Pavel Tchelichev - den russiske kunstneren som gikk sin egen vei

Når man går igjennom kunsthistorien fra 1900-tallet, treffer man på en rekke kunstnere som av en eller annen grunn er blitt forvist til periferien. Blant disse finner vi den russiske maleren Pavel Tchelichev (1898 – 1957). Det er litt merkelig, for da han levde, tilhørte han kretsen av de fremste kunstnerne og var geni- erklært av Gertrude Stein.
Tchelichev levde mesteparten av sitt liv i eksil, og går man dypere i nettopp det, var eksilen ikke bare i rom, men også i tid. Han var en mystiker som så inn i fremtiden.

Barndom i Russland

Den amerikanske kritikeren Lincoln Kirstein hevdet en gang at Tchelichev på en bemerkelsesverdig måte i løpet av sitt liv klarte å få inn mer enn det ville tatt 6 andre kunstnere å utføre. Tchelichev var en utrolig utforsker av stil og teknikker, uten at det betød at han vekslet planløst fra en stil til en annen. Tvert i mot styrtes hans kunst av en skarp logikk, selv om det for omverdenen i blant var vanskelig å henge med i svingene. Det han selv betraktet som bærebjelkene i sin kunst, var intet mindre enn hans egen dypt personlige tolkning av Dantes ”Den guddommelige komedien”, med himmel, skjærsild og helvete.
Pavel Tchelichev ble født i Moskva i 1898. Familien tilhørte det russiske aristokratiet og tilbrakte mesteparten av sin tid på det store familiegodset på landet. Pavels far var av den progressive sorten. Til forskjell fra de fleste andre landeiere, som drev sine ansatte som var de slaver, var faren kjent for sin rettferdighetssans. Han var også en formidabel matematiker, en interesse han gav videre til Pavel.
Pavel ble tidlig interessert i kunst, og blant hans forbilder var Gustave Doré, Arcimboldo, Botticelli, Raphael og Tintoretti. Han ble også fascinert av dans og teater, særlig kostymer og dekorasjoner. Han tok opp studier ved kunstakademiet i Moskva. Fra barndommen hadde han sine forbilder fra kunsthistorien, og han kom nå i kontakt med kubismen og konstruktivismen.
At faren var kjent som rettferdig, hindret ikke at familiens eien-dommer ble beslaglagt i forbindelse med den russiske revolusjonen i 1917. Familien flyktet til Kiev, hvor Pavel fortsatte sine studier. De ble korte. Han ble tvangsrekruttert til den hviterussiske hæren og kjempet mot bolsjevikene. De sistnevnte hadde overtaket, og da den hvite-russiske hæren var i full oppløsning, klarte Pavel å borde et skip til Konstantinopel. Han fikk aldri mer se sine foreldre igjen.

Reisen går til Berlin og Paris

I 1921 reiste Tchelichev til Berlin. Det var et av kunstens viktigste sentre, og han begynte snart å lage dekorasjoner og plakater til teatre. Men Berlin var ikke et sted å vise seg for en russer. Første verdenskrigen hadde forårsaket Tysklands økonomiske kollaps, og Russland hadde stått på motstandernes side. Etter kun to år i Berlin besluttet Tchelichev seg for å reise videre, til Paris. Han fikk nå treffe alle de kunstnerne, hvis kunst han bare hadde sett på reproduksjoner; Brancusi, Fernand Legér, Pablo Picasso, m.fl. Han gikk ofte på kunstnerkaféer for å tegne portretter. Han har nok portrettert stort sett alle kunstnerne som befant seg i Paris på den tiden. Han laget også dekorasjoner og kostymer til teatre og balletter, bl.a. til "Ode" i 1928, hvor dekoren besto av et system av geometrisk trukne tau.
Tchelichev hadde satt fokus mer på eget maleri nå. Han ble venn med Gertrude Stein, yppersteprestinnen over Paris' kunstliv, og hun genierklærte ham umiddelbart. I 1925 begynte Tchelichev å vise sine arbeider på utstillinger i London, Berlin og Paris. Det første maleriet som på alvor vekket oppmerksomhet var "En kurv med jordbær", som med sin nesten eksplosive rødrosa farge sjokkerte sam-tiden. Legg merke til Ode og kurven. Disse skulle dukke opp igjen i kunsten hans langt senere.

Simultane portretter og visuelle leker

Til tross for at han ble hyllet av kritikerne for sine djerve farger, besluttet han seg for å endre på sin palett og gjøre den betydelig dusere. Han begynte å eksperimentere med andre materialer, bl.a. ved å blande sand og kaffe i fargen. Han begynte også å utføre dobbeltportretter, der en og samme person ble sett både forfra og bakfra smeltet sammen til ett, samt simultane malerier der figurer ses i forskjellige stillinger, som om deres posisjoner i tid ble plassert i ett og samme rom.
For Tchelichev var det ikke bare det rent visuelle som interesserte ham, for han syntes kubismen var kald i sine fremstillinger av flere perspektiv i ett og samme maleri. Det som først og fremst interesserte ham, var å kunne vise både det ytre og det indre, forskyvninger i tid, sameksistensen av nuet, fortid og fremtid i ett og samme maleri. Tchelichev var fascinert av visuelle leker. Han malte stilleben som "Portrait Nature Morte”, hvor en samling objekter, en stol, et portrett, et varmeelement, en byste og gipshender ga inntrykk av to personer som snakker sammen. Dette og andre malerier medførte at Tchelichev begynte å kobles sammen med surrealismen, noe han selv bestemt fornektet. Riktignok delte han surrealistenes beundring for Arcimboldo, men hadde lite til overs for deres teorier og manifest.

Phenomena, helvete

Tchelichev reiste mye på 30-tallet med Paris som base. Men han betraktet seg alltid som russer og som en russisk maler. Han reiste bl.a. til Spania, hvor han laget simultanportretter av matadorer og fiskere. Han dro til Italia hvor han ble dypt berørt av dørene på middelalderkirken San Zeno Maggiore i Verona. Disse utsmykkete dørene var den direkte inspirasjonen til den første delen av hans tolkning av ”den guddommelige komedien”. Nærmere bestemt helvete.
Tchelichev døpte etter hvert maleriet til ”Phenomena”. Han begynte å lage en rekke skisser til det, og rent psykologisk var det en milepæl, en markering av hvor langt han var kommet i livet, og hvordan han så på den menneskeligheten og det moderne samfunnet. Det er et komplisert maleri, hvis komposisjon bygger på en serie pyramider. Til venstre ses et antall tilbakestående, ”freaks”, som de ble sett på som av samtiden, og rett til venstre ser vi Tchelichev selv med sitt staffeli, en markering om at selv han som kunstner betraktes som en ”freak”. I forgrunnen ser vi et par siamesiske tvillinger og til høyre en soldat og en hest iført hver sin gassmaske, en påminnelse om grusomhetene og mekaniseringen av krigen som første verdenskrig hadde ført med seg. Lengre bort ser vi en matador og en drept tyr, en symbolsk markering av tilværelsens kamp på liv og død. I det fjerne dukker en uendelig storby opp som en slags anonym oppbevaringsboks for menneskeheten.
Tchelichev arbeidet med maleriet i to år og avsluttet det i 1938 i New York. Han hadde valgt å flytte enda en gang, nå for å unngå det kommende kaoset som nazismen skulle føre med seg. Tchelichev tilbrakte også mye tid utenfor New York, bl.a. i Connecticut, der han ble sterkt berørt av landskapet og fargene. Som i hans indre mante frem ansikter, minner og tanker. Han laget bl.a. et maleri som han kalte ”Portrett av min far”, hvor faren frem-står som et tigerhode som ser ut til å strømme ut fra det bølgende landskapet. Han betraktet også farmer-barnas leker, og disse skulle senere utgjøre inspirasjonen for neste del av ”Den guddommelige trilogien”.

Cache-Cache, leke gjemsel i Connecticut

Maleriet Cache-Cache, det franske navnet på å leke gjemsel, var inspirert av et urgammelt tre som Tchelichev hadde sett for noen år siden på den engelske landsbygda. I hans øyne så treet ut som en gigantisk hånd, hvis grener lignet fingre. Han koblet dette nå sammen med minner om farmerbarna som leker i trærne. Han laget mange malerier der det virket som om barna vokste ut av løv på trær. I Cache-Cache dro han dette til det ytterste. Barneansikter, hender og ansikter på fostre ser ut til å vokse ut og inn i treet som strekker seg som en hånd. Så hva består gjemselsleken av? Barn som gjemmer seg for hverandre, men også for seg selv. Og som i leken gradvis oppdager hvem de er som individer. De dømmer og blir dømt. En komplisert skjærsild av personlige beslutninger.
Cache-Cache hang i mange år på paradeplassen i MOMA i New York (Museum og Moderen Art) og postkortet av det var det mest solgte. Vanligvis spurte folk etter ”Det store maleriet, det som handler om livet”. Etter å ha avsluttet Cache-Cache, gikk Tchelichev i 1942 inn i neste fase. Han ville fortsette å utforske det indre og det ytre i mennesket, hvilket ledet til ”Det indre landskapet”. Disse indre landskap kan ved første øyekast fremstå som anatomiske tegninger, men de var langt mer kompliserte enn som så. Tchelichev evnet i ett og samme maleri å fremstille både det ytre og det indre, nesten som å vise mennesket lag for lag. I denne fasen oppga Tchelichev New York som base og flyttet til Roma. Der ble hans malerier raskt omtalt blant leger og anatomikere som strømmet til hjemmet hans for å studere dem nærmere. Han stilte til gjengjeld uendelige spørsmål til dem om kroppen og dens funksjoner. Maleriene fra denne perioden er nærmest glitrende, nesten som om man skuer menneskets opprinnelse fra et høyere perspektiv. Som i ”The Golden Leaf”. Men om maleriene var glitrende, ledet de likevel til frustrasjon for Tchelichev. Han begynte å mene at han umulig kunne klare å yte den kompliserte kroppen rettferdighet. Etter dette gikk han inn i det som skulle bli hans siste fase.

De himmelske fysionomene

I 1950 begynte Tchelichev å utføre ”Himmelske fysionomer”. Han hadde lenge vært interessert i verdensaltet og regnet med at det bare var et tidsspørsmål innen rommet for alvor ville bli utforsket. De himmelske fysionomer forbindes med de indre landskapene, men anatomien er forsvunnet, for i stedet å erstattes av tråder og kompliserte geometriske mønstre. Her føres tankene unektelig til dekoren i Ode og den vevde kurven med jordbær. Med Tchelitchev var ingenting tilfeldig.
På samme måte kjenner vi igjen paletten fra de indrelandskapene i de himmelske fysionomer, de røde nervene, den gyllne benfargen, de blå årene og arteriene, de grønne lymfene går her over i tråder. I de himmelske fysionomer aner vi skjematiske figurer og ansikter, men de ser ut til å eksistere på et høyere, spirituelt nivå. De har kommet seg unna skjærsilden og helvete og eksisterer på et himmelsk plan.
Det var Tchelitchevs mening å utføre det siste maleriet i triologien, paradiset, som en himmelsk fysionomi, men dette rakk han aldri. Han døde i Roma i 1957. Det nærmeste vi i dag kan komme til å forstå hans intensjoner, er å studere ”Inachevé”, som nærmest glitrer mot en.

Kultpersonen Tchelitchev

Tchelitchev ble som nevnt sett på som en av de store kunstnerne, men etter sin død dalte stjernen hans. En av forklaringene kan være at han sto utenfor de store kunstretningene og heller gikk sin egen vei. En annen teori kan være at hans kunstnerskap er langt mer komplisert å følge og forstå enn hans samtidige. Da han utførte de himmelske fysionomer, var New York blitt erstattet av Paris som kunstverdenens sentrum. Der var man innrettet på den abstrakte ekspresjonismen, - hvor Tchelitchev ikke på noen måte passet inn.
Selv om Tchelitchevs malerier og tegninger i dag gir langt lavere priser enn Picasso og andre av hans samtidige, så er han på ingen måte glemt. Tvert i mot er han omgitt av en kult med besatte samlere. De seneste årene har det dukket opp museumsutstillinger med hans verk, hvilket har ført til at selv allmennheten har begynt å oppdage en av 1900-tallets mest spesielle kunstnere.

Tekst: Michael Dee, oversatt av Toril Kojan