Charlotte Engelhaart

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 3/2009: Jeg er i en evig kamp med bildene mine. På dårlige dager kan jeg krangle med dem, skrike, trampe og banne så jeg skulle hatt lydisolasjon her på atelieret. På det verste vet jeg ikke engang hvordan jeg skal male. Det føles som om bildene nærmest ler mot meg, er arrogante, og jeg står foran en spyttende Goliat. På de gode dagene flyter det. Jeg befinner meg i riktig høyde, som jeg bruker å beskrive det. Jeg slår på en autopilot, en malerisk tilstedeværelse. Det er rart at man holder på med dette i så mange år når man får så mange slag i trynet. Men jeg lærer aldri; hver dag går jeg motivert til atelieret. Man vet jo ikke hvordan dagen blir før, man starter å male, og da er jo fargene lagt opp på paletten og blir ødelagt dersom de ikke benyttes. Men jeg taper alltid kampen på de dårlige dagene.

Jeg har svingt ned en humpet vei fra hovedveien på Nesoddtangen like før Fjellstrand, og parkert foran et gult hus med havutsikt. Et atelier er i ferd med å reise seg i den bratte og kuperte hagen. Kunstneren Charlotte Engelhaart holder igjen en ivrig hund og kommer mot oss med langt, rødt hår, olabukser, sort jakke, et stort smil og en klem.

- Kjæresten min bygger atelier til meg. Jeg malte først i stua, og rommet var overbefolket av figurene mine. Kjæresten min banket forsiktig på og lurte på om det passet at han trengte seg på. Det gikk ikke i lengden. Han er så stolt over dette atelieret, og sjekker innimellom at jeg holder det pent, og maler en vegg hvit hvis han synes jeg har griset for mye, ler Charlotte og viser oss inn i atelieret. I det ene hjørnet er det et splitter nytt, elegant kjøkken.

- Ja, kjøkkenhistorien er litt flau, smiler Charlotte. - Jeg skulle egentlig kjøpe en billig vask, som man må ha som maler, men så fant jeg dette kjøkkenet til gi-bort-pris. Selgeren klarte også å overbevise meg om at det ville bli fint med et integrert kjøleskap og en sånn touch-kokeplate, så jeg kom hjem med kjøkken uten vask! Men jeg har en baktanke med dette, altså; elevene mine kan bo her, eller jeg kan bytte atelier med utenlandske kunstnere. Jeg har en drøm om å bo og jobbe i Mexico i en lengre periode. Jeg hater rett og slett norsk vinter. Det er dårlig lys å male i, og jeg synes det er sinnssykt kaldt. Nei, dette landet er laget for spesielt interesserte på vinteren. Selv har jeg gått utallige turer med appelsiner i ryggsekken som barn. Nå klager jeg. Dette skal jo ikke bli et vær-intervju.

Charlotte ler av seg selv, noe hun gjør titt og ofte. Hun skjenker kaffe og setter frem lunsj på et rundt bord med blondeduk. Under hele intervjuet snakker hun herlig ivrig og dønn ærlig om kunsten og seg selv, og er full av tanker og følelser. Ansiktet forandrer seg konstant ut fra det hun forteller. Hun er en kunstner med en dyp bevissthet om prosessen rundt det å male, forankret i fire års teori- og konseptfokus ved Vestlandets Kunstakademi i Bergen.

Hvem er de?

15 små akrylmalerier på finerplater er hengt opp på veggen der svært ulike uttrykk og mennesker kjemper seg frem mellom sterke, kulørte toner og dempete røde og lilla valører. Enkelte ansikter kan se ut som om de bærer masker, andre nærmest fortæres og skjules av røffe malingsstrøk, mens andre derimot presser seg frem og vil sees. Det er energi og ro på samme tid, kaos og harmoni i ett og samme bilde. - Jeg vil ikke kalle bildene mine portretter, men ansikter. Jeg lurer ofte på hvem de egentlig er, der ansiktene kommer frem mens jeg maler. Altfor mange bryr seg altfor mye om hvem man er, det er så personfiksert i dagens samfunn. Jeg vil heller finne det ukjente i mennesket, og er mest nysgjerrig på hva som bor i oss. Noen ganger kan jeg passere et ansikt som griper meg, i butikken eller se ett i en avis, men de tar form av seg selv i maleriene. Å male handler om å fordøye virkeligheten sakte.

Hun stopper opp et øyeblikk, som om noe har slått henne.

- Kan man si at man fordøyer virkeligheten sakte? Er det rart?

Charlotte tar en slurk kaffe og en oliven, og ler litt igjen. Hun stopper ofte opp og stiller kritiske og filosofiske spørsmål til seg selv, får en eller annen assosiasjon, før hun fortsetter.

- I det siste har disse bildene forandret seg. Jeg søker alltid en kommunikasjon mellom det abstrakte og et motiv, selv om motiver er underordnet maleprosessen. Jeg prøver også å være objektiv når jeg ser på verkene mine. Man lar seg lett forelske, og det kan fort bli sukkersøtlig. Jeg vil ikke ha type diabetes i bildene mine, de skal ikke være for tiltalende. Det er en hårfin balanse mellom det å styre og det å la seg henføre av et bilde. Jeg så nylig en dokumentar om en ung russisk kvinnelig sjakkspiller som faren hadde trent i sjakk fra hun var liten, og som kunne gjenkjenne flere millioner variasjoner trekk. Men når hun spilte, måtte hun gjøre det lynkjapt uten å tenke. Hun spilte på intuisjonen, og slo alle. Begynner jeg å tenke, blir det vanskelig å male. Da handler det ikke om teori og kunstbegreper, men hva jeg har foran meg der og da. Det er også en intuisjon som slår inn når jeg vet at et bilde er ferdig. Ofte spør jeg meg selv hvorfor det er ferdig akkurat nå?

Fra design til kunst

- Det var mye usikkerhet å vokse opp med så ulike livssyn. Begge prøvde å oppdra meg så godt de kunne, kanskje mamma mest. Det positive var at jeg tidlig måtte tenke selv. Søsteren min ble psykolog og jeg kunstner, det er kanskje litt betegnende? Jeg brukte mye tid på å finne ut hvem jeg var. Man bruker et helt liv på å bli litt klokere, og når man endelig har blitt litt erfaren og forstått litt mer, skal man dø. Jeg tenker mye på døden. Livet er altfor kort, og jeg føler det løper fra meg mange ganger.

21 år gammel ble Charlotte mamma. Hun minnes usikkerheten som ung mor, og ikke minst underlige tilbakemeldinger fra lærere som påpekte at sønnen malte rosa trær, og ikke grønne som alle andre. - Da de fikk vite at jeg var kunstner, fikk de liksom en forklaring. Det er så mye rart i verden, kommenterer Charlotte. Det er så mye rart er et sitat hun for så vidt gjentar ofte, gjerne etter en lengre spørsmålsrekke, som en slags forklaringsmodell på det som er uforståelig.

I voksen alder og som alenemor tok hun artium og startet på en designutdannelse på Sørumsand. Hun tenkte aldri at hun skulle bli kunstner, men fant fort ut at hun ikke hørte hjemme innen design.

- Vi hadde blant annet konstruksjonstegning. Selv et fingeravtrykk trakk deg ned to karakterer. Læreren min ga meg en 4-er, og sa at den var fortjent, for jeg slet vettet av meg. Rette linjer, fargesirkler og matematikk har aldri vært min greie. Så jeg startet på Einar Granum Kunstskole etter ett år i 1989, året før Granum selv døde. Jeg husker han kom inn i klasserommet og deklamerte at vi skulle glemme alt vi hadde lært om farger. Etter at han hadde tatt runden og sett alle arbeider, og vi sto tente som lys, kunne han brøle ut: Her er det bare møkk, dere duger ikke. Det var mange som blomstret opp året etter at han døde, for å si det sånn.

Skapmaler på Akademiet

Charlotte arbeidet i mange år med ulike jobber, men leide alltid et billig atelier. Enkelte vintre måtte hun male med votter på. I 1997 søkte hun på Vestlandets Kunstakademi i Bergen.

- Jeg fikk litt bakoversveis på opptaksprøven. Det virket som alle kjente hverandre fra tidligere opptaksprøver. Vi fikk tildelt hver vår plass i en uke, der vi skulle lage kunst. Mange hadde med ferdige arbeider som de installerte på plassen. Jeg hadde med en stor papirrull, pastellkritt og en eske med gamle fotoer fra min mor. På akademiet ble Charlotte en skapmaler. Her laget man konseptualistisk kunst. Hun minnes en slitsom, men lærerik tid. Det første året bodde hun og sønnen i en kjeller der dusjen måtte spyles for kakerlakker. Hva gjør man ikke for å bli kunstner? Men skulle hun gjort det igjen, er svaret definitivt ja.

- Da jeg var ferdig etter fire år på Akademiet, tenkte jeg at jeg ikke hadde lært noen ting, og var veldig glad for at det hele var over. Etter en stund skjønte jeg hvor mye jeg hadde i bagasjen. Det var rett og slett så mye info på en gang at det ikke var tid til å fordøye det. Spesielt stilte vi hele tiden spørsmålene hvorfor vi gjorde det vi gjorde. Som maler måtte jeg svare på hvorfor jeg malte, hva maleriet betyr for meg, og hva mitt maleri betyr i verden i dag. Man verifiserte og kritiserte hele tiden egne valg og verker. Jeg tror det er nødvendig å stille noen kritiske spørsmål om hva en holder på med, men det kan bli vanskelig å finne frem til seg selv med et hav av teori gyngende i tankene. I dag ligger denne teorien i bakhodet, men jeg vil ikke lenger fininnstille meg på en teoretisk diskurs.

Bilder av bortførte barn og ukjente kvinnestemmer

Under akademitiden begynte Charlotte å jobbe med videokunst. Det er som å male på glass, beskriver hun selv. I 2000 ble hun sammen med noen andre kunststudenter valgt ut til et videoprosjekt i Santiago de Compostelo, som også ble vist på en monitor i museet CGAC. På avgangsutstillingen på Akademiet i 2002 ble også hennes video Dåpen, sammen med to andre, valgt ut til å bli med på Biennale Syd Nordisk Multimedia i Sørlandets Kunstmuseum. To år senere fikk hun en invitasjon til utstillingen Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg i Kulturkirken Jakob i Oslo.

- Jeg har ikke et godt forhold til religion, for meg er det grådig å tilhøre én religion. Dersom en setter det litt i perspektiv og ser utover sin egen tilhørighet og tro, så er jo det i bunn og grunn bare et spørsmål om geografi. Men dette var et fint prosjekt å engasjere seg i. I krypten viste jeg en film der jeg hadde samplet bilder fra Internett av barn som var bortført av andre eller egne foreldre og meldt savnet. I begynnelsen var det tøft å jobbe med dette materialet, men jeg antar at det blir som med krigsreportere, at man distanserer seg etter hvert. Jeg liker kunstnere som Marlene Dumaas som både beveger med sine bilder, og er opptatt av maleriske problemstillinger samtidig som hun har et politisk budskap. Det er et bra kunstnerisk sted å stå på.

Samtidig med utstillingen i Kulturkirken leverte hun sitt første maleri på Stipendutstillingen.

- Jeg var så flau over maleriet at jeg bar det med baksiden ut, tett inntil meg, så ingen fikk se det. Men etter Stipendutstillingen kom det første utstillingstilbudet, og etter hvert har maleriet tatt det meste av min tid. Det er det som er meg.

Charlotte har likevel ikke forlatt videouttrykket helt. I 2008 ble hun invitert av Akershus Teater. I samarbeid med regissør Anne Mali Sæther laget hun sceneinstallasjoner og videoer til forestillingen og prosjektet Kvinnestemmer. Ideen til konseptet er hentet fra Betty Nansen Teatret i København, der mennesker fra ulike kulturer og minoriteter får hver sin scene til å fortelle sine historier.

- Jeg er opptatt av historien til ukjente mennesker. Mange sitter på utrolige historier som aldri blir vist frem eller hørt. I stedet får vi utallige dustete, tåpelige og uviktige historier servert i media hver dag. Jeg ønsker at disse ukjente stemmene skal få en arena, at vi skal høre andre stemmer som har mer å fortelle. Kvinnene i Kvinnestemmer kom rett fra gata, og var ikke skuespillere, men fikk hjelp av regissøren til å formidle sine historier. I tett dialog laget jeg rammen rundt med videoer og foto; det var collager av kvinnenes egne fotoer, en slørdans som bakgrunn for de indiske kvinnenes historier, kvinner i iranske brudesko og en skjør sommerfugl bak en kvinne som sang om hjemlandet Vietnam med en sped stemme.

KUKK

Charlotte tar plass i en gammel stol foran bildene sine for fotografering, og sier at det er umulig å få et godt bilde av henne. Skal hun smile? Ingen seriøs kunstner gjør det?

- Hvordan ville en mann ha sittet? Da jeg begynte å male, tenkte jeg aldri på at jeg som person en dag ville komme til å måtte stå frem i media, bli intervjuet og fotografert på grunn av min kunst. Den delen interesserte meg ikke. Menn blir profilert i større grad enn kvinner. Dere har jo nesten bare hatt menn på forsidene i Aktuell Kunst. Kunstmiljøene er dessverre dominert av menn på toppen. Jeg har en venninne som bruker å si, ja det er temmelig grovt: Ta på deg kuk, om hun synes jeg blir for myk i kantene. Det hender vi sier det til hverandre når vi mener det trengs! På Akademiet dannet vi gruppa K.U.K.K. som sto for kvinnelige unge kreative kunstnere, der vi øvde på å prate om kunsten vår og diskutere teori.

Før vi går ut i sola, viser Charlotte oss en eske med avisutklipp og fotografier fra blant annet krigen.

- Jeg mistet både begge foreldrene mine og pappaen til sønnen min i løpet av et par år. Det var en tøff tid. Det rare er at etter pappa hadde jeg kun ett brev, mens mamma hadde etterlatt seg bunker med bilder og avisutklipp. Hun vokste opp på barnehjem, kanskje prøvde hun å skape seg en familie og historie på den måten? Vi setter oss ut i den første vårsola. Det er stille ute på Nesodden. Her står Charlotte opp tidlig hver dag, går en tur med hunden og leser spansk en halvtime før hun jobber i atelieret fra rundt ni til seks på ettermiddagen. Charlotte nevner ordet tystnad. Å male er nettopp en tystnad for henne, i en verden som er preget av kaos, mas og uro.

- I Oslos kunstmiljø er det viktig å bli sett, være ung, kul og konseptualistisk, mens hverdagen er en helt annen. Vi flyttet hit i 2005, og jeg husker at jeg våknet den første natten og lurte på hvor trikk 17 var. Da var det ikke lys langs veien, og jeg gikk med lommelykt fra bussen. Ennå har vi ikke kloakk, og jeg som har vært vant til alltid å ringe vaktmesteren for hjelp. Tidligere bodde vi midt mellom legevakta og Aker sykehus, og hørte ambulansen døgnet rundt. Det var alltid trafikkstøy.

Charlotte beveger pekefingeren frem og tilbake og lager lyden svisj-svisj.

- Kun én gang var det fullstendig tystnad. Alt ble stille. En person var overkjørt og drept rett nedenfor vinduet vårt, og all trafikk ble stanset i halvannen time. Så kom disse gatevaskebilene og spylte gaten ren for blod, og så startet suset og trafikken igjen. Livet fortsatte videre som om ingenting var hendt. Vi lever i et rart samfunn, avslutter hun.