Mona Lisas mystiske forsvinning

Leonardo da Vincis ”Mona Lisa” er mye mer enn et fantastisk maleri. Hun var et nasjonalt klenodium, og Louvre mottok en rekke kjærlighetsbrev til verdens mest kjente kvinne. Omstendighetene rundt forsvinningen av Mona Lisa ble like komplisert og mystisk som hennes smil. Pablo Picasso ble faktisk siktet, mistenkt og stilt for retten.

Tre mystiske menn

Forsvinningen ble førstesideoppslag og spekulasjonene, i tillegg til anklagene, startet raskt. I 1911 hadde man ikke de sikkerhetssystemene som er tilgjengelige i dag. Sikkerheten var primitiv, og på Louvre var den slappere enn på andre museer. En kurator eller fotograf ved museet kunne gå inn i hvilken som helst sal, plukke med seg et maleri og ta det med til kontoret sitt - uten å bokføre lånet noe sted.
Det var faktisk ingen av personalet som la merke til at Mona Lisa var borte. Det gjorde derimot en kunstmaler som hadde begitt seg til Louvre for å studere Mona Lisa. Det var tirsdag morgen og snart spredte panikken seg i Louvre. Mona Lisa var ikke på noen av kontorene. Politiet ble kontaktet og Louvre stengt. Alarmen ble sendt til grenser og havner – og nyheten spredte seg til hele verden.
Politiet innkalte umiddelbart hele personalet til forhør. Det fremkom da at ingen av dem hadde sett Mona Lisa siden søndag. Det hadde altså gått to dager før forsvinningen ble oppdaget. Under forhørene fremkom det også at tre ”makaronietere” (italienere) hadde blitt observert hengende rundt i museet. De tre hadde i følge politiets analyse byttet til samme overaller som personalet, tatt Mona Lisa ut av glassrammen, byttet klær igjen og deretter forsvunnet ut av en av Louvres mange utganger. De tre hadde blitt observert utenfor, men deretter forsvant alle spor – og nå var landet i opprør.

Politiet arresterer Pablo Picasso

Det var nå klart at Mona Lisa var stjålet. Snart oppførte hver eneste franskmann seg som en amatørdetektiv og rapporter om mystiske personer strømmet inn. Men hvorfor hadde noen stjålet Mona Lisa? Hun var altfor kjent til å kunne selges på det åpne markedet. Politiet trodde at man snart skulle få et krav om løsepenger, men de hørte ikke et knyst. Hadde hun blitt stjålet av ikonoklaster eller anarkister? På denne tiden var det en spenning mellom den gamle og den nye kunsten. De italienske futuristene hadde anbefalt at museene skulle brennes ned. Men man hørte ingenting om Mona Lisa, og skyhøye belønninger gav heller ingen resultater. Men 29. august publiserte avisen Paris-Journal en sensasjon. Noen hadde kjøpt en liten statue, som var stjålet fra Louvre, av en ung mann som kalte seg Baron Ignace d`Ormesan. Historien om baronen ble en føljetong de kommende dagene. Avisen publiserte også en tilståelse fra ham om at han helt siden 1907 hadde stjålet og solgt flere objekter fra Louvre.
De som hadde oversikt over avantgarden, kjente igjen navnet hans. Det var et navn som poeten Guillaume Apollinaire hadde brukt i et av sine dikt. Apollinaire var en av avantgardens frontmenn, poet og kunstkritiker, som også var en del av ”Picassogjengen”. Den unge baronen i diktet var en bohem som bodde hos Apollinaire i perioder, men nå mistenkte politiet både Picasso og Apollinaire for å være medlemmer av en internasjonal kunstliga. De ble arrestert tidlig en morgen og Picasso var så redd at han skalv så mye at han ikke kunne kneppe igjen skjorten sin. Dersom politiet hadde ransaket Picassos studio, hadde de funnet to små iberiske statuer merket med ”Louvre”. Picasso hadde kjøpt dem som inspirasjon til to av ansiktene i ”Les demoiselles d´Avignon”. Picasso og Apollinaire ble stilt for retten hvor de motsa seg selv, gråt og bedyret sin uskyld. De ble etter hvert sluppet på grunnlag av manglende bevis.

En italiensk nasjonalhelt

Sporet ble kaldere og de sinte franskmennene gikk over i sorg, og siden i resignasjon. Mona Lisa var tydeligvis forsvunnet for alltid. Men så en dag fikk den italienske kunsthandleren Alfredo Geri et brev fra ingen ringere enn Leonardo. ”Leonardo” forklarte at han hadde det stjålne maleriet og at han ville gi det tilbake til den italienske nasjonen.
Geri avfeide først brevet som en spøk, men bestemte seg allikevel for å undersøke det nærmere. Han avtalte et møte med ”Leonardo” og med seg på møtet hadde han sjefen for Uffizi. De reiste til et sjuskete hotell i Firenze hvor de møtte en kortvokst mann med tydelig begrenset intelligens. Han dro frem en reiseveske med falsk bunn fra under sengen sin – som inneholdt Mona Lisa. Etter å ha studert maleriet forklarte sjefen for Uffizi at det var ekte. Den kortvokste mannen krevde en belønning fra den italienske staten for å ha brakt maleriet tilbake. Dette ble han lovet. Deretter reiste Geri og sjefen for Uffizi – og kontaktet politiet umiddelbart.
Den kortvokste mannen ble arrestert, og det viste seg at han het Vincenzo Perrugia. Nyheten ble en verdenssensasjon. I Italia i dag blir ikke Perrugia betraktet som en tyv, men mer som en nasjonalhelt. Perrugia var en småtyv og husmaler. Han hadde bodd i Paris og faktisk vært ansatt ved Louvre. Men til tross for dette, i tillegg til at han var i politiets register, hadde han ikke blitt avhørt. Under rettssaken forklarte Perrugia at han hadde brukt fritiden sin på Nasjonalbiblioteket i Paris hvor han hadde fordypet seg i kunsthistorie og lest om Napoleons plyndring av italiensk kunst. Derfor bestemte han seg for å stjele Mona Lisa tilbake til Italia. Mange fant denne historien lite sannsynlig. En psykolog vitnet etter å ha undersøkt Perrugia at han knapt kunne lese, og at han på egenhånd skulle ha gjennomført ”historiens største kunsttyveri” var umulig. Men Perrugia stod ved sin historie og nektet å avsløre de to medhjelperne som vitner hadde sett den kvelden. Perrugia fikk en dom på ett år, som siden ble forminsket. Da hadde første verdenskrig brutt ut og tvunget saken om Mona Lisa bort fra avisoverskriftene.

En sensasjonell historie

Men historien slutter imidlertid ikke der. I 1932 publiserte den amerikanske avisen Saturday Evening Post en stor artikkel med løsningen på mysteriet. Reporteren Karl Decker hadde mange år tidligere truffet den nå avdøde kunstforfalskeren, markien av Valfierno, i Casablanca. Markien hadde fortalt sannheten om tyveriet. Han hadde spesialisert seg på å selge forfalskninger til rike og naive amerikanske samlere. Disse samlerne hadde ikke noe i mot å kjøpe tjuvgods, så lenge varen var ekte.
Tyverier fra museene var vanlig og ble etterfulgt av betaling av løsepenger. Dersom det ble stilt spørsmål, kunne markien raskt ta frem avisutklipp med overskrifter som ”Titian stjålet” og dermed forklare at det tilbakevendte maleriet var en kopi. Ut fra dette fikk markien ideen om et stort kupp, nemlig å stjele Mona Lisa, selge kopier og samtidig bringe hjem storgevinsten. Han hadde ansatt sin vanlige forfalsker, Yves Chaudron, til å utføre seks ypperlige forfalskninger. Deretter ansatte han Perrugia, som hadde innsideinformasjon om Louvre, i tillegg til to andre for å gjennomføre tyveriet. Markien hadde solgt seks forfalskninger i USA for skyhøye summer. Artikkelen fikk mye oppmerksomhet i hele verden. Andre begynte å utforske mysteriet om markien, men de kom ikke noe vei. Hvor var de seks forfalskningene? Decker svarte ikke, og han døde i 1942. Ingen annen fra kunstverdenen hadde hørt om markien eller forfalskeren Chaudron. Eksisterte de i det hele tatt? Det er trolig at Decker hadde diktet opp hele historien, men dette hindrer ikke at Chaudron i dag nevnes i mange bøker som en av historiens fremste forfalskere.

Et ikon

Tyveriet av Mona Lisa gjorde henne om mulig enda mer berømt, og antallet teorier omkring hennes mystiske smil ble bare flere og flere. For noen år siden undersøkte nederlandske forskere ansiktsuttrykket hennes med software, og analysen forklarte at hun var 83 % glad, 9 % kvalm, 6 % redd, 2 % sint og bare 1 % nøytral. Ikke rart hun er så uutgrunnelig.

Tekst Michael Dee
Oversatt av Cecilie Tyri Holt