Tommy Sørbø - Intervju med meg selv

Tommy Sørbø - Intervju med meg selv

"Ja, jeg burde jo ha alle forutetninger for å snakke om kitsj,” ler han, og peker bort på skrivebordet sitt. ”Jeg som sitter og arbeider inne i et karnapp.”
”Ja, men det er jo et gammelt karnapp.”
Jo, men bortsett fra dateringen, hva er forskjellen på mitt karnapp og karnappet på et Bloch Watne hus fra 1980-tallet?” spør Sørbø, og svarer selv: ”Jo, for hundre år siden var det god smak, i dag regnes det som kitsj. Ikke av dem som bor slik naturligvis, men av tidens smaksdommere. Dette viser at spørsmålet om kitsj like mye er et spørsmål om makt, som det er et spørsmål om smak og estetikk.”
”Betyr det at hvis du ville ha bygget et nytt hus i dag, så ville du ha bygget det med karnapper?”
”Huff, må du stille så ekle spørsmål da?”, sier Sørbø ertende. Han tenner seg en sigar og tar sats: ”Jeg må innrømme at her møter jeg meg selv i døra. Rent følelsesmessig synes jeg karnapper i samtidsarkitekturen er både smakløse og vulgære, men rent intellektuelt vil jeg forsvare både karnappene, de søylebesatte dobbeltgarasjene og Tyrolervillaene. For ikke å snakke om den typen kunst som gjerne henger på veggene hjemme hos folk som bor slik: lekende valper, gråtende barn, hylende hjorter, elskende par, sensuelle kvinneakter i måneskinn og forblåste seilskuter i solskinn. Alt sammen godt stokket med korstingsbroderte klokkestrenger, halvabstrakte tekstilapplikasjoner i varme farger og fingermalerier fra barn og barnebarn.” Sørbø ler og rister på hodet av sin egen oppramsing. ”Huff, hører du forakten? Jeg høres nesten like arrogant ut, som en oppdagelsesreisende som sitter i klubben sin i London for hundre år siden, og forteller en kollega om bisarre kjennetegn ved en stamme han nettopp har oppdaget i Afrika. Men sånn er det; det er forskjell på hva jeg selv liker og hva jeg vil forsvare at andre skal få like. Husk at hvordan det ser ut hjemme hos folk, ikke bare er et spørsmål om mote, men også om drømmer. Jeg tror mange finner seg i å bli motsagt på grunn av politisk oppfating og livssyn, men det å bli latterliggjort på grunn av sine drømmer, føles som et overgrep. Ja, det er et overgrep”, sier Sørbø, og ser ut til å ha fått noe mer å tenke på.
”Men noen dyrker jo kitsjen, ikke minst i ditt miljø.”
”Ja, det finnes tre måter å dyrke kitsj på:
1) Å like ”Gråtende barn” helt spontant, rett og slett fordi man synes det er vakkert, sånn som mange såkalte ”vanlige mennesker” gjør og har gjort.
2) Å like det fordi det er så teit at det begynner å bli kult, sånn som dagens urbane og ironiske ”campere”gjør.
3) Å like motivet fordi det uttrykker en lengsel etter noe sanselig, sånn som Nerdrum & co. Jeg har lyst til å konsentrere meg om det siste punktet.”, sier kunsthistorikeren og fortsetter: ”Jeg har stor sans for Nerdrums prosjekt. Det er utvilsomt noe som har gått tapt ved modernismen, noe som både gråtende barn, elskende par og seilskuter i storm kan minne oss om; nemlig sanseligheten. Fra og med Matisse forsøkte ikke kunstnerne lenger å etterlikne hud, hår og tårer, det lå under deres verdighet. De ønsket i stedet å minne oss om at det de gjorde ikke var virkelighet, men malte flater. Derfor forkastet de både imitasjonen og sentral- perspektivet.”




”Ja, men det var vel også noe kunstnerne gjorde for å finne på noe nytt? De ville bort fra tradisjonen. Det gjaldt å sjokkere og eksperimentere.”
”Ja, det er nok noe av forklaringen, men det er noe annet som spøker i bakgrunnen her. Eller rettere sagt; én annen, nemlig filosofen Imanuel Kant. Allerede på slutten av 1700 – tallet advarte han mot å ha et for sanselig og konkret forhold til kunst. Han var redd det kunne skygge for kunstens abstrakte kvaliteter. La meg ta et eksempel. Det er forresten ikke mitt”, sier Sørbø, og peker på et fruktfat som står på bordet mellom oss.
”Det er Kant selv som bruker det. Hvis jeg er sulten og skal male et bilde av det fatet, vil jeg kanskje legge vekt på det saftige og mettende ved druene og eplene. Det samme vil den som skal betrakte bildet, i hvert fall hvis vedkommende er sulten. Da er det lett å bli opptatt av det innholdsmessige i maleriet, det vil si frukten som et middel til å stille sulten. Det er ikke bra, sier Kant. Som det hjernemennesket han er, hevder han at de abstrakte, mer kognitive sidene ved verket er viktigere og dypere enn de sanselige. Det er først når vi greier å overse det innholdsmessige, enten fordi vi er mette eller fordi vi har evnen til undertrykke sulten, at vi virkelig kan glede oss over maleriets form, komposisjon, farge og rytme, mener Kant.”
”Men det var vel ikke noe som Kants ettertid brydde seg om. Både romantikken og realismen på 1800-tallet er jo sanselig. Med litt forskjellig utgangspunkt forholdt kunstnerne seg hele tiden til den ytre målbare virkeligheten. I.C.Dahl malte stokk og stein, Gude sjø og skip og Christian Krohg hud og hår.”
”Ja, det var først på slutten av 1800-tallet at Kants estetikk virkelig fikk et gjennombrudd. Vi kunsthistorikere utroper gjerne Paul Cezanne som den første modernist. Han malte ikke epler fordi det skulle likne på epler, men for å få fram noe rent malerisk. Det epleaktige brydde han seg ikke om. For ham var formen, fargen, flaten og ikke minst komposisjonen det vesenlige. Derfra gikk turen via Matisse og Picasso til det nonfigurative maleriet, hvor det ikke lenger finnes noen ytre forstyrrende virkelighet, og hvor de rent abstrakte kvalitetene skulle kunne nytes i seg selv. Det er denne teoretiske slagsiden, denne renhetsfanatismen som Nerdrum og hans elever utfordrer med sitt kitsjbegrep. Jeg tror modernistene rett og slett glemte at mimesis; etterlikningen er et fundamentalt trekk ved det å være menneske. Som alle billedstormere opp gjennom historien, det være seg Taliban eller tilhengerne av det gammeltestamentlige billedforbudet, anså de etterlikningen, som noe verdslig, vulgært og farlig. Modernistene brant riktignok ikke naturalistiske bilder og skulpturer, slik enkelte munker og teologer gjorde i middelalderen, men de stemplet dem som kitsj, altså som noe mindreverdige.”
”Nå høres du nesten litt hatsk ut. Men du har jo selv likt Cezanne. Du har malt flere bilder både i hans og Picassos stil. Ja, kjenner jeg deg rett - og det tror jeg nok at jeg gjør - så elsket du denne kunsten en gang.”
”Hm, må du si det så høyt?”, svarer Sørbø, og forlater skrivebordet sitt. Han dumper ned i en pretensiøs Chesterfield-lenestol og fortsetter: ”Men ja, jeg må jo innrømme det. Det blir som når man ser igjen kvinner man en gang har elsket, man husker selve forelskelsen, men ikke begrunnelsen for den. Spøk til side; det går an å ha flere tanker i hodet på en gang. Jeg beundrer den håndverksmessige dugeligheten og innholdsmessige inderligheten hos Odd Nerdrum, samtidig som jeg setter pris på Picassos oppfinnsomhet og originalitet. Selv om det er mye galt å si om postmodernismen, har den i hvert fall lært oss at det ikke bare finnes én historie i historien. Vi må vende oss til å dyrke mangfoldet, motsetningene, paradoksene og selvmotsigelsene, uten å bli schizo-frene”, sier Sørbø og legger til: ”Det er verre å intervjue seg selv uten å bli schizofren”, før han setter seg tilbake ved skrivebordet i karnappet som det skal en kunsthistoriker til for å diskutere om er kitsj eller ikke.