Cathrine Knudsen: Jeg har grepet mulighetene på veien!

Forrige

Neste

FOTO: Therese Borge  

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 7-2008: For ti år siden kjente de fleste Cathrine Knudsen som modell og tidligere kjæreste til Kronprins Haakon Magnus. I VG i 2003 kunne man lese: Pangstart for ung kunstner. Fem år senere jobber Cathrine som fulltidskunstner, og selger bildene sine omtrent før de er ferdig. Nylig ble hun innkjøpt for å smykke ut Asker og Bærum tingsrett. De organiske, halvabstrakte motivene bygget opp med lag av struktur i fantastiske farger, lik utsnitt fra en verden vi ikke helt vet hvor er, pirrer sansene og fantasien.

Det hele begynte hjemme i stua. Cathrine ville gjøre noe annet enn å se på TV når kvelden kom. Det ble for lettvint. Hun ville skape noe som var sitt. Hun kjøpte interiørmaling maling, sparkel og lerret og satte i gang. Med en arkitekt-farfar som stilte ut på høstutstillingen, og en far som maler, lå talentet latent. Etter tre års hobbymaling så en gallerist tilfeldigvis bildene hennes. I 2003 solgte hun 20 av 24 bilder på utstillingen i Galleri fineArt. Suksessen fortsatte i Urdihuset i Bergen i 2005 og Galleri A og R.O.O.M i Oslo de påfølgende årene. I år har hun tatt permisjon fra prosjektlederjobben sin i TV2 og satset fullt på kunsten.

- Det er dette jeg skal drive med resten av livet! Det som skulle bli et kose-år, med kafeer og besøk til nybakte mødrevenninner, har blitt et arbeidsår med utallige utstillingsforespørsler og leveringspress, sier hun engasjert.

- Folk spør meg alltid hva jeg mener og om jeg kan fortelle om bildene mine. Alle bildene skal inneholde en liten historie, men jeg er mest opptatt av hva publikum føler og ser i motivene mine. Hvilke assosiasjoner får du?

Vi besøker Cathrine Knudsen i hennes atelier i en enorm kontorbygning på Haslum i Bærum. Her hospiterer hun også på Tverrfaglig institutt som holder til i samme bygget. Den ene kortveggen i atelieret hennes ender i en panoramautsikt mot Kolsåstoppen. Selv svinser hun rundt blant små og store lerreter i malingsflekket sort joggebukse og hvit genser. Hun bobler over av ord og forklaringer til bildene sine. Man kan ikke annet enn å like maleriene eller henne som person.

- Du må bare stoppe meg hvis jeg prater for mye, men det er så gøy å snakke om bildene mine og få litt synsing. Man står her alene 6-7 timer hver dag og jobber. Det er en ensom prosess, og jeg er nok en person som er avhengig av tilbakemeldinger. Jeg er kjempenervøs foran en utstilling. Tenk hvis ingen liker det jeg gjør? Jeg er sårbar. Noen ganger sender jeg et mms-bilde til kjæresten min for å spørre hva han syntes, men et bilde i frimerkestørrelse gir ikke store inntrykket, ler Cathrine mens hun setter på vannkokeren under fotografiet av sønnen på snart fire år.

- Han var hos frisøren i går og fikk skikkelig gutteklipp med hårgele og allting. Han er blitt så stor! En journalist skrev et utkast til en artikkel om meg der jeg ble fremstilt som spesiell og glamorøs. Dette er ikke meg, tenkte jeg. Jeg er heldig og hatt en historie som har gitt meg god PR-dekning som kunstner. Men det er ti år siden jeg la opp som modell. Jeg lever et helt normalt liv. Jeg er en helt vanlig mamma som maler hver dag etter å ha levert i barnehagen, akkurat som andre jobber med andre ting.

- Mange vil tenke at du har vært utrolig heldig; først toppmodell, og nå suksess som kunstner?

Cathrine skjenker i hvite kaffekrus før hun svarer:

- Jeg syntes jeg har vært heldig, men jeg har også jobbet for det! Du kan si jeg har tatt tak i de mulighetene jeg har fått underveis, gått 110 % inn for oppgaven og holdt linjen helt ut. I tillegg var det svært motiverende å få en pangstart som kunstner. Men nå føler jeg at jeg har ti år å ta igjen som kunstner siden jeg begynte så sent, så jeg må bare male og male - og prestere. Men det er gøy å se at man blir bedre av å jobbe, og tryggere på det man gjør!

Cathrine tar på seg gassmasken for å ikke puste inn kjemikalene fra lakken hun heller på maleriene sine. Hun setter seg på en krakk for å vise oss hvordan bildene blir til, steg etter steg.

- Jeg bestiller MDF-plater, eller trebokser, fra en vernet bedrift i Trøgstad. Vanlige lerret ødelegges når jeg jobber så hardt mot overflaten. Først grunner jeg bildene med sparkel og PVA-lim eller tykt lag med oljemaling, og lager ulike strukturer og en relieffaktig overflate med en spatel eller kniv. Deretter legger jeg lag på lag med oljemaling og lakk, og gnir med kluter for å skape et rustikt preg. I det siste har jeg skåret ut sjablonger som jeg har lagt på bildene og fylt med farger. Det er de rette linjene i kontrast med former laget med løse penselstrøk som skaper historien. Noen steder skjærer jeg ut linjer i grunningen. Det er viktig for meg å vise at det er et håndverk bak. Strukturen jeg bygger skal gi folk lyst til å ta på bildene mine!

Rundt oss står bilder med et bredt utvalg motiver: Fjellformasjoner, organiske former som minner om organer eller lemmer, abstrakte rom hvor lyset skinner et sted langt der inne, store bølgende formasjoner man ikke helt klarer å plassere og som man ikke har sett tidligere. Hvert bilde har sin palett; fra pasteller til blåtoner og jordfarger. Likevel er det en fellesnevner der, noe man ikke helt kan sette fingeren på.

- Det er viktig for meg at alle finner noe de liker på en utstilling. Derfor prøver jeg å variere, skape bilder i alt fra lyse toner til sterke farger. Men det er likevel en strek, eller kanskje en følelse, som er meg. Jeg har hele tiden vært tro til mitt eget uttrykk og bevisst på min egen stil.

Cathrine fortsetter å gni lakk og olje godt ned i sprekkene i det tykke laget med oljemaling. Slik jobber hun på flere bilder hver dag. De største krever selvsagt en større fysisk anstrengelse. Hun vil ikke posere for fotografen, men se mest mulig naturlig ut.

- Jeg er også veldig kontrollert, noe som går igjen i bildene. Hvis malingen får renne, så er det absolutt ikke ukontrollert. Jeg søker det rene uttrykket. Likevel skal det være noe som bryter, som øynene skal lete etter, en overraskelse. Jeg bearbeider hver kvadratcentimeter, det skal skje noe hele veien.

Hun reiser seg og henter ut et bilde fra bakrommet. Bak bobleplast gjemmer det seg flere godbiter til utstillingen. Hun pakker ut et bilde med bladgull og peker.

- Noen lærere mener jeg putter for mye informasjon inn i ett bilde, at et lite utsnitt hadde vært tilstrekkelig som et motiv. Det er vanskelig - det er ikke meg, men jeg prøver å kontrollere meg. Hvert bilde skal være unikt, ikke serieprodusert. De 30 bildene til Kunstklubben har alle sin lille historie og problemstilling. Jeg håper medlemmene finner ett de liker, smiler Cathrine lurt.