Steinar Christensen

Forrige

Neste

KUNST 2/2009:- Enten jeg jobber med stein eller stål, eller som nå, foto, er jeg avhengig av profesjonelle håndverkere.

- Kunst som overlevering fra ånd til hånd er det da en myte?

- Ja, uten tvil.

Vi er i idylliske Son, der kunstneren Steinar Christensen bor og jobber. Atelieret ligger på tunet til kunstnerens bolig og ser ut som et kapell med hvit fasade, stor inngangsport og smale vinduer. Ytterveggene er pusset med hydraulisk kalk, innerveggene med blåleire og kalkvann, taket har gammel takstein og de tre vinduene stammer fra et spansk bygg. Billedkunstneren Christensen byr oss kaffe inne i dette som er et av landets første økologiske hus. Den åpne himlingen har en takhøyde på syv meter og gir en sakral romfølelse over en samtale som spenner seg fra halmhusets fordeler, fotokunst, kunstmiljøet i Norge og hvorfor kunstneren benytter dyr fremfor mennesker for å fremstille det menneskelige.

- Atelieret er tegnet av Gaia arkitekter. Veggene er en halv meter tykke, fylt med halmballer som man kan skjære og forme akkurat som man vil; buet eller rett. Ideen fikk jeg av journalist Kjersti Halvorsen i Moss Avis som intervjuet en av arkitektene, og tipset meg om å bygge økologisk. Bygget ble satt opp i rekordfart på dugnad. Det var nesten som å bygge med Lego. Halmballene er plassert på en støpt såle, reisverket er gjenbruksmaterialer etter forskalingen fra brobygging på E6 her borte. Jeg regnet på det, og fant ut at det kostet meg 300 kroner kvadratmeteren sammenlignet med 3000 for et vanlig hus i Leca-blokker. Et halmhus står som stein i 200 år, og er svært populært i USA. Det kan ikke brenne, det tørker fort etter regn, er stabilt, nesten vedlikeholdsfritt og er billig å forsikre. Ikke råtner eller forvitrer det, og det har en enestående evne til å tilpasse seg temperatursvingninger, i likhet med marmor. Og det puster og er sunt, ikke at det opptar meg så mye. Det var mange arkitektfolk som advarte meg, men heldigvis hadde bygningssjefen i Vestby kommune tatt utdannelsen sin i USA. Hun tente på prosjektet og la søknaden min først i køen, smiler Christensen.

Angsten for det nye var større enn nysgjerrigheten

- Jeg husker godt reaksjonene da en rekke kunstnere fra Kunstmiljøet i Bergen hadde utstilling i Oslo første gang på 1970-tallet. Det ble ramaskrik med få unntak. I Oslo var det én professor i skulptur, og undervisningen var i hovedsak sentrert rundt modellering og akt. Resultatene ser man fortsatt i Oslos mange parker; nakne rådyr og damer uten armer og ben i bronse. Angsten for det nye var større enn nysgjerrigheten, som ved så mye annet i samfunnet.

Christensen har jobbet i 20 år som professor, og dette var også hans mest produktive tid.

- For å holde seg faglig oppdatert og gi gode tilbakemeldinger er det betinget at man er en aktiv kunstner. Det skal ikke stikkes under en stol at en professorstilling er godt betalt, og på denne måten kunne jeg finansiere store utstillinger. Bare frakt av skulpturer er svært kostbart.

- Du var også med på å bygge opp Vestlandets Kunstakademi?

- Ja, det var et spennende prosjekt som ble lønnet med hell. Vi ble et av Norges tre statlige kunstakademier. Dagen ble behørig feiret med champagne. Deretter dro jeg til Göteborg, som den første professoren ved Konsthögskolan Valand i Göteborg. Det var en fantastisk by med fantastiske studenter. Til slutt endte jeg som professor i Oslo.

Barnsben i fjæra i Skutvik

I 1994 var Christensen en del av Skulpturlandskapet Nordland der han laget skulpturen Stella Maris i Skutvik i Hamarøy. Hospitalet i Kristiansund, der han ble født i 1946, bar også navnet Stella Maris. Selv tråkket han sine første barneår i Skutvik der hans mor var født. Faren arbeidet for Indremisjonen, og familien var stadig på flyttefot. Skulpturen i Skutvik har mange elementer som ligger tilsynelatende flyktig henslengt i vannkanten. Men de fire 5-strålete stjernene i marmor, stål og aluminium, drikkebegeret i stål samt halsen fra et strykeinstrument hugget i granitt, er plassert der med stor omhu, der deler av installasjonen ligger under vann ved flo sjø. Vinterstid kan hele skulpturen være dekket av vann, snø og is under flo.

- Dessverre er deler av skulpturen ødelagt. Jeg er på vei nordover for å reparere. Skulpturen gir signaler på hva Nordsjøtrafikken hadde av påvirkning av europeisk kultur i Nord-Norge lenge før Kristiania ble grunnlagt. Stjernene refererer for eksempel til navigasjonskunsten.

I dag er det knapt spor igjen av nordlandsdialekten til kunstneren, og man kan gjette at han er fra Vestlandet. Nå har han bodd 20 år i Son. Før vi begynner å snakke om fotografiene som henger som store bannere rundt i halmhuset, kommer kunstneren med noen betraktninger omkring norsk kunstliv, som han har vært en aktiv del av i 30 år.

- Kunstmiljøet i Norge virker på meg som konformt. Debatten om "det figurative" kontra gud vet hva, er særnorsk. Selvsagt er det figurativ kunst som er bedre enn annen figurativ kunst, som at det finnes kunst generelt som oppleves langt bedre enn annen kunst. I USA og resten av Europa krysser alle kunstnerne de ulike uttrykkene hele tiden, og har ikke dette skillet.

- Hvorfor har det blitt slik i Norge?

- Det er mange måter å få oppmerksomhet på, sier han uten å gå inn i debatten.

Christensen er også i gang med en utsmykning på kunsthotellet Refsnes Gods på Jeløya.

- Det er friskt, nei, nærmest ren galskap på en positiv måte.10 arbeider skal smykke møtesalen Vanity Fair og ta for seg Moss' historie og byens industri og næringer. Moss industriforening har hyppige møter der. Utsmykningen består av foto, skulptur og maleri.

Dådyrhjortjakt, drømmer og en grammofonspiller

I 2006 begynte Steinar med foto. Til sammen har det blitt ni motiver hvorav fem selges i Aktuell Kunst, i et eget format og opplag. På fotografiene er det også regissøren og iscenesetteren Christensen som sitter ved spakene, som ved hans utsmykninger, der han innreder sine stilleben og nærmest surrealistiske tablåer stilsikkert og med en underlig og spesiell atmosfære.

- Fotoene mine tar utgangspunkt i svært kjente ikoner i kunsthistorien og tradisjonelle stilleben. Med meg har jeg fotografen Gunnar Mjaugedal fra Catchlight Studio som tar ansvar for et genuint håndverk. Det var vanskelig å finne en fotograf jeg kunne stole på. Da jeg møtte Gunnar hadde jeg 20 sider med argumenter for at han skulle bli med på prosjektet, men han tente etter to linjer.

Son-fotograf Sten Magne Klann, som er med oss, kommenterer:

- Bildene er teknisk veldig gode, og typisk for kunstfoto i dag. Debatten om hva som er kunstfoto er interessant. Mange gode fotografer som har jobbet i årevis i reklamebransjen har for eksempel vanskelig for å bli akseptert som kunstfotografer.

- Kunstneren som jobber med foto og en fotograf som skal lage kunst kan gi forskjeller, men ikke nødvendigvis, svarer Steinar.

Steinar tenker i bilder, og ideen til et bilde tar form over tid. Forarbeidet er det mest krevende. Det første bildet han laget, Survival Kit 1, startet med rigging av alt som skulle med rundt flygelet i stua til Steinar. Vinduene ble teipet igjen, og etter mange dager hadde fotografen stilt inn lyset slik de ønsket. Steinar fant et sted, Svanøy i Florø, der han kunne skyte en dådyrhjort. Han holdt fotografen oppdatert på telefon, som sto klar da han kom hjem med det døde dyret.

- Etter å ha dandert dådyrhjorten, åpnet jeg opp døra og slapp bikkja inn. Den hoppet opp mot det døde dyret. Bildet ble tatt med "one shot". Holy Garden er også tatt med en eksponering. Bildet er komponert over Getsemane-motivet fra Bibel- og kunsthistorien, et slikt bilde mange hadde over sofaen på 1950-60-tallet. Hos meg er Jesus byttet ut med en hund. Ikke det at Jesus var en hund altså, ler Steinar.

Getsemane er en hage ved foten av Oljeberget i Jerusalem, og er i henhold til kristen tradisjon og Det nye testamentet stedet hvor Jesus oppholdt seg med disiplene; for å be natten før korsfestelsen.- Vi lette etter en slags eventyrskog, og fant den på en øy utenfor Son. Vi brukte en teaterlyskaster for å få det teatralske lyset som kommer inn ovenfra, og bikkja ble sluppet løs. Det var en jobb å få den til å samarbeide. Leda og Svanen er et annet kjent motiv i kunsthistorien. Her lånte jeg en cello, og svanen var ikke så vanskelig å få tak i. Mor og barn motivet skiller seg ut fra de andre og er mer surrealistisk i innholdet. Det er tatt i et fredet hus i Drøbak. Jeg ville ha denne rom-i-rom-følelsen, som man ofte finner i drømmer, der fortellingene aldri foregår i samme rom, men i flere lag som tilsynelatende ikke knyttes sammen. Det er mange drømmeelementer i dette bildet, og er man god i drømmetydning, kan man kanskje få bildet til å gå opp. Et annet foto i atelieret viser et nesten sakralt stilleben, lik et alter, med en solnedgang, Sundown in Soon. En mobiltelefon skurrer i det klassiske stillebenet.

- Jeg ønsker å viske ut skillet mellom ute og inne. I dette motivet var jeg på jakt etter en storslagen solnedgang med en kondensstripe etter et fly, og tenkte at dette kom til å bli en lang leting. Da vi var ferdig med å sette opp selve stillebenet og hadde pakket sammen, åpnet jeg døra og så rett ut på denne solnedgangen, med en flystripe! Det ble ’one-shot’ igjen, og bildet var ferdig. Litt flaks skal man ha. Jeg hører om ekte naturfotografer som går i flere uker på leting etter motivet.

Det siste bildet i atelieret, His Masters Choice, er kanskje et av Steinars mest kjente og oppsiktsvekkende verk. Det er basert på det berømte varemerket Master's Voices logo og det opprinnelige maleriet til firmaet fra 1899, av hunden Nipper som lytter til en grammofon.

- Det ville sett veldig annerledes ut uten det blanke gulvet, kommenterer fotografen Klann.

- Det var enklere å få denne hunden til å sitte stille og høre på musikk enn hunden ute i skogen, ler Steinar, før han peker på Ipoden i fotoet som nettopp viser hvilken tid vi er i.

- Enkelte motiver har også en grad av religiøsitet i seg. Kunst og religion har mye til felles, de viser til noe utenfor det trivielle, utenfor den daglige tralten. Den norske kirken har i stor grad mistet de seremonielle tunge tradisjonene. Når man besøker den katolske kirken er det en helt annen opplevelse av det visuelle og et fellesskap. Slik er det også i billedkunsten, dette sanselige og visuelle.

Å speile seg selv og det menneskelige i dyrene og hunden

Bildet The Champ er blitt beskyldt for å være mer kitschy enn kitsch. En liten hund sitter omkranset av blomster, med to fasaner flettet inn. Rundt hunden står pompøse pokaler.

- De som ser nøye etter ser at disse pokalene er til schäfere og dobermanner. Hunden blir et vesen som omgir seg med noe som kan gi status. Det er også en link fra skulpturene mine til fotoene. Et fellestrekk er fravær av mennesker, men kunsten er likevel sterkt knyttet til det menneskelige.

- Men hvorfor bruker du hunder som hovedperson?

- Det finnes en rekke kunstnere som jobber med "menneske", som for eksempel Lucian Freud. Jeg finner det veldig vanskelig. Jeg tenker mye på hva et menneske er. Mennesket er identitet. Identifikasjon er noe annet. Det er nok av kunstnere som maler mennesker utelukkende som billedelementer, altså bruker menneskefigurer uten at det handler om menneske. Jeg husker jeg så Per Manings fotoer av hunden sin for første gang. Det var sterke bilder. I et katalogforord i forbindelse med en utstilling med Manings bilder, ble det vektlagt at vi speiler oss selv i dyrets øyne. Det er ikke dyrets følelser vi opplever, men våre egne. Dette er fascinerende og spennende og årsaken til at jeg anvender dyr i mine bilder. Men oppfatningen av bildene vil alltid variere: Alle har vi ulike referanser, og betrakteren ser ikke mer enn det betrakteren er i stand til, avslutter Christensen før fotografen Klann tar frem sitt utstyr, og kunstneren kikker ut av de spanske vinduene i halmhuset sitt.