Tove Strømme
|
Tove Strømme har jobbet som kunstner i 36 år. Men det endelige formspråket sitt fant hun først i 1994, mens hun stelte sin mann som lå syk med kreft.
- Jeg løp inn til ham og ropte "kom og se, jeg har funnet det!" Jeg hadde funnet formen som stemte med poesien inni hjertet mitt, og den kommer jeg aldri til å forlate.
- Å der er dere jo, velkommen hit! Den lille damen fra Måløy ønsker oss velkommen, og serverer druer og deilig nypresset appelsinjuice så fort vi kommer innenfor døren. - Det er så rotete her, altså. Men det er nyvasket. Jeg har en hushjelp, men nå skal hun være borte helt til september. Så jeg har sørget for å få henne til å ta unna en del ting nå før hun drar. Hun er bare så søt!
Det flommer av ord fra Tove Strømme som har arbeidet som kunstner siden 1971. Hun viser oss rundt i den store og flotte gamle leiligheten på Frogner i Oslo. Her bugner det av antikviteter, store og små gjenstander av ymse slag, utrolig mange bøker, lysekroner i takene og vakre kunstverk på alle veggene. Vi stopper opp ved et gammelt fotografi av en vakker ungpike. - Ja det er meg det, her var jeg bare 16 år. Det var min onkel som tok det. Ja jeg var vakker, og så var jeg helt, helt uskyldig. Tenk på det, sier hun drømmende.
Intens og talentfull
Tove Strømme har levd et innholdsrikt og intenst liv. Hun har overlevd kreft og to ektemenn, men snakker om sin nåværende kjæreste som om hun skulle være 20 år gammel. Som datter av kunstneren Olav Strømme ble hun introdusert for kunstens verden som 13-åring, da hun flyttet fra moren sin til ham.
- Det var moren min som skjønte det. Hun sa til faren min at "du - hun må være hos deg. Hun er så kunstnerisk, og akkurat lik deg." Jeg elsket faren min. Og jeg bodde hos ham helt til jeg giftet meg, forteller hun.
I mellomtiden rakk hun å gå på Statens håndverks- og kunstindustriskole, der hun begynte da hun var bare 16 år. Samtidig leste hun drama ved siden av, og begynte etter hvert å danse og opptre på elevaftener.
- Du skjønner det at på den tiden var jeg så uskyldig, og gikk aldri ut med gutter og sånt. Det har jeg tatt igjen senere, ler Strømme.
En gang ble hun med i en oppsetning av "Geografi og kjærlighet" der hun spilte Helga. Det var så vellykket at hun søkte Statens Teaterhøyskole da hun var ferdig på Håndverks- og kunstindustriskolen. Hun kom inn på første forsøk.
- Men du ble ikke skuespiller?
- Nei jeg ble ikke det, og nå skal jeg fortelle deg hvorfor. Jeg var nemlig ulykkelig forelsket i lang, lang tid, i en mann på Håndverks- og kunstindustriskolen. Etter 4 år ville han plutselig ha meg likevel, men han skulle absolutt bo i Ghana!
Så Tove Strømme ble med til Ghana. De fikk to barn sammen, og her gikk hun på Universitetets kunstakademi i Kumasi fra 1965 til 1967. Men Ghana på 60-tallet var preget av opprør og uro. Det var en tøff periode og ekteskapet holdt ikke.
- Han sviktet meg for en 16-åring med stor rumpe, ler hun.
Da dro hun tilbake til Måløy sammen med barna.
- Da vi dro tilbake til Norge skjønte jeg hvilken prøvelse det hadde vært å bo i Afrika. Vi ble til og med truet på livet, min mann og jeg. Jeg hadde en bajonett presset mot halsen. Det var jeg som reddet situasjonen ved å forholde meg helt rolig og se den neddopede soldaten rett i øynene. Det klarte jeg på grunn av erfaringene fra teateret.
Men damen må likevel ha hatt en viss utferdstrang, for allerede et år etter flyttet hun til London. Her kom hun inn på The Royal College of Art, og det var her hun ble kunstner. - Rektor på skolen passet på meg hele tiden, jeg tror han så på meg nesten som en datter. Og jeg måtte love å aldri skuffe ham.
- Og det gjorde du ikke?
- Haha! Jeg håper ikke det! Nei, jeg tror faktisk ikke det. Han likte det jeg gjorde da, og jeg tror absolutt han ville likt det jeg gjør nå. For nå har jeg jo funnet mitt eget språk, som jeg aldri vil gå bort fra.
Lys og farger
Tove Strømmes bilder er preget av sterke farger og delvis abstrakte motiver. Det er nesten monokrome landskap fra natur eller by, som brytes av sterkt kontrasterende lysstråler som piler gjennom grunnfargen. Før hun fant denne formen prøvde hun ut alle mulige teknikker og stiler. - Jeg lagde noen runde bilder mens jeg gikk på skolen. Det vakte en viss oppsikt, aldri var det noen som hadde laget runde bilder før. Du må huske at dette var på begynnelsen av 70-tallet. Men jeg følte det likevel aldri slik som da jeg fant det formspråket jeg er i nå.
Sokrates er et sterkt rødt bilde med noen gule, lynende linjer i, som gir inntrykk av sydlig soloppgang. En figur kan skimtes i horisonten. Tove Strømme forteller, røykende, gestikulerende og engasjert.
- Motivet til Sokrates kom til meg mens jeg var på den greske øya Thasos i fjor, sammen med kjæresten min. Han vekket meg klokka halv fem om natten for å dra og se på soloppgangen, som var en spektakulær begivenhet i rødt. Plutselig så jeg Sokrates i bakgrunnen! Han satt der, langt, langt borte. I virkeligheten var han hugget i marmor, men det ble et utrolig sterkt motiv for meg.
|
- Atlantis er et mysterium for meg. Da jeg begynte på bildet visste jeg at det skulle bli noe litt mystisk. Og så plutselig så bare utviklet det seg. Først trodde jeg det var et slott, men så skjønte jeg: det er Atlantis! Er det ikke utrolig? Noen ganger lurer jeg på om det er magiske krefter som skjer i kunsten.
Strømme er nysgjerrig på myter, sagn og filosofi, noe bildene hennes ofte bærer preg av. - Det jeg er mest opptatt av, er det som er skjult for oss. Vi har hemmeligheter som ligger dypere enn det vi kan forstå. Hvis vi ikke tenker på dypere ting - hvorfor er vi da mennesker, undres Strømme. - Hvorfor har vi fått all denne intelligensen og denne voldsomme kapasiteten til kjærlighet? Og ikke minst - hvorfor er menneskene også slemme? Jeg undres veldig på dette med ondskap. Som faren min alltid sa til meg: "Det gode er godt beskyttet". I det ordtaket ligger det mange hemmeligheter, avslutter kunstneren tenksomt.
Tekst Signy Norendal