Museum for dårlig kunst

Vi befinner oss i et kjellerlokale under en bydelskino på 580 High Street i Dedham, noen mil sør for det sentrale Boston. Her holder nemlig Museum of Bad Art, MOBA, til.
På de hvitmalte veggene henger de mest utrolige og latterfrembringende motiv vi kan tenke oss. Skjønt det føles ikke som om vi gapskratter av de aktuelle kunstnerne, men mer av de menneskelige begrensningene. Museet påstår også at de elsker disse maleriene. De hater dem ikke. Og selve hensikten med virksomheten er å bevare, stille ut og hylle seriøst dårlig kunst i alle former og i all sin prakt.
Louise Saccos favorittmaleri blant de grusomme, er altså ”Sunday on the Pot with George”, et heslig akrylmaleri på lerret. Maleriet forestiller en herre i hvite underbukser, sittende på do, fanget i en sverm av fargede filler. Man skjønner ingen ting. Og ”pals” forestiller en klovn, med et mildt sagt underlig blikk, som holder om en liten, tilsynelatende dopet ape. Man lurer på hva klovnen har i kikkerten. Inntil henger et vinterlandskapsmotiv med idylliske snøtunge grantrær og en iskald vinterhimmel. Midt i alt dette renner en liten sommerbekk som slutter i ingenting. Og nettopp der har en liten eventyrbro dukket opp. Eller ta maleriet med den triste, og kanskje dødssultne, guløyde katten, Peter the Kitty, som med militær presisjon har stilt opp sine poter på rekke og rad.
Utstillingens hittil eneste skandinaviske bidrag er den danske ”Dog”. I følge Louise Sacco er det et merkelig sammensurium av et skisportsted og en ulvunge. Og ulvungen ser ut til med opphøyd ro å fryse i hjel. Verket er gitt av et par fra København.
- Riktig, riktig dårlig kunst, eller hva? Sier Louise Sacco sprudlende.

Kunst i trærne

En stor del av de mange hundre verkene som finnes på Museum of Bad Art, hvorav noen inngår i en permanent utstilling, er hentet fra containere ute på gaten. Andre er blitt sendt inn av museumsvenner eller kunstnere. I følge Louise Sacco er det bidrag fra så vel talentfulle, etablerte kunstnere, som rent tilfeldig ikke har fått det til, og fra kreatører som fullstendig har mistet kontrollen over penselen og har nedkommet med en fantastisk smørje.
- Felles for de to gruppene er at de har kvaliteter som gjør at de ikke er fullstendig inkompetente, sier Sacco, som også fremhever at mange av kunstnerne blir dårlige på grunn av at de ikke behersker å male hender, føtter og vann. Hun forteller videre at det bare er veldig dårlige verk som tas i mot på museet. Ytterligere et krav er at de skal være originale og spesielt dårlige. Museet sier nei til verk av barn og ungdom.
- Vi vil ikke stikke kjepper i hjulene for en eventuell videre utvikling. I blant tar MOBA med seg et knippe dårlig kunst til et annet sted, hvor de holder en visning. Ofte handler det om ulike temaer, som for eksempel utstillingen ”I just can’t stop”, som hadde fokus på kunstnere som hadde kjørt seg fast i egen kreativitet.
Utstillingen ”Fine Wine Bad Art” slo fast at det kreves mye vin for fullt ut å kunne verdsette dårlig kunst. Og ”Gallery in the Woods” ble arrangert i furuskogen ute ved Cape Cod. Bildene ble hengt opp i greinene på trærne.
Før vi motvillig forlater MOBA stiller vi noen konkrete spørsmål til Louise Sacco, som til daglig arbeider som markedskonsulent i Boston.
- Kan ”bad art” være så dårlig at det blir bra kunst?
- Absolutt. Begge variantene er mulig. Du ville kanskje vurdere et verk som bra, samtidig som jeg synes det er utrolig dårlig.
- Finnes det eksempler på etablert ”finkunst” på de flotte museene, som egentlig er veldig dårlige?
- Ja, det finnes slike verk. Men vi har bestemt oss for ikke å kritisere kolleger ved andre museer. Så vi løper ikke rundt i Louvre og roper: Det bildet er dårlig kunst!
- Hva sier kunstnerne bak de dårlige bildene? Er de sure på dere?
- Så langt har i hvert fall ingen blitt sure. Kunstnere vil jo kommunisere. De vil at mennesker skal se deres arbeider. Derfor blir de glade for å bli utstilt på et museum. Overraskende mange kunstnere har faktisk gitt oss egne malerier.
MOBA ble opprinnelig grunnlagt av dataingeniøren Jerry Reilly og kunststudenten Scott Wilson, etter at en av dem snublet over et riktig ekkelt bilde, som forestilte en blåhåret eldre kvinne som fløt omkring i et blomsterlandskap under en svært gul himmel. Verket fikk tittelen: ”Lucy in the fields with flowers” og er i dag et av museets hovedverk.

Tekst: Arne Spångberg