Thorstein Rittun

Forrige

Neste

 

KUNST 4/2009: - Da jeg var på utallige visninger for å finne denne leiligheten, så jeg bildene mine omtrent i alle leilighetene vi besøkte. Og når jeg har våknet opp av operasjoner, har sykepleierne ofte sagt: Hei, Rittun, jeg har et bilde av deg på veggen. Så spør jeg hvilket, og nikker: Å, ja - det, selv om jeg kanskje ikke husker motivet, og jeg føler meg hjemme med en gang.

Thorstein Rittun smiler sitt snille, lure smil. Han karakteriseres som nettopp en av Norges mest aktive og allsidige kunstnere med bred folkelig appell, og er like kreativ og produktiv i en alder av 80 år. Skal du lete etter dyster kunst, må du gå til andre kunstnere. I Rittuns lykkelige verden er det sommer og energi hele året, i klare, vakre farger med enda vakrere barn, kvinner og menn, gjengitt i en litt forenklet og naivistisk strek. Her er ingen vanskelige symboler, eksistensielle spørsmål, politisk kritikk eller moralprekener malt inn. Kun et budskap om å glede seg over livet og det å være menneske og ha mennesker rundt seg. Bildene består av figurgrupper hvor alle danser, leker og spiller, eller de bare trives og viser samhold og godhet mot hverandre, eller trær, blomster, fugler og dyr. Materialene han jobber med spenner fra silketrykk og litografier til keramikk og tekstiler. Likevel er det en sterk signatur på alt: Homo ludens, det lekende menneske, men også det musiske menneske.

- Hvor havner denne festen? Hvor ender fortellingen? Hva har skjedd? Er det virkelighet eller en diktet historie? Er det en fabel? Mine motiver kretser ofte omkring forelskede par, blomster, fugler, familieliv i båt, på sykkel, glade musikanter, livsutfoldelse og livsglede. Jeg vil gjerne at bildene mine skal gjøre folk glade, men som alle andre malere er fokuset på rytme, farge og form.

Thorstein understreker at det er to stikkord han alltid arbeider etter: Bevegelse og ro.

- Det blir som ballett; den ene beveger seg og sier noe til den andre, som er i ro. Jeg flytter figurene rundt på lerretet eller papiret. Motivene kommer til meg hele tiden. Man ser jo alltid ting i bilder, som når man leser en bok. Et slags indre fjernsyn. Virkeligheten er i hodet mitt, så å si. Men persongalleriet mitt går nok igjen gang på gang.

Vi sitter i Thorsteins vakre leilighet ved Solli plass. Tidligere bodde han og kunstnerkona Bea på Ekely der barna vokste opp blant barna til kunstnere som Carl Nesjar og Inger Sitter, Fritz Røed, Dag Frogner og Nils Aas. - Vi var blant de første som flyttet inn på Ekely. Jeg husker at det ikke var skikkelig vei ennå, så ungene måtte spyles fri for søle. De fleste var i småbarnsfasen, og det var ofte lange køer utenfor den ene telefonkiosken med fedre som prøvde å få fatt i jordmødrene for å høre hvordan det gikk med kona si.

Thorstein serverer økologisk juice i tunge glass. På veggene rundt oss henger vakre tepper fra Asia og India. Vi spør om denne type kunst inspirerer han?

- Nei, men Matisse ville nok blitt henrykt. Vi har aldri vært i Asia selv, men kjøpt alt her hjemme, smiler han. En vakker byste av en 18 år gammel Bea signert Kjell Rasmussen står på en sokkel. Flere av sønnen Kai Rittuns tresnitt pryder veggene sammen med barnetegningene hans. En glassveranda er fylt med Beas orkideer. Japanske tresnitt henger over en vakker statue av Elena Engelsen med en sovende mus inne i en marmorblokk. Gamle kinesiske krukker fanger oppmerksomheten vår. Thorstein tar varsomt over skulpturene, kjenner på formen.

- Keramikeren Fritz Røed kom inn her, og pekte: Dansk dette? Det er morsomt hvordan kinesiske antikke krukker kan sammenlignes med moderne keramikk. Lasuren de oppfant, er den vi ennå bruker i dag. På kjøkkenet viser Thorstein oss sine egne fat og noen vakre spanske fat. Han forteller nok en anekdote fra et rikt og langt kunstnerliv.- Vi bodde i Ferdinand Finnes hus i Spania i 1959, og likte så godt disse fatene, men de var for store å ta med hjem da. Da vi kom hjem på Theatercafeen litt senere, ventet et av fatene på oss fra Finne. Picasso ville vært henrykt over disse oksene.

Thorstein peker også på etikettene han har laget til Jahre line akevitt.

- Anders Jahre ba Per Krohg spørre sine elever om å komme med forslag til etikettene. Så ble mitt foretrukket. I en smal gang lukker Thorstein opp døren til atelieret sitt. Tidligere hadde han et rom i Lille Grensen der han jobbet hver dag unntatt søndager.- Når man er eldre, er det godt å ta noen pauser innimellom. Jeg holder ikke så mange utstillinger mer, men maler hver dag og lager silketrykk.

Et rikt liv

Thorstein Rittun ble født 16. februar 1929 i Skien. Allerede i femårsalderen tegnet han noen overbevisende portretter, som faren med en gang roste, tross i at de portretterte var Mussolini og Haile Selassie. Hans far fikk ordnet det slik at den talentfulle sønnen fikk Jacob Eng som tegnelærer på latinskolen. Siden har Rittun tegnet og skapt sin egen verden av livsglede som har fanget så mange smil, beundrere og veggplass. Etter eksamen artium i 1947 gikk han 18 år gammel rett inn på Kunstakademiet under Per Krohg. Han debuterte på Høstutstillingen i 1949 med et linoleumssnitt og hadde sin første separatutstilling, symbolsk nok, i hjembyen Skien i 1955.

- Jeg husker at trykket på Høstutstillingen solgte og solgte, så jeg måtte løpe bort med nye trykk hele tiden, minnes Rittun.

De tidlige bildene hans var litt bundet av Per Krohgs lære, med landskap og figurbilder i en dempet fargebruk, ofte gråtoner. Hans kone Bea og barna var foretrukne modeller, og Rittun viser oss bilder av Bea som en egyptisk gudinne, som gravid og sammen med barna. Han forteller at det var mange vakre jenter på Kunst- og håndverkskolen, deriblant Bea.

- På Akademiet malte man mest etter modell. Jeg hadde lyst til å utforske andre ting, og søkte meg til freskoklassen hos Per Krohg. Freskofolka hadde sterk stilling på den tiden, der utsmykningen på Rådhuset vokste frem. I akademitiden reiste vi også mye. Jeg husker vi besøkte Italia i 1949, og tegnet etter verkene i de store galleriene. Det nonfigurative har aldri passet for meg, selv om jeg har hatt mye glede av det. Thorsteins bilder fra 1960-årene var ofte i tunge, faste volumer, mens fargene etter hvert ble friskere. I løpet av flere reiser til Danmark i 1956, Spania i 1959, Italia i 1961 og en studiereise til Egypt i 1969, utviklet han sin egen frie og uanstrengte malemåte.

- Mange kolorister har inspirert meg, som Paul Gauguin, Guy Krohg og Kai Fjell, forteller Thorstein. De fleste av Rittuns utsmykkingsarbeider er store keramikkrelieffer. Materialet passer Rittuns frodige fantasi der han kan modellere frem og bygge opp sine forenklede figurer og skape romvirkninger. Alle arbeidene forteller en liten historie eller beskriver en stemning, og Rittun beholder sin friske fargeprakt også i keramikken. Til resepsjon og trappeløp i Norsk Kommuneforbunds kontorer i Oslo laget han blant annet et langstrakt relieff, Sommerdans, med et mylder av mennesker. På Sundvollen hotell har han laget en egen eventyrsal med Kongsdøtrene i berget det blå i fem sekvenser. Her spilles fargene ut i kaleidoskopisk rikdom. Til Norsk Hydros oljeplattform Oseberg C ble vikingtid, folketro og moderne ressursbruk flettet sammen i relieffene Gjeterne og Nøkken.

- Utsmykningen jeg er mest fornøyd med, falt dessverre ned for to år siden; et fire meters keramikkarbeid på Skullerud skole. Det viste mitt kjente motiv, Familie på sykkel, som først var et grafisk blad som faktisk var i Aktuell Kunst på 1950-tallet. Jeg husker jeg fikk høre om Billedbladet Aktuell som lå i Folketeaterbygningen. Det var stort for en ung kunstner å nå et så stort publikum. Motivet ble senere trykket på UNICEF-kortene. På Arendal sykehus henger utsmykningen Oksens fødselsdag.

- Menneskene pynter oksen, og dermed temmes den og de voldsomme kreftene, noe som passer bra til dette bildets plassering på psykiatrisk avdeling, forteller Thorstein. Han er ellers ganske nøktern med å fortelle historier knyttet til bildene, tolke dem eller fortelle hvem vi ser. Rittun skal likevel ha sagt at han elsker å male kvinner med frodig hår, bryster og hofter. Han bruker likevel aldri modell, og har sitert sin tidligere lærer Per Krohgs kloke ord om at man må alltid se på helheten, og at kvinner ser ut som en krukke. Det er alltid en påtagende virketrang hos Rittuns kvinner, en indre kraft som overskrider og søker andre, har kunsthistorikeren Paul Grøtvedt skrevet i sin bok om Rittun.

En annen del av Thorsteins kunstnerskap er hans bokillustrasjoner som ofte er beregnet på barn, som i Åse-Marie Nesses bok Mexico-Lexico og Annie Riis' Tim og Ian i Timianland. Thorstein har også gjort sin verneplikt innen kunstnerorganisasjonene, og vært aktivt engasjert i den kulturpolitiske debatt om offentlige utsmykninger og kunstnernes kår. Han har hatt en rekke tillitsverv som formann i Unge Kunstneres Samfund 196061, norsk seksjonsformann i Nordisk Kunstforbunds Råd 1975, direksjonsformann i Kunstnernes Hus 197883 og styremedlem i Kunst i Skolen 1988-93.

Idet vi forlater den lille, snille mannen med de glade bildene, spør vi om han noen gang har malt dystre bilder? - En gang. Det var under utsmykningen av Gravberget kirke i Finnskogen. Ved inngangspartiet til den moderne stavkirken malte jeg korsfestelsen, men fikk streng instruks fra rådhusarkitekt Poulsson om å male det over. Derfor ble det himmelfart i stedet, avslutter han og vinker oss farvel mellom sin kones orkideer. Uten tvil mer passende til Rittuns ånd slik vi har lært han å kjenne.