Arne Nøst
- Jeg har ikke nektet meg noen ting! Arne Nøst hopper mellom uttrykk, sjangere og kunstformer med den største selvfølgelighet. Selv føler han seg heldig som får muligheten til å eksperimentere og teste ut så mye forskjellig. I bunnen ligger likevel den enkle streken.
Klokka har knapt passert ni og morgensola har så vidt tittet fram bak de majestetiske Romsdalsalpene. Morgenflyet fra Oslo til Molde har nettopp landet, og i ankomsthallen står Arne Nøst, forholdsvis våken og opplagt, klar for å vise fram både hjembyen og kunsten sin. - Det var premierefest på Teatret Vårt i går, Tolvskillingsoperaen, forklarer han. - Men jeg dro hjem tidlig altså, for å være klar i dag. Så. Jeg tenkte kanskje vi kunne dra bortom teatret og se på skissene til en scenografi jeg holder på med. Så må jeg hjemom og lese artikkelen jeg skal illustrere for Dagbladet til i morgen, og klokka tolv kommer fotografen. Men først må vi bare innom kafeen. Å følge Arne Nøst en helt vanlig dag i Molde er ingen søndagstur. Med et stort antall reisedager i løpet av året er dagene som regel fullpakket når han er hjemme. Denne fredagen er intet unntak. Vi putrer gjennom et snødekket Molde mens han forteller om bybrann, tysk byplanlegging og prisbelønte 70-talls bygg. Og prater i telefonen. Over en svele og nylaget varm sjokolade på kafeen forteller Nøst at han flyttet tilbake til Molde fra Oslo for ti år siden, etter å ha kjøpt et gammelt hus på impuls. Egentlig skulle han ikke lenger enn til Son.
Moldenser
- På besøk hjemme hos foreldrene mine så jeg et gammelt hus. Jeg slo til der og da, så da måtte vi jo bare flytte hit. Både kona mi og jeg er herfra, så det å flytte opp hit igjen var ikke noen flukt fra storbyen, men mer å velge en tilhørighet. Jeg tror det stedet du vokser opp har mye å si for hvem du blir senere, forklarer han.
Så er vi på vei til Teatret Vårt i den lille røde "konebilen", i følge Nøst. Mens vi kjører fortsetter han å fortelle om Moldes historie og om arkitekturen. Og han kan mye, er tydelig glad i byen og oppriktig interessert i hva som skjer her. Teatret Vårt var for eksempel tenkt å bli et mediehus, men er i dag et teater som kan vise til svært gode besøkstall.
- Molde har hatt tilflytting de sist årene og det skjer masse spennende her på kulturfeltet. Hadde det ikke vært en positiv dynamikk hadde jeg ikke orket å bo her, sier Nøst før han må ta en ny telefon. For tiden er han i gang med scenografien til en dramatisering av "Elling, i nærkontakt", et stykke basert på Ingvar Ambjørnsens romanfigur. Nå er monteringen i gang. Inne i salen er noen av skuespillerne alt i gang med dagens prøver til stykket.
- Det er alltid spennende å se om samspillet mellom scenografien og dramatiseringen vil fungere. Jeg liker å jobbe med scenografi, det å jobbe i team. Som kunstner sitter du nok timer alene på atelieret, sier han når vi igjen sitter i bilen, på vei hjem til ham og neste post på programmet.
Den spennende streken
Arne Nøst er en kunstner som vil gjøre mye, og mye får han gjort. I tilegg til å male, lage grafikk og være fast illustratør i Dagbladet, designer han scenerom, lager musikk og jobber med utsmykninger. For å nevne noe.
Vi har beveget oss gjennom det store huset der Nøst bor sammen med kona Jenny og tre barn, gjennom en svibelduftende gang, via store luftige kjøkken- og stuerom opp til atelieret på loftet. Det er hvitt, med store takvinduer i skråtaket hvor vinterlyset slipper inn gjennom et tynt snølag. Nøst viser fram og snakker om bøker han har illustrert, om bildet hvor han har gitt barneansikter til voksne krigerkropper i sverdkamp, og om sansen for det morbide i motivene. Han forteller også om den tegnede streken som ligger i bunnen av det meste av det han gjør.
- Jeg jobbet mye med det å lage rom og å utforske linjer i rommet på kunstakademiet. Tegningen min er derfor ofte gjort ut fra en følelse av rom og volum, det er en slags tredimensjonalitet som ligger til grunn for det å tegne. Før jul laget jeg scenografien til en oppsetning av Frøken Julie i Stavanger hvor nettopp tegningen lå til grunn for en realisme i scenebildet. Der jobbet jeg med perspektiv og dybde i scenerommet, og på en måte har scenografien mye til felles med trykkeprosessen for et bilde. Lag på lag, med farger bak et ytre dekke og fokus på noe figurativt som er så viktig at hvis du utelater det, så faller noe av meningen bort, forklarer Nøst mens han skisserer opp nye streker på blokka. Dagbladet må ha tegningen innen klokka seks, foreløpig er den bare tolv.
- Hva tror du om Harry Potter? Noe med brilleglassene hans som jordkloder kanskje? Artikkelen Nøst skal tegne til er om de moderne eventyrfigurene av vår tid og deres religiøse symbolikk, med trollmanngutten Potter i spissen. Skissene må ligge når fotografen dukker opp og krever sitt.
Sangen er sentral
På bordtennisbordet midt i atelieret ligger de foreløpige utkastene til bildene Arne Nøst skal lage for Aktuell Kunst. Også her er utgangspunktet tegning. Nøst forklarer hvordan tegningen scannes inn og forstørres på datamaskinen, før han får laget et prøvetrykk han jobber videre med.
- Hovedideen for alle tre motivene er å lage et bilde som synger til tilskueren. Jeg har en sterk fascinasjon for det menneskelige ved det å synge. Et ansikt som synger eller roper, åpner seg opp og blir sårbart. Selve ansiktet er ganske detaljert, som en maske som øyet umiddelbart fester seg ved. Det blir et holdepunkt som holder hele motivet sammen og gir det mening. Fjerner man dette punktet kan resten av kroppen bli noe helt annet, eller egentlig hva som helst! Jeg vil at en tilsynelatende enkel figur skal kunne åpne for mange ulike assosiasjoner.
Nøst dekker til motivet, peker og viser engasjert mens fotografen gjør seg ferdig med bilder av atelieret hans. Under fotograferingen har Arin på åtte kommet hjem fra skolen og svinser rundt i pappas atelier. Han er mest opptatt av at han skal i slalåmbakken seinere, men er villig konsulent når pappa trenger hjelp til tegningen sin.
- Du må huske arret i panna da, pappa. Har du ikke sett Harry Potter eller? Nøst er tilbake ved tegnebordet hvor et motiv begynner å ta form, han rekker å få den klar til seks. - Vi må spise litt snart, må vi ikke?
Audiovisuell kunst
Snart er vi på vei i den lille røde igjen. Arin og storebror Lage på femten er også med. Når Lage er satt av for å dra på øving, viser Arin vei inn på lunsjkafeen, tydelig kjent. Maten bestilles, og Arne Nøst hilser på kjente på bordet ved siden av, noen fra teateret som ikke kom seg i seng til tolv natta før. Over salaten forteller han om utstillingen han nettopp hadde i Bergen, også den med syngende ansikter.
- Jeg laget med Kor en utstilling hvor jeg projiserte syngende jenteansikter på en skulptur tilpasset ansiktsformene. Slik oppsto en tredimensjonalitet både visuelt og audiovisuelt som var veldig spennende.
Han forteller også om den 35 meter lange skulpturen han har laget til hovedadministrasjonsbygget til Ormen Lange. En lang plexiglassøyle som er bearbeidet med vinkelsliper og som gjennomskinnes av skiftende lysfarger. En lang strek, gjennom et rom det var vanskelig å finne en skulpturell form til som ville fungere.
- Skulpturen er i grunnen nok et resultat av tegning og min fascinasjon for streken. Arne Nøst har en spennvidde som imponerer, og oppdrag i alle de store norske byene. Men akkurat i dag er han hjemme i Molde, og Arin begynner å bli utålmodig etter å komme ut på ski. Men først vil han vite hvordan det går med pappa og tegningen.
- Blir det Harry Potter eller? Da må du huske arret asså pappa! Dagen etter er Potter ferdig, hengt opp på et kors kamuflert som det britiske flagget, på Dagbladets kronikksider. Med runde briller - og arr i panna.
Tekst: Ingunn Liabø Fauske