Magne Austad

Fra Aktuell Kunst 2/2008:

- Lysmester og maskesamler fra Ski

I 1970-årene fikk han store overskrifter i VG og Dagbladet med sine realistiske og kritiske skildringer av samtiden. Kunstmesenen magister Haaken A. Christensen oppdaget ham på slutten av 1990-tallet og tok ham inn i stallen sin. På hans siste utstilling på Galleri Haaken ble samtlige bilder solgt. I dag kjenner de fleste Magne Austad som lysmesteren som skaper vakre uttrykk med sine hvite, røde og okerfargede hus mot en lysende blå himmel omgitt av trolske grønne trær.

- Jeg forteller ingen historier i bildene mine. Jeg tar bort innholdet og alt det overflødige, så motivet er egentlig underordnet. Det er behandlingen av det gjenværende som jeg er opptatt av; lyset, fargene og komposisjonen. Temaet er dermed ikke hus, men hva jeg uttrykker; det som er fraværende i bildene, forteller Magne Austad.

Vi befinner oss i hans atelier midt mellom Siggerud og Ski, inn en liten humpet vei fra Siggerudvegen. Det har kommet 30 centimeter våt slaps, så vi manøvrerer bilen så godt vi kan opp foran garasjen. Her har Austad bodd siden 1966, mens atelieret kom til på slutten av 1970-tallet. Et firedelt landskapsbilde står på et staffeli, et lysende hvitt hus på et annet.

- Malerglede er et tveegget uttrykk. Det er så vanskelig og strevsomt til tider at det ikke kan kalles glede, men når det går, ja, da er det glede. Å skape kunst er en prosess som går mye i oppoverbakke.

- Det er et fantastisk lys i bildene dine, og den glatte bakgrunnen mot den mer grumsete forgrunnen som kommer mot deg, gjør maleriene nærmest tredimensjonale.

- Jeg er spesielt opptatt av det tilbakevendende lyset som du finner i Hellas, der jeg har feriert mye. Lyset virker som energi. Den blå og grønne fargen min er også hentet fra det greske. Noen fortalte meg at man malte vinduskarmer i disse fargene for å holde fluene borte. Den glatte bakgrunnen består av 20-30 lag med farger. Treffer jeg klangen jeg vil ha nå, spør jeg meg selv? Jeg treffer aldri med en gang, sier Austad med et smil og setter brillene på hodet.

Peiskos blant voodoo-skulpturer
Austad viser oss ut av atelieret og inn en annen knallblå dør til huset sitt. Plutselig befinner vi oss i et fascinerende rom med hjemmekoselig fyr på peisen: Blant moderne kunst, kaffekverner, gamle ølkrus, antikke bondemøbler og skulpturer av hans bestefars bror Ingebrigt Vik, som kom i skyggen av Vigeland. Her triumferer Austads samling av afrikansk kunst på veggene. Et par menneskestore skulpturer hilser på oss.

- Ja, dette er min lille hobby, humrer Austad, mens han finner frem kaffe, i like blå krus som døren og himmelen i bildene hans. Vi kan ikke annet enn å beundre de mange maskene, fruktbarhetskvinnene og voodoo-skulpturene. Austad har selv aldri vært i Afrika, men sier spøkefullt at han har vært to ganger i Arvika.

- Afrikanere drar til Europa for å kjøpe tilbake tingene sine. Kanskje er det umoralsk å samle på disse tingene? Datteren min mener så. Dette er laget av svarte til svarte, og ikke som turistobjekter. Jeg har samlet i 30 år nå, og feiret det hele med en Calvados for meg selv. Jeg er opprinnelig utdannet billedhugger fra Statens kunstakademi, og disse formene er så potente og fulle av kraft og energi. Dessuten er dette kunst laget i en hel annen tradisjon enn den jeg er utdannet innen. Vi er så opptatt av korrekt anatomi og at alt skal ligne. Disse afrikanske skulpturene handler om et uttrykk, en følelse som formidles. Eller de skal inngå i et ritual. Se på denne masken til et omskjæringsritual for unge gutter; han ser ganske redd ut, ikke sant? Eller denne vakre kvinnen som skal danse regndans. Hun ble gitt til stammen av medisinmannen. Når man ønsket regn kastet man blod og urter på henne. Nå har hun mistet sin makt og magi fordi hun er tatt ut av sin sammenheng. Og denne voodoo-skulpturen. Medisinmannen som brukte den satte en spiker i trefiguren hver gang han skulle helbrede sykdom i stammen. Den lille esken er full av urter; her ligger magien til figuren. Pupillene er bak glasset, for å vise at dette er en synsk person. Dessverre har alle disse ritualene gått tapt, først med islamsk misjon på 1400-tallet, og senere kristendommen.

- Fruktbarhetssymbolet går igjen hele tiden; med en forstørret navle, og fokus på bryster og det mannlige kjønnsorganet?

- Disse kulturene har to hovedstikkord: Fruktbarhet og forfedre, som igjen symboliserer livets syklus gjennom generasjon etter generasjon, fortid og fremtid. Det var også noen vanvittige dyktige håndverkere som skapte disse formene.

Like ved kjøkkenet henger en maske alene.

- Jeg velger alltid en månedens maske for å lese mer om den. Picasso kan sies å ha brakt afrikansk kunst til Europa. Hans praktverk Les Mademoiselles fra Avignon fra 1906 viser to av disse maskene. Etter det bildet ble kubismen født. Men det var min kunst vi skulle snakke om ja!

Vi har allerede brukt en halvtime på samlingen, og kikket i flere bøker før vi pensler inn på en perm med utklipp fra Austads "opprørske periode" på 1970-tallet.

Fra samfunnskritisk kunstner til lysmaler
I 1975 stilte Austad ut et bilde på Høstutstillingen som vakte store overskrifter. Han deltok i en gruppe malere som ble kalt "kritisk realisme". De mente at den abstrakte ekspresjonismen fra 1960-tallet ofte var uten innhold. De ville male bilder som tolket det samfunnet de så, og vise scener av det de opplevde, alt med et kritisk blikk og i en realistisk stil som lignet virkeligheten.

- Man hadde nok et sterkt samfunnsengasjement på 1970-tallet. Det var en hektisk periode som gikk over i løpet av et par år. Riksgalleriet kjøpte inn et bilde av meg som viste en rekke mennesker som hastet foran en grå bygning. På siden hang tre aper og gjorde narr. Tittelen var Utvikling. Dag Solstad skrev at Austad oser av forakt for arbeiderklassen. Det ble debatt av det bildet. Jeg husker jeg kom til Oslo og syntes alle mennesker var styrte i samfunnet, i motsetning til de frie apene. Man kunne kanskje satt et spørsmålstegn etter utvikling.

I 1986 startet Austad Oslotegne- og maleskole, og virket som eier og rektor der i 20 år. Selv mener han at mange kjenner han som læreren. I en mellomfase malte han figurer på 1980-tallet, før han for alvor ble glad i maleriet og dukket ned i lyset.

- I min figurperiode ville jeg male mannen og kvinnen i gata og det å være menneske. Det er langt mellom ytterpunktene i vår tilværelse; mellom det å være lykkelig og det motsatte. Jeg husker jeg fikk kvinnebevegelsen på nakken etter et bilde, som blant annet viste de tre gratier, en kvinnelig kroppsbygger, en kvinne med burka, en liten jente som nærmest overfalt en liten gutt med et kyss og en mann som hadde stjålet et Madonna-bilde. Jeg ville bare vise kvinnen som sterk og handlende. Jeg var i grunnen altfor tidlig ute med den slags bilder, de kunne vært malt nå!

I de siste 10-15 år har Austads motiv vært hovedsaklig våningshus, uthus og båthus i strålende fargekontraster og lysgjengivelse. Han har også malt dramatiske høyfjellsskildringer, der igjen lyset er en nøkkel. Austad er trolig den av norske kunstnere som arbeider dypest og tyngst med behandlingen av lys. Men hvor finner man disse husene? Austad tar av seg brillene og tømmer kaffekoppen.

- Jeg bruker å si at jeg ikke maler hus, men lys. Jeg kan ha funnet husene som bakgrunn i et foto av en politiker i avisen eller hentet de fra hukommelsen. Vi er en fiskergjeng som drar til Tønsberg hvert år. På veien passerer vi en del miljøer. Jeg sier at det og det huset finnes i det og det bildet. Ingen kjenner husene igjen! Jeg tar de ut av sammenhengen, og plasserer de i min egen verden som diktes her på atelieret.

Snøen laver ned, og Austad følger oss ut for å se at vi ikke blir sittende fast. I oktober åpner han ny utstilling i Galleri Haaken. Han avslutter nøkternt:

- Man kan aldri være trygg i dette gamet. Jeg er alltid glad for at en utstilling går bra, man tør aldri å stole på det på forhånd.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / foto Jan Ung