Kenneth Blom

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas .

KUNST 1-2009: Kenneth Blom (f. 1967) regnes som en av Norges beste og mest lovende kunstnere med utdannelse fra Einar Granum kunstskole og Kunstakademiet i Oslo og Düsseldorf. Han er i Galleri Haakens stall, hvor han seks ganger på rad har hatt forhåndsutsolgte utstillinger. Han var den første samtidskunstneren som stilte ut på Sothebys i London i 2007. I 2005 hadde han en stor utstilling på Henie Onstad Kunstsenter. Tre av hans malerier har blitt solgt på Blomqvist auksjonshus for mer enn verdivurdering. Mange har kalt ha vår mest norske kunstner, som berører typisk norske temaer i kunsten; som melankoli og ensomhet. Motivene hans befinner seg også i spenningsfeltet mellom det abstrakte og figurative. Han har nå trykket sine første fire litografier, som vi kan tilby i Aktuell Kunst.

- Enkelte kunstnere, som Bjarne Melgaard, maler bilder som slår i magen, og som nærmest gir et kick. Jeg liker det saktmodige bildet som dukker opp over tid; lenestolopplevelsene. Hvor ofte er det man sitter i en stue uten å lese, se på TV eller tenke? Det er nesten en umulighet. Da jeg var ung besøkte jeg Skagens Museum. På loftet kom jeg over et bilde av Anna Anker. Som ung kunststudent var det nesten perverst å falle for stillheten og måten hun brukte figurene i rommet.

Tåka ligger tett og mørk over Oslo. I det vi passerer Bogstad gård og "entrer" Sørkedalen, forandres landskapet til et vakkert postkort med en skarp blå himmel og snøtunge trær. Vi parkerer utenfor Rørfabrikken, og banker hutrende på Kenneth Bloms atelier i en røff verkstedsbygning med buet blikktak. Det fyres kraftig i vedovnen.

- Jeg kan ikke tilby hummer som Kjell Nupen, men her er wienerbrød, druer og Farris, smiler Kenneth, og setter seg i en sliten brun sofa med bukser som vitner om intenst arbeid. Et bord bugner over av tuber og maling i et salig kaos. På veggene kommer en hai mot oss. Flere figurer forsvinner ut og inn av vakre landskap og stramme rom. En dame malt i gråtoner er i første fase, og har så vidt kommet til syne som en marmorskulptur foran et dypt landskap. En gutt står i vannet malt i et nesten umulig perspektiv ovenifra. Vi starter med å spørre om hans siste utstilling i Stavanger Kunstforening i 2008, der psykiater Finn Skårderud skrev katalogteksten.

- Det var spennende å velge en psykolog; han går virkelig inn i bildene mine, andre går kanskje mer utenfor. Det er ikke alltid kunstfaglige har de beste tolkningene på kunst. Mange snakker om sårbarhet, ensomhet og melankoli i bildene mine, temaer som har en sterk tradisjon i norsk kunst med for eksempel Munch. Jeg syntes slike ord er misbrukt og for store. Woody Allen kan snakke om sårbarhet i sin kunst. Jeg vil ikke ha patos i bildene mine. Patos i kunsten er som kreft.

Mange har også beskrevet Bloms bilder som scenografier og tablåer med ulike menneskegrupper og situasjoner; frosne øyeblikk, der noe har skjedd og vil komme til å skje. Titler som Mellom de andre, De som ble tilbake, Det de så, I mengden og Stillhet, sier også noe om hans motivverden. I kroppene og bevegelsene ligger et helt hav av følelser og samtaler vi bare kan gjette oss til. I landskapene finnes like mange historier.

- Det skrives masse om bildene mine, men jeg kan ikke forholde meg til det. Kanskje forstår jeg mer av hva jeg gjør når jeg leser tekstene. I 15 år har jeg for eksempel hatt denne stramme grunnkomposisjonen med en lav horisontlinje som er svært viktig og tar mye tid. Jeg kaster ut mange ideer, hvorav noen funker. I denne rammen setter jeg i gang et drama, som en slags regissør som sitter over scenen og kontrollerer dukkene med tråder. Så forlater jeg scenen, og magien er i gang. Hva som skjer videre er likegyldig for meg. Da står bildet igjen alene, og kommuniserer på egen hånd. Det er da bildet begynner å leve.

Offentlige doer og abstrakte komposisjoner

Kenneth Blom tilhører en generasjon kunstnere som er utdannet på Kunstakademiet i Oslo tidlig på 1990-tallet, med blant annet Bjarne Melgaard i klassen. På denne tiden var akademiet og kunstscenen i Oslo preget av konflikt mellom en figurativ og en konseptuell og postmoderne kunstretning: På den ene siden stod Nerdrum-skolen, ledet av Odd Nerdrum med krav om håndverk og de klassiske maletradisjonene. På den andre stod talsmenn for en mer teoretisk inspirert tilnærming til kunsten, der ideen og refleksjonen rundt kunstverket stod sterkt. Kenneth utforsket maleriet som en kombinasjon mellom disse.

- Jeg kunne valgt mange andre medier, og snuste på foto, men maleriet har den langsomheten og tungvintheten jeg ønsket. Og jeg slipper å bytte uttrykk i hytt og pine. En viktig inspirasjon var professoren Stian Grøgaards vy, om at man kunne benytte et figurativt språk uten å benytte det klassiske, figurative vokabularet.

- Jeg har vært heldig og aldri lett etter et uttrykk. Jeg husker at jeg var 18 år, gikk med hullete sko i Oslo, og mente jeg var ferdig utlært som kunstner siden jeg kunne male landskap. Jeg startet på Akademiet og fikk en bunke med bøker om Wilhelm Turner på pulten min. Da skjønte jeg at nå, nå starter det! Det var ingen utvei eller omvei, men hard jobbing. Man mister heldigvis ungdommens frekkhet og hovmodighet, og blir ydmyk til kunsten med årene. Jeg jobber fra 9-16 hver dag, pluss en økt fra klokken 20 til midnatt. Fuck inspiration, give me deadlines, sa en kunstner engang. Dette fungerer best for meg også, og jeg har vært utrolig heldig som hele tiden har mye å gjøre. Maleriet krever dessuten mye fysisk kontakt mellom meg og lerretet. Jeg sitter ikke mye foran bildene med en sigar og tenker. Det kreves en utrolig disiplin å leve som kunstner. Ingen venter noe av deg mellom utstillingene. Med et barn på ni måneder og lite nattesøvn, er det fristende å legge seg ned på sofaen her inne. Lite søvn er som å miste et ben, men man må jo bare hinke videre. Etter Akademiet i Oslo, dro Kenneth til Düsseldorf i1994 Her malte han en serie fra offentlige toaletter med lyset fra de fluoriserende lysstoffrør. I en periode sverget han også til airbrush på aluminium og et abstrakt uttrykk.

Kenneth drar frem et eldre, abstrakt bilde.

- Etter utdanningen måtte jeg bort fra figurstudiene, og malte mye abstrakt. Se på disse 8-kantene, de malte jeg for hånd! Jeg ville temme hånden, og hadde nok noen vyer om gener og biologi. Einar Granum var en viktig lærer for meg, og en dyktig pedagog. Dessverre var han glad i alkohol. Han var en av disse begavelsene som skled litt ut. Ofte er det talentene som går til grunne og arbeiderne som oppnår suksess. Uansett bedyret han at man alltid måtte gi seg selv daglige øvelser, og skape en studiehverdag i atelieret. Man kan heller ikke jakte på motivet; det er der hele tiden. Kenneth peker på to grønlige motiver som viser sønnen Isak som bader i et basseng. Kroppen gjengis sett litt ovenifra; et ekstremt teknisk vanskelig perspektiv.

- Dette er jo i utgangspunktet et vakkert motiv. Jeg tenkte: Hvordan skal jeg klare å skape disharmoni og uro, å bikke bildet? Slike ting jobber jeg med. Ideen var å male en hel serie der Isak går ut og inn av bildet. Men å male vann er utrolig krevende, så det blir med disse to bildene. Da har jeg øvet nok på problemet for denne gang.

Første samtidskunstner med separatutstilling på Sotheby’s i London

Kenneth mener han har leflet lite med trender, men kjørt sitt eget løp. På akademiet i Düsseldorf var fokuset å finne ut hva man ønsket med kunsten sin. Vel hjemme i Norge etter Tysklandtiden, vendte Kenneth tilbake til figurene; enten figurativt i abstrakt rom, eller mer abstrakt i et figurativt rom.

- Målet er å skape den perfekte balanse, kommenterer han med et smil. Kenneth gjorde kort prosess med sin abstrakte periode, og malte over alle de minimalistiske bildene. I en lenger periode brukte han figurer og motiver fra familie og nær omgangskrets, som dåpen til sin sønn Isak i 2001, sin venns begravelse eller portretter av sønnen. Senere gikk han over til å hente modellene fra filmstills, aviser og magasiner.

- Jeg bruker figuren som et utgangspunkt og tar bort, dekonstruerer, gir de juling, gnir frem og maler oppe på. Jeg har den fordelen at jeg ikke blir forelsket i mine egne arbeider. Jeg kan ødelegge bildet flere ganger, og skaper kaos, og håper det oppstår orden. I enkelte bilder ligger løsningen i rommet rundt. Kenneth mener man får mye gratis i den gamle kunsthistoriske komposisjonen med mennesker ute i naturen.

- Noen ganger kan man endre figuren i det uendelige, og så viser det seg at løsningen ligger i rommet rundt eller i en av de andre figurene. Jeg har alltid vært fascinert av kunstnere som jobber med figurer i rom, eller mennesker i naturen. Vilhelm Hammershøi for eksempel. Jeg husker også at jeg så Diego Velázquez Mor og barn på Prado-museet. Han hadde løst hele komposisjonen med å male kappen rundt figurene i et enkelt strøk. De gamle mestrene måtte også flytte og justere; en av hestene til Velázquez har faktisk 13 ben, og han lot korrigeringene stå igjen.

I 2007 skapte Kenneth store overskrifter i alle norske aviser. Det tradisjonsrike auksjonshuset Sotheby's i London åpnet sin første separatutstilling for moderne kunst, og det med bilder av den norske kunstneren Kenneth Blom. Selv er Kenneth ganske avslappet til mediakjøret. Etter over 20 år som maler, er det hva han presterer hver dag som teller. Hadde han hvilt på sine laurbær, ville hans karriere få en ganske sørgelig avslutning.

- Jeg har holdt på for lenge til at utstillingen på Sothebys førte til en forandring. Man går uansett hjem til hotellrommet etter utstillingen og tenker at jeg faktisk ikke var fornøyd med det og det bilde, selv om det ble solgt, publikum kom med store ord og avisene store overskrifter. For Norge var dette fin markedsføring, og jeg ble beæret da 120 nordmenn fløy over for å se utstillingen. Den største erfaringen var apparatet rundt utstillingen. "Du lager kaffe, du skrur lysene, du maler bildene, du tar deg av gjestene". Man ble ikke behandlet som en æresgjest. Det var bra. I tillegg er det fascinerende å se hvordan norsk media blåser det opp når nordmenn gjør noe i utlandet. Det er jo så mye bra som gjøres i Norge som aldri får oppmerksomhet!

- Du kom jo også tidlig med i Galleri Haakens stall, er dette et merkevarestempel?

- Det er litt som Freia melkesjokolade ja; et kvalitetsstempel. Jeg husker jeg drømte om å komme i stallen hans som ung, og sirklet utenfor Knut Rose utstillingen på Frogner. Så oppdaget magister Haaken meg på Norske Bilder. Frem til han gikk bort i 2007, var han her en gang i uken. Han var utrolig dyktig til å bygge opp kunstnerne sine.

Midt blant Kenneths produksjon av landskap og figurscener, dukket det plutselig opp ni haier med fornavn som sammenfaller med fornavnene til kunstkritikere i Norge. Kenneth vil verken avkrefte eller bekrefte dette, men sier at det ikke blir så mange flere haier nå, da det ikke er flere fornavn å ta av.

- Det hele startet med det politiske bildet Krig av to palestinske soldater i 2006. Det passet ikke inn i resten av utstillingen på Sothebys. Ved en tilfeldighet kom jeg over haien som motiv, som representerte både det vakre og grådige, og koblet det politiske bildet til de andre maleriene mine. I tillegg ble hai-maleriene en teknisk øvelse, som jeg kan ta med meg videre.

Til høsten skal Kenneth på ny stille ut på Galleri Haaken, og med noen bilder i kommisjon i et galleri i New York når finanskrisen har roet seg ned på Manhattan. I 2008 laget han også sine fire første grafiske motiver:

- Maleriene mine har blitt såpass dyre; opp mot 100.000 kroner, så jeg håper flere kan ha glede av kunsten min via grafikken. Haaken rådet meg til å vente med grafikk til jeg egentlig ikke trengte inntektene. Han mente det ble laget så mye dårlig grafikk. Heldigvis likte han mine ting. Dinner er en replikk over et maleri med samme tittel. Bildene fra Sørkedalen er skisset på stedet, hvor jeg har tegnet og malt siden jeg var gutt. Ringen er på en måte sluttet når jeg fant dette atelieret her i Sørkedalen på finn.no i fjor. Men uttrykket mitt er ikke uerstattelig. Jeg vil holde på så lenge jeg har kontakt med det jeg gjør.