Dag Alveng 2008

Fra Aktuell Kunst 1/2008:

table width="100%">

Dag Alveng - en pioner i norsk fotohistorie

Dag Alveng har en tung merittliste. Alveng har stilt ut på Samtidsmuseet og Holly Solomon Gallery i New York. Han er eneste norske kunstner som både er representert i The Metropolitan Museum of Art og i The Museum of Modern Art i New York. Hans første store serie og bok Asylum fra 1986 ble nylig kåret til en av verdens beste fotobøker i England. Under A-HA konserten i Frognerparken i 2004 viste han fire bilder på 4 x 6 meter i forbindelse med kunstprosjektet Capturing Hydro. 30 års karriere har resultert i 8 hyller med permer fulle av negativer og 70 000 fotografier.

Aktuell Kunst møter den internasjonale fotografen på en kafé ved Alexander Kiellands plass. I dag bor han halvparten av året på konas odelsgård i Holmestrand, hvor han også har atelier. Resten av månedene pendler han mellom leiligheten i Oslo, studioet i Bispegata, ferie i båt på fjorden og en venns leilighet og studio i New York. Han har to assistenter som hjelper ham. Pågangen er så stor, at fotografen også disponerer en garasje i Asker til å fremkalle store formater. I 2008 skal han igjen stille ut ved det anerkjente Deborah Bell Gallery i New York.

Alveng hadde sist vinter en stor utstilling på Blomqvist der han solgte for 750.000 kroner i løpet av de to første dagene. Utstillingen inneholdt hans nyeste bilder fra New York i en ny eksperimenterende teknikk: Alveng snudde kameraet fire ganger rundt og tok fire bilder av det samme motivet i fire vinkler slik at hvert motiv og foto bestod av fire eksponeringer.
- Tiden ligger i fire lag i bildet. Hvis jeg for eksempel tar et bilde av mennesker som spaserer bortover fortauet på den første eksponeringen, ville de ha kommet noen meter lenger på den fjerde eksponeringen. Fra 2004 til 2006 jobbet jeg kun med denne teknikken. Det tok deretter ett år å produsere 40 bilder i store formater og det gikk med 240 meter fotopapir! 13 av de fotoene som fungerte i det store formatet ble valgt ut til utstillingen I Love This Time of Year på Blomqvist. Tittelen var kanskje ironisk, smiler Alveng og ser ut på en trist og grå vinterdag med fortauer fulle av slaps. Tittelen er for øvrig hentet fra en tekst i ett av bildene, et grep han også benyttet seg av som tittel til serien This is Most Important.

- Du, jeg er så sulten, har ikke rukket lunsj, tror jeg tar karbonadesmørbrød med egg, avbryter Alveng seg selv, og iler bort til disken før servitøren rekker bort til oss. Han kommer tilbake med en øl og kaffe til meg.

- Hvordan jobber du egentlig i New York? Har du alltid kameraet med deg? Det må jo nesten være stressende å jobbe som fotograf. En maler eller skulptør låser på en måte døra til atelieret bak seg, men du må jo passere hundrevis av potensielle motiver hver dag?

- Før hadde jeg alltid kameraet med meg og tenkte som du sier. Nå har jeg dager hvor jeg bestemmer meg for å gå ut og fotografere. I dag skal jeg for eksempel ikke ta bilder, ikke i morgen eller torsdag heller, men fredag rekker jeg å fotografere. I New York fungerer jeg mer som en dokumentarfotograf. Jeg står opp om morgenen og sørger for at jeg har 20 ladede filmkassetter med meg. Dette er negativer på 9 x 13 centimeter, og jeg har altså nok til 20 motiver i løpet av dagen. Tilsvarende har jeg et stort analogt kamera, så utstyret veier en del. Så vurderer jeg hvilket område jeg har lyst til å fotografere den dagen. Bildet Kafébord og mange av bildene i serien This is Most Important er fra SoHo, der jeg bodde på 1990-tallet. Bildene til Blomqvist-utstillingen er ofte fra Wall-Street, der gatene er lange og tynne og de høye bygningene gir et spesielt lys.

- Kunne du tatt denne serien i Oslo eller en annen storby?
- Neei... jeg tror energien i New York er viktig, på samme måte som lyset i Norge om sommeren er viktig for Sommerlys-serien. Dessuten har folk i New York en helt annen holdning til det å bli fotografert. De sier faktisk Thank you!
Smørbrødet til Alveng kommer på bordet, og han fortsetter å snakke mellom tyggepauser.
- Teknikken man bruker påvirker alltid uttrykket og er en del av det. Disse kjempenegativene mine inneholder en hel masse informasjon, i forhold til for eksempel et digitalt bilde, og de tåler å bli blåst opp.
- Er det vanskelig å oversette verden til sort/hvitt?
- Jeg har vendt meg til å jobbe i sort/hvitt og med ett øye i 30 år. Hvis man lukker det ene øyet når man går rundt, blir alt todimensjonalt, mer som et fotografi.

En grunnlegger av kunstfotografiet i Norge
På slutten av 70-tallet ble Alveng plukket opp av det legendariske reklamebyrået Haugen & Maning. For et par år siden kåret Dagens Næringsliv Alvengs Dagblad-annonse for tabloidovergangen i 1983 til den nest beste kampanjen som er laget noensinne. I dag jobber han stort sett som kunstfotograf, og håper han har skapt noe som er hans, og originalt, som på sett og vis kan sammenlignes med bedrifter som skaper et varemerke.

- Jeg tror ikke jeg vil prøve å formulere hva som er typisk meg, ...det er kunsthistorikernes jobb. Men det som kjennetegner en kunstner, og også en kunstfotograf, er at vedkommende gjør noe originalt. Det er en utfordring også når du jobber med fotografi. John Szarkowski ved Museum of Modern Art satte det på spissen og sa at det er tatt flere fotografier enn det er murstein i verden. Å ta et bilde ingen andre har tatt før er omtrent som å tenke en ny tanke. Folk har jo tenkt i tusenvis av år. Det er vanskelig å "tenke nye tanker", filosofene jobber med det, for å prøve å si det enkelt...!

Alveng har uten tvil vært med på å bygge opp fotografiet som en kunstform i Norge. På 1970-tallet var det kun Henie Onstad kunstsenter som stilte ut foto her i landet.

- Jeg har vært med på utviklingen av kunstfotografiet i Norge. Vi var en liten fotografgjeng, Tom Sandberg, Per Berntsen, jeg, og noen andre, som kom hjem fra utdanning i utlandet på 70-tallet. Det var en ganske spesiell atmosfære, en sånn litt sitrende følelse av at det vi holdt på med var "gull", men at få andre var klar over det. Det gav en energi, vi følte oss nærmest kallet til å vise Norge hva vi hadde "oppdaget", og grunnla Fotogalleriet i Oslo. Ingen gallerier ønsket å stille ut foto den gangen. Museet for Samtidskunst kjøpte ikke inn foto før sent på 80-tallet, og de første fotografiene ble ikke stilt ut på Høstutstillingen før i 1978, bortsett fra et enslig bilde fra Kivijärvi noen år tidligere. I New York på 1990-tallet var fotografi det absolutt dominerende uttrykket, men Norge lå etter. Først de senere årene har fotografiet eksplodert her i landet. Foto stiger nå som en rakett i annenhåndsmarkedet.

- Hvorfor tror du man har oppdaget fotoet nå?

- Det skulle bare mangle, sier han med et smil. - Fotografiet har en kraft i kunstsammenheng og i kulturbildet vårt, det er en av de viktigste kommunikasjonsbærerne i vår tid, derfor er det så interessant. Enkelte fotografer har produsert kunst helt fra den fotografiske prosessen ble kjent i 1839, men det nye som skjedde på syttitallet var at fotografiene kom inn i galleriene, og ble en del av kunstmarkedet. Mye fotografi blir vist nå. Når folk får mer kunnskap er det lettere å forstå hva som er kvalitet. Det som er godt og sjeldent, blir verdifullt. De sære og gode kunstnerne blir lettere sett nå, sier Alveng og retter på sine karakteristiske runde briller før han tømmer den siste kaffen, gir meg en klem og ringer assistenten sin for å få sendt over bildene til Aktuell Kunst.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Therese Borge