Anya Magnussen
Anya Magnussen - Røft og lidenskapelig
- Det er farlig å jobbe så nær hjerteslagene, men herlig også. Jeg er nødt til å ta bildene fra noe i meg selv og da blir jeg ofte veldig knyttet til dem. Anya Magnussen er engasjert i bildene hun lager. Noen ganger blir hun så glad i dem at hun helst ikke vil gi dem fra seg.
- Det er ikke noe rart vet du, at utlendinger som kommer til Norge klager på at det er dyrt her! Vi møtes over en kaffe en tidlig formiddag. Om få timer sitter Anya Magnussen på et fly til Barcelona. Der har hun atelier, i en liten landsby like utenfor storbyens hektiske puls.
- Æ like så godt å kunne trækk meg tilbake der. Atelieret ligger på en utrulig vakker plass, og det er flott å kunne bli kjent med lokalbefolkningen i stedet for å bo midt i en Norsk koloni i utlandet, det vil itj æ. Samtidig ælske æ det urbane og den energien som finnes i storbyan, det e så herrlig! Magnussens klingende trønderdialekt avslører raskt at selv om det lange, ravnsvarte håret og hennes hyppige turer til Spania skulle tyde på en eksotisk oppvekst på sydlige breddegrader, så er hun en rotekte "trøndevejt" fra Trondheim.
Før hun skjønte at det var kunst hun skulle drive med jobbet Magnussen på et smelteverk i Trondheim. Det tror hun synes i bildene hennes.
- De ekstreme arbeidsforholdene som er på et smelteverk synes jeg er utrolig spennende. Lyset og fargekontrastene som oppstår når metall smeltes på mange tusen grader er så spesielle og dramatiske. Jeg føler meg heldig som har med meg den erfaringen.
Elsker grafikk
Så dro Anya Magnussen til San Francisco. Med maleri og grafikk som hovedretninger tok hun sin kunstutdannelse der og fikk sansen for både byen og kunstmiljøet.
- San Francisco er en by som har alt. Det er en åpenhet der og et mangfold av integrerte kulturer som gir en egen puls. Det er egentlig en lite typisk amerikansk by. Mens jeg var der borte dro jeg også til Japan en periode og lærte masse om trykk. Japanerne er ekstremt dyktige på det området og oppholdet der ble en kjempestor inspirasjonskilde.
Magnussen mener grafikken hadde fortjent en mer anerkjent plass i kunstverdenen og tror det ofte glemmes hvilken prosess det er å lage et vellykket bilde.
- Mange tror alt skjer i en eneste prosess og så er bildet ferdig, sier hun engasjert.
- I virkeligheten gjør jo alle de ulike fargelagene og rundene i pressa at ingen bilder blir helt like og at bildene heller ikke kan reproduseres senere. Jeg er så heldig å ha atelieret mitt i Trondheim i Lademoen kunstnerverksted. Det er et helt fantastisk verksted hvor vi har supre presser, og hvor jeg kan gjøre alt i trykkeprosessen sjøl. Det gir en enorm frihet i forhold til å ha tre tilmålte dager bestilt i et trykkeri. Du får ikke noe mer tradisjonelt enn grafikk, vet du. Jeg liker historikken bak, at det er en teknikk med tradisjoner, sier hun og smiler. Kaffekoppen er fortsatt halvfull.
|
De fire litografiene som utgjør "The Journey" ble til nettopp på Lademoen. Magnussen liker å lage bilder som snakker sammen, mapper med bilder som kan stå alene, men som sammen forteller en annen historie.
- Bildene i "The Journey" er svært kontrastfylte og utfyller hverandre. De er en reise til ulike steder i verden, med kontraster mellom landskap og mennesker. Samtidig er det en reise innover. Bildene går sånn sett i flere retninger, og jeg vil at tilskueren skal kunne se seg selv og sin egen verden i bildene. De speiler lidenskapen både til livet og til omgivelsene rundt oss.
Mange av Anya Magnussens bilder ligger i grenselandet mellom det abstrakte og det figurative. Selv vet hun som regel ikke hvor et bilde skal når hun begynner på det.
- Det utvikler seg hele tida mens jeg jobber, det styrer seg sjøl på en måte. Utstillingene mine inneholder som regel bilder med store kontraster både i motiver og teknikker.
Og Magnussens kunst er i stor grad preget av kontraster. Utsmykningsoppdrag til blant annet Trondheims 1000-års jubileum og det nye Rica Nidelven har resultert i arbeider langt større enn grafikk og malerier.
- Jeg har i grunnen alltid jobbet mye med både utsmykning og billedkunst. Å jobbe i store format som skal dekorere fasader krever imidlertid en helt annen visuell tanke enn mindre malerier. Verket skal fungere for folk som går forbi og jeg må tenke på perspektiv og skiftende lysforhold utendørs. Jeg liker å jobbe prosjektbasert sammen med andre - i team mot et felles mål. Det er artig og inspirerende å se hvor mange som er villige til å stille opp, ofte frivillig, for å være med å realisere mitt prosjekt. Jeg blir rørt og får masse energi av det, forteller Anya Magnussen.
Liker tidspress
I juli skal hun ha separatutstilling i Barcelona, og til høsten har hun fått oppgaven om å gi FNs verdenskongress i Trondheim en visuell profil.
- Det er kjempespennende å ha fått en slik oppgave med så mye mening. Det kommer representanter fra over hundre land og det er knyttet masse følelser til et sånt arrangement. Gjennom å jobbe med den visuelle og kunstneriske profilen til FN-kongressen, føler jeg at jeg får jobbe med et prosjekt som gir så mye tilbake og gir så mye mening, sier hun.
Ennå er ikke noe ferdig til noen av utstillingen, men det er sånn Anya Magnussen liker å ha det. - Jo større tidspress, jo bedre er det! Jeg blir alltid pressa på tid, og folk rundt meg blir ofte kjempestressa. Men jeg blir aldri det. Jeg vet jeg kommer i mål, uansett, selv om det er i siste sekund, smiler hun og tømmer kaffekoppen. Snart går flytoget til Gardermoen, Barcelona venter. - Jeg har bodd mange ulike steder i verden og er glad for den ballasten det har gitt meg. Samtidig merker jeg hvor sunt det er å komme seg ut og se Norge litt fra utsiden. Å være i utlandet, gjør at jeg setter enda mer pris på å komme hjem og jobbe her. På den annen side er det veldig inspirerende å oppleve den rausheten og åpenheten som er i kunstmiljøet i Barcelona. De er så flinke til å spille på lag og hjelpe hverandre, og de er ikke så redde for at andre skal få til noe. Det synes jeg er så herlig!
Tekst: Ingunn Liabø Fauske