Tone Flesche

Fra Aktuell Kunst 2/2008:

Norge rundt: Larvik
Aktuell Kunst reiser mye rundt i Norge og presenterer lokale kunstnere, enten de er kjent i sitt lokalmiljø, over hele landet eller utover Norges grenser. I dette nummeret har vi tatt turen til Larvik.

Tone Flesche - Enkel strek, humoristisk budskap og melankolsk klangbunn

- Alle er vi litt barnslige, men det er ikke alle som forteller det. Det er fra denne barnslige verdenen jeg henter mine motiver.

Aktuell Kunst har kjørt E-18 til Farris-kildens hjemland Larvik. Like ved den kjente Bøkeskogen, i en hvit gammel sveitservilla på toppen over byen, bor kunstneren Tone Flesche. I hagen har hun galleri og verksted. Tone åpner døren med et hjertelig smil og tilbyr te eller kaffe før vi går ut i verkstedet hennes. Hun unnskylder de møkkete vinduene, men malingtubene ligger ordnet på rekke og rad.

- Vi har bodd her i 22 år. Først var dette rommet min manns kontor, så jentenes hule og nå har det endelig blitt mitt verksted. Dessverre får jeg ikke jobbet her hver dag, da jeg har fått artrose i hendene mine. Jeg må porsjonere ut jobbingen og håndsveivingen på pressen min. Det er ikke alltid man har inspirasjon til å gå ut heller, men erfaringsmessig må man ikke vente på inspirasjon, men bare varme opp litt, så kommer det etter hvert!

Rundt oss kikker små barn på oss med forventningsfulle øyne fra flere lerret. To damer koser seg med vin. En klovn gjør noen sprell. Hvem er disse menneskene?

- Alle og ingen, ler Tone. - Kafèdamene mine er nok satt litt på spissen, der de pynter seg det de kan for å bøte på alderen. Jeg vil vise kontrastene; den nonchalante som tar mye plass og den litt pripne som gjerne vil være med, men som sitter der pent og pyntelig med samlede knær.

- Og barna, hvor er de hentet fra?

- Jeg har jobbet som førskolelærer i mange år og mye med seksåringer. Ting de har sagt eller ulike episoder har inspirert meg.

- Er det stuerent som kunstner å male barn, damer i førti-femtiårene med store hatter og klovner?

- Nei, men nå er jeg så gammel at det ikke har noen betydning. Dessuten lager jeg ikke kunst til de som "kan" kunst, men til folk flest. Kall meg gjerne kunstner, men selv kaller jeg meg billedmaker.

Tone har 2 års utdannelse fra Høyskolen i Oslo under grafiker Trygve Retvik, og studieopphold ved Grafisk Eksperimentarium i København under grafiker og fotograf Henrik Bøegh, samt flere kurs i olje og akrylmaling under Hans Norman Dahl og Åke Berg. Hun begynte på et hovedfag, for å få lov til å undervise på høyskolen, men fant fort ut at det var kunst hun ville drive med. Selv sier hun at hun at hun for alvor ble hekta på grafikk i 1996.

- Det begynte med bilder i sort/hvitt, mens snart tok fargene over. Jeg fikk alltid litt kjeft for at jeg brukte utradisjonelle farger som rosa, dempet turkis, syrlig grønn og oker; at jeg skitnet til de rene fargene. Ofte blander jeg litt sølv i fargene for å gråne de.

Tone finner frem en rekke skisseblokker og blar frem tegningene til bildene i Aktuell Kunst. Her er hunder, katter, tegneserielignende figurer og små søte scener fra hverdagen.

- Jeg har et enormt materiale i disse bøkene, og figurene går ofte igjen. Jeg elsker små hodeplagg og snurredipper. Se på disse barna som poster brev; bildet ble hetende Brevvenner. Og disse andungene skal hete Annerledes, der en skal være i sort, mens de andre skal se litt rare ut alle sammen. For hvem er annerledes da? Nå må jeg prioritere hvilke skisser som skal bli til bilder dessverre, på grunn av hendene.

Vi går inn i det hvite huset og Tone serverer lunsj i en fantastisk glassveranda som er en forlengelse av kjøkkenet. Overalt er det små keramiske figurer og på veggen henger malerier av lærerne Åke Berg og Hans Normann Dahl. I fjor var huset julehus i Hjemmet. På et bordet står en liten kvinne med vinger;

- Det er liksom favorittdama og inspirasjonen min. Hun prøver å gjøre seg så vakker hun kan, selv om resultat ikke er så heldig, ler Tone litt ironisk. Og slik er det med Tones bilder også. De er positive og "gladbilder", men under ligger et snev av alvor.

- Triste bilder får andre ta seg av. Vi har nok av sorg i virkeligheten. Men bildene mine har alltid en brodd av melankoli og en dobbel betydning. Det er ikke gull alt som glimrer. Kanskje trenger jeg å male positive bilder for meg selv? Jeg er nok mer melankolsk anlagt enn bildene mine. Noen ganger blir det som å trekke meg opp etter håret. Bildene er hentet fra en annen, lysere verden som vi alle trenger å gjemme oss bort i. På utstillingene mine er det noen som ler seg skakk. Andre skjønner ikke bæret, ser på tittelen og nikker uinteressert. Det er de som er morsomt å betrakte, sier Tone.

Tekst / foto Mette Dybwad Torstensen