Elling Reitan 2007: En folkelig og filosofisk trønder

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 2007: Med fargesterke motiver, symboler og fabulerende billedspråk har Elling Reitan blitt en av Norges mest ettertraktede kunstnere. Også i USA har de fått øynene opp for trønderen, og han har solgt godt etter utstillinger i både Tokyo, Paris, Wien og Genève.

- Jeg tror det dreier seg mye om de saftige fargene og den halvfigurative symbolikken, som folk har et forhold til og kan finne betydning i. Det er i alle fall det jeg får tilbakemeldinger på i brev og e-poster, sier Reitan, som faktisk får fanbrev fra publikummet sitt.- Bildene skal være et motstykke til den tida vi lever i, som preges av stadige brudd og masse inntrykk. Vi risikerer at vi slutter å tenke kritisk i et slikt samfunn.

Elling Reitan er en lavmælt trønder som tenker seg godt om før han snakker. Det er i Trondheim han har atelieret sitt, og det er der han bor, maler og tegner. Som tidligere aktiv langrennsløper spenner han gjerne på seg skiene når han trenger å lufte seg.

- Det er godt å komme seg ut iblant, så mye terpentin og oljer som det er i atelieret. Ikke rart det er så mange snåle kunstnere, smiler Reitan som heller ikke takker nei til et slag golf. Han har høyst respektable i 9 i handikap. - Det er ikke så verst når du kommer under 10. Men jeg begynte med golf samtidig med sønnen min, og han har gått forbi meg for lengst. Jeg tror han er nede i 3-4, eller noe sånt.

Det er til Oslo han drar for å trykke, og vi møtes på trykkeriet han bruker i Gamlebyen, der han viser han fram en gammel litopresse som selveste Edvard Munch skal ha trykket med.

- Når jeg er i Oslo jobber jeg som oftest ganske intenst. Nå skal jeg lage to trykk, og det tar jeg på en uke hvis jeg klarer to farger om dagen, forklarer han.

Noen av trønderens litografier har utgangspunkt i malerier han har laget tidligere, men de blir aldri helt like originalen.

- Lito er spennende og fullt av overraskelser, det kan plutselig ta helt nye veier. Det er viktig å følge litografiets egenart, det er en smart teknikk.

Trykkeren Dag Dammen blander seg inn:

- Det er en kamp med lito; kunstneren må planlegge alle fargene i hodet. Når de legger på gult så blir det helt jævlig, og man tenker - herregud - dette går aldri. Hver gang er det sånn.

Etter hvert tusler vi fra trykkeriet, og finner oss en artig liten kafé i Schweigaardsgate. Det er mandag formiddag i mai, og det litt rare lokalet er helt folketomt foruten damen bak disken. Et bra sted å fortsette samtalen med Reitan, som bestiller seg en cappuccino og en croissant. Croissanten lar han ligge mens vi snakker.

Reitan er kjent som en av Odd Nerdrums tidlige elever. Da han i 1982 startet ved Nerdrum-Akademiet var han 33 år gammel og hadde allerede jobbet som lektor i flere år. Fagene hans er filosofi og litteratur, men han underviste også i tegning, form og farge. Reitan har bestandig malt og tegnet, og hadde lenge vurdert å gjøre noe mer ut av det. At han allerede hadde modnet en del som kunstner før han begynte kunststudiene, er kanskje en av årsakene til at det ikke er så mye Nerdrum å spore i bildene hans.

- Det var aldri aktuelt å beholde Nerdrums uttrykk etter at studiene var over. Jeg lærte masse maleteknikk og komposisjon, samtidig visste jeg hele tiden at jeg ville bruke mer farger, sier Reitan som har koloritten som et av sine viktigste varemerker.

Ved siden av fargebruken er de eksplisitte symbolene det mest gjenkjennelige ved trønderens bilder. Flere av symbolene er stadig tilbakevendende, for eksempel uendelighetslandskapet.

- Jeg bruker det blant annet for å minne folk på naturen og økologien. Vi blir så urbaniserte at vi har lett for å glemme at naturen er grunnlaget for vår eksistens, reflekterer han. Sommerfuglen er et annet motiv som stadig dukker opp. Ofte er det også en kvinnefigur i midten, så det blir en kvinne med store sommerfuglvinger. For meg er sommerfuglen et symbol på frihet og frigjøring. Kvinnefiguren forsterker denne symbolikken. Men det er noe med sommerfuglens skjørhet som gjør at den også kan forstås som et symbol på døden.

Vi finner også ofte referanser til kunsthistorien. En av dem er Madonnaen, men det er ikke den bibelske Madonna vi møter.

- Jeg prøver å ta for meg hele spektret av kvinne, og følger opp Munchs tradisjon med den jordiske Madonna. For Munch var det kvinnen som representant for blant annet dualiteten madonna og skjøge som var interessant.

Et symbol Reitan alltid bruker er strekparet, det vil si yin-og-yang-symbolet omgjort til silhuettliknende menneskefigurer. En svart mann, en hvit kvinne. Yin og yang stammer fra kinesisk filosofi og symboliserer to motsetninger, eller komplementære prinsipper. Motivet skaper balanse, perspektiv og dybde i bildene, og Reitan bruker det bevisst som en slags signatur i sine verk, - Så lenge det alltid er noe i bildet som gjør at en kjenner det igjen, at en skjønner hvem som er kunstneren, står jeg friere til å spre uttrykket mitt over et større spenn. Da kan jeg leke meg litt, prøve fram nye ting og eksperimentere.

- Det er viktig for meg å gjøre det jeg liker og ønsker. Ellers blir det veldig vanskelig å få noe konsistens i det, sier han.

Han tror heller ikke han ville gjort tingene annerledes hvis bildene ikke hadde slått så bra an hos kjøperne. Reitan er nøye på å holde på sitt eget uttrykk. Samtidig har han som en hovedregel at for hver nye utstilling av litt størrelse skal han prøve å ha noe som er litt nytt og litt annerledes.

- Populariteten har jo bidratt med økonomi, og dermed frihet, til å finne på litt andre ting og til å gjøre noen stunt.

Et slikt stunt er det han kaller The Marilyn stunt som han gjorde i 2004.

- Jeg fikk tak i noen kopier av Andy Warhols portretter av Marilyn Monroe, og malte mitt eget uttrykk oppå disse, forteller han. Det var kanskje litt på kanten, man skal jo ikke male på andres verk. Men de var ikke ekte, dessuten er det Warhol vi snakker om her.

Andy Warhol brukte noen av Edvard Munchs motiver i "The unpublished Munch series". Reitan mener at nettopp dette er med på å rettferdiggjøre at han bruker popkunstnerens Marilyn. Marilyn-trykkene ble trykket opp ulovlig etter popkunstnerens død, likevel omsettes de til ganske høye priser.

- d å male mine motiver inn i disse trykkene, gjør jeg dem på et vis autentiske igjen.

De gode salgstallene har også bidratt til at han har fått muligheten til å satse i USA, der han har et økende marked. I sommer skal han ha en utstilling på Nordic Heritage Museum i Seattle, med tema Ibsen.

- Ibsen er noe jeg har drevet med i det siste og som mange har likt. Egentlig har jeg et tosidig forhold til slikt som omtrent blir illustrasjonsarbeider, men det ble fristende å gjøre dette. Jeg bruker ofte litterære referanser i titler, og henter stadig ideer fra litteraturen, men har ikke benyttet rent litterære motiver tidligere. Samtidig - når jeg går i gang med et tema så fortsetter hodet å jobbe med det, og da må jeg bare holde på en stund.