Björg Thorhallsdottir

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Kristin Lyseggen.

KUNST 3/2009: Med Björg til Barcelona - og et intervju om kunst, humor, historie, sorg, kjærlighet og livet

- Barcelona er en by med en kreativ energi som inspirerer meg. Jeg er så privilegert som får vise dere mitt Barcelona! Det er så mange reportasjer som kun skriver om turist-Barcelona der jeg ikke kjenner meg igjen i det hele tatt.

Klokken er sju om morgenen, og jeg møter kunstneren Björg Thorhallsdottir og fotografen Kristin Lyseggen på Gardermoen. I løpet av et par sekunder har Björg oppsummert siste ukes hendelser: Hjemkomst fra Cuba, utstillingsåpning på Elverum og Trondheim og nylig dumpet av sin forlovede nummer 13. Jeg får en klem så god at jeg mister den ene øredobben. Man kan ikke la være å elske den sprudlende Björg. Hun er et menneske som helst tar på alle hun snakker med, og som setter det ekte, snille og ærlige høyest av alt. Hun ler med rå, høy latter, snakker om dildoer med juletrebelysning og om sorg i samme åndedrag og får en vilt fremmed taxisjåfør til å vise henne bildet av barna sine på vei til Barcelona og vinke farvel som om de var gamle kjente. Björg er en kvinne og kunstner som prøver å se alle, og som gir tilbake; både i form av alle pengene hun tjener på kunsten, og med kunsten som har truffet tusenvis av hjerter med sitt enkle og direkte uttrykk. På veien møter Björg utrolig mange mennesker, og de fleste blir en del av livet hennes.

- På Elverum møtte jeg en fantastisk mann, en skuespiller og forfatter, som hadde mistet sønnen sin i selvmord. Han har i mange år motivert 7000 mennesker i Elverum til å holde liv i 40 000 flyktninger i Afrika. Det finnes få slike menn med en slik aura i Norge. Kanskje han kan snakke på Hjertefred; sorgen hans sitter ytterst på nervene og kommer rett fra hjertet?

Vi har satt oss på en kafé og venter på å gå om bord i flyet til Barcelona. Hjertefred er Björgs andre barn. Den første er sønnen Tolli på seks år. Da pappaen hans døde, ønsket Björg å lage et arrangement for å minnes mannen sin og pappaen, og hjelpe andre som hadde mistet noen. I år arrangeres Hjertefred for fjerde gang i Bærum på allehelgensdag, og har tusenvis av besøkende.

- Det skulle egentlig være ett arrangement. Det første året var det nesten amatøraktig; med en port med Hjertefred over, og et barnekor som sang. Jeg hadde laget flere enkle tablåer, som en liten englekledd pike på en stige og en mor som strekker seg etter henne. Men folk ble rørt. Nå stiller artister som Jørn Hoel og Bjørn Eidsvåg opp gratis, og jeg vet folk bestiller flybilletter fra Trondheim og Tromsø lang tid i forveien. Det er viktig for meg at alt er gratis, og nå er vi flere hundre frivillige som hjelper til. Etter hvert har jeg fått sponsorer, men de første årene betalte jeg mellom 50 000-100 000 kroner av egen lomme. Jeg vil gi noe til mennesker. I dag føler man seg flådd bare man parkerer bilen en time. Det er mange næringstopper som ser pengepotensialet i arrangementet, men da mister det sin ekthet. De som er med, er alle mennesker som bærer på en sorg som de ikke har bearbeidet. Slik blir også arbeidet med Hjertefred en slags terapi for mange. Det var Hjertefred som brakte fotograf Kristin og Björg sammen. Kristin jobber for tiden med en bok der hun følger personer som skifter kjønn. - Jeg satt utenfor en utstilling i Kragerø med Nico, Thomas og Frans Widerberg, og du nærmest plukket meg opp fra gata og sa jeg måtte bli med på en middag hos Elisabeth Werp, minnes fotografen.

– Ja, jeg visste intuitivt at det var noe med deg. Du har jo også din sorg, og nå skal du bli prosjektleder for Hjertefred. Bildene du tar, har en helt spesiell melankoli, du ser på en måte mellom øyeblikkene, smiler Björg varmt.

- Men når får du egentlig tid til å jobbe?

- Jeg jobber hele tiden. Enkelte har kritisert streken min for å være banal og for enkel og motivene klisjeer, men det ligger tusenvis av tegninger bak før jeg kom frem til mitt billedunivers og strek. Budskapet er rett fra hjertet. Dessverre er man mer rivaler enn kollegaer som kunstnere i Norge. Jeg tegner alltid; bare se her.Björg tar frem skisseboka og viser den siste ukens "dagboksnotater": En mann med erigert penis omringet av to damer og en mann som skyter en kule fra en pistol rett i hjertet på en kvinne.

- Blir det ikke for personlig?

- Bildene blir jo senere tatt ut av sin helhet, men de fleste har jo hatt kjærlighetssorg, så bildene er universelle. Alle har sine personlige historier som de kan hekte på mine motiver. I Barcelona skal jeg nå jobbe med bilder til en barnebok jeg ikke fant til sønnen min da pappaen døde. Det har tatt meg mange år å lage denne, og boka Pappaen min bor i himmelen er basert på min sønns bilder. Han og pappaen tegnet regnbuer ved kjøkkenbordet. Jeg spurte han nylig hvor han ville være hvis han fikk velge helt fritt, og da svarte han: På toppen av regnbuen. En annen gang hadde han lært å brette papirfly i barnehagen, og satte på sine fineste fotballklistremerker. Om kvelden gikk han ut i hagen og kastet flyene ivrig opp, men de gikk rett i bakken. Han ville at pappaen skulle ha noe å leke med i himmelen.

Jeg får tårer i øynene av de enkle, men sterke bildene. Björg hopper elegant videre, og lurer på om hun finner den store kjærligheten i dag, før vi setter oss på flyet til Barcelona.

Fra Island til Norge som ettåring

Björgs livshistorie er som en såpeoperaserie krydret med varme komedier, triste og fine kjærlighetshistorier og en alltid hjelpende Björg i hovedrollen, uten at hun selv ønsker en glorie svevende over hodet. Snarere tvert om. Hun understreker at hun har vært heldig i livet.

- Min mor og far kom fra høyst ulike familier. Min oldefar på morssiden var president på Island og min morfar var en av Islands rikeste. Pappa kom derimot fra en hardt arbeidende familie. Jeg husker ennå en grusom opplevelse fra barndommen da morfar møtte farmor som jeg elsket over alt på jord; hun opptrådte underdanig, og han overså henne totalt. Du kan si jeg har sett begge sider; hvordan penger ikke gjør deg lykkelig eller til et varmt og godt menneske, og hvordan det materielle er kimen til mye ondskap. På den andre siden har jeg opplevd hvor mye du faktisk må jobbe for å få penger. Pappa arbeidet hardt og fikk etter hvert høye stillinger. Familien bodde en lang periode i Malaysia, og vi reiste verden rundt på første klasse. Jeg hadde en trygg barndom med fantastiske foreldre og mye kjærlighet. Kanskje det er derfor jeg alltid har vært sterk og gjort det jeg ville. Når vi kommer hjem, skal mamma og jeg lansere en bok hvor hun har skrevet teksten og jeg laget illustrasjonene. Den heter Relasjoner med barn. Det viktigste for meg er at barn føler seg elsket. Det skal faktisk ikke mer til enn at én person ser et barn; enten det er en nabo eller en lærer, for at det skal føle seg elsket.17 år gammel flyttet Björg hjemmefra for å gå på Tegning, form og farge på Rosenvilde. Hun og en venninne bodde i en "rønne" på Bekkestua.

- Da huset senere ble revet, så vi at det besto av to tynne vegger med litt jord mellom. Det hendte at vi måtte kjøre noen ekstra runder med bussen for å få igjen varmen. Pappa mente jeg skulle ta skrivemaskin og tysk som valgfag, og jeg likte dårlig at noen bestemte hva jeg skulle gjøre, så jeg flyttet ut og har jobbet og tjent mine egne penger fra jeg var 14 år. Da jeg var 17, reiste jeg til Mexico alene. Jeg bare gjør det jeg har lyst til, men det er kanskje derfor jeg har vært forlovet 13 ganger. Hvis alt går til helvete, kan jeg i alle fall starte en brudekjolesalong. Ringene får Tolli i skattkisten sin, ler Björg med sin rå latter igjen.

- Jeg liker å gjøre alt to ganger. Jeg og Eric giftet oss to ganger, døpte Tolli to ganger, og jeg hadde to begravelser for Eric. Det siste var egentlig ikke så hyggelig. Men du, Kristin, kanskje vi kan kalle oss kjærlighetsenker?

Björg hopper litt igjen, og forteller om sine siste prosjekter. Man må bare ta av seg hatten. Selv unnskylder hun seg konstant med at dette kan høres ut som selvskryt. Ressursene strekker ikke lenger til, og hun har nå ansatt to assistenter i Norge som tar seg av det administrative. I Barcelona jobber Ignacio for henne i et atelier hun leier, og hun hjelper ofte venner med penger. Hun står opp klokken fem og jobber frem til hun vekker sønnen klokken sju. Etter å ha kjørt han til barnehagen er det en ny økt, men fra klokken 16 til 20 skrur hun av alle telefoner for å være mamma. Om kvelden får hun møter lagt hjem til seg selv. Barnevakt som alenemor er ikke alltid like enkelt, selv om hun lattermildt sier at Tolli har mange pappaer i alle eks'ene hennes.

- I Norge er det 60 gallerier som selger bildene mine, og jeg har fått 13 nye gallerier i London. Til høsten kommer en serie på fire bøker ut på Aschehoug med egne tekster og bilder, boken Pappaen min bor i himmelen på Gyldendal og Himmelbrev som er en diktbok for å lindre sorg, på eget forlag. I tillegg samarbeider jeg med Porsgrund Porselænsfabrik porselen og designer åtte ulike kopper og to barneserviser; ett til jenter og ett til gutter. Designer Donna Ioanna skal bruke bildene mine som motiv på kjolene sine. Et annet stort prosjekt er et galleri for unge norske grafikere. Jeg har fått tak i et 400 kvadratmeter stort lokale, som skal bli et dynamisk sted for ung grafikk, og som ikke stenger klokken fem. Unge grafikere har andre behov enn det tradisjonelle Norske Grafikere kan tilby. I tillegg holder jeg foredrag for bedrifter med utgangspunkt i bildene mine. De har en livsfilosofi som handler om å tørre å leve og elske, og å ta vare på seg selv. Stupedamene mine handler nettopp om det å hive seg ut i det ukjente, kun dyttet av en musefinger.

Björg har også et møte med Verdensbanken i avtaleboka.

- Jeg vil starte en kunstskole i Gambia. Det er bevist fra andre prosjekter at det er viktig å lære lokale om sin kulturelle identitet og kunsthistorie. Men dere, det er så hyggelig å reise med dere. Og jeg får lov til å prate hele tiden!

Hun avbryter seg selv.

- Men vet dere hva, jeg må fortelle dere noe som skjedde i Frognerparken i går. En muslimsk kvinne hadde mistet sønnen sin på to år og var helt fortvilet. Ingen andre enn meg hjalp til. Bildene mine handler nettopp om mellommenneskelighet og det medmenneskelige. Det er det fineste som finnes mellom mennesker. Allerede i sjette klasse skrev jeg SOLIDARITET på sekken min. Finanskrisen er kanskje bra for Island. Før dyttet man hverandre for å komme frem i butikken, nå klemmer man og spør hvordan det går. Mennesker trenger problemer for å fortsette å være mennesker. Men nå må jeg meditere litt.

Det blir stille et kvarters tid, før Björg begynner å prate igjen.- Nå kom jeg på noe; å hjelpe andre gir meg drivkraft.

Casa camper og besøk i atelieret hos Picassos tidligere assistent

- Eieren av malerbutikken på hjørnet er så glad i kvinner at de alltid får rabatter, mens mennene må betale full pris, peker Björg mens vi krysser Plaza del Bonsuccess; en idyllisk plass med småkafeer noen sidegater fra Las Ramblas. Vi har akkurat sjekket inn på Björgs faste hotell, designhotellet Casa camper.<br /><br />- Noen ganger reiser jeg ned hit kun for å jobbe døgnet rundt, og hotellet blir et fristed med sine originale løsninger. De fokuserer på sunnhet, og 24 timer i døgnet står det en frukt- og salatbuffé fremme, forteller hun mens hun låser seg inn i atelierleiligheten og roper hola. Ignacio kommer løpende; en liten, spansk mann i femtiårene, som også har jobbet for Picasso, Ferdinand Finne, Dalí og Joan Miró. Etter en varm velkomst trekker han seg litt sjenert tilbake, mens Björg setter seg for å risse inn motivet på platene han har ferdigpreparert med lakk til henne. Han kommer med øl og tenner et lys, slik som han alltid gjør.

- Ignacio er en helt fantastisk mann. Han så tingene mine da jeg studerte, og tok kontakt. De eldre kunstnerne begynte å dø ut, så han søkte nye å jobbe for. Vi er som et gammelt ektepar, og trenger ikke å si så mye. For noen år siden var han like bred som han var høy. Da han var 16 år, var han nemlig forelsket i en pike, men måtte i militærtjeneste som under Franco var på fire år. Hans kjæreste orket ikke å vente, og giftet seg med en annen. Ignacio giftet seg også i et pedagogisk ekteskap, men for en stund siden kom hans ungdomskjærlighet forbi her nede på plassen. Han så seg selv i speilet, og bestemte seg for å slanke seg hvis hun skulle dukke opp igjen. Hun har ikke kommet ennå, men de elsker hverandre fortsatt.

Hun smiler bort til Ignacio. Gjennom de oppslåtte dørene strømmer lyden inn fra spanske stemmer og gateliv. Björg viser oss rommene hvor alt papiret henger til tørk, pressen, syrebadene, og harpiks-skapet.- Hjemme i Norge er det superstrenge lover om ventilasjon når man etser, men Ignacio bare lukker opp vinduet. De ler av meg når jeg tar på masken min.

Björg ber meg så stå som jeg akkurat har sluppet en ballong, og like etterpå posere som om jeg sitter på en sky. Bildene er til boken Pappaen min bor i himmelen.

- Jeg tegner rett på platen for å holde streken levende. Tolli opplevde også en sorg da pappaen hans døde, men han gikk mer ut og inn av sorgen. Dessuten mistet han på en måte to foreldre; jeg ble helt fjern. Til slutt skjønte han hvor pappaen hans var, og kunne gå videre. Døden trenger ikke å virke depressiv. Barn har så mange fantasier rundt dette som kan gjøres vakre.

- Hvem er disse figurene dine?

- De skal utstråle kjærlighet og godhet. Jeg hadde helt ekstremt mye fantasi som barn, og foreldrene mine ble innkalt på foreldremøte da jeg tegnet ormer med skorstein på. Jeg nektet å tegne sauene hvite, for meg var de blå, så læreren på barneskolen kastet tegningene mine. Ingen trodde noen gang jeg skulle bli kunstner, bortsett fra bestevennen til pappa som var fotograf. Mamma hadde hengt opp tegningene mine på do, og jeg husker ennå han kom løpende ut med buksene nede og ropte: Hvem har tegnet disse? Da var jeg 13 år. Hun tar opp den ferdig rissete platen og gir den til Ignacio som begynner å male på baksiden med asfaltlakk, så syra ikke skal spise seg gjennom platen. Deretter legges platene i syre.

- Ignacio sier jeg jobber like intenst som Picasso. Til sammen har jeg vel trykket rundt 400 motiver. - Björg is my angel, sier Ignacio.

Björgs gamle universitet La Massana

- Her har jeg gått, fy faen så kult! I dette bygget utførte man den første kirurgiske operasjon på 1500-tallet. I en lang periode var det et kloster og senere et fattigsykehus. Blant andre døde arkitekten Gaudí der inne. I dag er det et vanlig universitet, og ikke lenger kunstskole.

Vi bestiller lunsj i en oase midt i Barcelona, omringet av tunge klosterbygninger, trær, duer, studenter, barn og flere uteliggere. Det er 11 år siden Björg startet å studere kunst her og gikk ut med de beste karakterene. Etter at hun hadde gått to år på Asker kunstskole, ønsket hun å studere kunst i et land som hadde en kulturell arv innen glassmaleri.

- Jeg elsker glassmaleriet som alltid forandrer seg ut fra lyset, og jeg respekterer det kompliserte håndverket. Under Franco hadde Spania nærmest stått stille innen kunsten, men håndverkstradisjonen var sterk. I andre land var det kommet til et brudd, der ideene ofte talte mer enn håndverket. Jeg ønsket å lære gamle teknikker som glassmaleri og grafikk, og søkte meg til kunstakademiet i Barcelona. Jeg troppet opp i den ultramoderne bygningen en uke før skolen startet, og ble fortvilet. Det var ikke dette jeg hadde forestilt meg! Jeg ville jobbe fra hjertet og sjelen, ikke kun fra hodet. Jeg begynte å bli kjent med andre folk, og ble med på en tur til Pyreneene der en fyr tipset meg om den gamle kunstskolen La Massana. Jeg snakket litt spansk, og gikk opp til rektor på denne skolen og sa at jeg bare måtte gå der. Søknadsfristen hadde gått ut for flere måneder siden. Han ba meg møte opp dagen etter. Jeg hadde med 20 lysbilder av arbeidene mine, og der sto alle skolens professorer i mørke dresser. Etter fremvisningen stakk de hodene sammen som et fotballag, og snudde seg så mot meg: Du kan begynne mandag, men på det 3. året. Og jeg som ikke hadde forventet å komme inn! Å være nordisk jente i et noe rufsete område av Barcelona med en fortid med seksuelle overgrep var ikke lett. Björg fikk litt angst for å gå ut, og fikk en venn til å følge seg til og fra skolen. Etter en stund farget hun håret rødt for å slippe tilnærmelsene.

- Det så helt jævlig ut! Det tok et halvt år å komme seg inn i miljøet. Mange røkte hasj, og jeg har alltid vært sterkt imot rus, annet enn champagne, ler hun.

Hun leide en gammel leilighet i det gamle horestrøket med dansevenninnen Maribell. - Tidligere var det farlig å ferdes der, men så bestemte regjeringen seg for en genial løsning; vi fjerner hele strøket; og rev ned bygninger og laget en stor, åpen turistvennlig plass.

Under akademitiden laget også Björg flere oppsiktsvekkende installasjoner som hun fikk flere priser for. Den ene besto av en fire meter høy kjole med ti meter lange ermer med en jernstruktur under som hun selv sveiset. Inne i figuren var det en gitarkasse og strenger 56 meter ut i rommet så publikum kunne spille på henne.

- En ekstrem feministisk idé, ler Björg, mens en mann kommer bort og ber oss holde bedre på veskene da en gjest bak oss venter på et ubevoktet øyeblikk.

- Her nede laget jeg også et verk som i dag henger på Oslo Krisesenter. Opprinnelig ville jeg blåse opp et foto til full størrelse av en prostituert. Jeg dro med meg venninnen min Ruth ned til horestrøket, og tilbød å betale fire ganger så mye som kundene, men for kvinnen var det vanskeligere å bli tatt bilde av enn å ha sex-kunder. Det endte med at en annen venninne med arr på sjelen etter misbruk som barn, sto modell. Bildet monterte jeg bak en ti centimeter tykk glassplate som jeg ødela med tannlegebor. Sårene i glasset kastet skygger på jentas kropp som usynlige arr. Ser du inn i folks øyne, kan du se deres arr. På Oslo Krisesenter kan de jo ikke "vise" kvinnene, men bruker ofte dette verket for å formidle deres smerte til presse og politikere.

Vi går ut av den vakre loggiaen og spaserer mot det kjente markedet ved Las Ramblas. Hver dag klokken to gikk Björg hit og handlet inn middag til 20 venner. - Der det er køer, er det billigst. Før satt det også gamle koner fra fjellene utenfor som ikke hadde råd til å leie en bod. Etter middagen var det ikke alltid vi klarte å komme oss tilbake på skolen, ler Björg.

Ved Plaça de Catalunya forteller Björg om alle duene som levde her, men som utviklet en sykdom, og man måtte legge ut giftige frø. Dermed døde også Barcelonas ville papegøyebestand ble innført av de rike på 1700-tallet. Like før vi ankommer atelieret igjen, passerer vi et gammelt kloster med en rund treluke ved Plaça Vicenç Martorell.

- Her leverte kvinner sine barn som var født utenfor ekteskap, til en nonne på innsiden. I sprekken stakk man inn en navnelapp. Det er et sterkt sted. Tenk hvor mange menneskeskjebner som har blitt bestemt gjennom denne luken, sier Björg trist.

Hvert trykk unikt

- Jeg tror Ignacio har laget dette skapet slik at utringningen min skal synes når jeg sveiver, ler Björg. Vi er tilbake på atelieret der platene skal behandles med neste teknikk; i et harpiks-skap. Der inne drysser det harpiks, mens Björg sveiver på hjulet med intens kraft, og platene ser ut som de er dekket av snø. Deretter tenner Björg på alkoholen i en slags øse, og brenner under hver plate så harpiksen smelter. Ignacio har gått i trykkelære hos en mester som selv gikk i lære hos sin mester, så teknikkene og tradisjonene har ikke forandret seg på mange hundre år. I Norge ville man revet seg i håret over miljøsynden.

- Platene skal nå bli kalde før jeg maler på med Vikingmelk på de store platene. På de små maler jeg med jernklorid rett på platen 67 ganger for å mørkne noen partier. Dette er strengt forbudt i Norge. Etter noen minutter stopper etseprosessen, og jeg tørker av platen. Først må jeg gni inn platene med spytt for at jernkloriden skal feste seg. Det er visst det eneste som funker, og er ganske ekkelt, særlig når Ignacio vil hjelpe meg med sitt spytt, forteller Björg, harker og legger en god spyttklase på platen.

Hver plate tar altså flere timer å bearbeide, og hvert bilde i et opplag på 150 blir ulike. Ignacio tar med platene for å slipe ned kantene til 45 grader så de ikke skal kutte papiret. Noen ganger skjæres former som hjerter og stjerner ut med baufil og trykkes på papiret. Deretter er det tid for kobberpuss og kalk på platen for å få bort syra. Fargen påføres, og gnies av med tarlatan (et stoff syersker bruker for å stive opp kjoler), avispapir og telefonkatalogpapir, så den kun blir sittende nede i de etsete gropene. Til slutt skal platen en tur gjennom den fem tonn tunge pressen sammen med papiret som allerede har ligget i bløt, strøket og tørket. Er ikke prøvetrykket bra nok, starter Björg forfra med å behandle platen.

Klokken nærmer seg syv. Vanligvis jobber Björg til langt på kveld, men i dag tar vi taxi opp til en restaurant på Montjuic med utsikt utover Barcelona: Restaurant Montjuic El Xalet. Med fyrverkeri over byen og telefonnummeret fra en anonym kelner til Björg i fyrstikkesken sammen med regningen, ender kvelden på en lokal jazz-klubb ofte frekventert av Björg i studietiden.

Montserrat, Den sorte madonna og kunstneren Pep

- Denne fjellformasjonen finnes kun her, og har alltid vært sett på som hellig. Det er en egen energi her oppe som dere sikkert merker, og det går en pilegrimsrute over fjellet. Tidligere var hele Katalonia dekket av vann, og Montserrat stakk opp. Se her, vi fant dette forhistoriske fiskefossilet på tomta.

Vi sitter ved et langbord like nedenfor Montserrat hos kunstneren Pep Trujillo og hans kone Imma som var kunstlærer på La Massana da Björg gikk der. Vi får servert paella og lokal vin. Det oversettes mellom spansk, norsk og engelsk alle veier, mens vi speider mot Pyreneene på den ene siden og de fingerlignende Montserrat-toppene på den andre siden. Hit kom Björg med en nyfødt Tolli, og er som en del av familien. Eierne av det hundre år gamle huset eide tidligere hele dalen, men uten lov bygget folk hus rundt omkring i skogen. I 1986 feide en enorm skogbrann over hele den bratte siden, og avslørte de ulovlige husene.

- I 1761 ble Spania invadert av Frankrike. Da var det en liten gutt som løp opp under fjellet og begynte å spille på en tromme. Ekkoet lød som en enorm hær, og franskmennene snudde, oversetter Björg fra Peps kones fortelling.

- Vi flyttet hit for ti år siden. Da var det verken vinduer eller en hage, forteller Pep. Han er en av Spanias mest anerkjente kunstnere, og har flere ganger samarbeidet med den enda mer kjente Antonio Tàpies. Pep har hatt flere store utsmykningsoppdrag, og utstillinger så vel i Norge som de største galleriene i Spania. Vel inne i atelieret hans finner vi sterke bilder fylt med farger og energi som også kan minne om Paul Klee og Miró. - Vi jobber kanskje fra det samme stedet i hjertet med lik tilnærming til maleriet og materialene. Selv om bildene er svært fysiske, kreves det også mye tilstedeværelse i atelieret for å skape dem.

Med store klemmer forlater Björg sine venner, og Pep kjører oss til Den sorte madonna på den andre siden av Montserrat. Under Franco var dette et kjærlighetens fristed. Klosteret støttet ikke diktatorens styre, og her kunne forelskede som ikke fikk hverandre, leie seg inn for en hyrdestund.- På ettermiddagen ser du munkene gå med en kjerre fylt med penger, rister Pep på hodet litt ironisk, og er ikke så glad for den økende turismen og Hollywood-stilen det gamle klosteret bygges opp i.

- Den sorte madonna ble funnet i en grotte på 1200-tallet, men ingen vet egentlig den sanne historien. Mange ber henne om beskyttelse og hjelp, guider Pep oss videre.Vi passerer den berømte madonnaen i en lang kø, og Pep tar oss forbi de mange lysene man kan tenne, alt ettersom hvor mange euro man vil betale. Han stopper i et rom fylt av de underligste gjenstander: Proteser, brudekjoler, bleier, bilder, smokker, en ball og mye mer.

- Dette er som en sterk samtidsinstallasjon for meg. Her legger de besøkende igjen ting som symboliserer noe de ønsker hjelp til. Tingene fjernes hver måned, men det er en sterk opplevelse å studere folks håp her inne. Vi rekker akkurat siste tog tilbake til byen, og tapas like før midnatt i den eldre bydelen Barri Gòtic. På vei tilbake til hotellet tar vi også turen forbi katedralen langs Carrer del Bispe.

- Opp her gikk de første indianerne som kom til Barcelona med Columbus, barbeinte, for å bli vist frem til det spanske kongeparet, forteller Björg.

Hun stopper ved et lite hus og tar på et nydelig steinrelieff.- Under dette huset ligger alle dokumentene om Barcelona. Jeg leste mye her om romernes tid i byen. Dette relieffet med duer og en skilpadde betyr at brev skal leveres fort som en fugl, men leses sakte som en skilpadde. Er det ikke vakkert?

Og med de ordene sier vi god natt og farvel til Björgs Barcelona.