Christophe Hohler
|
Christophe Hohlers menneskefigurer slår oss med en veldig maskulin kraft. Ansiktstrekkene er visket ut, det er dramaet som utspilles i de nakne figurene som er det sentrale.
Hohler er kjent for sine ekspressive figurer, samtidig som de har en nesten klassisk plastisitet; en naturtro gjengivelse av den nakne kroppen. Noen av figurene er i bevegelse. Andre står stille, og da veldig stille. Felles for de alle er at det er menn som portretteres. Det er mennenes følelsesliv som her gjengis i stort spekter, fra desperasjon og raseri, via lengsel til apati. Men selv den apatiske er intenst til stede, og fyller billedrommet med maskulinitet.
- Det er ikke om å gjøre for meg å framstille enten kvinner eller menn, det er menneskeheten generelt jeg er opptatt av, forteller Hohler. Samtidig utgjør kvinnekroppen et problem for ham; den mangler de formene han trenger for å skape et sterkt og kraftfullt bilde.
|
Hohler tenker ikke på seg selv som noen spesialist på menneskekroppen.
- Jeg tror man kan male eller tegne hva som helst, og en dag maler jeg kanskje blomster eller landskap. Men jeg er ikke klar for å gjøre det nå, sier han.
Kunstneren er ikke opptatt av hvor han plasserer seg i kunsthistorien, eller om han bringer noe nytt inn i kunsten.
- Det som er viktig er at det er et ærlig bilde, at det kommer fra meg. Jeg ønsker et intuitivt, levende og ekte maleri.
Mange av maleriene til Hohler hører på en måte sammen. Han liker å male serier av bilder i samme størrelse og vise dem ved siden av hverandre.
- Jeg liker å fortelle historier. Figurenes positurer framstiller øyeblikk fra livet, nesten som et filmutsnitt. Anstrengelse, hvile, urolighet og latter er alle elementer i en sekvens. Hvert maleri avhenger av et annet, og når de settes sammen fungerer helheten litt som en tegneseriestripe.
Tekst Signy Norendal / Egne foto