Inger Sitter: 80 år - maler i 70 år

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

Inger Sitter er en kunstner som i over 60 år har utviklet sitt personlige sterke formspråk. Man kan på mange måter si at hennes penselstrøk og fargevalg også er hennes signatur. Sitter har, gjennom hele hennes kunstnerkarriere og i sitt oeuvre, vært tro mot det abstrakte og det sterkt ekspresjonistiske uttrykket. Kanskje viktigst i denne sammenhengen er hennes unike evne til stadig fornyelse og utvikling. Dette bærer også hennes seneste produksjon preg av. Inger Sitter er med andre ord en av de få norske samtidskunstnere som har evnen til stadig fornyelse og til å utvikle sitt kunstneriske talent, selv 80 år gammel, skrev Merete Hovdenak, Konservator, Gråmølna / Trondheim Kunstmuseum

Høsten 2009 har vært travel for en av våre fremste kunstnere, Inger Sitter: I forbindelse med sin 80-årsdag i oktober har hun nylig avsluttet en retrospektiv utstilling i Gråmølna i Trondheim med arbeider helt tilbake til 40-tallet og frem til siste produksjon i år. En separatutstilling som ble avsluttet 1. november hos Galleri Brandstrup, solgte for nærmere fire millioner kroner. I tillegg kom en lenge etterlengtet praktbok om hennes kunstnerskap og liv ut på Aschehoug 8. oktober. Sitter regnes som en av våre første modernister som tok i bruk et abstrakt formspråk i en tid der kunst fortsatt helst skulle ligne noe. Samtidig har hun vært sterkt sosialt engasjert i arbeid med å bedre kunstnernes kår, og det var ikke minst hennes fortjeneste at ordningen med garantiinntekt ble innført. I 1981 ble hun som første kvinne utnevnt til professor ved Statens Kunstakademi, en stilling hun hadde til 1984. I tillegg står hun som en av våre mest kosmopolitiske kunstnere, med sine stadige nye adresser verden over, og som en viktig impuls-henter inn i norsk kunstliv. Hun spilte en sentral rolle ved gjennombruddet for den såkalte lyriske abstraksjon i norsk kunst i 1950-årene, som var basert på en abstraksjon av naturinntrykk. Havet har bestandig hatt en særskilt posisjon i kunstnerens liv; både da hun stod i baugen på farens skip, hennes dragning mot Middelhavet og havet som formet de svabergene som er utgangspunktet i så mange av hennes motiver.

Inger Solveig Sitter ble født 18. oktober 1929 i Trondheim. Moren, Ebba Pelander, var finsk og kom fra Viborg, mens faren hadde slekt dypt rotfestet i trøndersk bondemiljø og var styrmann av profesjon. Sitter vokste så å si opp på sin fars båter, som førte henne rundt i europeiske og fremmede farvann. Noen skikkelig kontinuerlig, norsk skolegang fikk hun ikke ut over folkeskolen, men etter hvert fikk hun og moren et noenlunde fast tilholdssted i Antwerpen, og flamsk ble Sitters skolespråk. Den unge Sitter viste tidlig forbausende gode kunstneriske evner, og allerede i 14-årsalderen ble skolegangen erstattet med besøk på forskjellige kunstskoler og akademier: Trondheims fagskole under Harald Stabell 1943-45, Statens Kunstakademi 194546 og Institut Supérieure des Beaux-Arts i Antwerpen 194650 med et mellomspill hos André Lhote i Paris 1948. Et par år senere var hun også innom den kjente grafikkpedagogen Stanley Hayters Atelier 17 i Paris. Sitter debuterer som den yngste kunstner gjennom tidene i Trondheims Kunstforening i 1943, bare 13 år gammel. Dette fikk også, selv i krigstid, oppmerksomhet i hovedstadspressen, med rosende lovord.

Det sier noe om hennes tidlige modenhet at hun også var representert første gang på Statens høstutstilling 1948 - 19 år gammel! Samme år hadde hun også sin første separatutstilling i Oslo Kunstforening. Det hun malte den gang, skilte seg ikke videre ut fra hva andre kollegaer malte: Landskaper og stilleben i "mellomkrigsstil". Men meget snart fant hun sin mer personlige stil i en gråtonet koloritt og strenge, stiliserte flater.

Ved reiser i utlandet, fortrinnsvis Frankrike, kom Sitter i forbindelse med den frembrytende såkalte lyriske abstraksjon, der man baserte sine abstraksjoner på et naturinntrykk. Typiske representanter for denne retningen var franskmennene Jean-René Bazaine og Alfred Manessier. Hjemme i Norge fant Sitter inspirasjon i Vestfolds kystlandskap med dets bølgeskurte, blankslipte klipper i en variasjon av gråtoner. Dette ble utgangspunktet for det maleriske uttrykk hun kjempet frem i slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-årene, og som hun var trofast mot i sin videre utvikling. Hennes temperament spiller også selvsagt inn i denne stilen, og bildene kan svinge fra vilt opprør til myk sensualisme. Senere ble også naturen i Frankrike og Italia bestemmende for Sitter. I 1973 gikk Sitter sammen med Irma Salo Jæger og Berit Soot Kløvig inn i et samarbeid om installasjonsprosjekter som fikk navnet Park 62 (etter hovedverkstedets adresse i Parkveien 62). De ønsket å aktivisere byrommet med skulpturelle installasjoner og fargesettinger son skulle være et supplement til reklamen og trafikkskiltene i hovedstaden. På grunn av sviktende interesse fra de kommunale etatene ble gruppen oppløst etter tre år.

Sitter har gjennom årene utvidet sitt uttrykksfelt i monumentaloppdrag til også å gjelde en form for skulptur, ikke hel rundskulptur, men relieffskulptur; en tredimensjonal utvidelse av hennes maleri. Fine eksempler på dette finnes ved Norges Landbrukshøgskole på Ås, Skådalen kompetansesenter i Oslo, Olympiahallen i Hamar og på et par cruiseskip. Alle disse stedene er det som om et lite stykke natur-Norge bryter seg gjennom betong eller annet bakgrunnsmateriale. I de senere år har hun utarbeidet sine relieffskulpturer i stein, fortrinnsvis marmor, i Pietrasanta i Italia.

Om Sitter har vært trofast mot et noenlunde stabilt formspråk siden 1960-årene, så har derimot en viss rastløshet gjort seg gjeldende ved valg av oppholdssted. Det har vært stadige pendlinger mellom Norge og andre land, fortrinnsvis Frankrike og Italia. I senere år har hun vært bosatt i Antibes i Frankrike. Hennes meget prisverdige samfunnsmessige innsats kom imidlertid Norge til del i 1960-årene. Da kjempet hun effektivt for en bedring av kunstnernes kår. I den forbindelse har hun også hatt en rekke tillitsverv innen kulturlivet; blant annet har hun vært styremedlem i Unge Kunstneres Samfunn (1952-54), Norske Grafikere (195558) og Nasjonalgalleriet (199396) og medlem av Norsk kulturråd (1964-68). Hun ble tildelt Oslo bys kunstnerpris 1978 og den svenske Prins Eugen-medaljen 1983, og hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1998. Hun er representert i en rekke norske og utenlandske museer og samlinger, Nasjonalmuseet for kunst, HenieOnstad Kunstsenter, Trøndelag Kunstmuseum, Moderna Museet og Nationalmuseum i Stockholm og Statens Museum for Kunst i København.

Kilde: Norsk biografisk leksikon v/ Ole Henrik Moe og Inger Sitter et portrett, Aschehoug forlag, 2009