Balansekunst - Linda Skare

Sånn er livet også, alt har sin dualitet, legger hun til. Skare har geleidet oss gjennom kunstnerkollektivet Haugaland Kunstverk (HKV) og opp på det hun kaller pikeværelset, i boligen som huser 20 kunstnere på dag -, ettermiddag - og kveldstid. Skare takket ja da hun i sommer fikk forespørsel om å bli en del av gruppa, etter to års kunstpause. Med atelier hjemme hadde hun problemer med å motivere seg.
- Da jeg fikk forespørsel om å komme inn i HKV, tenkte jeg det var meningsfylt å kunne være med å bidra, sier Skare. Å kunne jobbe samme med andre ble en motivasjonsfaktor for kunstneren.

OVERVELDENDE FRAMGANG

I 1997 stilte Linda Skare ut sine første tegninger. Fire år senere søker hun om medlemskap i Tegneforbundet. Svaret er positivt og hun kommer med på vårutstillingen. Året etter kjøper Nasjonalgalleriet to av bildene hennes.
- Det var stort karrieremessig. Men det skjedde for fort. Jeg skulle ta det pø om pø, jobbe meg inn i kunsten. Hun stopper opp et øyeblikk, for så å legge til: – Det ble overveldende. Rett før sin kunstneriske debut mistet hun faren sin. Ett og et halvt år senere døde også moren.
- Det var fryktelig tungt, meddeler Skare. Kontrastene i livet hennes ble store, og ansiktet hun viste utad kjente hun seg ikke igjen i. Først i 2006, da datteren flyttet ut, kom sorgen til overflaten.
- Fikk du ikke bearbeidet sorgen gjennom kunsten?
- Tror jeg har tatt mye ut i kunsten, men det har aldri vært bevisst. Jeg kaller det den ekte sorgen når alt står klart for deg, sier hun.
Skare forteller om et bilde som kom da moren døde, ”Cry baby cry”. Tegningen viser ei jente som står og gråter med vidåpen munn. Ved siden av henne er en liten fugl plassert, som ser opp på henne.
- Akkurat sånn har jeg hatt det, fastslår Linda Skare.

VANSKELIG Å FINNE MENING

- Da datteren min flyttet ut følte jeg meg sliten og tenkte oj, hva gjør jeg nå, sier billedkunstneren, og legger til:
- Det er et tøft yrke, som krever mye av deg. Det er mange forventninger, du skal prestere. Etter ti år som kunstner syntes hun det var vanskelig å finne mening i det hun gjorde. Skare trengte å kjenne på hva hun ville videre. Behovet for å gjøre noe nytt meldte seg.
- Jeg trengte et kunnskapsløft. Tida går så fort, også endringene i samfunnet, forklarer hun med et smil. Fra før av hadde Skare utdanning i visuell kommunikasjon fra Forus videregående skole i tillegg til Kunstskolen i Stavanger, men hun manglet studiekompetanse. Noe hun i forfjor gjorde unna på ett år. Hun mener studiene er gode å ha i bunn med tanke på høyere utdannelse. Nå jobber tegneren som miljøarbeider i Freserarmeen i tillegg til sitt kunstneriske virke, en 41 prosent stilling innen rusomsorg. 40-åringen hadde lyst å være med å påvirke verden i en god retning.
- Det er det jeg lever av, sier Skare, og legger til: – Nå føler jeg meg mer vatret. Hun serverer et smil, sammen med pulverkaffe.
- Jeg kom helskinnet ut av det.

KOMMENTAR TIL SAMFUNNET

Skare orienterer seg i det hvite rommet. Triller stolen bort til bokhylla og leter fram noen skissebøker fra tiden på Kunstskolen i Rogaland der hun var elev i 1994 - 96.
- Da jeg var ferdig på skolen hadde jeg ingen stil, påstår Skare. I dag er streken hennes lett å kjenne igjen. Noen av figurene fra den gang drar vi likevel kjensel på i senere arbeider. Nebbdyr omgitt av datamaskiner og ledninger, som gir en opplevelse av fremmedgjorthet.
- Det er en kommentar til det å bli påvirket av samfunnet. Vi er født i en analog verden der ting gikk senere. Selv om vi i dag har flere hjelpemidler hjelper det oss ikke mentalt, kanskje folk sliter mer, sier Skare. Hun forklarer at det er dette virvaret hun prøver å formidle i bildene sine. Tegneren viser oss et reir av ledninger, som danner nydelige mønstre. Der streken henger sammen fra begynnelse til slutt.
- Tidkrevende?
- Når du har gjort det så ofte, blir du kjempeflink. Det blir som å hekle duker. Når Skare jobber, tenker hun grunnformer. Ofte er bildene bygd opp av sirkler.
- Jeg tegner bare konturer og kan spille på det. Ved hjelp av akvarellmaling fyller hun sirklene med farge og skaper på den måten illusjon av form og rom. Et av bildene er av en kvinne som står i ei blomstereng. Kjolen hennes er full av sirkler, som ved nærmere ettersyn viser seg å være pupper.
- Kvinneliv, pupper, silikon. Skare smatter på ordene.
- Vi blir farget av informasjonen i samfunnet, som er opphengt i bryster, forklarer hun.

HUMOR STÅR SENTRALT

Humor står sentralt i bildene hennes. På et annet bilde figurerer ei kvinne med et stort sort hår. I et nyere arbeid dukker den samme stoffligheten opp, mellom beina på ei annen kvinne.
- Der tenker du det er pels. Det tør jeg ikke, sier Skare. Hun lener seg bakover og slipper ut en latter, før hun legger til: – Det måtte bli ei truse.

Tegneren mener det er en hårfin balanse før uttrykket vipper over til å bli vulgært. Bildet har hun kalt ”Det lille under” og spiller på kontrasten mellom uskyld og det frekke. Den søte blomstrete kjolen kvinnen har på seg står i stor kontrast til den frekke hårete trusa.
- Nå er det lov å være feminin, skyter Skare inn, og holder opp nok en tegning. Eller rettere sagt to tegninger som er stilt ved siden av hverandre i samme ramme under tittelen ”Posing 2007”. Den ene er av en kvinne med et stort høyt hår med en blomst i. Dama er tegnet i profil, med bar overkropp, høye støvletter og ei bukse med hull bak, som gjør at rumpa viser.
- Tror det var noe i media på den tida. Fokus på det med rumper, sier hun ettertenksomt, og legger til: – Folk blir kjendiser og så skal de kle av seg. Skare påpeker at hun prøver å holde hodet kaldt.
- Det er tusen kvinneliv, fastslår hun.

LIKER INTIMITET

Det andre bildet i ramma er av en kjole som kan festes på ei papir-dukke.
- Da jeg var ei lita jente, var jeg opptatt av dukke-Liser, meddeler Skare, og peker på kjolen, som foruten blomstermotiv, har bilde av en I-pod, skrujern, hammer, solbriller, et bind formet som en blomst, for å nevne noe.
- Det er så mye å være dame, du kan regissere det selv, forklarer kunstneren. Hun mener det blir noe kunstig over det. For å oppdage at kjolen har alle disse symbolene, må en tett på tegningen.
- Jeg liker intimiteten. Det handler om hva jeg vil og hvordan det skal oppfattes. Små format inviterer til å komme nærmere, forklarer Skare, og stikker nesa tett innpå bildet.
- Det er noe søtt og ekkelt, balanserer Linda Skare.

Tekst og foto: Lise-M. Vikse Kallåk