Magne Austad

Fra Aktuell Kunst 2/2008:

- Lysmester og maskesamler fra Ski

I 1970-�rene fikk han store overskrifter i VG og Dagbladet med sine realistiske og kritiske skildringer av samtiden. Kunstmesenen magister Haaken A. Christensen oppdaget ham p� slutten av 1990-tallet og tok ham inn i stallen sin. P� hans siste utstilling p� Galleri Haaken ble samtlige bilder solgt. I dag kjenner de fleste Magne Austad som lysmesteren som skaper vakre uttrykk med sine hvite, r�de og okerfargede hus mot en lysende bl� himmel omgitt av trolske gr�nne tr�r.

- Jeg forteller ingen historier i bildene mine. Jeg tar bort innholdet og alt det overfl�dige, s� motivet er egentlig underordnet. Det er behandlingen av det gjenv�rende som jeg er opptatt av; lyset, fargene og komposisjonen. Temaet er dermed ikke hus, men hva jeg uttrykker; det som er frav�rende i bildene, forteller Magne Austad.

Vi befinner oss i hans atelier midt mellom Siggerud og Ski, inn en liten humpet vei fra Siggerudvegen. Det har kommet 30 centimeter v�t slaps, s� vi man�vrerer bilen s� godt vi kan opp foran garasjen. Her har Austad bodd siden 1966, mens atelieret kom til p� slutten av 1970-tallet. Et firedelt landskapsbilde st�r p� et staffeli, et lysende hvitt hus p� et annet.

- Malerglede er et tveegget uttrykk. Det er s� vanskelig og strevsomt til tider at det ikke kan kalles glede, men n�r det g�r, ja, da er det glede. � skape kunst er en prosess som g�r mye i oppoverbakke.

- Det er et fantastisk lys i bildene dine, og den glatte bakgrunnen mot den mer grumsete forgrunnen som kommer mot deg, gj�r maleriene n�rmest tredimensjonale.

- Jeg er spesielt opptatt av det tilbakevendende lyset som du finner i Hellas, der jeg har feriert mye. Lyset virker som energi. Den bl� og gr�nne fargen min er ogs� hentet fra det greske. Noen fortalte meg at man malte vinduskarmer i disse fargene for � holde fluene borte. Den glatte bakgrunnen best�r av 20-30 lag med farger. Treffer jeg klangen jeg vil ha n�, sp�r jeg meg selv? Jeg treffer aldri med en gang, sier Austad med et smil og setter brillene p� hodet.

Peiskos blant voodoo-skulpturer
Austad viser oss ut av atelieret og inn en annen knallbl� d�r til huset sitt. Plutselig befinner vi oss i et fascinerende rom med hjemmekoselig fyr p� peisen: Blant moderne kunst, kaffekverner, gamle �lkrus, antikke bondem�bler og skulpturer av hans bestefars bror Ingebrigt Vik, som kom i skyggen av Vigeland. Her triumferer Austads samling av afrikansk kunst p� veggene. Et par menneskestore skulpturer hilser p� oss.

- Ja, dette er min lille hobby, humrer Austad, mens han finner frem kaffe, i like bl� krus som d�ren og himmelen i bildene hans. Vi kan ikke annet enn � beundre de mange maskene, fruktbarhetskvinnene og voodoo-skulpturene. Austad har selv aldri v�rt i Afrika, men sier sp�kefullt at han har v�rt to ganger i Arvika.

- Afrikanere drar til Europa for � kj�pe tilbake tingene sine. Kanskje er det umoralsk � samle p� disse tingene? Datteren min mener s�. Dette er laget av svarte til svarte, og ikke som turistobjekter. Jeg har samlet i 30 �r n�, og feiret det hele med en Calvados for meg selv. Jeg er opprinnelig utdannet billedhugger fra Statens kunstakademi, og disse formene er s� potente og fulle av kraft og energi. Dessuten er dette kunst laget i en hel annen tradisjon enn den jeg er utdannet innen. Vi er s� opptatt av korrekt anatomi og at alt skal ligne. Disse afrikanske skulpturene handler om et uttrykk, en f�lelse som formidles. Eller de skal inng� i et ritual. Se p� denne masken til et omskj�ringsritual for unge gutter; han ser ganske redd ut, ikke sant? Eller denne vakre kvinnen som skal danse regndans. Hun ble gitt til stammen av medisinmannen. N�r man �nsket regn kastet man blod og urter p� henne. N� har hun mistet sin makt og magi fordi hun er tatt ut av sin sammenheng. Og denne voodoo-skulpturen. Medisinmannen som brukte den satte en spiker i trefiguren hver gang han skulle helbrede sykdom i stammen. Den lille esken er full av urter; her ligger magien til figuren. Pupillene er bak glasset, for � vise at dette er en synsk person. Dessverre har alle disse ritualene g�tt tapt, f�rst med islamsk misjon p� 1400-tallet, og senere kristendommen.

- Fruktbarhetssymbolet g�r igjen hele tiden; med en forst�rret navle, og fokus p� bryster og det mannlige kj�nnsorganet?

- Disse kulturene har to hovedstikkord: Fruktbarhet og forfedre, som igjen symboliserer livets syklus gjennom generasjon etter generasjon, fortid og fremtid. Det var ogs� noen vanvittige dyktige h�ndverkere som skapte disse formene.

Like ved kj�kkenet henger en maske alene.

- Jeg velger alltid en m�nedens maske for � lese mer om den. Picasso kan sies � ha brakt afrikansk kunst til Europa. Hans praktverk Les Mademoiselles fra Avignon fra 1906 viser to av disse maskene. Etter det bildet ble kubismen f�dt. Men det var min kunst vi skulle snakke om ja!

Vi har allerede brukt en halvtime p� samlingen, og kikket i flere b�ker f�r vi pensler inn p� en perm med utklipp fra Austads "oppr�rske periode" p� 1970-tallet.

Fra samfunnskritisk kunstner til lysmaler
I 1975 stilte Austad ut et bilde p� H�stutstillingen som vakte store overskrifter. Han deltok i en gruppe malere som ble kalt "kritisk realisme". De mente at den abstrakte ekspresjonismen fra 1960-tallet ofte var uten innhold. De ville male bilder som tolket det samfunnet de s�, og vise scener av det de opplevde, alt med et kritisk blikk og i en realistisk stil som lignet virkeligheten.

- Man hadde nok et sterkt samfunnsengasjement p� 1970-tallet. Det var en hektisk periode som gikk over i l�pet av et par �r. Riksgalleriet kj�pte inn et bilde av meg som viste en rekke mennesker som hastet foran en gr� bygning. P� siden hang tre aper og gjorde narr. Tittelen var Utvikling. Dag Solstad skrev at Austad oser av forakt for arbeiderklassen. Det ble debatt av det bildet. Jeg husker jeg kom til Oslo og syntes alle mennesker var styrte i samfunnet, i motsetning til de frie apene. Man kunne kanskje satt et sp�rsm�lstegn etter utvikling.

I 1986 startet Austad Oslotegne- og maleskole, og virket som eier og rektor der i 20 �r. Selv mener han at mange kjenner han som l�reren. I en mellomfase malte han figurer p� 1980-tallet, f�r han for alvor ble glad i maleriet og dukket ned i lyset.

- I min figurperiode ville jeg male mannen og kvinnen i gata og det � v�re menneske. Det er langt mellom ytterpunktene i v�r tilv�relse; mellom det � v�re lykkelig og det motsatte. Jeg husker jeg fikk kvinnebevegelsen p� nakken etter et bilde, som blant annet viste de tre gratier, en kvinnelig kroppsbygger, en kvinne med burka, en liten jente som n�rmest overfalt en liten gutt med et kyss og en mann som hadde stj�let et Madonna-bilde. Jeg ville bare vise kvinnen som sterk og handlende. Jeg var i grunnen altfor tidlig ute med den slags bilder, de kunne v�rt malt n�!

I de siste 10-15 �r har Austads motiv v�rt hovedsaklig v�ningshus, uthus og b�thus i str�lende fargekontraster og lysgjengivelse. Han har ogs� malt dramatiske h�yfjellsskildringer, der igjen lyset er en n�kkel. Austad er trolig den av norske kunstnere som arbeider dypest og tyngst med behandlingen av lys. Men hvor finner man disse husene? Austad tar av seg brillene og t�mmer kaffekoppen.

- Jeg bruker � si at jeg ikke maler hus, men lys. Jeg kan ha funnet husene som bakgrunn i et foto av en politiker i avisen eller hentet de fra hukommelsen. Vi er en fiskergjeng som drar til T�nsberg hvert �r. P� veien passerer vi en del milj�er. Jeg sier at det og det huset finnes i det og det bildet. Ingen kjenner husene igjen! Jeg tar de ut av sammenhengen, og plasserer de i min egen verden som diktes her p� atelieret.

Sn�en laver ned, og Austad f�lger oss ut for � se at vi ikke blir sittende fast. I oktober �pner han ny utstilling i Galleri Haaken. Han avslutter n�kternt:

- Man kan aldri v�re trygg i dette gamet. Jeg er alltid glad for at en utstilling g�r bra, man t�r aldri � stole p� det p� forh�nd.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / foto Jan Ung