Åke Berg
|
Åke Berg har i år 60-års jubileum som menneske, 20-års jubileum som utøvende kunstner og 10-års jubileum for sitt atelier i Larvik. Trippeljubileet skal feires med stor maleriutstilling i Galleri Arctandria i Oslo 25. november, og tre nye trykk til Aktuell Kunst.
- Der nede ser du Kaupang, Norges første by og handelssted, med røtter helt tilbake til 700-tallet. Her kunne båtene vente på godt seilevær til England og Danmark. Man har funnet keramikk fra Europa og arabiske mynter fra 600-tallet. På våren dukker glassperler opp på jordene. Fordypninger langs Lågen viser at det gikk handelsveier til Bergen. Plutselig var det stopp, etter år 800 forsvant hele byen.
Åke Berg gestikulerer og guider mens han parkerer bilen ved et rødt hus, der trolig seilskipene fortøyde sine båter for over 1200 år siden. Et enormt eiketre kaster skygger over et gult atelier der hans grafikkpresse står, og hvor bildet Luna til Aktuell Kunst nylig ble trykket av kunstneren selv. Åke peker ut over jordene og de blankskurte svabergene lenger ute, der kulturlandskapet møter havet.
- Kysten er viktig for meg; der fjell, luft og vann møtes, totalt strippet og bart. Det er ingenting annet enn lyset og disse elementene, preget av en istid for 10.000 år siden. Formene er som skulpturer. Visste du at Carl Nesjar og Inger Sitter bodde rett opp i veien her som nygifte på 1950-tallet? Ofte rodde de ut til Hoppøya som du ser i horisonten. Jeg tror den øya går igjen i Sitters bilder den dag i dag. Nesjar vender også tilbake til dette kystlandskapet gang på gang, akkurat som meg.
En engel i taket
For ti år siden fikk Åke bygget et nytt atelier med kjøkken, flere meter under taket og en liten soveavdeling. Kona overtok det gamle atelieret som systue. I taket henger en gullengel som både passer på og pusher Åke til å jobbe. En enorm peis luner når høststormene raser. På staffelier og veggen henger bilder halvklare til jubileumsutstillingen i november. Det er pinlig orden hvor enn du snur deg: Sirlige, nummererte permer, tellekanter på alle papirbunker, malingsflasker i rekkefølge etter fargesirkelen og pensler man så å si kan spise med.
- Jeg er egentlig utdannet bygningsingeniør og jobbet i flere år som produktutvikler av gartnerprodukter. I tillegg er min far revisor, så du kan si jeg er arvelig belastet. Noen ganger må jeg stenge ingeniøren ute som kunstner. Andre ganger kan jeg pirke i 20 timer med syltynn pensel på et maleri. Jeg ønsker at bildene skal se ut som om de er malt spontant, samtidig vil jeg bringe frem det ytterste i bildet, ler Åke mens han skjenker kaffe i krusene med egne motiver. Koppene ble laget som premie til et radioprogram i NRK Østafjells.
- Konstruerer du bildene dine lik en ingeniør?
- Som ung leste jeg om George Jacobsens konstruksjonsskjema, og alle teoretikerne som på 1940- og 50-tallet mente at man kan konstruere seg tilbake til kunstnerens opprinnelige grunntegning i et hvert bilde. Så begynte jeg i lære hos Jan Radel Gruber på Kunst-og Håndverskolen. Han lærte meg at om man leter, vil man alltid finne linjer og former. Linjer ligger under overalt.
Åke spretter opp og viser hvordan man kan tegne inn utallige trekanter og streker på et av maleriene hans, ubevisst fra hans side i utgangspunktet. Han setter seg tilbake og tar en slurk av kaffekruset.
- Som kunstner lever du i en stille storm med bildene dine. Noen ganger skjer det noe intenst inne i mellom alt det andre jeg gjør, jeg greier å bygge opp energien, det smeller, klinger og blir lyrikk. Dette er belønningen for hele arbeidet. Noe du ikke helt kan sette ord på. For hvor lite må du gjøre for at bildet skal virke og bli rikt?
Naturelskeren
Åke har alltid tegnet, men med en far som revisor måtte han satse på en "skikkelig" utdannelse, og ha tegningen som hobby. I en alder av 37 bestemte Åke seg likevel for å satse på kunsten.
- Man velger ikke å bli kunstner, det blir du. Før jeg søkte på kunsthøyskolen, reiste jeg til Oslo en gang i uken for å tegne akt mens jeg malte hjemme. Skulle jeg, måtte jeg, slik var mitt motto som produktutvikler. Man må ha en systematisk plan. Jeg kom inn som hospitant på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, hvor jeg i to år malte og deltok i alle de frihåndstegneklassene jeg kunne under de beste tegnerne i Norge. Slik fikk jeg ut masse kunnskap. Jeg var jo eldst, og følte jeg hadde dårlig tid i forhold til 20-åringene. Alt måtte gå fortere for meg, så jeg var på skolen fra kl 8-21 hver dag.
- Hvordan var uttrykket ditt da som kunstner? Du kom jo inn i en tid da de unge kunstnerne skulle være politisk orientert?
- Jeg var nok drømmeren som ville male lyset og naturen, og malte nesten fotografisk. Mine vitaminbomber var Cezanne, Matisse, Bonnard og l'art pour l'art tankegangen; kunsten for kunstens skyld. En av lærerne mine var Hans Normann Dahl. Han var et oppkomme av historier, fabuleringer og uten regler; tanker som ingeniøren i meg ikke hadde vært borte i. Vi har holdt kontakten siden 1984, og hver sommer holder vi en utstilling i Torsøy grendehus ved Ula sammen med Dang Van Ty.
Hans Normann Dahl har selv kalt Åke for vårens og sommerens maler; en maler for de lyse sinn, aldri provoserende i sine motiver, sjelden kontroversiell i sine temavalg. Åke forteller om sitt nære forhold til naturen, rett utenfor ateliervinduet, og tar frem en sort liten bok proppfull av skriverier og pennetegninger.
- Jeg har bestandig hentet vitalitet og inspirasjon fra naturen. I naturen går jeg inn i en slags dialog med meg selv. Jeg har alltid skisseboken i lommen, det er mitt fotoapparat, en slags natur-croquis. Enkelte ganger skriver jeg inn fargekoder, tanker, observasjoner. Noen ganger blir skissen liggende i årevis før jeg ser at her er det noe jeg kan bruke. Og andre ganger kan jeg passere et motiv før det plutselig etter flere år oppstår som et bilde som ber om å bli malt og sier "Stopp Åke, her er det, nå er øyeblikket". Kanskje går jeg tilbake senere for å få flere referanser. Men de endelige bildene blir ikke helt lik stedene jeg skisser. Ofte låner jeg og setter sammen flere skisser. Se her, her er et bymotiv fra Stavanger der Nokas-ranet skjedde. Og her, kjenner du igjen dette landskapet?
Åke blar frem skissen til Aktuell Kunsts bilde Skimmer.
- I virkeligheten er det ingen sti i dette landskapet, og fjellet er et annet sted. Når jeg skal lage et fargelito lager jeg alltid et maleri i størrelse 1:1 før jeg går løs på litosteinen. Det skjer så mye på steinen uansett, at jeg ikke ønsker å famle for mye. Å lage grafikk ved siden av å male er viktig. Man må ta vare på denne tradisjonen. Det som fascinerer meg er at når arkene i opplaget er trykket og motivet på steinen slipt bort, har man bare originale trykk igjen.
- Hva med Refleks, har du skissen til det litografiet?
- Nei, det bildet oppstod faktisk på en helt annen måte. Jeg skulle lage en utsmykning for foajéen i en avisredaksjon og ønsket et mer nonfigurativt uttrykk. En fargekomposisjon oppstod mens jeg flyttet utklippete fargebiter rundt på bordet. Bildet er mer en følelse enn en referanse til en virkelighet, med assosiasjoner til sjø og hav. Derfor ville jeg gi det en abstrakt tittel; Refleks, som kun har med lys å gjøre.
- Det er noe abstrakt over Luna også?
Åke blar frem en bok med et blått maleri.
- Her er utgangspunktet for trykket. Hadde jeg kalt trykket Blå gardin, ville det blitt stedsbundet. Luna, som betyr måneskinn, er mer en veiviser.
- Men hvor er menneskene i bildene dine?
- De er her alle sammen. Noen ganger har de ikke kommet ennå, eller de har akkurat gått. Det er alltid spor av mennesker og en historie: Stien, en enslig gjerdestolpe, noen steiner en ukjent har lagt i en haug eller noen redskaper som er lagt igjen. Jeg liker ærlige bilder, uten å dyrke idyllen i form av koselige hus med karnappvinduer.
60 år og et nytt uttrykk
Åke har nylig kommet hjem fra Lofoten. Flere bilder rundt oss viser en mindre kontrollert Åke, en mer vågal kunstner som har kastet ingeniøren og geometrien over bord, og jobber nesten abstrakt med modige fargeflekker og rennende maling.
- Andre snakker om at når de blir pensjonister, skal de hvile og slappe av. Jeg trenger forandring nå, mer enn noen gang, og prøver å skape en ny vei og nye vanskeligheter for meg selv som kunstner. Jeg opplevde at jeg nesten kjedet meg med mitt gamle uttrykk, og var i fare for å kun repetere det jeg kunne. I sommer leide jeg en rorbu i Lofoten. Jeg vil ta tak i den nordnorske naturen uten å bli en Lofotmaler. Jeg får håpe jeg klarer å tilføre et nesten oppbrukt landskap noe mer.
- Hva er det viktigste du har lært som kunstner?
- Ydmykhet. Man må respektere sitt publikum og unngå primadonnanykker. Som kunstner må man hele tiden sette av tid til refleksjon: Hvorfor gjør jeg dette? Hva vil jeg med dette? Jeg har også erfart at det som berører meg, det vil si naturen, også berører andre. Og hvis jeg får til å berøre, har jeg løst min oppgave. Den største opplevelsen av berøring har skjedd med pasienter og deres pårørende. På Radiumhospitalet har de et Artotek hvor pasientene kan velge ut bilder til rommet sitt. Mange har visst valgt mine bilder, da de trenger en energi og opplevelsen av noe positivt. Når man er i en ekstrem situasjon, er det kun den rå, rene livskraften som er igjen, og bildets inntrykk står alene. Alt er på scratch. Når noen har blitt skrevet ut, har det skjedd at de har tatt kontakt for å kjøpe akkurat det bildet som var det eneste de kunne se på. Eller pårørende til de som blir borte har ønsket å kjøpe bildet deres kjære har sett på den siste tiden. Da føles det viktig det jeg holder på med, og det er allright å fortsette.
