Wenche Øyen
Av Mette Dybwad Torstensen.
KUNST 1/2009: - I bildene mine har jeg alltid hatt mitt personlige uttrykk som jeg har videreutviklet.
Aktuell Kunst besøker Wenche i hennes atelier på Nesodden; et trehus som glir i ett med naturen på Fjordvangen. Hennes mann, som har arkitektkontor i et annet hus på tomta, tegnet tunet som har vokst frem de siste 30 årene. Wenche møter oss med nypresset kaffe og økologiske pepperkaker.
- De smaker virkelig krydder og jul. Jeg tar en hver dag nå før jul, det er en barnslig glede, smiler Wenche mens hun skjenker kaffe og lar oss smugkikke på landskapene som står klare til utstillingen i Seljord Kunstforening, som åpner om noen uker. Sist vi var her stod bildene så vidt påbegynt vendt inn mot veggen. Wenche sa da at planen var å lage mange store landskapsbilder i olje. Det har hun virkelig lykkes med.
- Landskapene mine er ikke spesifikke steder, men personlige opplevelser og følelser i møte med naturen. Jeg er mye i Rauland og blir inspirert av naturen og lyset der.
Wenche Øyen er definisjonen på en allsidig kunstner: Allerede 17 år gammel kom hun inn på malelinja på Kunst- og Håndverksskolen, og har siden både jobbet med landskap og portrettkunst. Etter fire år på Kunstakademiet studerte hun et halvt år ved kunstakademiet i Nederland, som hun regner som en frigjøringstid. Hun debuterte på Høstutstillingen i 1972. Før hun fylte 25 år ble hun som ung og ukjent kunstner tatt ut i finalen i en internasjonal portrettkonkurranse ved Academie des Beaux Arts i Paris med store norske kunstnere som Reidar Aulie, Håkon Stenstadvold og Erling Enger.
- De skrev Monsieur på invitasjonen og katalogen jeg fikk tilsendt. De trodde nok jeg var en mann, ler Wenche.
På Nationaltheatret henger det fire portretter signert Øyen, av skuespillerne fra forestillingen Kong Lear i 1989 - med blant annet Espen Skjønberg. Kritikere har sagt at hun fanget inn skuespillernes karakter. Neste portrettoppdrag er en som var prest i Frogn kirke. I en tiårs periode laget Wenche også billedbøker ved siden av frie arbeider, hvor nesten samtlige bøker oppnådde nasjonale og internasjonale priser.
Litografi-landskap med rytme og lys
- Jeg fikk den i en presang av en venninne som har laget den. Den passer på meg, ler Wenche.
I taket i atelieret henger en heks. - Jeg fikk den i en presang av en venninne som har laget den. Den passer på meg, ler Wenche.
Hun har på seg en brun malekjole som glir fargemessig rett inn i de dunkle landskaper med saftige farger og stemninger, der lyset gir hvert bilde sitt preg og uttrykk. Hun legger frem de nyeste litografiene med landskap til Aktuell Kunst.
Bilder fylt av poesi og musikk
Bilder fylt av musikk og poesi, har Kirsten Røvig Håberg skrevet om Wenches bilder. Bedre kan det ikke beskrives. Wenche selv er et musikalsk menneske; både med farger og toner. Ved siden av bildene er det musikken som dominerer Wenches dager. Hun må styre seg selv med beinhard disiplin, for noen ganger kan nok spillingen ta litt overhånd. Hun spiller piano, og fiolin i Oslo Kammerorkester.
- Jeg har faktisk prøvd å slutte å spille flere ganger, og tenkt at jeg skulle bruke all tiden min på å male. Men det fungerer ikke sånn. Jeg trenger spillingen som pause og avkobling.
Wenche har to barn og fem barnebarn. Da hennes egne barn var små arbeidet hun en del med billedbøker. Hennes første bok Ein god dag fikk den internasjonale prisen Gulleplet. Regnbogan med tekst av Olav H. Haugen fikk Noregs Mållags pris. Boken Farvel Rune med tekst av Marit Kaldhol fikk Deutsche Jugends litteraturpris i 1988, og har også blitt mye benyttet i sorgterapi for barn. Den er oversatt til 16 språk. I 1996 fikk hun Telenors Kulturpris for malerier og illustrasjoner.
I 2004 ga Wenche ut en billedbok med både tekst og bilde, Johannas bilder, en bok hun hadde tenkt på i 30 år. Her forteller hun sin egen rørende historie om hvordan hun som seksåring fant hjelp i maling og bilder etter at faren døde og livet ble snudd på hodet. Et av bildene fra denne boken ble innkjøpt av Nasjonalbiblioteket. Nylig kom enda en bok til verden. Boka Då eg kom heim, var hesten borte med tekster av Hans Sande, handler om en bestefar som hele tiden forviller seg bort. Barnebarnet finner bestefaren nede ved busslomma der han lokker på yndlingshesten Tobba, som tyskerne slaktet under krigen mens han satt i fangeleir i Tyskland. Faren er lei av bestefarens "surr", moren er sliten, det er bare gutten som orker å høre på fortellingen om hesten som ble borte.
- Jeg syntes teksten var så bra at jeg fikk lyst til å lage bilder til denne boka. Den kom akkurat ut på Cappelen Damm og passer både for voksne og barn. Bildene stilles ut i Cappelen Damms nye lokaler til neste år, avslutter Wenche før hun følger oss ut i bilen og vinker adjø.
