Gro Hege Bergan

Fra Aktuell Kunst 4/2009:

Gro Hege Bergan - Det som er spennende, er det som skjer mellom mennesker

- Kunstnerlykke? Når en strever med oppgaver uten fasitsvar, i et område med stadig færre fastlagte kriterier, hvordan vet en da når noe har lyktes? Billedkunstnere flest er stadig oppe til selvpålagte eksamener, blant annet i form av søknader. Konkurransen er beinhard om prosjektstøtter, stipender og utstillingsplasser. Største kunsten er kanskje å tåle både med- og motgang, og å erkjenne at det ikke er så farlig. Om hundre år er det meste glemt. Så selv om det er tilfredsstillende å bli antatt og få aksept, så er det den gode arbeidsdagen i atelier eller verksted som gir mening: Dagen da ting flyter og jeg går så opp i arbeidet at vi blir ett.
Vi er i Gro Hege Bergans atelier innenfor lokalene til Norske Grafikeres verksted (NGV) på Helsfyr. Utenfor bygges de gamle verkstedhallene om til barnehage og skole. Kun mursteinsskallet står igjen.

- Jeg har fått øreklokker som visstnok skal holde all støy ute. Men skallet av disse vakre gamle teglsteinshusene er blant de tingene som inspirerer meg, forteller Gro mens hun skjenker kaffe, og setter seg i sofaen med puter i samme grønne- og gule toner som vi ser på maleriene hennes. I hjørnet står en gammel sløydbenk. Et vakkert verkstedvindu slipper lyset inn i hele rommet. I en ståltråd henger en liten Venus-statue. Gro forteller hvordan hun havnet akkurat her som medlem av NGV.

- Verkstedet ble opprinnelig startet på initiativ av blant andre Nordhagen og Edvard Munch. Da Kunstnernes Hus åpnet i 1931, fikk verkstedet egne lokaler der. Da den økonomiske støtten fra foreningen Norske Grafikere opphørte, ble det flytting og fusjon med Gras-verkstedet. I 1989 fikk det "nye" NGV adresse Christian Krohgs gate. I 10 år holdt vi til der, med Akerselva rett utenfor vinduene. Ved tusenårsskiftet måtte vi ut derfra, og da vi fant disse 500 kvadratmeterne på Helsfyr med solid takhøyde og et makeløst lys, brettet vi opp ermene på nytt. Det ble et enda flottere verksted - og flere atelierer i tillegg. Pågangen er stor. For tiden er vi 28 betalende brukere. Pressene er i bruk nesten døgnet rundt.

Badescener, skøyteløpere og barnebok
Gro er født i 1951 i Sem i Vestfold, men har siden 1973 vært bosatt i Lørenskog. Hun kom inn på Kunst- og Håndverkskolen bare 19 år gammel på boklinja i 1970, og rett inn på akademiet etter avsluttet diplomoppgave. Siden har hun jobbet som kunstner med unntak av noen års opphold da barna var små. Siden debuten i Tønsberg Kunstforening i 1976 har det blitt en lang rekke separatutstillinger Norge rundt, samt kollektivutstillinger i inn- og utland. Hittil har det blitt ni ganger deltakelse på Høstutstillingen og tretten ganger på Østlandsutstillingen. Hun har også samarbeidet med lyrikeren Margaret Skjelbred om en vandreutstilling, som ble vist i en lang rekke kunstforeninger og skoler i tidsrommet 1994-97. I 1997 deltok hun på gruppeutstillingen Kjærlighet og erotikk i kunsten i Museet for samtidskunst i St. Petersburg, og hun har stilt ut på vandreutstillingen Skap, i regi av Akershus Kunstnersenter, som ble vist på helse- og sosialinstitusjoner. Bildene til Gro forteller alle direkte eller indirekte små historier, eller fragmenter av en historie. Stemningen befinner seg i spennet fra naivistisk humoristiske til det mørkt melankolske.

- Det har vært mange "arketyper" i min billedverden; skøyteløpere, badescener, lesende småjenter, musikere, landskap, hus og interiør. Jeg skildrer ofte det hverdagslige. Men det hverdagslige kan romme hele spekteret av stemninger. For hva er egentlig hverdagslig? Ja, jeg har malt kvinner som bader og stryker, men menn som går i krig er også hverdagslig på sett og vis. Huset, hjemmet, familien er også omgivelser som former menneskene på godt og vondt.

Låven er også et gjennomgangstema hos Gro.
- Ja, det har blitt mange låver. Østmarka er min nærmeste nabo. Under krigen ble det bygget mange enkle hytter som fortsatt står der. Jeg liker denne type bygg som er i ferd med å forsvinne; lappete, velbrukte, uglamorøse småhus og løer. Det er så deilig å se slike ting i dag, når alt annet skal være så perfekt. Siden hun gikk på boklinja på SHKS, hadde Gro en drøm: Å gjennomillustrere en barnebok. I 1997 fikk hun endelig sjansen gjennom Merethe Lindstrøms bok Mille og den magiske kringlen på Aschehoug forlag. Boken handler om Mille på fem år som bor alene med mammaen sin, men mammaen får seg ny kjæreste. - Jeg har laget mange enkeltillustrasjoner, men ble veldig glad da denne muligheten dukket opp. Alle bildene i boken er laget som monotypier. Men det var vanskeligere enn jeg trodde, og jeg støtte på mange nye problemstillinger. Hvordan skulle leiligheten til Mille se ut? Hva så de ut av vinduet? Jeg møtte tilfeldigvis Lars Elling på denne tiden, som hadde jobbet mye med barnebøker. Han ga meg et godt råd: Vektlegg karakterene. Så typegalleriet fikk mye oppmerksomhet, sier Gro og peker på Mille, moren og den nye kjæresten med sin underlige selvstrikkete kalott som han har lært å strikke av noen damer som bodde i telt på den andre siden av jorda.

Likestilling har opptatt Gro siden studentårene på 1970-tallet. Hun har også laget YS (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund) likestillingspris to ganger som til sammen har blitt delt ut 20 ganger. Eva Joly, Kvinnelandslaget i fotball, Folkemusikeren Annbjørg Lien, biskop Rosemarie Köhn, Fatma Bhanji Jynge, Kadra og NRK-journalisten Mette Janson er vinnere som har blitt tildelt pris laget av Gro.

- Politikk og kvinnesak var vel det som i særlig grad preget oss som ble utdannet på 1970-tallet. Politisk var det vel ikke bare de store internasjonale hendelsene, men også innenrikspolitikk og spesielt distriktspolitikk. Det ble mer akseptabelt å bruke sin egen dialekt, uavhengig av hvor du kom fra. Dette var merkbart på kulturområdet. Stikkord var Vømmøl Spellmannslag, regionteatre og små gallerier som vokste fram. Billedkunsten var heller ikke lenger forbeholdt hovedstadens og de større byenes borgerskap. Kvinnesaken hadde sitt gjennombrudd i denne tida. Bladet Sirene kom ut for første gang i 1974, tror jeg det var. Filmen Hustruer av Anja Breien kom i 1975, og vakte stor oppsikt. I ettertid er det takknemlig å harselere over fotformsko og Sigrund Berg-skaut, men det er opplagt at både bladet Sirene, 8.-marsmarkeringene og generell aktiv kvinnepolitikk på 1970-tallet har hatt stor betydning for både kvinners – og menns–bevisstgjøring, sier Gro.

Hun tar en pause og forteller om det kunstneriske klimaet på denne tiden. For selv om Gros bilder kan virke "snille" for noen, er det flere lag og mørkere sider ved kunsten hennes.

- Kunsten min har nok aldri vært "stueren" og riktig sett i et samtidskunstperspektiv. Da jeg gikk på Akademiet, var det sosialrealisme og bilder med politisk innhold som gjaldt. I kunstlivet var det samtidig sterkt autoritære krefter i sving. Å være opptatt av "skjønnhet" eller motiver uten sosial brodd var ikke akseptabelt. Men den autoritære er selv ofte autoritetstro – og det har moret meg å se at såkalt stuereine 1970-tallsaktivister siden har kommet med blomstermotiver. Det kan være greit å huske på at den som gifter seg med tidsånden blir tidlig enke. Jeg gjorde nok noen klossete forsøk på sosialrealisme, men forsto etter hvert at jeg måtte gå min egen vei. Nå har jeg levd lenge nok til å se at ting går over i kunsten. Man får trender trædd nedover hodet, men man trenger ikke å følge dette og holde seg inne i varmen hele tiden. Kunst skal komme innenfra. Mitt publikum? Det er sammensatt. Jeg synes det er hyggelig at jeg får respons også fra unge mennesker. Og så har jeg en følelse av at det finnes spesielt mange kunstinteresserte lærere her til lands, ler Gro.

It's in the eye of the beholder
Det har blitt flere barn i Gros bilder jo eldre hun har blitt. Hun forteller også at hun har glede av å iaktta barn, og deres spontane, oppriktige og umiddelbare reaksjoner og oppførsel. - De har ikke lært seg faktene ennå. Barn på skøyter er et tema som har gått igjen, som Isprinsesse i Aktuell Kunst, men jeg må faktisk innrømme at jeg aldri har gått på skøyter! Men det er noe med bevegelsene som fascinerer meg, og dette at det ser så enkelt ut.

Grafikken til Gro er oftest etsninger, men hun har også en lengre tresnittperiode bak seg. I maleriene benytter hun akryl - og lang tid.

- Jeg maler både akvarelltynt og pastost, skraper og risser, legger til og trekker fra. Jeg mediterer også mye over bildene. Inspirasjon henter jeg på mange hold. Skapelsesprosessen, hva som leder til at noen komponerer akkurat den musikken, skriver de diktene eller maler nettopp det bildet, er vel noe vi heldigvis ikke har forutsetning for å komme til bunns i. Derfor er det vanskelig å svare eksakt på hva som inspirerer. Jeg opplever naturen veldig sterkt. Og årstidene, spesielt vår og høst. Selv om jeg ikke sitter ute i naturen med farger og pensler, kommer noe av dette inn i bildene når jeg fabulerer fritt i atelieret. På samme vis kan alt jeg virkelig tar inn, komme ut igjen i bildene i en eller annen form. Det gjelder også musikk. Jeg er avhengig, nesten altetende, med preferanse for jazz og soul, og hører ofte på musikk når jeg arbeider. Det er med musikk som med andre kunstarter; det finnes godt og dårlig i alle sjangre. Humor er også viktig. Det har vært en tendens i norsk kunstliv til å oppfatte bilder med humor som useriøse. Synd! Humor bør tas på alvor!
Da vi spør henne om hva hun synes er vakkert i kunsten, kommer kunstnerne Helene Schjerfbeck og Leonard Richard spontant.
- For noen år siden var jeg i Helsingfors og fikk se en del av Schjerfbeck sine bilder på nært hold. Det er jeg glad for. Hun holdt seg i hovedsak til en forholdsvis "snever" motivkrets hele livet: Blomster, barn, moren sin og selvportretter. Men bildene ble ikke snevre. Det er bilder som gir betrakteren et løft. Noe av den samme begeistringen kan jeg kjenne når jeg ser Leonard Richards malerier. Det er noe udefinerbart.

Gro tar frem et maleri av en jente som leser i en bok foran et tre. Tittelen er Forklaringen.

- Titler er viktige for meg. Jeg vil helst at hvert bilde har en identitet, og jeg bruker helst norske titler. Mange har spurt meg om jenta leser i en bibel. Det var ikke min tanke. Alle søker vi forklaringer - i bøker eller på annet vis.

Gro reiser seg og finner frem flere monotypier, en teknikk hun har jobbet mye med.

- Monotypi er et trykk som finnes i bare ett eksemplar. Det vil si, av og til sitter det igjen så mye sverte at man får et ekstra trykk, et ghost print. Men det blir en mye blekere utgave. Jeg lager monotypier på plater av akryl eller kobber. Jeg legger sverte på platene, og prosessen er ikke så forskjellig fra slik jeg maler med å skrape og risse, legge til og trekke fra. I tillegg kan jeg jo her gjøre meg nytte av grafikkerfaringene ved å ta forskjellig avtrykk i sverta før jeg tar det endelige trykket. Poenget er at bildet sitter i sverta, mens underlaget forblir uten spor. Det hender at jeg håndkolorerer monotypiene, eller går videre og lager collager av dem.
Hun viser oss et bilde med tittelen Samtale. Vi ser en yngre kvinne med rødt hår og høyhælte sko sitte henslengt i en lenestol i en stue. En eldre kvinne i en enkel, sort kjole og grå topp står stramt ved den andre siden av bordet.

- Kanskje det handler om generasjonsmotsetninger? Det som er spennende, er nettopp det som skjer mellom mennesker.

Monotypien Forsmådd inneholder en båt med en pyntet kvinne med krone på hodet. En mann med sløyfe og fordreid ansikt kommer tett mot oss nederst i billedkanten. I bakgrunnen er et hus. En stor rotte eller mus stikker seg inn fra siden.

Monotypien Familiens skjød har også denne underliggende, mørke tonen, der mangel på kommunikasjon er et stikkord. Ingen snakker sammen i bildet. Kvinnen ser ut av bildet, den lille gutten er inne i sin egen verden, nærmest glemt på en stol, mens mannen er kun opptatt av hunden. På veggen ser vi et falmet brudebilde, og i et rom bakenfor rommet skimtes en figur i skyggen. En stor fugl er også plassert ved bordet.

- Dette er billeddiktning, og jeg vet ikke hvorfor dyrene kommer inn, eller hva de skal symbolisere. Publikum må gjerne spørre, men ikke meg! Det føles feil hvis jeg skal servere seeren en ferdig tolkning. Det blir som en roman med bruksanvisning.

- Du er en som observerer mye; det ligger mye erfaring og psykologi under i bildene dine?

- Jeg er nok en iakttaker og nysgjerrig på mine medmennesker. Jeg liker å få med meg brokker av folks samtaler på buss og tog, og dikter gjerne videre på det også og prøver å danne meg inntrykk ut fra sparsomme glimt. Alt handler om kommunikasjon. Men det som er så spennende i kunsten, er at man nettopp ikke vet hvorfor ting oppstår. Noen blir glad, og noen blir lei seg i møtet med motivene. Det sier noe om hva de har inne i seg; It's in the eye of the beholder, som det heter.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

Gro Hege Bergan

Emner

Relaterte kunstverk

Våge

Ut i verden

Ut i verden

Helten min

Helten min

Helten min

Samlet under solen II

Samlet under solen

Strålende - håndkolorert

Stay closer

Soldansen

Drømmen og havet

Nærmere i skogen

Ro til meg

Denne reisen er vår

Veiviser (håndkolorert)

Omfavnelse

Storesøster

Ny retning

Øyeblikket

Den modige

Mitt gull

Mammas favn

Vår stund

Innpust

Forventninger

Storebror

Sankeren (håndkolorert)

Sankeren (håndkolorert)

Månen og jeg

Treklang

Mitt hjerte

Den beste klemmen

Hjemover

Størst av alt (håndkolorert)

Veiviser (håndkolorert)

Brødre ved havet

Sammen fremmover

Vår tur

Nye steg

Gledens dag

I min favn

Sol

Ro meg innover drømmen (håndkolorert)

Størst av alt (håndkolorert)

Den gyldne time

Rød

Gul

Grønn

Variasjon - Gapless

Relaterte kunstverk