av trykkene i serien. Det er godt når man treffer noen slik med kunsten.

Togstad liker best å jobbe med etsninger.

- Streken kan leve sitt eget liv, og man kan polere kobberet helt ned så det kommer opp i høylyset på det ferdige bildet. Jeg bruker seks forskjellige teknikker for å få fram motivet best mulig. Først valser jeg på sverten på platen, så pusser jeg det hele ned med hånden, for deretter å skrape vekk med et pappstykke. Neste operasjon er at jeg bruker tarlatan-tekstil og avispapir. Tilslutt kommer den mest spennende fasen da jeg ved hjelp av silkepapir og et mykt stoffstykke varierer tykkelsen på sverten, og også slik fremhever jeg motivet ved hjelp av variasjoner av farge og skaper skygger, valører og struktur. Til slutt stryker jeg forsiktig over platen med håndbaken, for å mildne tonene enda mer. Alle trykkene i opplaget får ulike fargetoner og blir forskjellige, nærmest som monotypier.

Punkterte porselensferskener og et opprevet brev

Flere ganger i året holder skolen elevutstillinger. Togstad viser fotoer av et prosjekt der hun rett og slett brukte et helt rom som tegneunderlag.

- Her ble det viktig å dokumentere verket med foto, da hele tegningen ble malt over igjen da utstillingen var ferdig! Det var spennende å bruke rommet på denne måten. Drømmen min er nettopp å jobbe med kunst i det offentlige rom; på skoler, barnehager, institusjoner og så videre, der kunsten kan kommunisere direkte med mennesker hele tiden.

En annen elevutstilling het Kan du holde på en hemmelighet, og bestod av tre figurer rundt et lysbord.

- Jeg hadde en hemmelighet jeg ikke visste hvem jeg skulle fortelle til, et personlig brev jeg hadde fått som betød mye for meg. Jeg laget tre byster som fikk draperier rundt seg og over ansiktene. På bordet lå biter av brevet og min personlige hemmelighet. Den som ville kunne pusle bitene sammen og lese. Når man først hadde lest hemmeligheten, kunne man vurdere om man skulle fortelle den videre. Automatisk fikk man et ansvar tredd nedover hodet; positivt eller negativt. Hvem vil man fortelle en hemmelighet til? For hvem kan man stole på? Eller er det best å holde den for seg selv?

En tredje installasjon viser flere veltede stoler og nydelige porselensobjekter strødd rundt på en slags seng av kull.

- Jeg er lei dette sosiale maskespillet vi spiller. Her startet jeg med en grunnform i gips, og laget 25 versjoner av denne der alle fikk små, individuelle skader: En eksploderte på toppen, og en annen fikk en liten trøkk i siden. Jeg ser på disse objektene, eller porselensferskenene, som symboler på hvordan menneskene påvirker hverandre, hvordan de nærmer seg hverandre og trekker seg unna når de kommer for nær. Hvordan de sårer hverandre, gjør hverandre mykere, eller gir hverandre små dult eller større skader.

Togstads siste installasjonsprosjekt bestod av blader og kvister dyppet i gips, og brent ved høy varme, slik at det organiske materialet forkullet og ble borte. Togstad viser oss de organiske gipsverkene som minner om små biter fra et kranie.

- Se her, her er hulrom etter bladet som var inne i. Det hele er så skjørt at jeg lett kan knuse det i hånden min. Bitene tredde jeg på fiskesnører montert som et edderkoppnett i rommet. De besøkende måtte bøye seg for å komme gjennom.

- Verkene dine handler mye om linjer?

- Jeg ønsker å strippe ned til det essensielle. Tegningene skal bestå av en linje. Profilene i skulpturene består også av en linje, avslutter Togstad, mens hun bearbeider den unge kvinnekroppen videre, som allerede er solgt.