Gro Mukta Holter

Fra Aktuell Kunst 5/2009:

Gro Mukta Holter - Potpurribilder og en sterk livshistorie

Gro Mukta Holter har designet barnebestikket Lille solstråle, og hun har pakket inn ulike gjenstander i grønn pels og lagt dem i Botanisk hage og fotografert folks reaksjoner. Hun har designet fantasidukken Shwe Shwe Poppis for å skape arbeid til kvinner i Soweto for å gi inntekt til foreldreløse barn, som har vært på Oprah Show, TV-programmet til Grosvold og fått støtte av Celine Dione. Som liten var Odd Nerdrum hennes idol, og hun stod modell for hans maleri Piken med sommerfuglen som nå henger hos David Bowie. Hun har tegnet portretter på gaten i Cuba og gitt dem bort til de hun tegnet. Og hun har surret lysende trådballer, kalt DNA-illustrasjoner, til hun fikk senebetennelse i begge armene. Gro har en lidenskap for tekstiler og er over gjennomsnittet interessert i runde former. Når hun ser på film, hender det hun kun ser etter nye, spennende former og figurer. I oktober skal hun stille ut sine drømmeaktige bilder på Vestfold Kunstnersenter.

Vi møter Gro Mukta Holter i hennes hjem på Lilleborg i Oslo. Med utsikt til Akerselva gjennom et gammelt fabrikkvindu maler hun sine drømmeaktige bilder, eller en verden midt imellom, som hun selv kaller det. I underetasjen står en gigantisk seng fra India i resirkulerte materialer som kom deisende ned på plenen i to hjemmesnekrete 500-kilos kasser med rustne spikere.

- Jeg trodde aldri jeg skulle få bo et sted som dette. Når det er lysvandring langs elva hvert år, er det suppestopp her, og jeg kan endelig få brukt alle telysholderne mine. Vil du ha te? Det er tevær nå, spør Gro, og setter på vann før hun forteller om hvordan hun og mannen kom over leiligheten i de gamle fabrikklokalene til Lilleborg for syv år siden.

- Vi hadde nettopp pusset opp ei rønne av et loft, som var den eneste muligheten vi hadde for å kunne kjøpe oss noe da vi var studenter. Leilighetene her var priset altfor høyt, og ingen var solgt. Svigerinnen min dro oss med på visning, og tilfeldighetene gjorde at vi fikk kjøpe en leilighet hver til god pris. Jeg husker vi var i banken, og damen spurte hva vi studerte. Mannen min jobbet med en doktorgrad. Jeg svarte kunst. Bankdamen ble helt stille, og sa Eh - jeg må snakke med sjefen. Men vi fikk lån, så vidt og med en eventyrlig takst etter kun et år fikk vi igjen for alt oppussings strevet og føler at alt var skjedd i grevens tid.

Hvor er du fra?
Vi setter oss i to brune sofaer. På veggen henger et foto av Gro i et Frida Kahlos kostyme, en av hennes favorittkunstnere. Elvis som Jesus er rammet inn over et blomstrende kjøkkenbord. Gro ler og prater på inn- og utpust. Noen har sagt hun er som en 70-åring inne i seg, men ser ut som en 15-åring. Hennes historie er sterk, og jeg sitter med tårer i øyekroken når hun forteller om oppveksten med en syk mor. Kunsten er en annen verden, en fri verden, der hun kan fortelle andre historier og redigere drømmene og inntrykkene.

- Jeg er adoptert fra Bangladesh, og vokste opp på Nøtterøy med min søster som er adoptert fra Korea. Dette med identitet har vært viktig å utforske for meg som kunstner. På Nøtterøy var vi litt annerledes, men det var sånn det var. Da jeg flyttet til Oslo som 16-åring, kom plutselig spørsmålet om hvor jeg kom fra! Mange problematiserer det å være adoptert. Hovedfaget mitt tok også utgangspunkt i identitetsbegrepet; og det at du faktisk må forklare andre hvem du er, hele tiden, selv om du bare skal kjøpe brød! Jeg husker spesielt alle skeptiske blikk hvis jeg var alene ute om kvelden, ikke fra nordmenn, men ofte muslimske menn. De ville alltid vite personlige ting, for å sjekke om jeg var i familie med dem. Det er frustrerende når folk ikke tar deg for den du er, eller tror på deg. Når jeg har vært ute og reist, har jeg blitt tatt for å være fra Mexico, Cuba, Italia og til og med Kina! Jeg husker spesielt en gutt jeg møtte. I'm from Norway, sa jeg. O, yes, and I'm from the moon, svarte han. Da jeg for mange år siden jobbet som sesongarbeider på Freia og pakket Kvikklunsj, møtte jeg også en verden med mange fordommer. At jeg het Gro med g og ikke c (jeg var jo ikke norsk!), hadde en søster fra Korea og var kunstner, var helt virkelig utrolig. Jeg får mye inspirasjon av slikt, og ler mye av disse opplevelsene. Men da jeg flyttet hit til Torshov, stoppet spørsmålene hvor jeg kom fra!

Odd Nerdrum som ungdomsstjerne
Gro hadde ikke popartister eller andre idolplakater på veggen hjemme. Fra hun var ganske ung, var det Odd Nerdrum som var hennes forbilde.

- Jeg kommer fra et hjem hvor ingen tidligere hadde satset på kunst eller jobbet med kreative fag. Jeg ville likevel bli kunstner, og leste alt jeg kom over av kunstbøker. Jeg viste meg tidlig frem og kjørte på. Folk sa det var vanskelig å være kunstner, men jeg sa nei da, og skulle motbevise dette.

Gro ler igjen, av seg selv som ung og full av selvtillit og pågangsmot.

- Hos en venninne fikk jeg plutselig se et bilde at Odd Nerdrum. Det var som en åpenbaring. Levde han nå? Fantes det kunstnere i dag som malte slik? Jeg bare måtte møte han, hvis ikke ville jeg ikke leve lenger! Jeg husker jeg skrev et brev til han. På denne tiden var jeg også med i Kunstforeningen for unge kunstnere. Vi var fem idealister som holdt liv i foreningen, og hadde også en utstilling i Tønsberg Kunstforening. Jeg solgte mitt første bilde, vant ungdommens kulturmønstring i Tønsberg, og jeg følte det tok helt av. Jeg var så lykkelig og følte jeg hadde valgt rett å bli kunstner! Herlighet, jeg var et lite barn, ler Gro igjen. Under en utstilling på Papirhuset i Tønsberg laget lokal-TV en reportasje om Gro der hun snakket svermerisk om sin helt Nerdrum. En journaliststudent plukket opp dette og tok kontakt med Gro. Kunne hun tenke seg å møte Nerdrum og lage et TV-program om den unge kunstneren som møter sitt forbilde, til TV2?

- Vi dro av gård til Nerdrum med kamerateamet på slep, og jeg med maleriene mine under armen. Jeg ler meg skakk når jeg ser det nå. Det var for stort for meg å forstå, jeg var helt utenfor meg selv. Nerdrum kommenterte bildene mine, og det hele ble sendt på søndagsrevyen på TV2. Flere år etterpå husket folk dette og det har bare vært positivt!

 Det skulle gå noen år før Gro møtte sitt forbilde igjen. 16 år gammel følte hun at hun måtte teste ut seg selv som kunstner, bryte med de reglene og oppfattelser hva kunst var, og hun ville begynne på Strykejernet Kunstskole. Ideologien til skolen var at man ikke skulle ha grenser for hvilken kunst man laget; man skulle "blinge" ut alt man hadde av følelser og energi.

- Mange spurte hvorfor jeg ikke ble elev av Odd, men jeg hadde lyst til å jobbe med egne ting, og har aldri malt i den typiske Nerdrum-grenen. Det var magisk å begynne på Strykejernet. Jeg husker rektoren Thorleif kom bort og sa: Du kan ikke begynne her, jeg har ingenting å lære deg. Men 16 år gammel satt jeg i Oslo, og kjente ikke en levende sjel. Men naboen min var Odd! Jeg bruker å få noen innfall noen ganger, og handler uten å tenke, og fant ut at jeg kunne ikke bare sitte der, men dro bort og ringte på døra hans. Det første han sa, var: Jeg hadde skrevet opp navnet ditt i en bok, jeg vil så gjerne male et portrett av deg! Jeg trodde jeg skulle besvime av lykke. Han og kona tok imot meg med åpne armer og sa at jeg var en del av familien. Det bildet media har gitt av Nerdrum, stemmer overhodet ikke med slik jeg kjenner han, nemlig som det mest sjenerøse mennesket jeg har møtt. Jeg satt modell for bildet Pike med sommerfugl, som det også ble laget et grafisk verk av. Nerdrum sa at bildet ble solgt til David Bowie. Etter hvert flyttet han til Island, og jeg startet på Statens kunst- og håndverksskole, og et kapittel i livet mitt gled over.

Same, same, but different
Etter Strykejernet ville Gro finne sitt eget uttrykk. Hun hadde atelierer overalt, og jobbet også som grafikerassistent på Norske Grafikere. Da fikk hun samtidig en rekke gratis kurs og muligheten til å sette seg inn de ulike teknikkene. Hun mottok også flere stipender, og reiste blant annet til Spania for å trykke og til Cuba, der hun og Thorleif, rektoren ved Strykejernet, tegnet portretter på gaten.

- Det gikk rykter i hele Havanna om at to rare kunstnere fra Norge tegnet på gaten. Vi kunne jo ikke ta oss betalt for bildene, to rike fra Vesten. Dette var en ren studietur. Jeg har alltid elsket å tegne portretter, og gjør dette hele tiden parallelt med de andre prosjektene mine, sier Gro og finner frem litt mer te. Hun hadde bestemt seg for å komme inn på Statens kunst- og håndverksskolen (SHKS), men det var ikke mulig uten artium. Men med god mental støtte fra ektemannen og svigermor tok hun tre års gymnas på ett år.

- Ingen trodde at jeg skulle klare det. Realfag var liksom ikke min greie. Men jeg tenkte at det er nå eller aldri, og jeg kan ikke bruke tre år på dette. Jeg gråt nesten hver morgen, du vet, når du tenker hver dag "dette funker ikke", men kom meg gjennom med toppkarakterer. Jeg kom inn på første forsøk på tekstillinjen på SHKS. Jeg har alltid drevet med håndarbeid og laget ting i bøtter og spann. Når jeg besøkte tekstilbutikker i India, ble det for sterkt å ta inn alle fargene, mønstrene og stoffene. Under utdannelsen sa mange at det jeg gjorde, ikke var typisk norsk, selv om jeg føler at jeg har hatt en typisk norsk oppvekst. Men jeg har en lidenskap for tekstiler. Man kan undre seg om dette ligger i meg biologisk et sted. Men det får jeg aldri vite. Det positive er at det skapes en undring som jeg kan dra mye nytte av.

På SHKS oppdaget Gro installasjonskunsten. Med dette uttrykket kunne hun samle alt hun ønsket å omfavne i kunsten sin.

- Det var en ny verden for meg. Jeg brukte mye readymades, gjenstander jeg fant, og flyttet disse inn i en ny kontekst. Jeg pakket dem gjerne inn i "høyverdige" materialer som pels, som ga dem en slags status. Enkelte var i grønn plastpels som jeg plasserte i Botanisk hage, og lusket i buskene og tok bilder av folks reaksjon. Det var utrolig gøy. De pekte og undret seg, og en mann tuppet forsiktig til den ene ballen. Fotografiet av han finner du også igjen i et av maleriene mine. Jeg har undret meg mye om hva som er poenget med å produsere all denne unyttige "skiten" på den andre siden av kloden, og som havner på tikroners markeder på Rema og Grønland, og som setter så mye ressurser på spill. Dette prosjektet satte også spørsmålstegn ved hva som oppfattes som godt eller dårlig i vårt samfunn, og hva som passet inn. Jeg kalte hovedfaget mitt for Same, same, but different. Jeg vet det er cafeer i Thailand som heter dette, men ideen kom fra en hendelse hos en skredder i Vietnam. Vi skulle prøve noen klær som var sydd til oss, da en annen dame tok på seg en buksedress som absolutt ikke var som hun hadde bestilt. Skredderen løftet på skulderen og sa rolig; same, same, but different. Og han har jo helt rett. Jeg adopterte dette begrepet.

Et barn som fortalte historierGros positive holdning til livet og evnen til å se humoren i de små tingene har hun fra sin mor, som døde for noen år siden. Frem til hun var seks år var moren hjemmeværende med stor H og en ressursperson.

- Hun tok rollen på alvor, og kastet ikke bort dagen med kaffe og skravling som mange andre. Det var alltid hjemmebakt brød og full oppfølgning. Plutselig ble hun veldig syk. Man fant aldri helt ut hva det var, men hun måtte ligge i et mørkt rom uten forstyrrelser, og med konstant migrene. Vi måtte ta hensyn til hennes problemer fra vi var barn, og det var vanskelig å forstå hvorfor vi måtte være så stille, og hvorfor mamma ikke kunne bli med på ferier eller skoleavslutninger. Men jeg lærte meg å være en forteller, å berette til mamma. Nå kan jeg ikke forstå hvordan hun klarte å overleve i en slik tilstand så lenge; fra å spille instrumenter og elske livet til å ikke få lov til å delta på noe. Mamma og pappa hadde lenge prøvd å få barn, og plutselig maktet hun ikke å delta i sine barns liv, men levde nærmest isolert hjemme i over 20 år.

Jeg får tårer i øynene når jeg hører historien. Det er virkelig sterkt og nært. Gro fortsetter. - Hun var knallsterk psykisk, og ble glad for å kunne plukke noen blåklokker. Hver dag gikk hun en liten tur med hunden vår; det var hennes tid. Jeg har lært mye av henne der. Da hun endelig begynte å bli litt bedre, fikk hun beskjed om at hun hadde beinmargskreft, og fikk tre år til å leve. Hun levde i sju! Det sier litt om hvor sterk hun var; hun levde på trass og vilje. Hun ville ikke ta noe smertestillende, men være klar og beholde den lille kontrollen hun hadde. Da jeg startet på ungdomsskolen, fikk pappa sitt første hjerteinfarkt, pacemaker og deretter en alvorlig hudkreft og gjennomgikk utallige operasjoner. Jeg har spurt mange ganger hvorfor akkurat min familie skulle få alt dette? Dette var to mennesker som elsket hverandre så høyt, og de elsket å leve og de små tingene. Hvorfor skulle ikke de få bli gamle sammen? Da jeg var 16 år, måtte jeg bare flytte ut. Livet stoppet liksom opp hjemme. Det var liksom ikke plass til mine problemer, de ble små i forhold til det som skjedde. Men en ting har jeg lært av mamma; det er å alltid se noe positivt i den verste tragedien! Nå som jeg har blitt mamma selv, kan jeg ikke tenke på noe så grusomt som å forsvinne bort fra barnet ditt på denne måten.

Gro stopper opp litt.
- Midt i sorgen døde min manns far. Men vi har krabbet oss oppover, selv om det har tatt lang tid å forsone seg med at det skjedde så mye som var over vår kontroll. Det skjer noe med deg når du har så mye fokus på ting som er større enn det hverdagslige og deg selv. Etter alt som har skjedd har familien blitt sterkere sammen. Faren min som er en av mine beste venner gleder seg over barnebarn og mannen min og jeg er lykkelige for datteren vår på 1,5 år. Hun er min gode lille solstråle som inspirerte meg til å utvikle sølv og tinn serien kalt nettopp Lille Solstråle!

Årene etter SHKS har gått med på å etablere seg som kunstner for Gro. Bildene har blitt hennes fristed, det hverdagslige, utenfor tingene som har skjedd i livet hennes. Hun fikk også Statens arbeidsstipend for yngre, nyetablerte kunstnere i to år.
- Men man får en egen energi av det negative også. Det er opp til en selv hvordan man bruker opplevelsene; du kan gjøre det bra eller dårlig, og man kan ikke skylde på slike ting, men heller la det bli en viktig del av deg. Hvis alt går på skinner, kommer ikke de store tankene, sa en venninne av meg en gang.

Å sette i gang minner hos andre
- Mamma var alltid ærlig, og lærte oss at man må jobbe hardt her i livet. Mytene om den egoistiske og svermende kunstnerrollen er fremmed for meg. Ingen av mine kollegaer er slik, men hardt arbeidende mennesker. Man sier det tar ti år etter at man er ferdig utdannet, til at man kan regne seg som ferdig etablert kunstner. Ingen banker på døra di når du er ferdig på en kunstskole, og vil hjelpe deg opp og frem som kunstner. Du må jobbe for hvert stipend. Det har gått seks år for meg, men jeg føler at det er nå det virkelig begynner! Jeg er veldig fornøyd med å ha fått flere utstillingsplasser fremover på anerkjente gallerier. Å være kunstner tar mer tid og rom enn andre yrker. Man må samle seg, finne et uttrykk eller bli tryggere på det uttrykket man har funnet. Mannen min er forsker, og egentlig har vi en ganske lik tilnærming. Vi må begge finne en innfallsvinkel til et prosjekt, og man kan ikke hoppe av gårde på nye ideer hver dag.

Gro sier hun ønsker å favne om så mye, noe som både er positivt og negativt. Blir det hun lager, plankekjøring, dør energien, og spenningskurven synker. Det er en balanse.

- På min siste separatutstilling følte jeg endelig at "jeg var der". Det hadde jeg ventet lenge på. Nå er jeg i det. - Det er jo egentlig en umulig oppgave; å finne en problematisering, uttrykke den med visuelle hjelpemidler og attpåtil få andre til å kjenne seg igjen?

- Og alt er gjort før, og du skal tjene til livets opphold, legger Gro til med et smil, mens vi går den smale trappen opp til atelieret hennes.

- Jeg solgte mye som ung, og fikk etter hvert en angst for at ingen ville ha det jeg laget, om jeg forandret meg. Men det betyr så mye når noen vil kjøpe bildene mine. På siste utstilling var det et par som brukte alle feriepengene sine, og en tok opp et lån. Jeg blir veldig rørt når bildene mine betyr så mye for noen. Da er ikke det jeg gjør, overflødig. Men vi trenger noe annet enn det som masseproduseres. Når jeg selger et bilde, har jeg en tro på at en liten del av meg flytter inn hos noen andre.

Hun stopper opp, og avslører at man er temmelig sårbar og usikker i yrket som billedkunstner og nettopp derfor er det viktig å fokusere på det positive og lekne i seg, og man må tørre å tro på det man gjør. - Men jeg ser jo at kunsten også er en del av et spill, og jeg er en produsent av en vare. Sånn har det alltid vært i kunsten, med bestillingsverk fra kirken og rike familier som ville ha portretter. Men så lenge ting er på kunstnernes premisser, er det fantastisk å kunne nå ut til andre mennesker. Selv om det er kjempeskummelt også, å eksponere tingene sine. I verste fall liker ikke noen det jeg gjør. Det er et ensomt yrke, og du er alene om de tankene og valgene du gjør hele tiden. Jeg husker en journalist som kom på besøk fra et Interiørmagasin, og så et av bildene mine. Det satte i gang minner og historier hun trodde hun hadde glemt fra barndommen sin, og hun kjøpte to bilder. Det var en flott opplevelse.

Hukommelse er også Gros nåværende prosjekt. Hun er nysgjerrig på hvordan hjernen fungerer; hvordan man lagrer inntrykk, hvorfor de dukker opp i drømmene, og ikke minst hva som tas frem i drømmen.

- Motiver og figurer finnes overalt, i naturen, i byen, i bøker, i aviser, på tv og film. Hva ser vi i våken tilstand, og hva ser vi når vi sover, i drømmene? Hjernen produserer faktisk noe nytt mens vi sover; et eget lys, egne stemninger, figurer og en annen verden. Vi sover jo 1/3 av våre liv, man kan ikke neglisjere dette. Maleriene mine består av en rekke bruddstykker der alle mine lagrede bilder har blitt smeltet, knadd, oppløst og transformert for siden å bli komponert til nye motiver tatt ut av sin opprinnelige sammenheng. Maleriene mine er som et lappeteppe, der nål og tråd er byttet ut med vann, maling og pensler.

 Potpurri av noen bilder og dukker til inntekt for fattige kvinner i Soweto Gro jobber gjerne på ti bilder samtidig, og hun unnskylder kaoset. På motsatt side av staffeliet er et speil, som hun hele tiden sjekker maleriet i for å korrigere. Hun skisserer rett på lerretet, eller bruker projektor. Bilder fra gamle album, aviser eller filmer blandes inn med kanskje et bord, en gjenstand eller geometriske former. Gro sier at hun er nærmest besatt av å finne nye og fine former rundt seg. Malingen renner, og legges på i en mengde tynne lag. Det som startet med lysende rosa, kan ende opp i dunkel blå. En gruppe menn med masker går igjen på noen av bildene. De er fra et foto fra en nattklubb i Berlin på 1920-tallet, der det var forbudt å se nakne kvinner, men dette ble løst ved at mennene fikk på masker. Serien heter The land of images.

 - Det blir et potpurri, sydd sammen i en salig blanding. Jeg dikter historier mens jeg maler, men jeg forteller de ikke til de som ser på bildene, men gir kun hint i titlene. Dette er reiser og drømmer, der liksom ingenting stemmer. Alt er lov, og reglene mine endres hele tiden. Bildene kan minne om stillbilder fra en film der regien har mistet fotfeste eller klipperen har mistet kontrollen. Og det logiske blir ulogisk, lik drømmescenarioer. Jeg forsøker å vri på virkelighetsoppfattelsen, på samme måte som hjernen bearbeider og vrir på erfaringer, minner og drømmer.

 Et stort maleri ble laget etter at moren til Gro døde. To jenter faller og faller gjennom et filter av greiner og mønstre. Jeg synes å ane referanser til Frida Kahlo.

 - Det var slik jeg følte da mamma døde; jeg dalte og dalte. Jeg husker at kunstneren Per Manning kom bort til bildet på en utstilling og sa dette var veldig annerledes, og at han likte det godt. Jeg elsker Frida Kahlo og energien i det hun laget.

 På staffeliet står et halvferdig bilde med et bord som Gro elsker formen til. I bakgrunnen skimter vi en kjent leketøysfigur som vi passerte i lekekassen til datteren på vei opp trappen. Gro forklarer nok en gang en av mange kryssreferanser i hennes kunst og prosjekter. 

- I 2006 fikk jeg et reisestipend fra Norad til Sør-Afrika på oppdrag for en bedrift jeg jobbet for. I forbindelse med dette var jeg med på et prosjekt der jeg og tekstilkunstneren Franz Schmidt fikk en oppgave å designe en vare fattige kvinner kunne lage og selge over hele verden. Vi hadde fem dager på oss. Da kom jeg på disse dukkene, Shwe Shwe Poppis, som er laget i det eneste materialet kvinnene har for hånden; nemlig ulike stoffstykker i townshipp'en. Mønsteret kommer fra barnetegninger fra skoler der nesten alle barna har mistet foreldrene sine av AIDS. Det er bestemødrene som sitter igjen og syr for å holde hjulene i gang. Vi ville ikke at disse dukkene skulle bli en vare man kjøpte for å "være snill", men de skulle være noe mer. Nå er de solgt over hele verden. De var også på Grosvold og Oprah Show, og Celine Dione har støttet prosjektet som nå lever videre hos damene i Sør- Afrika.

Naturen vokser inn i flere av bildene til Gro, eller er det menneskene som tar over? Hun maler en tilstand midt imellom. Det skal ikke være for vakkert, noe skal skurre, gjøre litt vondt.  - Jeg elsker når folk kommer bort og spør om den røde prikken skal være med, eller om det er en feil. En gang hadde jeg et maleri der malingen akkurat hadde rent rundt skulderen på en av figurene. Da kom det en liten gutt bort til meg og sa: Den var du skikkelig heldig med! Slikt elsker jeg!

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

Gro Mukta Holter

Emner

Relaterte kunstverk

Silenzio

Sammen på isen (håndkolorert)

Sammen på isen (håndkolorert)

Floating Magnolia

Solfavn

Styrket

Samhold

Magisk tur

Min horisont blå

Min horisont rosa

Evig din

Spiren rosa

Spiren blå

Ny sti

Ut i verden

Ut i verden

Helten min

Helten min

Helten min

Samlet under solen II

Samlet under solen

Strålende - håndkolorert

Stay closer

Soldansen

Ro til meg

Denne reisen er vår

Veiviser (håndkolorert)

Omfavnelse

Storesøster

Ny retning

Øyeblikket

Den modige

Mammas favn

Vår stund

Forventninger

Storebror

Sankeren (håndkolorert)

Sankeren (håndkolorert)

Månen og jeg

Treklang

Mitt hjerte

Den beste klemmen

Blåvingemor

Størst av alt (håndkolorert)

Brødre ved havet

Sammen fremmover

Vår tur

Nye steg

Gledens dag

I min favn

Relaterte kunstverk