Kjell Nupens rom for stillhet og undring

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 2008: Jeg er privilegert som gleder meg til å gå på jobb hver dag. Hver morgen har jeg en skrekkblandet fryd; hva kan skje på verkstedet i dag? Skal jeg løse opp i noe eller ødelegge noe? Usikkerheten er der, tross mange års erfaring. Økonomisk sett trenger jeg ikke å løfte en pensel, men jeg har en nysgjerrighet og et uttrykksbehov som driver meg. Fra det første maleriet jeg malte tidlig i tenårene, har jeg ønsket å skape et eget rom for stillhet. Dette er målet mitt også i dag. Jeg håpet kanskje jeg skulle klare å skape stillhet i meg selv når jeg malte, men det har snarere blitt motsatt. Og undring, ja undring er et viktig ord i mine bilder.

En gang pantet han tomflasker for å overleve, og levde opp til myten om den fattige kunststudenten. I dag er Kjell Nupen anerkjent over store deler av kloden. Han selger bilder til høye priser og er økonomisk uavhengig. Han har stilt ut i Paris og Hamburg, Seoul og Buenos Aires. Han har vært gjesteprofessor i Shanghai og jobbet med arkitekten Oscar Niemeyer i Rio de Janeiro. En retrospektiv utstilling startet i Reykjavik og ble deretter vist i København før den endte på Vestfold Kunstmuseum på Haugar i 2007. Fra hans verksted produseres keramikk, glassmosaikk, malerier, grafikk og utsmykninger. Selv forholder Nupen seg profesjonelt og med en viss avstand til begreper som Nupen-blå og Nupen-merkenavnet.

Det var også mennesket og kunstneren bak denne merkevarebygningen Aktuell Kunst fikk møte i hans verksted på Hånestangen utenfor Kristiansand. Etter å ha passert flere sauer som koste seg i enga rundt en av Nupens siste skulpturer, ankommer vi kunstnerens 600 kvadratmeter store verksted. Her samlet Nupen alle sine virksomheter i januar, etter en mer nomade-preget tilværelse og mye reising. Bygningen er ryddig delt i et glassverksted, et atelier og et grafikkrom; en mini-industri med tre assistenter. Vi uttrykker et lavt WOW idet vi entrer rommet med 5-6 meter opp til taket og vegger dekket av store formater med farger som suger deg inn og slår deg ned på samme tid. Kjell Nupens nærmere to meter ruver i midten som en snill høvding i sitt rike.

- Velkommen, velkommen. Bare ta dere en kopp kaffe, så skal jeg gjøre meg ferdig med disse gjestene. Dagen ble ikke helt som planlagt, men vi kan ta en lunsj og prate sammen straks.

Nupen følger oss inn til glassverkstedet der nye farger gjør godt for øye og sjel. På en hylle står en modell av en 18 etasjer høy bygning som skal reises i et nytt senter på Bryne i Rogaland. Nupen skal dekorere bygget med farget glass. En av assistentene limer sammen biter i rødt, gult og blått. Glassmosaikken skal bli til taket i Nupens nyeste prosjekt; kapellet på Ansgar bibelskole skal stå ferdig i september. En tredimensjonell modell står på bordet, men skissetegningene er noen enkle streker på et bord.

- Jeg har alt i hodet, og maler på glasset ut fra intuisjonen. Det er ikke alltid like enkelt for de jeg jobber sammen med, smiler Nupen, før han forsvinner ut igjen etter å ha forsikret seg om at vi har fått kaffe.

For 37 år siden var Kjell Nupen den yngste eleven som noen gang er blitt tatt inn på Kunstakademiet. Han reiste til hovedstaden 17 år gammel uten fem øre i lomma. I Oslo levde han i okkuperte rivningsgårder eller overnattet ulovlig under en benk på akademiet. For å overleve jobbet han på brygga. Iblant sov han ute og samlet tomflasker for å få nok til å leve av.

- Da jeg kom i puberteten, og i den fasen man skal finne noe som er ens eget, visste jeg allerede at jeg skulle bli kunstner. Jeg ønsket tidlig å finne et rom som var mitt - også i kunsten. Det startet med en opposisjon mot hvordan Oslo-folk definerte hva Sørlandet var. Denne idealiseringen ville jeg slå bukt med. Allerede da, som nå, malte jeg noe jeg hadde sett eller trodde jeg hadde sett. Jeg gikk rett frem hele veien, og du kan kanskje si at selvtilliten var omvendt proporsjonal med fornuften. Bentein Baardsson og jeg delte atelier en stund, før vi dro til Oslo for å søke lykken. På stasjonen sa vi farvel, og lovet hverandre å møtes om en uke når vi var kommet inn på Akademiet og Teaterhøyskolen. Det var ikke noe hvis vi kom inn. Det var en ubeskrivelig deilig selvtillit, sier Nupen.

Vi setter oss rundt lunsjbordet sammen med hans assistenter. Nupen byr på et glass rødvin og ferskt bakerverk. Stemningen er spøkende. Mellom lunsjprat og diskusjon om en kunststudent som frekt og freidig har laget et performance-kunstverk på Nupens krukker i Nupen-parken, får vi sneket inn intervjuspørsmålene og fortsatt Nupen-historien.

Fra hovedstaden gikk veien til Düsseldorf, der en ny mager periode ventet fysisk og økonomisk. Nupen kom hjem 20 kilo lettere i kroppen, men med desto tyngre kunstnerisk bagasje.

- Da jeg la trikkeskinner midt på natten i Tyskland stilte jeg ingen spørsmålstegn om dette var merkelig. Det økonomiske var uproblematisk. Jeg måtte bare gjøre det jeg måtte gjøre for å gå min kunstner-vei mot målet. Det var en utrolig sterk vilje og et uttrykksbehov hele veien. Jeg utviklet meg som kunstner og ble faktisk hjelpelærer på akademiet. Etter hvert fikk jeg et navn blant tyske gallerister. Likevel forlot jeg byen, og dro tilbake til Kristiansand.

Vi blir avbrutt av en liten gutt som stikker hodet inn.

- Vil du ha is? Løp inn og hent, du vet hvor det er, men husk å ta med til damen. Husk alltid på damene, roper Nupen. Gutten forsvinner inn og kommer ut igjen med is til den ventende piken i rosa kjole. Nupen ler, fyller på litt mer rødvin, ruller en røyk og henvender seg til oss igjen.

Vel tilbake i Kristiansand startet Nupen og fire kollegaer Myren Grafikk. Tross større suksess slo ikke Nupen seg til ro. Han reiste ut igjen, og bodde i Frankrike, Tyskland og Italia. På 1980-tallet, da jappetida eksploderte, ble han så mistenksom til kunstlivet at han brøt over tvert. I dag er han fremdeles redd for å bli grepet av suksessen:

- Jeg er redd hvis folk er for positive, da må jeg gå noen runder med meg selv. Selvsagt blir jeg smigret når en skoleelev vil skrive særoppgave om meg og et bilde blir tatt godt imot. Men jeg er livredd suksess. På 1980-tallet hoppet jeg av hele kunstnergreia, tok skippersertifikat og seilte i Europa. Det farligste er å tro på omgivelsene mer enn man tror på seg selv. Hvis man omgir seg med klakkører fremfor kritikere kan det bli skummelt.

Nupen vendte tilbake til kunsten. I 1988 fikk han i oppdrag av Kristiansand kommune å lage skulpturer til den nyanlagte Oterdalsparken. I dag har parken fått navnet Nupen-parken på folkemunne og er et kjent landemerke. Nupen fikk også i oppdrag å smykke ut Søm kirke, og snekret nok en milepæl. Hans retrospektive vandreutstilling i fjor sier kanskje sitt om hans posisjon. Selv er Nupen svært ydmyk og reflektert ovenfor nettopp denne stillingen i nordisk kunstliv.

- Timene før en utstilling åpner er noe av det mest spennende jeg vet. Da går jeg rundt og tenker; så langt har jeg kommet. Men jeg kjenner også på usikkerheten. Er jeg på et feil spor? Så kommer publikum inn og verkene begynner å leve sitt eget liv i dialog med betrakterne. Jeg velger å se på hele mitt kunstnerskap som en helhet der hvert verk bare er en del av helheten. Enkelte ganger går jeg feil, men man må tørre å havne i grøfta og ikke bare male korrekte bilder hele tiden, sier Nupen.

- Men hvordan er det å få en retrospektiv utstilling? Kan du nå hvile ut som kunstner?

- Det er tydelig at en del ønsker å begrave meg som fort som mulig, ler Nupen. - Jeg nevnes ofte sammen med Knut Rose og Jacob Weidemann, som faktisk er 20 år eldre enn meg. Jeg har vært med på tre erklæringer av maleriets død; på 70-tallet med den politiske kunsten; på 80-tallet med den dalende økonomien og kjøpekraften og 90-tallet med konkurranse fra andre medier. Hele tiden har jeg fulgt min linje. Man må ikke hoppe på bølgen, men håpe at man treffer toppen og streamen og det som er trendy fra tid til annen. Så jeg har vært alt fra populær til idiot i kunstverdenen. Hvis utgangspunktet er å hele tiden være på bølgen, er ambisjonen feiltuftet.

- Jeg lærer meg nok om et nytt emne for å kunne stille de rette spørsmålene. Slik kan jeg jobbe med mange nye prosjekter. Jeg får hjelp av de beste håndverkerne i Europa til gjennomføringen. Man skulle tro at kunst er basert på erfaring, men jeg tar sjanser hver dag. Men det monotone kan også være spennende, som hvor langt jeg kan holde én farge. Vi snakker for eksempel i samme tone hele tiden, men tenk alle de ulike ordene som kommer ut.

Motivene har vært mange i Nupens kunstnerskap, men det ligger alltid en rød linje under. Under alle fargene ligger dette rommet; en fortelling, en undring. Nupen peker på hans første maleri i gullramme, som han malte som 14-åring.

- Du kan si jeg har vært opptatt av fordypelse fremfor fornyelse. I 1991 tok jeg fatt på Munch-bildene med måneskinnsformen. Hele min generasjon har fått en slagskygge fra Munch. Men det tok meg mange år før jeg torde å gi meg i kast med ham, og når jeg først gjorde det, var det med en ydmykhet. Jeg er opptatt av det norske og våre referanser, som rosemalingen, som jeg stadig bruker som formalistisk tema. I dag bruker jeg dessuten meg selv som referanse. Jeg har begynt å gå tilbake til temaer jeg tok opp for 20 år siden og som jeg føler jeg slapp alt for tidlig. Enkelte bilder er svært personlige. Du tar sikkert foto ved spesielle anledninger. Jeg maler. Dermed har enkelte motiver personlige referanser til spesielle hendelser i mitt liv, men de er det kun jeg som kjenner til.

- Er det kunstnere som har påvirket deg mer?

- Jeg er nok nærmere den franske kolorismen enn en norsk koloritt-tradisjon. I enkelte bilder ser du for eksempel vindusskoddene til Matisse eller Rothkos tredeling. Han er en kunstner jeg setter høyt, særlig hans vibrerende farger og evne til å la fargen skape rom.

Nupen tar med rullingspakken og rødvinsglasset inn i maleri-rommet, og stopper ved et overfylt palettbord.

- Barne mine fikk beskjed om å spise yoghurt hver dag, og hos oss er det kun lov til å kjøpe Illy-kaffe, ler Nupen, og peker på utallige tomme bokser med de saftigste farger. - Jeg står nok mer her enn ved lerretet. Når fargen er blandet riktig, skal den jo kun påføres lerretet. Har jeg tatt en gal avgjørelse, må den fullføres og males ut. Utfordringen er å se hvor langt fargen kan stå og bære seg selv. Jeg benytter også økologisk bjørkesaft. Den er selvdestruerende, og når den har utviklet seg nok, fikserer jeg stadiet. Å male er i grunn som om å slenge ut en mening, og håpe at den bærer.

Nupen rører litt i en turkis farge.

- Man lærer som barn at gul er varm og blått er kaldt, men det finnes ingen endelig sannhet. Blått kan være varmt og kaldt, og ultramarineblått er ikke engang den samme blånyansen, men avhengig av produsenten.

I over 20 år ringte Nupen Weidemann klokken 11 hver tirsdag. Han sverget til koboltblå, Nupen til den ultramarine blåfargen.

- Han mente jeg kastet bort tiden min med denne fargen. Samtalen endte alltid med at jeg sa at jeg har to øyne som funker, og du har kun ett, Jacob.

- Vi kan likevel ikke unngå å spørre det berømte spørsmålet; hva er denne Nupen-blå?

- Dette med Nupen-blå kommer opp hvor pokker jeg er, smiler Nupen. - Den består av 30-40 lag med blåtoner, men det er jo ikke fargen det handler om, men igjen, dette rommet for stillhet og undring som oppstår i fargen. Jeg maler den blå timen her på Sørlandet, den jeg har sett eller tror jeg har sett.

- Kobler du av fra fargene noen gang?

- Bli det for intenst, kjører jeg båten min en halv time utover havet til et punkt hvor kun vannet bestemmer hvor langt jeg kan se. Der hviler jeg blikket og ser både langt frem og langt inn i meg selv.