Lise Simonnæs – mellom drøm og virkelighet

Lise Simonnæs er født og oppvokst i Bergen. I de siste 8 årene har hun bodd i Oslo med sin mann og tre døtre. Hun ble uteksaminert fra tekstillinjen på Bergens Kunsthåndverksskole i 1982 og har siden levd av sitt virke som kunstner. Alt begynte med noen gardiner.
- Det var i den tiden da de hippe og kule kafeene kom til Bergen. Det var ikke så mange av dem da, som nå. En kollega og jeg lagde et par gardiner som utstilling på Café Opera – og på grunn av disse, fikk vi vårt første utsmykningsoppdag, forteller Simonnæs. Etter dette har Simonnæs fått en rekke utsmykningsoppdrag og vært representert på ulike gruppeutstillinger. Hun hadde sin første separatutstilling allerede i 1988.

Tredimensjonal teknikk

Simonnæs er som nevnt utdannet innen tekstilkunst, men hun forteller at hun tilbrakte mest tid i grafikkverkstedet på skolen. Hun har utviklet en spesiell teknikk hvor hun benytter seg av ulike materialer som tekstil, akrylmaling og pleksiglass. Bildene er malt på et gjennomsiktig silkelerret som kalles organza. Lerretet er spent opp i en ramme av pleksiglass, og noen av bildene har flere lag. Hun setter også sammen ulike rammer nærmest som et puslespill.
- Jeg kom frem til den tredimensjonale arbeidsmetoden allerede som student ved Kunsthåndverksskolen i Bergen. Jeg har alltid vært opptatt av gjennomskinnelighet, og på skolen fikk jeg tilgang til mye forskjellig materiale. Men da jeg begynte å få forskjellige utsmykningsoppdrag, la jeg teknikken litt på hylla. Da jeg flyttet til Oslo for 8 år siden, tok jeg teknikken opp igjen. Jeg fikk tidlig mye respons fra folk på bildene mine, noe som har inspirert meg veldig, forteller Simonnæs.

Teater og scenografi

Simonnæs jobber ofte med serier og arbeider vanligvis på flere bilder samtidig. Hun baserer ofte maleriene sine på fotografier som hun tar av familie, naboer og venner. Hennes siste utstilling, ”Rom” på Hole Artcenter, ble avsluttet 16.november. Her viste hun blant annet en serie malerier hun har kalt ”Hemmeligheter”. Små jenter i hvite kjoler og undertøy går rundt i sin egen verden mens de skjuler en hemmelighet i sine små hender. I noen av maleriene er det kun ett lite barn som er malt i en verden av blomster og ulike vekster, mens i de større arbeidene lager Simonnæs et lite univers ved å koble sammen mange lerretsbokser. Hun forklarer at hun tidlig kom frem til den tredimensjonale ideen, mens ideen med å sette sammen ulike bokser er ny.
- Det er egentlig helt tilfeldig at jeg jobber mest med barn i arbeidene mine. Men de representerer noe uferdig, i tillegg til en fin tid for de fleste. Alle kan relatere seg til barndom, derfor blir bildene personlige og allmenne, forklarer Simonnæs.
Det er en intrikat dybde i Simonnæs arbeider. Hun jobber fysisk med å lage små rom som hun plasserer maleriene sine i. På den måten både videre-fører hun perspektivet i maleriet, og plasserer selve maleriet i en boks slik at betrakteren ser verket i en annen kontekst enn kun galleriveggen. Betrakteren oppfordres til å bevege seg og se på verket på ulike måter. De ulike gjennomskinnelige lagene gjør at man kan oppleve et spennende skyggespill i bildene, dersom de er riktig lyssatt. Hun forklarer at hun tenker mye på selve gallerirommet før hun begynner å jobbe mot en utstilling.
- Familien min har en forbindelse både til teater og arkitektur, og det kommer nok ubevisst til uttrykk i kunsten min. Boksene kan sammenliknes med scener eller egne rom. Jeg har alltid vært tiltrukket av det dramatiske i for eksempel dukketeater. I tillegg tenker jeg på scenografi når jeg skal forholde meg til et gallerirom. Jeg ser for meg utstillingen som helhet helt i begynnelsen av arbeidsprosessen, sier Simonnæs.

Ensomhet og hemmelighet

Ved å putte figurene inn i små bokser, betrakter Simonnæs mennesket på avstand. Hun deltar ikke selv i bildene. Hun studerer heller mennesket i en kontekst hun selv har valgt, som en forsker studerer små innsekter. Man kan også sammenlikne de store arbeidene til Simonnæs med gamle titteskap, akvarium og dukkehus. Da man som barn lekte med dukker, forsøkte man å kommunisere med dem og få dem til å kommunisere med hverandre. I Simonnæs` arbeider derimot, er figurene individuelle, holder på med sitt og kommuniserer ikke med hverandre.
- Nei, de er ganske introverte, helt i sin egen verden. Men jeg føler jo at vi blir ganske godt kjent når jeg maler dem. Barna bærer på små skjulte hemmeligheter i sin egen verden. Men det å ha hemmeligheter behøver ikke nødvendigvis å være noe negativt. Ensomhet behøver heller ikke å være et negativt ladet ord. For selv i sosiale sammenhenger, er man alene i seg selv. Det har jeg jobbet mye med. Alle har vi da en hemmelighet, sier Simonnæs.

Surrealisme og middelalder

Da jeg så Simonnæs` arbeider, tenkte jeg umiddelbart på Magritte og surrealistene, i tillegg til Giotto og middelalderkunst. Magritte arbeidet både med faktiske og malte bokser, og skapte et fantasiunivers med en forbindelse til virkeligheten. Giottos kunstneriske uttrykk var basert på størrelsesperspektiv med en klar vektlegging av flaten.
- Det er faktisk andre som også har sett en referanse til Magritte i arbeidene mine. Jeg syns surrealismen er en fantastisk epoke, så det er ikke den verste å bli sammenliknet med. Jeg har også alltid vært opptatt av middelalderen, men det er ikke noe jeg bevisst forholder meg til. Blomstene i maleriene mine, for eksempel, er inspirert av gamle grafiske stikk. Men jeg er ikke så veldig teoretisk av meg, og mange finner nok bildene mine for vakre, sier Simonnæs.

Estetikk i det morbide

I 2005 var hun aktuell med utstillingen ”Flyt” på Galleri A i Oslo. Her har hun malt små barn som flyter, men hun har fjernet dem fra vannkonteksten slik at det virker som om de flyter i ingenting. Jeg tenkte med én gang på pre-raphaelitten John Everett Millais´ maleri ”Ophelia” fra 1852, da jeg så disse bildene. Bildet til Millais illustrerer historien om Ophelia fra Shakespeares skuespill ”Hamlet”. Hun har druknet og flyter nedover elven i en strøm av blomster. Maleriet er ufattelig vakkert og refererer til det vakre i det morbide, det vakre i døden. Det blir så mye virkelighet at det nærmest blir uvirkelig. Menneskene Simonnæs maler, har sjelden øynene åpne. Det kommer heller ikke klart frem om figurene flyter eller svever, hopper eller faller ned fra himmelen. Figurene flyr uten vinger. Er de engler? Sjeler?
- Jeg skjønner at folk kan finne arbeidene mine litt dystre eller skumle. Det er ikke en bevisst referanse fra min side, men jeg har nok en dragning mot det mystiske og det mytiske. Man kan faktisk sammenlikne det med poesi. Jeg er ute etter en stemning eller en klang i motivet. Jeg forholder meg ikke direkte til betrakteren når jeg begynner på et nytt arbeid. Jeg er i min egen verden, men det skjer allikevel en form for kommunikasjon, forklarer Simonnæs.

Virkelighet og åndelighet

Selv om arbeidene til Simonnæs, som alle andre kunstverk, har kunsthistoriske referanser, er det ikke så lett å beskrive dem. Som jeg sa innledningsvis, er det lett å ty til ord som uvirkelig, fantasi, drøm, flytende og åndelig.
- Er du enig i at arbeidene dine kan beskrives som uvirkeliggjøring av noe konkret for å fremstille en ny virkelighet?
- Ja, det stemmer nok. Jeg vil finne roen og stillheten i en vektløs tilstand. Tilstanden kan sammenliknes med å sove, samtidig som man er våken. Denne tilstanden kan også overføres til måten jeg jobber på. Jeg har helt fra barnsben av likt å jobbe nitidig med bitte små pensler.
i en nøyaktig uttrykk. Da blir arbeidet til en slags meditasjon. Det er selvfølgelig en klar sammenheng mellom utførelse, motiv og resultat. Noen liker keramikk og huggesten fordi det gir motstand, mens jeg liker detaljer og nøyaktig arbeid. Det har med personlighet å gjøre. Jeg er ikke så glad i forklaringer. Arbeidene mine kan nok lettest beskrives som fabulerende, avslutter Simonnæs.
Et utvalg av Simonnæs` arbeider kan sees på Hole Artcenters gruppeutstilling frem til jul. Fra 9. mai til 3. juni 2009 er hun aktuell med en ny separatutstilling på Galleri Giga på Stord.

Tekst Cecilie Tyri Holt

Foto: Thomas Widerberg
Bildet er en del av serien "Vekst". 76 x 66 cm.