Ruth Roland

Forrige

Neste

Av Tekst Mette Dybwad Torstensen .

KUNST 6/2009: - Jeg er litt sær, men fra jeg fant en gammel medisinsk bok hjemme som barn, har jeg hatt en fascinasjon for tegninger av indre organer og anatomi. Dette er former som er helt skjult i kroppen, som små hemmeligheter man ikke har tilgang til. Jeg husker jeg skulle ta røntgen av eggstokkene. Det var en vakker verden som dukket opp på skjermen. Legen trodde jeg var sprø som spurte om jeg kunne få med meg bildene hjem. Jeg tegner mye fra gamle medisinbøker. Den nydelige formen der borte er faktisk en forstørrelse av stigbøylen, et av de små beina i øret. I noen av bildene mine har jeg brukt et nettverk av blodårer, de likner grener. Noen oppfatter kanskje blodårer som noe litt ekkelt. Men både blodårene og grenene handler nettopp om å transportere liv. Og vet dere hva den formen der skal forestille? Det ser ut som en blomst, men jeg har nå endelig funnet ut at det er en tegning av en oppskåret livmor som folder seg ut.

Vi møter kunstneren Ruth Roland utenfor hennes atelier på tomta til Blakstad sykehus i Asker. En rød ballong med Kunst rett Vest trykket på vaier i vinden. Et nummer i en sirkel og et skilt avslører at atelieret er ett av de 103 stoppene under Kunst rett Vest-prosjektet som omfatter 13 kommuner vest for Oslo. Det er tredje gang publikum inviteres to helger i september for å møte kunstneren på arbeidsplassen og se hvordan kunsten skapes. I fjor var over 16 000 innom de ulike atelierene og verkstedene.

Ruth kom til Blakstad gård, som tilhører sykehuset, i 2003 og startet et galleri med fire andrekunstnere i det hundre år gamle stabburet. De har også et samarbeid med kurs og utstillinger for pasientene.

- Helt frem til 1970-tallet huset stabburet faktisk mat til sykehuset. Den gangen man hadde korn på stabbur, hendte det at sultne forbipasserende drillet et hull under kornkassene og fylte opp hatten sin. Det ble litt mindre synlig enn å stjele en sekk korn, forteller Ruth og låser opp det laftede stabbursgalleriet med to enorme nøkler.

- Vi har altfor få besøkende. Vi ligger litt utenfor allferdsvei. Vi får se hvor lenge vi holder på, sier hun og viser oss gjennom utstillingen, før vi går inn på atelieret i en annen bygning på gården.

Lille sommerfugl - eller lavt stoffskifte

Ruths bilder kan ved første øyekast se ut som vakre former i herlige farger. Men det ligger noe mer mellom de mange treformene som hun bruker i trykkene sine. Bildene hennes avslører en sterk interesse for menneskets indre og det som det blotte øyet ikke ser; enten det er stigbøylen i øret eller den personlige historien. Hennes nyeste prosjekt skal stilles ut i Asker Kunstforening i 2011 og har tittelen Lille sommerfugl. Ruth vil bruke kunst for å sette fokus på thyreoida glandula, skjoldbruskkjertelen, og stoffskiftesykdommer som rammer hele 7 % av befolkningen.

- Hypotyreose, eller lavt stoffskifte som det kalles i dagligtale, har vært min følgesvenn i mange år. Jeg har kommet i dialog med ti svært ulike mennesker som skal delta. Alle ti har en eller annen forstyrrelse i kjertelen. Prosjektet har en grunnleggende idé, men jeg vet ikke helt hvor det vil ende. Jeg starter med ti portretter. Men hva er et portrett? For meg er det mine tanker og følelser rundt et møte med en ukjent. Vi har alle en fortelling i oss. Om glede, sorg, å være i full vigør - og å være dysfunksjonell. Kanskje er det faktisk slik som jeg har erfart, at når jeg er som svakest, har jeg en styrke å hente frem. Det som for et friskt menneske er en alminnelig dag på jobben, kan være som et uoverstigelig fjell for en som ikke er frisk. På veggen der borte ved døra ser du et trykk og portrett av Nora som er med i Lille sommerfugl. Hun var så vanskelig å tegne fordi hun var så vakker! Nora opplevde at hun ikke taklet hverdagen som student. Hun klarte ikke eksamen fordi hun fikk konsentrasjonsvansker, og orket ikke å være mye blant venner. Caroline er en annen som er med i kunstprosjektet, og hun har så utrolig vakre, grønne øyne. Jeg ønsket å lage et portrett som kun viste disse øynene. Caroline ble mobbet på jobben med alt sykefraværet sitt. Til slutt sa hunopp. Det er mye skam rundt det at man ikke mestrer, ikke strekker til. Og på bordet der liggerSonja.

Ruth peker på seks treplater på et bord der en helfigur av Sonja er tegnet inn sammen med katten sin. På magen er det tegnet inn organer, nesten som hentet fra et tradisjonelt rosemalingsmønster, men som er fra en anatomibok fra 1500-tallet.

- Sonja har overvektsproblemer, og jeg ville omforme henne til en vakker gudinne. Jeg vil også ha med et sitat fra våre samtaler: Hvorfor skal jeg spise fordi jeg er tykk? Slik selvpining holder alle på med, mer eller mindre bevisst. Tanken var først å lage henne i pappmasjé, men jeg håper at utstillingen kan vises flere steder, så jeg måtte ha noe flyttbart. Jeg skal derfor trykke henne som et monotypi. Det kommer til å bli en tung jobb i et så stort format!

Utstillingen Lille sommerfugl blir en blanding av lyd og bilde. Ruth lager et lydspor med stemmene fra de som deltar. Der beskriver de både dager som er gode og dager som er preget av sykdommen.

- Jeg sender en diktafon til hver enkelt og redigerer ut fra dette.Ruth forteller om alle misforståelsene rundt sykdommen.

- De som ser utstillingen, blir direkte konfrontert med menneskers skjebner. Det er viktig for meg at de ti stemmene blir hørt. En av deltagerne ble satt på antidepressiva i to år før legene skjønte at hun hadde lavt stoffskifte. Stoffskiftesykdommer kan gi så mange ulike symptomer og kan lett forveksles med andre sykdommer, ofte psykiske lidelser. Mange blir ikke tatt på alvor, det er fort gjort å tolke det flytende sykdomsbildet og klagene som hypokondri og syting. Hele 7 % av befolkningen rammes, og i tillegg kommer pårørende. Det kan sidestilles med diabetes, som rundt 10 % har. Men bare 1,4 % med stoffskiftesykdommer er menn. Det som fascinerer meg, er hvordan ulike mennesker takler sykdommen ulikt og kanskje finner løsninger på tvers av det legene sier.

Til syvende og sist er dette et kunstprosjekt om livet, selv om utgangspunktet er en sykdom.

- Nesten alle mennesker opplever en gang i livet at grunnen blir revet bort under dem; enten som pårørende eller at man rett og slett tryner selv. Jeg leste nylig Vetle Lid Larssens utspill om at kunstnere i dag ikke er politiske. Jeg sendte et leserinnlegg til Aftenposten, men de fikk hundre innlegg om dagen, og jeg var kanskje ikke kjent nok til å komme på trykk. Men jeg la det ut på bloggen min. For hva er politisk kunst? Jeg syntes Vetle hadde temmelig snever rammer i sin definisjon. Og hvordan kan han ha oversikten over all kunst som lages i det langstrakte land; fra nettbasert kunst til det som stilles ut? Er politisk kunst kun AKP-ere fra 1970-tallet? For meg er barn og kreft virkelig politisk kunst. Og ikke minst prosjektet om stoffskiftesykdommer. Man må ikke være så bastant som kunstner, men ydmyk og hele tiden holde ting åpent. Å lage kunst er å undersøke verden, men ikke med de brillene Vetle tok på. Jeg får ofte en idé, eller møter en problemstilling, som jeg går inn i, lik en forsker. Gjennom kunsten får vi muligheter til å se verden fra andre vinkler. Vi trenger ned i strukturer, metaforer og forvridninger av virkeligheten og kan få et annet blikk på livet vi lever. Olafur Eliasson er en samtidskunstner som jeg har respekt for, og som nærmest jobber som en forsker. Ikke minst lager han politisk kunst. Hans kunstverk med en nedfrosset BMW i et rom som holdt ti kuldegrader, gjør noe med deg som besøkende. Forskning og kunst går ofte hånd i hånd.

På bloggen sin har Ruth skrevet følgende tekst om det å ha thyroideasykdommer, men som kan være like mye til hjelp for andre situasjoner der livet stopper opp. Hun ønsker nettopp at folk skal bli sett:

Vi vokser opp med troen på alt det gode som ligger foran oss. Som venter, som er vår del avherligheten. Så blir det revet fra oss, brutalt. Langsomt må vi erobre det gode tilbake og kjempe for det. Å få det gode revet bort under føttene gjør deg annerledes enn andre. Menneskene i verden går rundt som om ingenting har hendt. Det stemmer. For dem har ingenting hendt. Men det har skjedd noe for deg. For deg forvandles kroppen til en fiende. Du blir tykk uten å være grådig. Du blir lat uten å ville det. Du glemmer det du vil huske. Leddene dine hovner opp. Arbeidsdagen blir et maratonløp hvor du springer og springer. Du kan ikke løpe maraton hver dag. Ingen kan det. Du er annerledes. Du er utenfor. Utenfor det gode. I verden sitter de på kafé og prater. Etter arbeid løper de med barna, de ler og leker. Har de et annet blod enn meg?

Barndommen varer hele livet

Ingen var kunstnere i arbeiderklassehjemmet Ruth Roland vokste opp i. Likevel bestemte hun seg da hun var 13-14 år. 20 år gammel startet hun på Statens kunst- og håndverksskole.

- Jeg visste ikke helt hva en kunstner var, men jeg følte at jeg hadde noe viktig å si, en lengsel etter det ukjente. På grunnskolen var jeg eleven som bare satt og tegnet.

Over døren i Ruths atelier står det også skrevet Barndommen varer hele livet. Det ligger mye i den setningen, og spesielt får den ekstra mening på et sted som ligger på Blakstad psykiatriske sykehus. Men det er ikke bare andres historier Ruth forteller i sin kunst. Hennes egen historie er like sterk, og kamuflert i mange av motivene hennes. To temaer som Rolands kunst stadig tar opp, er barndom og tap av kontroll. Som liten jente hadde hun kreft og lå mye på sykehus. En opplevelse som har satt sine spor.

- Da jeg gikk på Akademiet, ønsket jeg å jobbe med min egen historie, og laget en Artist Book; Bok 5 1/2 år 1966, med bilder og tekst som ble stilt ut på Høstutstillingen i 1994. Den første delen er stemmen til en redd, liten pike som lå på sykehuset, samt avtrykk av en barnebluse. Den andre delen er stemmen til legene, epikrisen. Boken ble laget i samme størrelse som en barnebluse. Slik følte voksne seg som barn igjen når de bladde i en bok som hadde litt for store og tunge sider. Boken lukket opp mange nye historier, folk gråt og fortalte sine livshistorier til meg etter å ha lest i boken.

- Hva med serien Mellom lyset og skyggene i mormors hage?

- Enkelte ganger får jeg en fornemmelse, en kontakt med tidlige opplevelser, gjennom det jeg gjør. Noe minnet meg om mormors servise. Det å besøke mormor hadde en dobbeltfølelse i seg da jeg var liten; da skulle jeg også på sykehuset. Denne følelsen er abstrahert i denne serien; men meningen er der for meg.

Historier om beskyttelse og kunsthistoriske referanser

Historier om beskyttelse het grafikkserien Ruth startet på i fjor. Det er en trygg og snill verden hun skaper i bildene. En del figurer går igjen, samt vekster, blomster og blader og ulike bakgrunner som raster, sirkler eller et rutemønster. Rastermønsteret peker tilbake til den amerikanske pop-kunsten fra tidlig 1960-tall, og da spesielt Roy Lichtenstein. Men den kunsthistoriske referansen går enda lenger tilbake. De små prikkene er på nært hold kun prikker. Når man beveger seg bort fra det grafiske bladet, trer motivet frem. Dette er en teknikk som ble utviklet av impresjonistene mot slutten av 1800-tallet. Ruth peker på et av bildene med en kvinne som ammer et barn og bærer et annet barn på ryggen.

- Utgangspunktet her var en afrikansk skulptur. Ved å gi kvinnen lys hud, blir hun vestlig, men det blir en merkelig "hvithet", som en kollega påpekte. Formen på nesen og brystene viser at det er noe som ikke stemmer. Jeg stjeler uhemmet og frekt fra kunsthistorien og ulike kulturer, og integrerer dette i bildene mine.

- Er det en intensjon for deg å bruke referanser til kunsthistorien?

- Nei, det skjer underveis når noe beveger meg, sier Ruth og tar frem en annen kvinne med et barn fra serien Historier om beskyttelse, som er en forenklet utgave av Leonardo da Vincis Madonna med barnet.

Det er ikke bare mødre som gir beskyttelse i serien; her er også fedre med barn, gamle greske statuer og barn som sitter i blodårer som danner en slags trekrone.

- Denne underlige verden ble født da jeg så Hieronymus Boschs bilder for første gang. Han blåste fullstendig i proporsjonene og har en helt utrolig billedverden. Han viste meg at jeg kan lage fugler som er like store som menneskene. På Louvre fant jeg Poussins bilde av årstidene, der en kvinne høster frukt mens noen menn passerer med en stor drueklase i hånden. Dette ble til mitt Edens hage med en jente i minikjole som gartner.

Et form-bibliotek

Fargetresnittene til Roland er utført med samme metode som Edvard Munch i sin tid benyttet og sies å være pioneren for: Man skjærer ut hver enkel form i tre. Formene settes sammen lik et puslespill og holdes i lås med en treramme. Slik slipper man å ha 10-15 plater for hvert bilde. Derimot går platen gjennom valsen sikkert 10-20 ganger før Roland er ferdig med en monotypi, alt ettersom hvor mange fargelag hun ønsker. Og et bilde kan tas frem igjen etter mange år og få nye former på seg. Ofte oppstår forskyvninger i formene som sammen med rastrene eller prikkene gir en tredimensjonal effekt. Roland mener hun tegner med sagen når hun skjærer ut sine former. Ved siden av sine figurative bilder jobber hun abstrakt.

- I mange av de abstrakte bildene flørter jeg med kroppen på et cellenivå. Jeg legger ofte ulike raster over hverandre med nyanser av samme farge så de nesten vibrerer for øyet, slik som de gamle pointillistene og impresjonistene jobbet. Teknikken min er ikke høyteknologisk, men gammeldags, og den krever svært mye arbeid. Som Munch klipper eller sager jeg ut sjablonger, og bygger meg etter hvert et formbibliotek med anatomiske former så vel som flora, figurer eller kun geometriske former.

En annen type bilder har også dukket opp i Ruths produksjon de siste årene: Sarte barneportretter tegnet i en lett nervøs, var og dirrende strek.

- Jeg risser med diamant, karbon og stål i kobber på et lite format som jeg vanligvis holder meg langt unna. Da jeg ble mamma, hadde jeg ikke energi til å tegne dette lille, rare vesenet som var så avhengig av meg. I det siste har jeg tatt for meg barnemotiver; mitt eget barn og andres. Det er vanskelig å tegne nyfødte; det er noe med huden og musklene som er annerledes. Og de altfor store klærne, smiler Ruth.

Ruth peker også på bildet som heter Før dansen, der en pike ser seg i speilet, men speilbildet ser ned i gulvet.

- Når du ser deg selv i speilet, ser du ikke det andre ser. Og det du ser selv, er ikke alltid så bra.Et annet trykk viser en jente som nærmest svever over en blomst som folder seg ut.- Formen kan være en blomst eller sky. Jeg vil vise en følelse der du plutselig flyr, eller hever deg over hverdagen.

På vei ut av atelieret passerer vi et puslespill. På en lapp står det Verdens eldste puslespill fraArchimedes - med 500 løsninger. En beskrivelse som like godt kunne passet til Ruths bilder og temaene hun forsker på i kunsten sin. Og det å være kunstner.