Thorvald Lund-Hansen

Fra Aktuell Kunst 4/2008:

Thorvald Lund-Hansen - det uferdige

- Mitt arbeid er tanken, derfor ønsker jeg å fotograferes bakfra. Jeg lever et tilbaketrukket liv, og har fjernet meg fra de kunstnerne som ønsker å vise trynet sitt som en del av kunsten. Det viktigste for meg er verket og kvaliteten på kunsten; bildet skal tale alene. Hvem jeg er som kunstner, er helt uviktig. Det er ikke Thorvald som skal realiseres, men bildene jeg skaper.

- Jeg personlig mener at kunst ikke skal være et middel for å oppnå noe. Kunsten er et element i seg selv. I dag skal mange kunstnere bruke kunsten som et ledd klimakamp, sosiale debatter og andre eksterne prosjekter. Dette er noe som minner om en autoritær tankegang, slik Mao, Hitler og Stalin også brukte kunsten. Jeg leste et intervju med Inger Sitter og ble kvalm. Hun bablet om at hun ikke var bekymret over at mennesket forsvant, bare naturen kunne bestå. For noe tøys. Mennnesket er en del av naturen, ikke en trussel. Naturen er ingenting uten oss. Uten menneske vil det ikke finnes kjærlighet eller sorg. Sivilisasjoner går under og gjenoppstår, men individet består. Og uten individer, ingen sivilisasjon. Jeg er fanatisk opptatt av individet. Tenk deg; uten Jesus hadde vi ikke hatt vår vestlige kultur slik den er idag.

I de første ti minuttene i møte med kunstneren Thorvald Lund-Hansen kan man lett skremmes av hans autoritet, krasse og direkte uttalelser, bestemte meninger og hans kritiske holdning til resten av kunstner-Norge, som han føler lite fellesskap med. - Jeg er en vanskelig mann, var kunstnerens advarsel. Selv omgåes han musikere, filosofer, forfattere og barn, og henter sine forbilder blant de gamle mestere som Velazquez, Vermeer, Titian og Rembrandt. Han sammenligner seg selv med en fiolinist som må øve og øve for å bli bedre. Etter flere timer i hans fantastiske atelier på Skarpsno snur det hele, og man blir kjent med en klok, ydmyk, belest, tenkende og samvittighetsfull kunstmaler som lever og ånder både for sin tids kultur, vår vestlige kulturarv og maleriet som profesjon.

En abstrakt maler på nært hold; en figurativ på avstand
Terpentinlukten er det første som møter oss når vi trer inn i det kirkelignende rommet av et atelier. Deretter hører vi den klassiske musikken, før staffeliene, lik scenetepper innover, kommer til syne og avslører det ene mesterverket etter det andre. Vi befinner oss nær Drammensveiens bilstøy anno 2008, men det føles som et intervju i en tidløs sone.

- Denne terpentinlukten gjør noe med deg; enten hermetiserer den hjernen fullstendig eller så gir den hodet en rivende utvikling, smiler Thorvald og viser oss rett bort i et hjørne av rommet og ber oss sette oss ned på noen mønstrete tepper. Derfra kan vi se bildene på avstand. Han oppfordrer oss til å gå nærmere for å avsløre de små malte illusjonene. En manglende underkropp under et bord i bildet Nora lytter er et visuelt knep fra de gamle mesterne som betrakteren ikke avslører før kunstneren spør oss hvor underkroppen til jenta er. Under en benk i maleriet Buss-stopp, trer Venus og Adonis frem. Eller er det kun øynene som spiller oss et puss? Utallige farger danner et virvar av prikker, streker og skygger med en rødfarge til 3.000 kroner tuben. Tar vi fire steg tilbake, smelter det impresjonistiske og abstrakte sammen til et nesten selvlysende kniplingsmønster. Slike maleriske oppvisninger kjennetegner nettopp en dyktig håndverker:

- Jeg lyver sant. Det uferdige er mitt mål. I motsetning til mange figurative malere vil jeg ikke fullføre bildet 100 %. Bakgrunnen skinner hele tiden gjennom. Små elementer skal gi publikum noe å jobbe med. Jeg putter inn motiver fra kunsthistorien sammen med interiører, scener og objekter fra min egen samtid. Å gjøre tilskueren til en medskaper er den største gaven du kan gi ditt publikum; betrakteren skal avslutte bildet inne i seg. Jeg er nettopp ulykkelig forelsket i de maleriene som kjennetegnes ved at det er noe uferdig. Jeg reiser mye og ser kunst. Det er alltid noen bilder jeg vender tilbake til. Men dessverre er det ikke Picassos bilder som gir meg hjerteklapp, selvom de har mye kraft. Alle de gamle mestrene lot noe stå igjen som åpne spørsmålstegn. Slik kan jeg forsvare at jeg ikke er en naturalistisk maler, men faktisk en abstrakt maler, som dem. Jeg arbeider for å skape liv.

Thorvald drar frem et landskap med et fantastisk lys der en sen kveldssol glitrer på elven. Lengst bak er broen Thorvald fisket fra som ung, eller et minne om den. På nært hold er bildet faktisk abstrakt, kun på avstand kan øyet lese eller gjette seg til landskapet. Og nettopp slik jobber Thorvald; frem mot lerretet for å male og med avstand for å tenke.

- Når jeg tenker, føler jeg meg i slekt med de gamle mestrene. De tenkte like mye som de malte. Håndverksmessig er jeg kun en elev. Nesten alle som står frem på scenen i dag av kunstnere er heftig nyskapende. Jeg mener nå at uhyre få er nyskapende. Selv betegner jeg meg som gammelskapende.

Om å føde et bilde og perspektivet i ur-mennesket
Thorvald snakker engasjert og slår ut med armene, og finner frem en bok med Rembrandts bilder.

- Man visste så og si ingenting om de gamle mestrene: Ett brev er bevart fra Rembrandt, men hvordan hadde Velazquez det? Det er bare verkene deres som er igjen. Det er det som er kunsten, ikke de personlige forholdene. Det er ikke det du gjør, men hvem du er, som teller i dag. Og du skal gjøre alt med en gang. Det autonome verket har mistet sin status. Idag er faktisk teori det viktigste faget, og verkene har blitt en ide. Du kan si jeg heller ønsker å gjennomføre ideen frem til et verk. Jeg vil faktisk prøve å skape noe som er større enn meg selv. Og du kan skrive at maleren sier det høytidelig, for det er høytidelig, avbryter Thorvald med et skjevt smil.

- Hvordan føles det før du starter på et så enormt bilde?

- Jeg tror at jeg har det som en kvinne før en fødsel. Motstridende følelser skal samles og uttrykkes. Vi mennesker har den genuine evnen til at vi kan gjengi rommet på en tredimensjonal måte på et lerret. I 1994 fant man et av de første tegn på et sivilisert samfunn; nemlig noen utrolige hulemalerier i sørøst Frankrike som var 30.000 år gamle: Chauvet-hulen. Vår eldste tegn på sivilisasjon er ikke arkitektur, men malekunst! Tegning var det første språket mennesket kunne. Det er fantastisk. Etter denne oppdagelsen måtta man skrive om hele kunsthistorien, og se på kunsten med nye øyne. Gombrich rakk å få med et nytt kapittel 1 i det siste opplaget av sin Verdenskunsten. Ingenting kommer ut av ingenting, og det ville vært umulig for ur-mennesket å skape disse maleriene uten at det fantes et slags kunstmiljø eller en "skole". Hvorfor skulle disse hulebeboerne plutselig begynne å gjengi det som var rundt dem? Det er mange forklaringer, men ikke et svar. Og det mest utrolige; de behersket perspektivet, og romsterte med de samme problemene som jeg møter hver dag. De viser en okse sett forfra med hulen som forsvinner inn bakover. Sånn sett beviser disse tegningene at perspektivet bare har blitt gjenoppdaget gjennom hele kunsthistorien, og at perspektivet er inne i oss, som en del av mennesket. Visste du at i Østens kunst er perspektivet bannlyst; man er redd for det? David Hockney kom med en radikal teori og påstand om at uten perspektivet hadde ikke Vesten vært dominerende i verden: Uten perspektiv, intet teleskop; ingen rakett ut i verdensrommet og ingen moderne sivilisasjon.

Hverdagen er vidunderlig
I maleriene til Thorvald er det like mange referanser til vår tid som vår kulturarv: En mobiltelefon, høretelefoner, en bærepose, en jente kledd i olaskjørt og hans kunstnerkollega Henrik med et skateboard i hendene. Samtiden er en stor inspirasjonskilde for Thorvald, og han er likeså et moderne menneske, akkurat som Rembrandt og Vermeer var det i sin samtid.

- Samtid og samtidskunst kan lett bli klisjefylte meningsløsheter. Kort tid etter Vermeers død ble det laget en kopi av hans kvinne som spiller gitar, ganske nøyaktig forøvrig, men kopisten syntes at frisyren på damen var umoderne, så han utførte kopien med en mer moderne frisyre. I dag ser vi på kopien som gammeldags og latterlig, men Vermeers bilde er tidløst, friskt og moderne. Det er ingenting som blir så fort umoderne som samtid.

Thorvald tar en pause.

- Men dere må ikke misforstå. Jeg elsker vår tids teknologi. Uten den hadde vi for eksempel ikke visst at Rembrandt var en spontan maler som ikke tegnet én strek på lerretet før han begynte å male. I Nattevakten har han ikke tegnet én figur, men gikk rett løs på malekunsten med penselen! For 200 år siden kunne jeg heller ikke hørt på Bachs samlede verker i atelieret mitt! Men for å snakke om tegningen; jeg gikk i lære hos den legendariske Rolv Schønfeldt i fire år. Den første dagen hos Schønfeldt skulle jeg kopiere Mona Lisa med en kullstift! Du kan tro jeg fikk sjokk. Det var litt av en utfordring. Vi tegnet og tegnet med kull, og kopierte ikke, men analyserte de gamle mesterne. Schønfeldt var den eneste som på 1960- og 70-tallet foregrep en undervisningsmetode som Van De Wetering senere skrev om i sin bok Rembrandt - The painter at work. Hovedtesen var å tegne de elementære tingene, som en hånd eller en fot, fra mesterens forelegg. Etter noen år avanserte man til å tegne etter gipsskulptur. Man skulle få tegningen i hånden fra barns ben av. Jo yngre man er, jo bedre lærer man. Først etter mange års innsats fikk elevene arbeide direkte etter naturen. Men hvorfor finnes det ikke en eneste elevtegning fra Rembrandt og de tusenvis av kunstnerne som også ble utdannet på denne måten? Svaret er ganske enkelt; papir var en luksusvare på den tiden, og disse små guttene tegnet på en slags tegnetavle som kunne viskes ut før de laget en ny studie. Disse tegningene har blitt kalt kunsthistoriens sorte hull. Det er dypt fascinerende!

Thorvald blir med ett stille før han fortsetter:

- I det Nye Testamentet sier Mesteren at han har kommet for å gjøre de små tingene store. Det er et sitat som alltid har fascinert meg. Jeg elsker de allmenne tingene. Å ta bussen til Sagene kan være et vidunderlig eventyr. Jeg vil være tilstede i virkeligheten. Du vil aldri se Thorvald med solbriller, headset og Coffee to go!

Thorvald mimer bildet av seg selv med stor ironi.

- Når jeg er ute og går, og ser noe fantastisk, tror jeg at alle andre ser det også. Jeg kan se en fantastisk kreasjon på himmelen, og stoppe opp, mens alle rundt meg haster videre. Visste du at bokfinken kom for en uke siden? Jeg er et oppegående menneske som går; alltid årvåken. For meg er det å gå målet i seg selv, ikke hvor jeg skal. Derfor må jeg gå hver dag, hvis ikke blir jeg rett og slett gæren. Jeg tror også på det å holde meg i form. Å male slik jeg gjør er hardt fysisk arbeid. Og jeg håper å holde det gående resten av livet, og irritere og glede folk til jeg ligger i grava, og da skal det lukte terpentin av meg.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

Thorvald Lund-Hansen

Emner

Relaterte kunstverk

Flystripen

Tårnseilere

Desember

Høytlesning

Innseiling til min barndomms by

Julie, håndkolorert litografi

Julie

Thorvald Lund-Hansen. Kragerø, 2017.

Relaterte kunstverk